Galaterne 4:1–31

4  Videre sier jeg at så lenge arvingen er barn, er det ikke forskjell på ham og en slave, selv om alt tilhører ham.  For han står under veiledere og forvaltere fram til den dagen hans far har fastsatt på forhånd.  Det er på samme måte med oss. Da vi var barn, var vi slaver under det som er grunnleggende i verden.+  Men da den fastsatte tiden var inne, sendte Gud sin Sønn, som ble født av en kvinne+ og var underlagt Loven.+  Han skulle frikjøpe dem som var under Loven,+ så vi kunne bli adoptert som sønner.+  Men fordi dere er sønner, har Gud sendt sin Sønns ånd+ inn i våre hjerter,+ og den roper: «Abba, Far!»+  Derfor er du ikke lenger slave, men sønn. Og når du er sønn, har Gud også gjort deg til arving.+  Da dere ikke kjente Gud, var dere slaver for dem som i virkeligheten ikke er guder.  Men nå som dere kjenner Gud, eller snarere, nå som dere er kjent av Gud, hvordan kan dere da vende tilbake til de svake+ og fattige grunnleggende tingene og ønske å være slaver for dem på nytt?+ 10  Dere legger stor vekt på dager, måneder,+ tider og år. 11  Jeg er redd for at alt det jeg har gjort for å hjelpe dere, har vært til ingen nytte. 12  Brødre, jeg ber dere: Bli slik som jeg er, for jeg var også som dere.+ Dere har ikke behandlet meg dårlig. 13  Dere vet jo at det var på grunn av en fysisk sykdom at jeg første gang fikk anledning til å forkynne det gode budskap for dere. 14  Og selv om min fysiske tilstand var en prøve* for dere, behandlet dere meg ikke med forakt eller avsky,* men dere tok imot meg som en Guds engel, som Kristus Jesus. 15  Hvor er det blitt av den gleden dere følte? Jeg er sikker på at dere tidligere ville ha revet ut øynene deres og gitt dem til meg, hvis det hadde vært mulig.+ 16  Er jeg da blitt en fiende fordi jeg sier dere sannheten? 17  Disse mennene er ivrige etter å overbevise dere, men ikke i en god hensikt. De ønsker å skille dere fra meg, så dere kan bli ivrige tilhengere av dem. 18  Det at noen ivrig viser dere oppmerksomhet i en god hensikt, er alltid bra – ikke bare når jeg er hos dere. 19  Mine barn,+ jeg opplever på nytt smerte lik fødselsveer på grunn av dere, helt til Kristi personlighet tar form* i dere. 20  Jeg skulle ønske at jeg kunne være hos dere akkurat nå og uttrykke meg på en annen måte,* for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dere. 21  Si meg, dere som vil være under Loven:+ Hører dere ikke hva Loven sier? 22  Det står for eksempel skrevet at Abraham fikk to sønner, én med tjenestekvinnen+ og én med den frie kvinnen.+ 23  Tjenestekvinnens sønn ble født på en naturlig måte,+ men den frie kvinnens sønn ble født på grunn av et løfte.+ 24  Dette kan ses på som et symbolsk drama. Disse kvinnene står nemlig for to pakter. Den ene pakten er fra Sinai-fjellet+ og føder barn til slaveri, og den er som Hagar. 25  Hagar står altså for Sinai,+ et fjell i Arabia, og hun svarer til det nåværende Jerusalem, for det er i slaveri med sine barn. 26  Men det Jerusalem som er der oppe, er fritt, og det er vår mor. 27  For det står skrevet: «Gled deg, du barnløse kvinne, som ikke føder. Bryt ut i jubelrop, du kvinne som ikke har fødselsveer. For den forlatte kvinnens barn er flere enn barna til den kvinnen som har en ektemann.»+ 28  Men dere, brødre, er barn som følge av løftet, slik som Isak.+ 29  Den gangen begynte han som ble født på en naturlig måte, å forfølge ham som ble født ved ånden,+ og slik er det også nå.+ 30  Men hva sier Skriften? «Jag bort tjenestekvinnen og sønnen hennes, for tjenestekvinnens sønn skal slett ikke bli arving sammen med den frie kvinnens sønn.»+ 31  Altså, brødre, er vi ikke barn av en tjenestekvinne, men av den frie kvinnen.

Fotnoter

El.: «og dere spyttet ikke på meg».
El.: «prøvelse; fristelse».
El.: «helt til Kristus er formet».
El. muligens: «bruke en annen tone når jeg snakker». Bokst.: «forandre stemmen min».

Studienoter

under veiledere og forvaltere: På Paulus’ tid var ordningen med å være verge for et barn velkjent. En veileder kunne være juridisk utnevnt til å fungere som verge for en mindreårig og til å ta hånd om økonomien hans. Forvaltere hadde på den annen side ansvaret for økonomien til en hel husstand. Uansett om en mindreårig arving var underlagt en veileder eller en forvalter, hadde han ikke flere rettigheter over arven sin enn en slave hadde, selv om det i teorien var slik at ‘alt tilhørte ham’. (Ga 4:1) Livet hans var styrt av andre fram til han ble voksen. Paulus sammenligner denne ordningen med det at jødene var under Loven fram til den fastsatte tiden kom da Guds Sønn kjøpte dem fri. – Ga 4:4–7.

det som er grunnleggende: Dette uttrykket har den generelle betydningen «grunnbestanddelene i noe». Det ble for eksempel brukt om de enkelte lydene og bokstavene i det greske alfabetet, grunnbestanddelene i alle ord. Paulus bruker uttrykket her og i Kol 2:8, 20 i negativ betydning om de grunnprinsippene som styrer verden, det vil si den delen av menneskeverdenen som er fremmedgjort for Gud. Dette kunne innbefatte (1) filosofier som var basert på menneskers resonnementer og mytologi (Kol 2:8), (2) ubibelske jødiske lærdommer om askese og «engletilbedelse» (Kol 2:18) og (3) den læren at de kristne må holde Moseloven for å bli frelst. (Ga 4:4 til 5:4; Kol 2:16, 17) De kristne i Galatia trengte ikke slike «grunnleggende» ting, for deres tro på Kristus Jesus gjorde at de hadde en mye bedre måte å tilbe Gud på. De kristne skulle ikke være som barn som var slaver under det som er grunnleggende. Det ville de være hvis de påla seg selv å holde Moseloven, som Paulus sammenlignet med en oppdrager. (Ga 3:23–26) De skulle i stedet være som voksne sønner av sin Far, Gud. De kristne måtte unngå å vende tilbake til Loven eller til noen av «de svake og fattige grunnleggende tingene» som ble fremmet av dem som ikke fulgte Kristus. – Ga 4:9.

kveldsmåltidet: Sikter tydeligvis til det påskemåltidet som Jesus spiste sammen med disiplene før han innstiftet Herrens kveldsmåltid. Jesus feiret altså påsken i samsvar med det som var skikk og bruk på den tiden. Han endret ikke feiringen og avbrøt den ikke for å føye noe nytt til den. Som jøde overholdt han dermed Loven. Men da påsken var blitt feiret i samsvar med Moseloven, kunne Jesus innstifte det nye kveldsmåltidet til minne om sin død, som skulle inntreffe den samme påskedagen.

den fastsatte tiden: Bokstavelig: «tidens fylde». Dette verset viser at Jehova hadde fastsatt et bestemt tidspunkt for når hans enbårne Sønn skulle komme til jorden som Messias. Det skjedde som en oppfyllelse av Jehovas løfte om et «avkom». (1Mo 3:15; 49:10) Apostelen Peter skriver også om en bestemt «tid» i forbindelse med Kristus. (1Pe 1:10–12) De inspirerte hebraiske skrifter viste at Messias skulle stå fram på et konkret tidspunkt. (Da 9:25) Da Jesus ble født i år 2 fvt., ble han født av en kvinne, den jødiske jomfruen Maria.

var underlagt Loven: Som jøde overholdt Jesus Moseloven mens han var her på jorden. (Mt 5:17; se studienote til Lu 22:20.) Det var først etter hans død at Loven ble opphevet. – Ro 10:4.

ta på seg forbannelsen i stedet for oss: Moseloven sa at de som var underlagt lovpakten, og som brøt lovene i den, ville bli rammet av forbannelser. (Se studienote til Ga 3:10.) I dette verset siterer Paulus 5Mo 21:22, 23, som viser at likene av dem som var «forbannet av Gud», ble hengt på pæler. Jesus måtte derfor bli hengt på en pæl som en forbryter som var under forbannelse, for at hans offerdød skulle være til hjelp for jødene. Han tok på seg hele den forbannelsen som Loven la på dem. Hans offerdød førte dermed til at alle jøder som valgte å tro på ham som Messias, ble befridd fra denne forbannelsen. Det poenget Paulus trekker fram her, kan minne om det Jesus sa til fariseeren Nikodemus. – Se studienote til Joh 3:14.

adopsjon som sønner: Gresk: huiothesịa, som bokstavelig betyr «sønninnsettelse». Adopsjon var en kjent praksis både i den greske og i den romerske verden. De fleste av dem som ble adoptert, var ikke små barn, men ungdommer eller unge voksne. Noen herrer var kjent for å sette slaver fri for å kunne adoptere dem. Den romerske keiseren Augustus var adoptivsønn av Julius Cæsar. Paulus bruker begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. Alle etterkommere av den ufullkomne Adam var slaver under synden og kunne derfor ikke bli regnet som Guds sønner. Men takket være Jesu gjenløsningsoffer kan Jehova befri dem fra slaveriet under synden og adoptere dem som sine sønner og gjøre dem til Kristi medarvinger. (Ro 8:14–17; Ga 4:1–7) Paulus framhever at det har skjedd en forandring i forholdet, ved å si at de som blir adoptert, roper ut: «Abba, Far!» En slave ville aldri tiltale sin herre med dette fortrolige uttrykket. (Se studienoten til Abba i dette verset.) Det er Jehova som bestemmer hvem han ønsker å adoptere som sønner. (Ef 1:5) Fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd, regner han dem som sine barn. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men før de kan få oppleve den fullstendige virkeliggjørelsen av sitt privilegium ved å bli oppreist til liv i himmelen og bli Kristi medarvinger, må de være trofaste mens de er på jorden. (Åp 20:6; 21:7) Paulus sier derfor om dem at de «ivrig venter på at [de] skal bli adoptert som sønner, på at [de] skal bli utfridd fra [sin] kropp ved en løsepenge». – Ro 8:23.

frikjøpe: Jesus frikjøpte dem som var under Loven, det vil si troende jøder. Paulus sier videre: «så vi» (sikter trolig til alle kristne i Galatia, både jøder og ikke-jøder) kan «bli adoptert som sønner». Det greske ordet eksagorạzo, som her er gjengitt med «frikjøpe», blir også brukt i Ga 3:13, der Paulus sier: «Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å ta på seg forbannelsen i stedet for oss.» – Se studienote til Ga 3:13.

bli adoptert som sønner: I De kristne greske skrifter bruker Paulus flere ganger begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. De kan se fram til å oppnå udødelig liv i himmelen. Som etterkommere av den ufullkomne Adam var de i slaveri under synden og var derfor ikke født som Guds sønner. På grunn av Jesu sonoffer kan de bli adoptert som sønner og bli «Kristi medarvinger». (Ro 8:14–17) De velger ikke selv å bli adoptert som sønner. Det er Gud som utvelger dem, i samsvar med sin vilje. (Ef 1:5) Gud regner dem som sine barn, eller sønner, fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men de må fortsette å være trofaste helt til slutten av sitt jordiske liv for å få oppleve fullt ut hva det innebærer å bli adoptert av Gud. Når de har dødd som mennesker, blir de oppreist til liv i himmelen og blir Guds åndesønner. (Ro 8:17; Åp 21:7) Det er derfor Paulus sier: «Vi [venter ivrig] på at vi skal bli adoptert som sønner, på at vi skal bli utfridd fra vår kropp ved en løsepenge.» (Ro 8:23; se studienote til Ro 8:15.) Adopsjon var en kjent praksis i oldtiden. I den gresk-romerske verden var adopsjon i første rekke til nytte for den som adopterte, ikke for den som ble adoptert. Men Paulus peker på at det Jehova har gjort, er til nytte for dem som blir adoptert. – Ga 4:3, 4.

sin Sønns ånd: Her sikter ordet «ånd» til Guds hellige ånd, hans virksomme kraft, som Gud ved hjelp av sin Sønn sender inn i hjertet til kristne når han salver dem. – Se også Apg 2:33 og studienote til Apg 16:7.

Abba: Et hebraisk eller arameisk ord (transkribert til gresk) som forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. Ordet betyr bokstavelig «faren» eller «(du) far!» og var en tiltaleform som en sønn brukte overfor faren sin for å uttrykke ømhet og kjærlighet. (Se studienote til Mr 14:36.) Paulus bruker det her og i Ro 8:15, begge stedene i forbindelse med kristne som var avlet av hellig ånd og kalt til å være sønner av Gud. Fordi de nå var blitt adoptert som Guds sønner, kunne de tiltale Jehova med et uttrykk som en slave ikke ville bruke overfor sin herre hvis han ikke var blitt adoptert av ham. Så selv om salvede kristne er «slaver for Gud» og «kjøpt for en pris», er de også sønner i en kjærlig Fars familie. Det er den hellige ånd som gjør dem klar over at de har en slik stilling. – Ro 6:22; 1Kt 7:23.

Far: Alle de tre stedene i De kristne greske skrifter der det står Abba, står det rett etterpå ho patẹr på gresk, som bokstavelig betyr «faren» eller, brukt som tiltale, «(du) far!»

Jesu ånd: Sikter tydeligvis til den hellige ånd, eller virksomme kraft, som Jesus ‘hadde fått fra sin Far’. (Apg 2:33) Som hode for den kristne menighet brukte Jesus ånden til å lede de første kristnes forkynnelsesarbeid og vise hvilke områder de skulle konsentrere seg om. I dette tilfellet brukte Jesus «den hellige ånd» til å hindre Paulus og hans reisefeller i å forkynne i provinsene Asia og Bitynia. (Apg 16:6–10) Men senere ble det gode budskap forkynt også i disse områdene. – Apg 18:18–21; 1Pe 1:1, 2.

Abba: Et hebraisk eller arameisk ord (transkribert til gresk) som forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. (Ro 8:15; Ga 4:6) Ordet betyr bokstavelig «faren» eller «(du) far!» Det uttrykker noe av den samme fortroligheten som ordet «pappa», men beholder samtidig det verdige preget som ordet «far» har. Ordet er både uformelt og respektfullt og var et av de første ordene små barn lærte å si. Men gamle hebraiske og arameiske skrifter viser at det også ble brukt av en voksen sønn når han tiltalte faren sin. Det var ikke en tittel, men en tiltaleform som uttrykte ømhet og kjærlighet. Det at Jesus brukte dette ordet, forteller noe om det nære og tillitsfulle forholdet han har til sin Far.

at de lærer deg å kjenne: Eller: «at de stadig tilegner seg kunnskap om deg; at de fortsetter å kjenne deg». Det greske verbet ginọsko har grunnbetydningen «å kjenne» og står her i presens, noe som angir vedvarende handling. Det kan brukes om det «å tilegne seg kunnskap om noen; å bli kjent med noen; å lære noen bedre å kjenne». Det kan også romme tanken om at det er en kontinuerlig prosess å gå inn for å bli bedre kjent med en som man allerede kjenner. I denne sammenhengen sikter det til at man styrker sitt personlige forhold til Gud ved at man stadig lærer mer om Gud og Kristus og får større tillit til dem. Dette innebærer selvfølgelig mer enn bare å vite hvem en person er, eller hva han heter. Det innebærer også å vite hva denne personen liker og ikke liker, og hvilke verdier og normer som er viktige for ham. – 1Jo 2:3; 4:8.

det som er grunnleggende: Dette uttrykket har den generelle betydningen «grunnbestanddelene i noe». Det ble for eksempel brukt om de enkelte lydene og bokstavene i det greske alfabetet, grunnbestanddelene i alle ord. Paulus bruker uttrykket her og i Kol 2:8, 20 i negativ betydning om de grunnprinsippene som styrer verden, det vil si den delen av menneskeverdenen som er fremmedgjort for Gud. Dette kunne innbefatte (1) filosofier som var basert på menneskers resonnementer og mytologi (Kol 2:8), (2) ubibelske jødiske lærdommer om askese og «engletilbedelse» (Kol 2:18) og (3) den læren at de kristne må holde Moseloven for å bli frelst. (Ga 4:4 til 5:4; Kol 2:16, 17) De kristne i Galatia trengte ikke slike «grunnleggende» ting, for deres tro på Kristus Jesus gjorde at de hadde en mye bedre måte å tilbe Gud på. De kristne skulle ikke være som barn som var slaver under det som er grunnleggende. Det ville de være hvis de påla seg selv å holde Moseloven, som Paulus sammenlignet med en oppdrager. (Ga 3:23–26) De skulle i stedet være som voksne sønner av sin Far, Gud. De kristne måtte unngå å vende tilbake til Loven eller til noen av «de svake og fattige grunnleggende tingene» som ble fremmet av dem som ikke fulgte Kristus. – Ga 4:9.

dere kjenner Gud: Mange av de kristne i Galatia var blitt kjent med Gud fordi Paulus hadde forkynt for dem. Det verbet som er gjengitt med «kjenner» og «er kjent» i dette verset, kan betegne et fortrolig forhold mellom en person og den han kjenner. (1Kt 8:3; 2Ti 2:19) Så «å kjenne Gud» betyr ikke bare å kjenne grunnleggende fakta om Gud. Det dreier seg om å få et personlig forhold til ham. – Se studienote til Joh 17:3.

eller snarere, nå som dere er kjent av Gud: Ved å bruke denne formuleringen viser Paulus at hvis en person skal ‘kjenne Gud’, må han også være kjent, eller godkjent, av ham. En ordbok definerer det greske ordet for «å kjenne; være kjent» som det «å ha et personlig forhold til en annen; å vite hvem den andre er, og anerkjenne denne personens verdi». For å være «kjent av Gud» må man oppføre seg på en måte som er i harmoni med Guds personlighet og handlemåte.

fattige: Noen kristne i Galatia vendte tilbake til de «grunnleggende tingene» som de hadde vært opptatt av tidligere. Det kan ha dreid seg om slike ting som menneskelige filosofier eller den tanken at de kristne burde holde Moseloven eller i hvert fall deler av den. (Kol 2:8, 16–18, 20; se studienote til Ga 4:3.) Paulus omtaler disse «grunnleggende tingene» som «fattige». Det greske ordet for «fattige» kan brukes om bokstavelig fattigdom, men kan også brukes i overført betydning om det som er «elendig» eller «verdiløst». Slike ting var virkelig «fattige» sammenlignet med de åndelige rikdommene man kunne få gjennom Kristus Jesus.

dager, måneder, tider og år: Paulus sikter her til de høytidene som Guds folk hadde fått påbud om å holde under Moseloven. Det dreide seg for eksempel om sabbatene og sabbatsårene (2Mo 20:8–10; 3Mo 25:4, 8, 11), nymånedagene (4Mo 10:10; 2Kr 2:4), den årlige soningsdagen (3Mo 16:29–31), påsken (2Mo 12:24–27), de usyrede brøds høytid (3Mo 23:6), ukehøytiden (2Mo 34:22) og løvhyttehøytiden. (3Mo 23:34) Alle disse høytidene ble holdt til bestemte tider. Noen av de kristne i Galatia hadde tidligere vært underlagt Moseloven og hadde trofast holdt den i mange år. Men da de lærte om Kristi gjenløsningsoffer, gledet de seg over fordelene ved dette offeret og over å bli frigjort fra slaveriet under Moseloven. (Apg 13:38, 39) Paulus var med rette bekymret for dem som vendte tilbake til dette slaveriet, og som la stor vekt på å holde disse høytidene. (Ga 4:11) Hvis noen ikke-jøder som var blitt kristne, skulle gjenoppta feiringen av høytider fra sin hedenske fortid, ville også de vise at de manglet tro på Kristi gjenløsningsoffer.

på grunn av en fysisk sykdom: Paulus kan ha hatt en øyesykdom. (Ga 4:15; 6:11; se også Apg 23:1–5.) Uansett hva slags helseproblem han sikter til her, var det på en eller annen måte denne sykdommen som gjorde at han første gang fikk anledning til å forkynne det gode budskap i Galatia. Dette kan ha vært omkring år 47–48, under hans første misjonsreise. Det var på den reisen han og Barnabas var i Galatia og besøkte byene Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra og Derbe. (Apg 13:14, 51; 14:6, 21) Senere, omkring år 49, før Paulus skrev dette brevet, besøkte han disse byene i Galatia på nytt. – Apg 15:40 til 16:1.

dere tidligere ville ha revet ut øynene deres og gitt dem til meg: Paulus bruker her en vanlig talemåte for å framheve hvor stor kjærlighet galaterne hadde til ham. De ville ha vært villige til å ofre hva som helst for hans skyld, til og med noe så dyrebart som synet. Det at Paulus brukte dette uttrykket, ville være spesielt treffende hvis han hadde en kronisk øyesykdom, som kan ha vært den ‘fysiske sykdommen’ han nettopp hadde nevnt. – Ga 4:13, 14; se også Apg 23:2–5; 2Kt 12:7–9; Ga 6:11.

Mine barn: I dette verset sammenligner Paulus seg selv med en mor og de kristne i Galatia med barn. Han sier om dem: Jeg opplever på nytt smerte lik fødselsveer på grunn av dere. Paulus sikter tydeligvis til sin dype interesse for de troende i Galatia og sitt inderlige ønske om at de skal bli modne kristne. Noen gamle håndskrifter bruker det greske ordet for «barn» (tẹknon) her, mens andre autoritative håndskrifter bruker diminutivformen (teknịon, «små barn») av dette ordet. I De kristne greske skrifter blir diminutiv ofte brukt til å angi hengivenhet og fortrolighet. Så dette greske ordet kan også gjengis med «kjære barn» eller «elskede barn». – Se Ordforklaringer: «Diminutiv».

Til en slik frihet har Kristus frigjort oss: Ved å bruke de greske ordene for «frihet» og «fri» flere ganger i dette brevet framhever Paulus «den friheten vi har som disipler av Kristus Jesus». (Ga 2:4) Han nevner denne friheten som en kontrast til det slaveriet han beskrev i det forrige kapitlet. Uttrykket kan også gjengis slik: «Med hennes frihet har Kristus frigjort oss.» Det understreker at man kan oppnå denne friheten bare som barn av «det Jerusalem som er der oppe», den frie kvinnen. – Ga 4:26.

den frie kvinnen: Dette uttrykket brukes om Abrahams kone, Sara, og «det Jerusalem som er der oppe». (Ga 4:26) Paulus sammenligner datidens Jerusalem, som var i slaveri, med tjenestekvinnen Hagar. (Ga 4:25) Nasjonen Israel, med hovedstaden Jerusalem, kunne ikke kalles en fri kvinne, for Loven ga den ikke en slik status. Loven viste i stedet at israelittene var underlagt synden og på grunn av det var slaver. Guds symbolske kone, det Jerusalem som er der oppe, har derimot alltid vært en fri kvinne, slik Sara var. De som blir «barn ... av den frie kvinnen», er blitt frigjort fra slaveriet under synden og Moseloven ved hjelp av Guds Sønn. – Ga 4:31; 5:1 og studienote; Joh 8:34–36.

fysisk sett: Eller: «etter kjødet». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) sikter her til menneskelig slektskap, fysisk (jordisk) avstamning, det vil si Jesu avstamning som menneske. Maria tilhørte Judas stamme og var en etterkommer av David. Det kunne derfor sies om hennes sønn Jesus at han fysisk sett var en etterkommer av David. Gjennom sin mor hadde han som «Davids rot og avkom» arveretten til sin «far Davids trone». (Åp 22:16; Lu 1:32) Gjennom sin adoptivfar, Josef, som også var en etterkommer av David, hadde Jesus den juridiske retten til Davids trone. – Mt 1:1–16; Apg 13:22, 23; 2Ti 2:8; Åp 5:5.

på en naturlig måte: Eller: «etter kjødet». – Se studienote til Ro 1:3.

et symbolsk drama: Eller: «en allegori». Paulus bruker her en allegori, det vil si en fortelling der personer, gjenstander og hendelser er symboler på andre ting. I dette symbolske dramaet, som er basert på 1. Mosebok, kapitlene 16 til 21, beskriver Paulus kontrasten mellom «den frie kvinnen» (Sara) og «tjenestekvinnen» (Hagar). – Ga 4:22 til 5:1; se Mediegalleri: «To kvinner i et symbolsk drama».

Disse kvinnene står nemlig for to pakter: De paktene det er snakk om, er tydeligvis Lovpakten og Abrahamspakten. Hagar og Sara selv er ikke disse paktene. Men i det profetiske dramaet svarer de til forskjellige trekk ved Guds forhold til sitt folk – det at Lovpakten innebar et symbolsk slaveri, og det at Abrahamspakten førte til sann frihet.

begynte ... å forfølge: Paulus sikter her til 1Mo 21:9, der beretningen sier at Ismael «gjorde narr av Isak». Ismael var han som ble født på en naturlig måte. Isak blir omtalt som ham som ble født ved ånden, fordi Jehova brukte sin hellige ånd til å gjenopplive Abrahams og Saras forplantningsevne for å oppfylle sitt løfte. (1Mo 12:3; 13:14–16; 17:7–9, 19; Ga 4:28) Da Paulus beskrev den delen av det ‘symbolske dramaet’ som dreide seg om at Ismael forfulgte Isak (Ga 4:24), knyttet han dette til sin egen tid ved å si og slik er det også nå. Han forklarer at Jesu åndssalvede disipler, «barn som følge av løftet» (Ga 4:28), ble forfulgt av jøder, som så på seg selv som Abrahams rettmessige arvinger.

på en naturlig måte: Eller: «etter kjødet». – Se studienote til Ro 1:3.

fysisk sett: Eller: «etter kjødet». Det greske ordet for «kjød; kjøtt» (sarks) sikter her til menneskelig slektskap, fysisk (jordisk) avstamning, det vil si Jesu avstamning som menneske. Maria tilhørte Judas stamme og var en etterkommer av David. Det kunne derfor sies om hennes sønn Jesus at han fysisk sett var en etterkommer av David. Gjennom sin mor hadde han som «Davids rot og avkom» arveretten til sin «far Davids trone». (Åp 22:16; Lu 1:32) Gjennom sin adoptivfar, Josef, som også var en etterkommer av David, hadde Jesus den juridiske retten til Davids trone. – Mt 1:1–16; Apg 13:22, 23; 2Ti 2:8; Åp 5:5.

Multimedia

To kvinner i et symbolsk drama
To kvinner i et symbolsk drama

I brevet til de kristne i Galatia nevner Paulus «et symbolsk drama», der Abrahams kone, Sara, og hans medhustru, Hagar, har spesielle roller. (Ga 4:24) Paulus skriver at Hagar, som var slave, svarer til «det nåværende Jerusalem», hovedstaden i det bokstavelige Israel på Paulus’ tid. Hagars avkom er et bilde på jøder som valgte å fortsette å være bundet av Moseloven og dens ordning med dyreofre. (Ga 4:25) Sara, som var en fri kvinne, står for «det Jerusalem som er der oppe», Guds symbolske kvinne, hans himmelske organisasjon av åndeskapninger. Denne organisasjonen er som en kone for ham og får et symbolsk avkom, Kristus og hans åndssalvede brødre. (Ga 3:16, 28, 29; 4:26) Jesu brødre og de som slutter seg til dem, tilber Jehova ved den måten de lever på som kristne, deriblant ved å forkynne om hans navn og holde menighetsmøter. (He 10:23, 25; 13:15) I Galaterbrevet viser Paulus at Guds tjenere er nødt til å følge Kristus trofast hvis de skal være virkelig frie. – Ga 5:1.

Sinai-fjellet
Sinai-fjellet

Sinai-fjellet, også kjent som Horeb-fjellet, kalles i Bibelen «den sanne Guds fjell». (2Mo 3:1, 12; 24:13, 16; 1Kg 19:8; Apg 7:30, 38) Ved foten av Sinai-fjellet trådte lovpakten i kraft. (2Mo 19:3–14; 24:3–8) Paulus omtalte derfor Moseloven som pakten «fra Sinai-fjellet». (Ga 4:24) Han beskrev Sinai som «et fjell i Arabia», men man kjenner ikke den nøyaktige beliggenheten. (Ga 4:25) Ifølge den tradisjonelle oppfatningen er Sinai en del av en fjellrygg av granitt (ses på midten av bildet) som ligger på Sinaihalvøya, midt mellom de to nordlige grenene av Rødehavet.