Tre år senere: Paulus kan ha ment at det gikk deler av tre år etter at han ble en kristen. Han kan ha kommet til Jerusalem i år 36. Det besøket var sannsynligvis første gang Paulus var i Jerusalem som kristen.

Så, etter 14 år: Noen bibelkommentatorer mener at Paulus kan ha ment «i det 14. året», det vil si et ufullstendig år etterfulgt av 12 hele år og så enda et ufullstendig år. (Se også 1Kg 12:5, 12; se studienote til Ga 1:18.) Perioden varte sannsynligvis fra år 36, da Paulus besøkte Jerusalem for første gang som kristen, til år 49, da han kom til Jerusalem sammen med Titus og Barnabas for å drøfte spørsmålet om omskjærelse med apostlene og de eldste i byen. – Apg 15:2.

som følge av en åpenbaring: Her tar Paulus med en opplysning som ikke står i Lukas’ beretning i Apostlenes gjerninger. (Apg 15:1, 2) Som hode for den kristne menighet brukte Kristus tydeligvis en åpenbaring for å hjelpe Paulus til å forstå at han skulle legge fram det viktige spørsmålet om omskjærelse for apostlene og de eldste i Jerusalem. (Ef 5:23) Dette historiske møtet fant sted omkring år 49. Det at Paulus nevner denne åpenbaringen, var enda et argument mot judaistene, som påsto at han ikke var en sann apostel. Jesus hadde ikke bare gitt Paulus i oppdrag å være apostel, men han ga ham også anvisninger ved hjelp av åpenbaringer, noe som beviste at Paulus virkelig var en sann apostel. – Ga 1:1, 15, 16.

jeg forkynner: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe. – Se studienote til Mt 3:1.

forkynte: Det greske ordet har grunnbetydningen «å kunngjøre som offentlig budbringer». Det framhever måten noe blir gjort kjent på – vanligvis en åpen, offentlig kunngjøring til forskjell fra en tale til en gruppe.

omskar ham: Paulus visste godt at det ikke var et krav at de kristne skulle omskjæres. (Apg 15:6–29) Timoteus, som hadde en ikke-troende far, var ikke blitt omskåret, og Paulus visste at noen av de jødene de skulle besøke på sin forkynnelsesreise, kunne ta anstøt av dette. I stedet for å la denne situasjonen bli en hindring for arbeidet deres ba Paulus Timoteus om å gjennomgå dette smertefulle inngrepet. Begge mennene levde på den måten i samsvar med det Paulus senere skrev til korinterne: «For jødene er jeg blitt som en jøde, for å vinne jøder.» – 1Kt 9:20.

grekerne: I det første århundre evt. siktet ikke det greske ordet Hẹllen (greker) bare til personer som kom fra Hellas eller var av gresk opprinnelse. Når Paulus her snakker om alle som tror, og nevner «grekerne» sammen med «jødene», bruker han tydeligvis ordet «greker» i videre betydning om alle ikke-jødiske folkeslag. (Ro 2:9, 10; 3:9; 10:12; 1Kt 10:32; 12:13) Dette kommer utvilsomt av den fremtredende stillingen gresk språk og kultur hadde i hele Romerriket.

Ikke engang grekeren Titus ... ble tvunget til å la seg omskjære: Da spørsmålet om omskjærelse oppsto i Antiokia (cirka år 49), ble Titus med Paulus og Barnabas til Jerusalem. (Apg 15:1, 2; Ga 2:1) Han var ‘greker’, altså en uomskåret ikke-jøde. (Se studienoten til grekeren i dette verset.) Det at verbet ‘tvinge’ brukes i dette verset, kan tyde på at noen judaister, det vil si kristne som mente at man måtte følge jødiske trosoppfatninger og tradisjoner, prøvde å presse Titus til å la seg omskjære. Men på møtet i Jerusalem avgjorde apostlene og de eldste at ikke-jødiske kristne ikke trengte å bli omskåret. (Apg 15:23–29) Paulus nevner her Titus for å styrke sin argumentasjon for at de som har gått over til kristendommen, ikke er underlagt Moseloven. Titus utførte sin tjeneste først og fremst blant uomskårne folk fra nasjonene, så det var ikke noe problem at han ikke var omskåret. (2Kt 8:6; 2Ti 4:10; Tit 1:4, 5) Titus var derfor i en annen situasjon enn Timoteus, som Paulus hadde omskåret. – Se studienote til Apg 16:3.

grekeren: Titus blir omtalt som greker (Hẹllen). Dette kan rett og slett bety at han var av gresk avstamning. Men noen skribenter i det første århundre brukte flertallsformen (Hẹllenes) om ikke-grekere som hadde begynt å snakke gresk og var påvirket av gresk kultur. Det er mulig at Titus var greker i denne videre betydningen. – Se studienote til Ro 1:16.

de falske brødrene: Det greske ordet for «falsk bror» (pseudạdelfos) forekommer bare her og i 2Kt 11:26. En ordbok sier at ordet betyr «kristen bare i navnet». Judaistene i menighetene i Galatia utga seg for å være åndelige menn, men i virkeligheten prøvde de å få menighetene til å gå tilbake til å holde Moseloven. (Se studienote til Ga 1:6.) Paulus sa at slike menn «hadde kommet inn i menigheten i stillhet», og at de «hadde sneket seg inn for å spionere» på den kristne frihet. Dette viser at disse mennene brukte utspekulerte metoder for å spre sin farlige lære. – Se også 2Kt 11:13–15.

dere så raskt vender dere bort: Eller: «dere så raskt blir ledet bort». Paulus kommer her inn på en viktig grunn til at han skriver dette brevet. Selv om det ikke var så lenge siden han besøkte Galatia, hadde noen i menighetene der allerede begynt å vende seg bort fra kristne sannheter. Den «onde påvirkningen» Paulus snakker om i dette brevet (Ga 3:1), kom blant annet fra dem han kaller «de falske brødrene», som «hadde sneket seg inn» i menighetene. (Se studienoter til Ga 2:4; 3:1.) Noen av disse falske brødrene var judaister, som påsto at de kristne måtte holde Moseloven. (Se studienote til Ga 1:13.) Judaistene sto på sitt selv om apostlene og de eldste i Jerusalem allerede hadde gitt instrukser om at ikke-jøder ikke var nødt til å følge Moseloven. (Apg 15:1, 2, 23–29; Ga 5:2–4) Paulus peker på at judaistene var redde for å bli forfulgt og ønsket å blidgjøre jødiske motstandere. (Ga 6:12, 13) Disse falske brødrene kan også ha påstått at Paulus ikke var en sann apostel, og de ønsket å skille menighetene fra ham. (Ga 1:11, 12; 4:17) Noen av galaterne kan ha hatt umoralske ønsker, hatt konflikter med hverandre og vært for selvopptatte. Slike negative tendenser, som Paulus drøfter i den siste delen av brevet sitt, kunne få dem til å vende seg bort fra Gud. – Ga 5:13 til 6:10.

det gode budskaps sannhet: Dette uttrykket, som også forekommer i vers 14, sikter til hele den kristne lære i Guds Ord.

Gud: I greske håndskrifter står det «Gud» her, men noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk og andre språk bruker Guds navn.

de uomskårne: Bokstavelig: «de som er av uomskjærelsen», det vil si ikke-jødene.

slik Peter: Paulus viser her at de som tok ledelsen i menigheten, samarbeidet med hverandre. (Se studienote til Ga 2:9.) Det styrende råd i Jerusalem forsto at Paulus var betrodd en tjeneste som gikk ut på at han først og fremst skulle forkynne for ikke-jøder, mens Peter skulle konsentrere seg om jøder. Men det var ikke slik at Paulus bare forkynte for ikke-jøder, eller at Peter bare forkynte for jøder. Peter var den første som hadde forkynt for ikke-jøder. (Apg 10:44–48; 11:18) Og Paulus forkynte for mange jøder, for det oppdraget Kristus hadde gitt ham, gikk ut på at han skulle forkynne både for «nasjonene» og for «Israels folk». (Apg 9:15) Både Peter og Paulus var lydige mot det oppdraget de hadde fått. Senere reiste Peter østover for å tjene i Babylon, der det bodde mange jøder, og der det fantes store jødiske akademier. (1Pe 5:13) Og Paulus foretok misjonsreiser som strakte seg langt vestover, muligens helt til Spania.

de omskårne: Bokstavelig: «de som er av omskjærelsen», det vil si jødene.

høyre hånd som tegn på fellesskap: Det at man ga hverandre hånden, var et uttrykk for at man var sammen om noe, eller et tegn på fellesskap. (2Kg 10:15) Omkring år 49 dro Paulus til Jerusalem for å delta i den drøftelsen det styrende råd i det første århundre hadde for å avgjøre spørsmålet om omskjærelse. (Apg 15:6–29) I løpet av sitt opphold hadde Paulus tydeligvis et møte med Jakob, Peter og Johannes for å drøfte det oppdraget han hadde fått fra Herren Jesus Kristus om å forkynne det gode budskap. (Apg 9:15; 13:2; 1Ti 1:12) Paulus tenker her tilbake på den fine ånden under møtet og i tiden etterpå – alle var innstilt på å samarbeide og bevare enheten. Det var helt tydelig for brødrene at de alle deltok i det samme arbeidet. De ble enige om at Paulus og Barnabas skulle gå til nasjonene, det vil si ikke-jødene, i sitt forkynnelsesarbeid, mens Jakob, Peter og Johannes skulle konsentrere seg om å forkynne for de omskårne, det vil si jødene.

ga Peter kraft til å være apostel ... ga også meg kraft: Det greske verbet energẹo blir her gjengitt med «ga ... kraft». Noen av de andre stedene dette verbet forekommer, er det oversatt med «påvirker», «er virksom», «fyller ... med kraft» og «virker». (Ef 2:2; 3:20; Flp 2:13; Kol 1:29) I denne sammenhengen ser det ut til å overbringe tanken om at Gud ga Peter og Paulus både myndighet til å tjene som apostler og evnen til å ta hånd om sine ansvarsoppgaver.

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. – Se studienote til 1Kt 1:12.

søyler: De mennene som her er omtalt som søyler i overført betydning, hadde en støttende og styrkende funksjon i menigheten, slik en bokstavelig søyle har en bærende funksjon i en bygning. Det samme ordet brukes for å beskrive den kristne menighet som «en søyle og støtte for sannheten» (1Ti 3:15) og i beskrivelsen av en engel som hadde ben som ildsøyler. (Åp 10:1–3) Jakob, Kefas og Johannes ble sett på som søyler – de var solide, åndelig sterke og stabile støtter i menigheten.

høyre hånd som tegn på fellesskap: Det at man ga hverandre hånden, var et uttrykk for at man var sammen om noe, eller et tegn på fellesskap. (2Kg 10:15) Omkring år 49 dro Paulus til Jerusalem for å delta i den drøftelsen det styrende råd i det første århundre hadde for å avgjøre spørsmålet om omskjærelse. (Apg 15:6–29) I løpet av sitt opphold hadde Paulus tydeligvis et møte med Jakob, Peter og Johannes for å drøfte det oppdraget han hadde fått fra Herren Jesus Kristus om å forkynne det gode budskap. (Apg 9:15; 13:2; 1Ti 1:12) Paulus tenker her tilbake på den fine ånden under møtet og i tiden etterpå – alle var innstilt på å samarbeide og bevare enheten. Det var helt tydelig for brødrene at de alle deltok i det samme arbeidet. De ble enige om at Paulus og Barnabas skulle gå til nasjonene, det vil si ikke-jødene, i sitt forkynnelsesarbeid, mens Jakob, Peter og Johannes skulle konsentrere seg om å forkynne for de omskårne, det vil si jødene.

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

huske på de fattige: Omkring år 49 fikk Paulus og hans medarbeider Barnabas et oppdrag av Peter, Jakob og Johannes. (Ga 2:9) De skulle tenke på fattige kristne og deres fysiske behov samtidig med at de forkynte for nasjonene. Her sier Paulus at det hadde han oppriktig gått inn for å gjøre. Da de kristne i Judea senere ble rammet av fattigdom, oppmuntret Paulus menighetene andre steder til å gi materielle bidrag til sine nødstilte trosfeller i Jerusalem. De brevene Paulus skrev, viser at han var opptatt av dette. I begge sine inspirerte brev til de kristne i Korint (cirka år 55) skrev han om innsamlingen. Han sa at han allerede hadde gitt veiledning om dette «til menighetene i Galatia». (1Kt 16:1–3; 2Kt 8:1–8; 9:1–5; se studienoter til 1Kt 16:1, 3; 2Kt 8:2.) Rundt år 56, da Paulus skrev til de kristne i Roma, var innsamlingen nesten ferdig. (Ro 15:25, 26) Kort tid etter hadde Paulus fullført oppdraget, for senere sa han til den romerske stattholderen Feliks: «Jeg [kom] for å overlevere barmhjertighetsgaver til min nasjon.» (Apg 24:17) En slik kjærlig omsorg for trosfellers behov var et av kjennetegnene på de kristne i det første århundre. – Joh 13:35.

fått dem til å vise ved sin store gavmildhet at de er rike: Paulus ønsker å motivere de kristne i Korint til å fullføre nødhjelpen til de nødstilte kristne i Judea. Han forteller dem derfor om «menighetene i Makedonia», for eksempel menighetene i Filippi og Tessalonika, som var svært gode eksempler med hensyn til å gi gavmildt. (Ro 15:26; 2Kt 8:1–4; 9:1–7; Flp 4:14–16) Givergleden deres var virkelig imponerende, siden de selv levde i ‘dyp fattigdom’ og møtte store prøver i en vanskelig tid. Det er for eksempel mulig at de kristne i Makedonia ble beskyldt for å følge skikker som ble betraktet som ulovlige for romere, noe Paulus selv opplevde i Filippi. (Apg 16:20, 21) Noen mener at prøvene hadde med makedonernes fattigdom å gjøre. Slike prøver kan forklare hvorfor makedonerne hadde medfølelse med sine trosfeller i Judea, som møtte lignende vanskeligheter. (Apg 17:5–9; 1Te 2:14) De kristne i Makedonia ønsket derfor å hjelpe dem og ga med glede «mer enn de hadde råd til». – 2Kt 8:3.

skal jeg sende de mennene ... til Jerusalem med deres vennlige gave: Omkring år 55 var de kristne i Judea blitt rammet av fattigdom, så Paulus førte tilsyn med innsamlingen av nødhjelpsmidler fra menighetene i Galatia, Makedonia og Akaia. (1Kt 16:1, 2; 2Kt 8:1, 4; 9:1, 2) Da han la ut på den lange reisen til Jerusalem i år 56 for å overlevere bidraget, hadde han følge av ganske mange menn. Gruppen hadde med seg penger som de var betrodd av flere menigheter, og det kan være at hver menighet sendte noen menn med Paulus. (Apg 20:3, 4; Ro 15:25, 26) Det kan ha vært nødvendig å være så mange fordi forbrytere utgjorde en fare for reisende. (2Kt 11:26) Siden det bare var godkjente menn som skulle overlevere de innsamlede midlene sammen med Paulus, ville det ikke være noen grunn til å mistenke disse mennene for å misbruke midlene. De som ga bidrag, kunne stole på at pengene ville bli brukt riktig. – 2Kt 8:20.

innsamlingen: Det greske ordet logịa, her gjengitt med «innsamlingen», forekommer bare to ganger i Bibelen, i 1Kt 16:1, 2. Sammenhengen og Paulus’ ordvalg viser at innsamlingen sannsynligvis dreide seg om penger, ikke om mat eller klær. Ved å bruke ordet «innsamling» i bestemt form viser Paulus til en spesiell innsamling, en som korinterne kjente til fra før. Det ser ut til at denne innsamlingen gikk til de kristne i Judea, som var i stor nød på den tiden. – 1Kt 16:3; Ga 2:10.

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. – Se studienote til 1Kt 1:12.

irettesatte jeg ham: Eller: «sa jeg ham imot». Da Paulus la merke til at Peter ikke ville være sammen med sine ikke-jødiske trosfeller på grunn av menneskefrykt, irettesatte han ham «ansikt til ansikt» mens andre var til stede. Det greske ordet som er oversatt med «irettesatte», betyr bokstavelig «sto imot». – Ga 2:11–14.

at det ikke er tillatt for en jøde: De jødiske religiøse lederne på Peters tid hevdet at en som gikk inn i huset til en ikke-jøde, ble seremonielt uren. (Joh 18:28) Men Moseloven inneholdt ikke noe direkte forbud mot denne formen for samvær. Dessuten var skillemuren mellom jøder og ikke-jøder blitt revet ned da Jesus ga sitt liv som en løsepenge og den nye pakt ble opprettet. Jesus gjorde dermed «de to gruppene til én». (Ef 2:11–16) Men selv etter pinsedagen i år 33 tok det tid før de første kristne forsto hva det Jesus hadde gjort, egentlig betydde. Det tok faktisk mange år før de jødekristne klarte å kvitte seg med de holdningene som deres tidligere religiøse ledere fremmet, og som var en så inngrodd del av kulturen deres.

nøklene til himmelens rike: Det å få ansvaret for nøkler i bibelsk tid, enten bokstavelige eller symbolske, betydde at man ble betrodd en viss myndighet. (1Kr 9:26, 27; Jes 22:20–22) Ordet «nøkkel» ble derfor et symbol på myndighet og ansvar. Peter brukte de «nøklene» han ble betrodd, til å åpne muligheten til å få Guds ånd for jøder (Apg 2:22–41), for samaritaner (Apg 8:14–17) og for hedninger (Apg 10:34–38), slik at de kunne komme inn i det himmelske riket.

Jakob: Sannsynligvis Jesu halvbror og den Jakob som er nevnt i Apg 12:17. (Se studienoter til Mt 13:55; Apg 12:17.) Det ser ut til at Jakob var ordstyrer for drøftelsen da spørsmålet om omskjærelse ble lagt fram for «apostlene og de eldste i Jerusalem». (Apg 15:1, 2) Det er tydeligvis denne hendelsen Paulus sikter til da han omtaler Jakob, Kefas (Peter) og Johannes som «de som ble regnet som søyler i menigheten» i Jerusalem. – Ga 2:1–9.

spise sammen med folk fra nasjonene: Måltidene var forbundet med fellesskap, og man pleide å be i forbindelse med dem. Det er derfor forståelig at jødene generelt ikke spiste sammen med ikke-jøder. Israelittene hadde fått befaling om at de ikke måtte blande seg med de nasjonene som var igjen i det lovte land. De skulle ikke engang nevne navnene på gudene deres. (Jos 23:6, 7) I årenes løp føyde jødiske religiøse ledere til sine egne restriksjoner, så i det første århundre ble en jøde sett på som seremonielt uren hvis han gikk inn i huset til en ikke-jøde. – Joh 18:28.

sluttet han å gjøre dette og holdt seg unna: I år 36 hadde Peter, som var jødekristen, brukt den tredje av «nøklene til himmelens rike». Det gjorde han da han åpnet muligheten for Kornelius og husstanden hans til å bli de første kristne som ikke var jøder eller jødiske proselytter. (Se studienote til Mt 16:19.) Peter bodde hjemme hos Kornelius i noen dager, så han må ha spist flere måltider sammen med sitt ikke-jødiske vertskap. (Apg 10:48; 11:1–17) Han fortsatte å spise sammen med ikke-jødiske kristne, noe som var helt riktig av ham. Men da han rundt 13 år senere var på besøk i Antiokia i Syria, «sluttet han» plutselig å gjøre det. Det hadde kommet noen jødekristne fra Jerusalem, og Peter var redd for hvordan de ville reagere. Disse mennene hadde kommet fra Jakob, noe som etter alt å dømme betyr at de hadde vært sammen med Jakob, som var i Jerusalem. (Se studienote til Apg 15:13.) De var trege med å akseptere at ting hadde forandret seg, og påsto fortsatt at det var nødvendig å holde Moseloven og følge visse jødiske skikker. (Se studienote til Apg 10:28.) Peters oppførsel kunne ha svekket tilliten til en avgjørelse som det styrende råd hadde tatt samme år som Peter besøkte Antiokia, omkring år 49. Den avgjørelsen hadde bekreftet at ikke-jødiske kristne ikke trengte å holde Moseloven. (Apg 15:23–29) Paulus nevner ikke episoden i Antiokia for å henge ut Peter, men for å korrigere et galt synspunkt som noen av galaterne hadde.

dem som tilhørte de omskårne: Bokstavelig: «dem av omskjærelse», det vil si noen omskårne jødekristne fra menigheten i Jerusalem som var på besøk. Andre steder er det samme greske uttrykket oversatt med «tilhengere av omskjærelsen», «de omskårne» og «dem som holder fast ved omskjærelsen». – Apg 11:2; Kol 4:11; Tit 1:10.

hyklerne: Det greske ordet hypokritẹs ble opprinnelig brukt om greske (og senere romerske) skuespillere som brukte store masker som var laget for å forsterke stemmen. Ordet ble etter hvert brukt i overført betydning om en som skjuler sine egentlige hensikter eller sin personlighet ved å gjøre seg annerledes enn det han virkelig er. De «hyklerne» Jesus omtaler her, er de jødiske religiøse lederne. – Mt 6:5, 16.

Hykler!: Det greske ordet hypokritẹs ble opprinnelig brukt om greske (og senere romerske) skuespillere som brukte store masker som var laget for å skjule hvem de var, og for å forsterke stemmen. Ordet ble etter hvert brukt i overført betydning om en som skjulte sine egentlige hensikter eller sin personlighet ved å gjøre seg annerledes enn det han virkelig var. I Mt 6:5, 16 omtaler Jesus de jødiske religiøse lederne som hyklere. Her (Lu 6:42) bruker han ordet om en hvilken som helst disippel som fokuserer på en annens feil og samtidig ignorerer sine egne.

ble også med på denne hyklerske oppførselen ... i hykleriet deres: Her forekommer to beslektede greske ord, et verb (synypokrịnomai) og et substantiv (hypọkrisis). Begge ordene ble opprinnelig brukt om greske skuespillere som brukte masker når de opptrådte. Gjengivelsen «hykleriet» i dette verset er oversatt fra substantivet. Dette substantivet forekommer seks ganger i De kristne greske skrifter. (Mt 23:28; Mr 12:15; Lu 12:1; 1Ti 4:2; 1Pe 2:1; les om det beslektede ordet «hykler» i studienoter til Mt 6:2; Lu 6:42.) Det greske verbet som er oversatt med «ble ... med på denne hyklerske oppførselen», brukes her ifølge noen ordbøker billedlig i betydningen «å være med på et skuespill eller å late som».

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. – Se studienote til 1Kt 1:12.

erklært rettferdig: Det greske verbet dikaiọo og de beslektede substantivene dikaioma og dikaiosis blir tradisjonelt oversatt med «rettferdiggjøre» og «rettferdiggjøring». I De kristne greske skrifter overbringer disse ordene grunntanken «å rense for en anklage», «å betrakte som uskyldig», og derfor «å erklære for og betrakte som rettferdig». Paulus skrev for eksempel at den som har dødd, er blitt «frikjent [en form av dikaiọo] fra sin synd», fordi han ved sin død har betalt straffen for synd. (Ro 6:7, 23) I tillegg blir disse greske ordene brukt i en spesiell betydning i Bibelen, nemlig om det at Gud betrakter ufullkomne mennesker som viser tro, som skyldfrie. – Apg 13:38, 39; Ro 8:33.

dere så raskt vender dere bort: Eller: «dere så raskt blir ledet bort». Paulus kommer her inn på en viktig grunn til at han skriver dette brevet. Selv om det ikke var så lenge siden han besøkte Galatia, hadde noen i menighetene der allerede begynt å vende seg bort fra kristne sannheter. Den «onde påvirkningen» Paulus snakker om i dette brevet (Ga 3:1), kom blant annet fra dem han kaller «de falske brødrene», som «hadde sneket seg inn» i menighetene. (Se studienoter til Ga 2:4; 3:1.) Noen av disse falske brødrene var judaister, som påsto at de kristne måtte holde Moseloven. (Se studienote til Ga 1:13.) Judaistene sto på sitt selv om apostlene og de eldste i Jerusalem allerede hadde gitt instrukser om at ikke-jøder ikke var nødt til å følge Moseloven. (Apg 15:1, 2, 23–29; Ga 5:2–4) Paulus peker på at judaistene var redde for å bli forfulgt og ønsket å blidgjøre jødiske motstandere. (Ga 6:12, 13) Disse falske brødrene kan også ha påstått at Paulus ikke var en sann apostel, og de ønsket å skille menighetene fra ham. (Ga 1:11, 12; 4:17) Noen av galaterne kan ha hatt umoralske ønsker, hatt konflikter med hverandre og vært for selvopptatte. Slike negative tendenser, som Paulus drøfter i den siste delen av brevet sitt, kunne få dem til å vende seg bort fra Gud. – Ga 5:13 til 6:10.

erklært rettferdig: Det greske verbet dikaiọo og de beslektede substantivene dikaioma og dikaiosis blir tradisjonelt oversatt med «rettferdiggjøre» og «rettferdiggjøring». I De kristne greske skrifter overbringer disse ordene grunntanken om at en person blir renset for en anklage og betraktet som uskyldig og derfor blir erklært for og betraktet som rettferdig. (Se studienote til Ro 3:24.) Noen i menighetene i Galatia var påvirket av judaister, som prøvde å oppnå rettferdighet ved å holde Moseloven. (Ga 5:4; se studienote til Ga 1:6.) Men Paulus understreket at det bare er ved tro på Jesus Kristus det er mulig å bli betraktet som rettferdig av Gud. Ved at Jesus ofret sitt fullkomne liv, la han grunnlaget for at de som tror på ham, kan bli erklært rettferdige av Gud. – Ro 3:19–24; 10:3, 4; Ga 3:10–12, 24.

jødedommen: Den religionen som var alminnelig utbredt blant jødene på Paulus’ tid. I De kristne greske skrifter forekommer dette ordet bare i Ga 1:13, 14. Selv om tilhengerne hevdet at de fulgte De hebraiske skrifter nøye, la jødedommen i det første århundre stor vekt på ‘forfedrenes tradisjoner’. (Se studienote til Ga 1:14.) Jesus fordømte tradisjonene og dem som satte Guds Ord til side. – Mr 7:8, 13.

det som jeg en gang rev ned: Tidligere hadde Paulus glødet for jødedommen og ment at han kunne oppnå rettferdighet i Guds øyne ved å gjøre gjerninger som Moseloven krevde. (Se studienote til Ga 1:13.) Men i billedlig forstand hadde han revet ned den oppfatningen da han ble kristen. (Ga 2:15, 16) Motstanderne hans påsto at de kristne måtte holde Moseloven for å bli frelst. (Ga 1:9; 5:2–12) Paulus forklarer her at hvis han påla seg selv – eller hvis noen av de andre jødekristne påla seg selv – å holde Moseloven igjen, ville det være å bygge opp igjen det han hadde revet ned. Han ville også gjøre seg selv til en lovbryter igjen og komme under Lovens fordømmelse. – Se studienote til Ga 3:19.

for å gjøre klart hva som er lovbrudd: Paulus viser at et viktig formål med Moseloven var å «gjøre klart hva som er lovbrudd [eller: «overtredelser»]», det vil si å avsløre at Israel og hele menneskeheten synder mot Gud. (Les om det greske ordet for «lovbrudd» i studienote til Ro 4:15.) Loven viste tydelig hva begrepet synd omfattet. Paulus kunne derfor si at den fikk overtredelse og synd til å «bli større» fordi mange handlinger og til og med holdninger nå ble definert som syndige. (Ro 5:20; 7:7–11; se studienote til 1Kt 15:56; se også Sl 40:12.) Alle som prøvde å holde Loven, opplevde å bli domfelt av den fordi den viste hvor syndige de var. De ofrene som ble båret fram, minnet dem hele tiden om deres syndige tilstand. (He 10:1–4, 11) Alle mennesker trengte et fullkomment offer som fullt ut kunne gjøre soning for syndene deres. – Ro 10:4; se studienoten til det avkommet i dette verset.

ved Loven ble jeg død for Loven: Disse ordene er en del av et resonnement der Paulus viser at han ikke kan bli rettferdig i Guds øyne «ved gjerninger som Loven krever». (Ga 2:16) Moseloven fordømte Paulus som en synder som fortjente døden, fordi han ikke kunne holde Loven på en fullkommen måte. (Ro 7:7–11) Men Paulus sier at han ble «død for Loven» i den forstand at han ble befridd fra Loven. Lovpakten var blitt juridisk opphevet på grunnlag av Jesu død på torturpælen. (Kol 2:13, 14) Derfor kunne Paulus skrive til de kristne i Roma: «På grunn av Kristi offer døde dere når det gjelder Loven.» (Ro 7:4) Når de kristne viste tro på Kristi offer, ble de ‘døde for Loven’. Fordi Loven var det som ledet Paulus til Kristus, kunne han si at det var «ved Loven» han ble «død for Loven». – Se studienoter til Ga 3:24 og 3:25.

nå som troen er kommet: Jesus var den som oppfylte Loven til punkt og prikke. Paulus kunne derfor si at troen, det vil si den fullstendige troen, var kommet – det var nå mulig å forstå ting som ikke kunne bli forstått tidligere. Ved å oppfylle Loven ga Jesus disiplene sine muligheten til å komme i et godkjent forhold til Jehova Gud. På den måten ble han den ‘som gjør vår tro fullstendig’. (He 12:2) Jesus skulle være med disiplene «alle dager helt til avslutningen på verdensordningen» (Mt 28:20), så det er ikke lenger nødvendig å få hjelp av ‘oppdrageren’. (Se studienote til Ga 3:24.) Ved å bruke dette resonnementet viser Paulus at Moseloven ble foreldet da den fullstendige troen basert på Jesus Kristus kom.

vår oppdrager som ledet til Kristus: Det greske ordet for «oppdrager» (paidagogọs) som Paulus bruker i denne illustrasjonen, betyr bokstavelig «barneleder» og kan også gjengis med «vokter». Ordet er bare brukt i Ga 3:24, 25 og 1Kt 4:15, der Paulus sammenligner kristne tjenere med slike oppdragere. (Se studienote til 1Kt 4:15.) Med denne vakre metaforen sammenligner Paulus Moseloven med en oppdrager, eller vokter, som daglig fulgte en ung gutt til skolen. En slik oppdrager var ikke guttens lærer, men han hadde ansvaret for å beskytte ham, for å hjelpe ham til å følge familiens normer og for å korrigere ham. Som en parallell til det opprettholdt Moseloven nøye Guds normer og hjalp israelittene til å innse at de var syndige og ikke kunne holde Loven fullt ut. Ydmyke personer som godtok den rettledningen de fikk gjennom denne ‘oppdrageren’, forsto at de trengte Messias, eller Kristus, for det er ikke mulig å bli frelst på noen annen måte enn gjennom ham. – Apg 4:12.

som viser tro på ham: Det greske verbet pisteuo (beslektet med substantivet pịstis, som vanligvis gjengis med «tro») har den grunnleggende betydningen «å tro», men kan ha forskjellige betydningsnyanser, avhengig av sammenhengen og grammatiske konstruksjoner. Det ligger ofte noe mer i dette ordet enn bare å tro eller erkjenne at noen eksisterer. (Jak 2:19) Det innbefatter tanken om tro og tillit som fører til lydige handlinger. I Joh 3:16 blir det greske verbet pisteuo brukt sammen med preposisjonen eis. En bibelkommentator sier om denne greske konstruksjonen: «Troen oppfattes som en aktivitet, som noe mennesker gjør.» (An Introductory Grammar of New Testament Greek, Paul L. Kaufman, 1982, s. 46) Jesus sikter åpenbart til et liv som er preget av tro, ikke bare til en enkelt troshandling. I Joh 3:36 blir det lignende uttrykket «den som viser tro på Sønnen» stilt opp som en motsetning til «den som er ulydig mot Sønnen». I den sammenhengen omfatter derfor det «å vise tro» tanken om å la sterk tro komme til uttrykk ved at man er lydig.

driver oss: Eller: «tvinger oss». Dette greske verbet betyr bokstavelig «å holde samlet» og kan overbringe tanken om «å ha kontinuerlig kontroll over noen eller noe; å presse; å tvinge». Den kjærligheten Kristus viste da han ga sitt liv for oss, er så enestående at den fyller vårt hjerte med takknemlighet og virker motiverende på oss. Kristi kjærlighet hadde på denne måten kontroll over Paulus. Den fikk ham til å være uselvisk og til å konsentrere seg om å tjene Gud og sine medmennesker både i og utenfor menigheten. – Se også studienote til 1Kt 9:16.

Jeg er pælfestet sammen med Kristus: Evangeliene bruker det greske verbet synstaurọo om dem som i bokstavelig forstand ble hengt på pæler ved siden av Jesus. (Mt 27:44; Mr 15:32; Joh 19:32; se studienote til Ro 6:6.) I likhet med andre kristne lever Paulus ved troen på Guds Sønn. (Ga 3:13; Kol 2:14) Ved å vise tro på den pælfestede Kristus lever en jødekristen som en som følger Kristus, ikke Loven. – Ro 10:4; 2Kt 5:15; se studienote til Ga 2:19.

som elsket meg og ga seg selv for meg: Det at Paulus her bruker pronomenet «meg», framhever at hver eneste person som velger å tro på Jesus, kan nyte godt av hans gave. (Se studienote til Joh 3:16.) Paulus forsto og trodde på at Kristus elsket ham som enkeltperson. Det motiverte ham til å være kjærlig, varm og gavmild mot andre. (Se studienote til 2Kt 5:14; se også 2Kt 6:11–13; 12:15.) Han var takknemlig for at Jesus hadde latt ham få bli en disippel selv om han hadde forfulgt de kristne. Paulus forsto at Jesus i sin kjærlighet ikke bare hadde gitt sitt liv for rettferdige, men også for dem som var tynget på grunn av synd. (Se også Mt 9:12, 13.) Selv om Paulus framhevet at Kristi offer gjaldt ham personlig, var han fullt klar over at gjenløsningen ville komme utallige mennesker til gode.

ble pælfestet sammen med ham: Evangeliene bruker det greske verbet synstaurọo om dem som i bokstavelig forstand ble henrettet ved siden av Jesus. (Mt 27:44; Mr 15:32; Joh 19:32) Paulus nevner det at Jesus ble pælfestet, flere ganger i brevene sine (1Kt 1:13, 23; 2:2; 2Kt 13:4), men her bruker han ordet i overført betydning. Han viser at de kristne har drept sin gamle personlighet ved å vise tro på den pælfestede Kristus. Paulus brukte dette ordet på en lignende måte i brevet til galaterne, der han skrev: «Jeg er pælfestet sammen med Kristus.» – Ga 2:20.

ved Loven ble jeg død for Loven: Disse ordene er en del av et resonnement der Paulus viser at han ikke kan bli rettferdig i Guds øyne «ved gjerninger som Loven krever». (Ga 2:16) Moseloven fordømte Paulus som en synder som fortjente døden, fordi han ikke kunne holde Loven på en fullkommen måte. (Ro 7:7–11) Men Paulus sier at han ble «død for Loven» i den forstand at han ble befridd fra Loven. Lovpakten var blitt juridisk opphevet på grunnlag av Jesu død på torturpælen. (Kol 2:13, 14) Derfor kunne Paulus skrive til de kristne i Roma: «På grunn av Kristi offer døde dere når det gjelder Loven.» (Ro 7:4) Når de kristne viste tro på Kristi offer, ble de ‘døde for Loven’. Fordi Loven var det som ledet Paulus til Kristus, kunne han si at det var «ved Loven» han ble «død for Loven». – Se studienoter til Ga 3:24 og 3:25.

døde Kristus i virkeligheten til ingen nytte: Paulus understreker at hvis man kunne bli erklært rettferdig ved hjelp av Loven, det vil si ved å gjøre gjerninger som Moseloven krevde, hadde ikke Kristus trengt å dø. I dette verset forklarer Paulus også at hvis man prøver å gjøre seg fortjent til den gaven som livet er, avviser man i virkeligheten Guds ufortjente godhet. – Ro 11:5, 6; Ga 5:4.