under veiledere og forvaltere: På Paulus’ tid var ordningen med å være verge for et barn velkjent. En veileder kunne være juridisk utnevnt til å fungere som verge for en mindreårig og til å ta hånd om økonomien hans. Forvaltere hadde på den annen side ansvaret for økonomien til en hel husstand. Uansett om en mindreårig arving var underlagt en veileder eller en forvalter, hadde han ikke flere rettigheter over arven sin enn en slave hadde, selv om det i teorien var slik at ‘alt tilhørte ham’. (Ga 4:1) Livet hans var styrt av andre fram til han ble voksen. Paulus sammenligner denne ordningen med det at jødene var under Loven fram til den fastsatte tiden kom da Guds Sønn kjøpte dem fri. – Ga 4:4–7.

det som er grunnleggende: Dette uttrykket har den generelle betydningen «grunnbestanddelene i noe». Det ble for eksempel brukt om de enkelte lydene og bokstavene i det greske alfabetet, grunnbestanddelene i alle ord. Paulus bruker uttrykket her og i Kol 2:8, 20 i negativ betydning om de grunnprinsippene som styrer verden, det vil si den delen av menneskeverdenen som er fremmedgjort for Gud. Dette kunne innbefatte (1) filosofier som var basert på menneskers resonnementer og mytologi (Kol 2:8), (2) ubibelske jødiske lærdommer om askese og «engletilbedelse» (Kol 2:18) og (3) den læren at de kristne må holde Moseloven for å bli frelst. (Ga 4:4 til 5:4; Kol 2:16, 17) De kristne i Galatia trengte ikke slike «grunnleggende» ting, for deres tro på Kristus Jesus gjorde at de hadde en mye bedre måte å tilbe Gud på. De kristne skulle ikke være som barn som var slaver under det som er grunnleggende. Det ville de være hvis de påla seg selv å holde Moseloven, som Paulus sammenlignet med en oppdrager. (Ga 3:23–26) De skulle i stedet være som voksne sønner av sin Far, Gud. De kristne måtte unngå å vende tilbake til Loven eller til noen av «de svake og fattige grunnleggende tingene» som ble fremmet av dem som ikke fulgte Kristus. – Ga 4:9.

den fastsatte tiden: Bokstavelig: «tidens fylde». Dette verset viser at Jehova hadde fastsatt et bestemt tidspunkt for når hans enbårne Sønn skulle komme til jorden som Messias. Det skjedde som en oppfyllelse av Jehovas løfte om et «avkom». (1Mo 3:15; 49:10) Apostelen Peter skriver også om en bestemt «tid» i forbindelse med Kristus. (1Pe 1:10–12) De inspirerte hebraiske skrifter viste at Messias skulle stå fram på et konkret tidspunkt. (Da 9:25) Da Jesus ble født i år 2 fvt., ble han født av en kvinne, den jødiske jomfruen Maria.

var underlagt Loven: Som jøde overholdt Jesus Moseloven mens han var her på jorden. (Mt 5:17; se studienote til Lu 22:20.) Det var først etter hans død at Loven ble opphevet. – Ro 10:4.

frikjøpe: Jesus frikjøpte dem som var under Loven, det vil si troende jøder. Paulus sier videre: «så vi» (sikter trolig til alle kristne i Galatia, både jøder og ikke-jøder) kan «bli adoptert som sønner». Det greske ordet eksagorạzo, som her er gjengitt med «frikjøpe», blir også brukt i Ga 3:13, der Paulus sier: «Kristus kjøpte oss fri fra Lovens forbannelse ved å ta på seg forbannelsen i stedet for oss.» – Se studienote til Ga 3:13.

bli adoptert som sønner: I De kristne greske skrifter bruker Paulus flere ganger begrepet adopsjon for å beskrive den nye situasjonen for dem som blir kalt og utvalgt av Gud. De kan se fram til å oppnå udødelig liv i himmelen. Som etterkommere av den ufullkomne Adam var de i slaveri under synden og var derfor ikke født som Guds sønner. På grunn av Jesu sonoffer kan de bli adoptert som sønner og bli «Kristi medarvinger». (Ro 8:14–17) De velger ikke selv å bli adoptert som sønner. Det er Gud som utvelger dem, i samsvar med sin vilje. (Ef 1:5) Gud regner dem som sine barn, eller sønner, fra det tidspunktet han salver dem med sin ånd. (Joh 1:12, 13; 1Jo 3:1) Men de må fortsette å være trofaste helt til slutten av sitt jordiske liv for å få oppleve fullt ut hva det innebærer å bli adoptert av Gud. Når de har dødd som mennesker, blir de oppreist til liv i himmelen og blir Guds åndesønner. (Ro 8:17; Åp 21:7) Det er derfor Paulus sier: «Vi [venter ivrig] på at vi skal bli adoptert som sønner, på at vi skal bli utfridd fra vår kropp ved en løsepenge.» (Ro 8:23; se studienote til Ro 8:15.) Adopsjon var en kjent praksis i oldtiden. I den gresk-romerske verden var adopsjon i første rekke til nytte for den som adopterte, ikke for den som ble adoptert. Men Paulus peker på at det Jehova har gjort, er til nytte for dem som blir adoptert. – Ga 4:3, 4.

sin Sønns ånd: Her sikter ordet «ånd» til Guds hellige ånd, hans virksomme kraft, som Gud ved hjelp av sin Sønn sender inn i hjertet til kristne når han salver dem. – Se også Apg 2:33 og studienote til Apg 16:7.

Abba: Et hebraisk eller arameisk ord (transkribert til gresk) som forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. Ordet betyr bokstavelig «faren» eller «(du) far!» og var en tiltaleform som en sønn brukte overfor faren sin for å uttrykke ømhet og kjærlighet. (Se studienote til Mr 14:36.) Paulus bruker det her og i Ro 8:15, begge stedene i forbindelse med kristne som var avlet av hellig ånd og kalt til å være sønner av Gud. Fordi de nå var blitt adoptert som Guds sønner, kunne de tiltale Jehova med et uttrykk som en slave ikke ville bruke overfor sin herre hvis han ikke var blitt adoptert av ham. Så selv om salvede kristne er «slaver for Gud» og «kjøpt for en pris», er de også sønner i en kjærlig Fars familie. Det er den hellige ånd som gjør dem klar over at de har en slik stilling. – Ro 6:22; 1Kt 7:23.

Far: Alle de tre stedene i De kristne greske skrifter der det står Abba, står det rett etterpå ho patẹr på gresk, som bokstavelig betyr «faren» eller, brukt som tiltale, «(du) far!»

dere kjenner Gud: Mange av de kristne i Galatia var blitt kjent med Gud fordi Paulus hadde forkynt for dem. Det verbet som er gjengitt med «kjenner» og «er kjent» i dette verset, kan betegne et fortrolig forhold mellom en person og den han kjenner. (1Kt 8:3; 2Ti 2:19) Så «å kjenne Gud» betyr ikke bare å kjenne grunnleggende fakta om Gud. Det dreier seg om å få et personlig forhold til ham. – Se studienote til Joh 17:3.

eller snarere, nå som dere er kjent av Gud: Ved å bruke denne formuleringen viser Paulus at hvis en person skal ‘kjenne Gud’, må han også være kjent, eller godkjent, av ham. En ordbok definerer det greske ordet for «å kjenne; være kjent» som det «å ha et personlig forhold til en annen; å vite hvem den andre er, og anerkjenne denne personens verdi». For å være «kjent av Gud» må man oppføre seg på en måte som er i harmoni med Guds personlighet og handlemåte.

fattige: Noen kristne i Galatia vendte tilbake til de «grunnleggende tingene» som de hadde vært opptatt av tidligere. Det kan ha dreid seg om slike ting som menneskelige filosofier eller den tanken at de kristne burde holde Moseloven eller i hvert fall deler av den. (Kol 2:8, 16–18, 20; se studienote til Ga 4:3.) Paulus omtaler disse «grunnleggende tingene» som «fattige». Det greske ordet for «fattige» kan brukes om bokstavelig fattigdom, men kan også brukes i overført betydning om det som er «elendig» eller «verdiløst». Slike ting var virkelig «fattige» sammenlignet med de åndelige rikdommene man kunne få gjennom Kristus Jesus.

dager, måneder, tider og år: Paulus sikter her til de høytidene som Guds folk hadde fått påbud om å holde under Moseloven. Det dreide seg for eksempel om sabbatene og sabbatsårene (2Mo 20:8–10; 3Mo 25:4, 8, 11), nymånedagene (4Mo 10:10; 2Kr 2:4), den årlige soningsdagen (3Mo 16:29–31), påsken (2Mo 12:24–27), de usyrede brøds høytid (3Mo 23:6), ukehøytiden (2Mo 34:22) og løvhyttehøytiden. (3Mo 23:34) Alle disse høytidene ble holdt til bestemte tider. Noen av de kristne i Galatia hadde tidligere vært underlagt Moseloven og hadde trofast holdt den i mange år. Men da de lærte om Kristi gjenløsningsoffer, gledet de seg over fordelene ved dette offeret og over å bli frigjort fra slaveriet under Moseloven. (Apg 13:38, 39) Paulus var med rette bekymret for dem som vendte tilbake til dette slaveriet, og som la stor vekt på å holde disse høytidene. (Ga 4:11) Hvis noen ikke-jøder som var blitt kristne, skulle gjenoppta feiringen av høytider fra sin hedenske fortid, ville også de vise at de manglet tro på Kristi gjenløsningsoffer.

på grunn av en fysisk sykdom: Paulus kan ha hatt en øyesykdom. (Ga 4:15; 6:11; se også Apg 23:1–5.) Uansett hva slags helseproblem han sikter til her, var det på en eller annen måte denne sykdommen som gjorde at han første gang fikk anledning til å forkynne det gode budskap i Galatia. Dette kan ha vært omkring år 47–48, under hans første misjonsreise. Det var på den reisen han og Barnabas var i Galatia og besøkte byene Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra og Derbe. (Apg 13:14, 51; 14:6, 21) Senere, omkring år 49, før Paulus skrev dette brevet, besøkte han disse byene i Galatia på nytt. – Apg 15:40 til 16:1.

dere tidligere ville ha revet ut øynene deres og gitt dem til meg: Paulus bruker her en vanlig talemåte for å framheve hvor stor kjærlighet galaterne hadde til ham. De ville ha vært villige til å ofre hva som helst for hans skyld, til og med noe så dyrebart som synet. Det at Paulus brukte dette uttrykket, ville være spesielt treffende hvis han hadde en kronisk øyesykdom, som kan ha vært den ‘fysiske sykdommen’ han nettopp hadde nevnt. – Ga 4:13, 14; se også Apg 23:2–5; 2Kt 12:7–9; Ga 6:11.

Mine barn: I dette verset sammenligner Paulus seg selv med en mor og de kristne i Galatia med barn. Han sier om dem: Jeg opplever på nytt smerte lik fødselsveer på grunn av dere. Paulus sikter tydeligvis til sin dype interesse for de troende i Galatia og sitt inderlige ønske om at de skal bli modne kristne. Noen gamle håndskrifter bruker det greske ordet for «barn» (tẹknon) her, mens andre autoritative håndskrifter bruker diminutivformen (teknịon, «små barn») av dette ordet. I De kristne greske skrifter blir diminutiv ofte brukt til å angi hengivenhet og fortrolighet. Så dette greske ordet kan også gjengis med «kjære barn» eller «elskede barn». – Se Ordforklaringer: «Diminutiv».

den frie kvinnen: Dette uttrykket brukes om Abrahams kone, Sara, og «det Jerusalem som er der oppe». (Ga 4:26) Paulus sammenligner datidens Jerusalem, som var i slaveri, med tjenestekvinnen Hagar. (Ga 4:25) Nasjonen Israel, med hovedstaden Jerusalem, kunne ikke kalles en fri kvinne, for Loven ga den ikke en slik status. Loven viste i stedet at israelittene var underlagt synden og på grunn av det var slaver. Guds symbolske kone, det Jerusalem som er der oppe, har derimot alltid vært en fri kvinne, slik Sara var. De som blir «barn ... av den frie kvinnen», er blitt frigjort fra slaveriet under synden og Moseloven ved hjelp av Guds Sønn. – Ga 4:31; 5:1 og studienote; Joh 8:34–36.

på en naturlig måte: Eller: «etter kjødet». – Se studienote til Ro 1:3.

et symbolsk drama: Eller: «en allegori». Paulus bruker her en allegori, det vil si en fortelling der personer, gjenstander og hendelser er symboler på andre ting. I dette symbolske dramaet, som er basert på 1. Mosebok, kapitlene 16 til 21, beskriver Paulus kontrasten mellom «den frie kvinnen» (Sara) og «tjenestekvinnen» (Hagar). – Ga 4:22 til 5:1; se Mediegalleri: «To kvinner i et symbolsk drama».

Disse kvinnene står nemlig for to pakter: De paktene det er snakk om, er tydeligvis Lovpakten og Abrahamspakten. Hagar og Sara selv er ikke disse paktene. Men i det profetiske dramaet svarer de til forskjellige trekk ved Guds forhold til sitt folk – det at Lovpakten innebar et symbolsk slaveri, og det at Abrahamspakten førte til sann frihet.

begynte ... å forfølge: Paulus sikter her til 1Mo 21:9, der beretningen sier at Ismael «gjorde narr av Isak». Ismael var han som ble født på en naturlig måte. Isak blir omtalt som ham som ble født ved ånden, fordi Jehova brukte sin hellige ånd til å gjenopplive Abrahams og Saras forplantningsevne for å oppfylle sitt løfte. (1Mo 12:3; 13:14–16; 17:7–9, 19; Ga 4:28) Da Paulus beskrev den delen av det ‘symbolske dramaet’ som dreide seg om at Ismael forfulgte Isak (Ga 4:24), knyttet han dette til sin egen tid ved å si og slik er det også nå. Han forklarer at Jesu åndssalvede disipler, «barn som følge av løftet» (Ga 4:28), ble forfulgt av jøder, som så på seg selv som Abrahams rettmessige arvinger.

på en naturlig måte: Eller: «etter kjødet». – Se studienote til Ro 1:3.