Brevet til galaterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter, for eksempel den papyruskodeksen som er kjent som P⁴⁶, viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. (Se Mediegalleri: «Paulus’ brev til galaterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen som P⁴⁶-kodeksen.

til menighetene i Galatia: Da Paulus reiste gjennom Galatia (se studienoten til Galatia i dette verset) under sin første misjonsreise omkring år 47–48, besøkte han og Barnabas slike byer som Antiokia i Pisidia, Ikonium, Lystra og Derbe, som alle sammen lå i den sørlige delen av området. (Apg 13:14, 51; 14:1, 5, 6) De fant mange som gjerne ville lære om det gode budskap, så de opprettet kristne menigheter i disse byene. (Apg 14:19–23) Det ser ut til at forkynnelsen ga gode resultater blant galaterne. Timoteus, for eksempel, kom fra Galatia. (Apg 16:1) De «menighetene i Galatia» som Paulus skrev til, besto av en blanding av jøder og ikke-jøder. Ikke-jødene omfattet både omskårne proselytter og uomskårne hedninger. (Apg 13:14, 43; 16:1; Ga 5:2) Noen var trolig av keltisk avstamning. Menighetene i dette området blir også nevnt i andre brev i De kristne greske skrifter. Da Paulus for eksempel skrev til korinterne rundt år 55, nevnte han den veiledningen han hadde gitt «til menighetene i Galatia» om det å legge til side bidrag til de fattige. (1Kt 16:1, 2; Ga 2:10) Noen år senere (cirka 62–64) rettet Peter sitt første brev blant annet til «de midlertidige innbyggerne som er spredt omkring i ... Galatia». – 1Pe 1:1; se studienote til Ga 3:1.

Galatia: I det første århundre var Galatia det området og den romerske provinsen som omfattet den midtre delen av det som nå er kjent som Lilleasia. – Se Ordforklaringer.

galatere: Her henvender Paulus seg tydeligvis til de kristne i menighetene i de sørlige delene av Galatia der han hadde forkynt. – Se studienote til Ga 1:2.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Paulus bruker en slik hilsen i elleve av brevene sine. (1Kt 1:3; 2Kt 1:2; Ga 1:3; Ef 1:2; Flp 1:2; Kol 1:2; 1Te 1:1; 2Te 1:2; Tit 1:4; Flm 3) I brevene til Timoteus føyer han til egenskapen «barmhjertighet» i samme type hilsen. (1Ti 1:2; 2Ti 1:2) Bibelkommentatorer har bemerket at Paulus ofte ikke bruker det vanlige ordet for «hilsener» (khairein), men i stedet et gresk ord som lyder ganske likt (khạris), noe som viser at han ønsker at menighetene må få «ufortjent godhet» i fullt mål. (Se studienote til Apg 15:23.) Det at han nevner «fred», gjenspeiler den vanlige hebraiske hilsenen, sjalọm. (Se studienote til Mr 5:34.) Når Paulus bruker uttrykkene «ufortjent godhet» og «fred», framhever han tydeligvis det gode forholdet som de kristne har fått til Jehova Gud på grunnlag av gjenløsningsofferet. Og når han beskriver hvor den ufortjente godheten og freden kommer fra, skiller han mellom Gud, vår Far, og Herren Jesus Kristus.

vise dere ufortjent godhet og gi dere fred: Se studienote til Ro 1:7.

denne verdensordningens: Grunnbetydningen av det greske ordet aiọn er «tidsalder». Dette ordet kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Fordi Satan hersker over ‘denne verdensordningen’, har han formet den og gitt den bestemte trekk og en bestemt ånd. – Ef 2:1, 2.

verdensordningen: Det greske ordet aiọn, som har grunnbetydningen «tidsalder», kan betegne de eksisterende forholdene eller de trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. (2Ti 4:10; se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Det Paulus her kaller «den nåværende onde verdensordningen», oppsto tydeligvis en tid etter vannflommen. Menneskene begynte å leve på en måte som var ond i Guds øyne – livet deres var preget av synd og opprør mot Gud og hans vilje. De kristne i det første århundre levde samtidig med at den «onde verdensordningen» eksisterte, men de var ikke en del av den. De var blitt reddet ut av den ved hjelp av Jesu Kristi gjenløsningsoffer. – Se studienote til 2Kt 4:4.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.

Amen: Se studienote til Ro 1:25.

jødedommen: Den religionen som var alminnelig utbredt blant jødene på Paulus’ tid. I De kristne greske skrifter forekommer dette ordet bare i Ga 1:13, 14. Selv om tilhengerne hevdet at de fulgte De hebraiske skrifter nøye, la jødedommen i det første århundre stor vekt på ‘forfedrenes tradisjoner’. (Se studienote til Ga 1:14.) Jesus fordømte tradisjonene og dem som satte Guds Ord til side. – Mr 7:8, 13.

de falske brødrene: Det greske ordet for «falsk bror» (pseudạdelfos) forekommer bare her og i 2Kt 11:26. En ordbok sier at ordet betyr «kristen bare i navnet». Judaistene i menighetene i Galatia utga seg for å være åndelige menn, men i virkeligheten prøvde de å få menighetene til å gå tilbake til å holde Moseloven. (Se studienote til Ga 1:6.) Paulus sa at slike menn «hadde kommet inn i menigheten i stillhet», og at de «hadde sneket seg inn for å spionere» på den kristne frihet. Dette viser at disse mennene brukte utspekulerte metoder for å spre sin farlige lære. – Se også 2Kt 11:13–15.

Ufornuftige galatere!: Det at Paulus bruker det greske ordet for «ufornuftige» (anọetos), trenger ikke å bety at de kristne i Galatia manglet intelligens. I denne sammenhengen sikter ordet til «en persons uvilje mot å bruke sine mentale evner for å kunne forstå», slik en ordbok definerer det. Paulus hadde nettopp minnet de kristne i Galatia om at de var blitt erklært rettferdige, ikke fordi de hadde holdt Moseloven, men fordi de trodde på Jesus Kristus. (Ga 2:15–21) Jesus hadde befridd dem fra Moselovens fordømmelse. (Se studienote til Ga 2:21.) Noen galatere ga tåpelig nok avkall på denne verdifulle friheten og vendte tilbake til en foreldet lov som ikke kunne gjøre noe annet enn å fordømme dem. (Ga 1:6) Ved å si «Ufornuftige galatere!» irettesatte Paulus dem for dette tilbakeskrittet.

Dere ble kalt til frihet: Paulus gjør her oppmerksom på at kristne som gir etter for fysiske, eller syndige, lyster, misbruker den friheten de har som disipler av Kristus. (Ga 2:4; 4:24–31) De som setter pris på denne friheten, følger oppfordringen: Tjen hverandre. De tjener hverandre i kjærlighet og på en ydmyk måte. – Se studienoter til Ga 5:1, 14.

så skal han være forbannet: Paulus advarer de kristne i Galatia mot noen som ønsket å «forvrenge det gode budskap om Kristus». (Ga 1:7) Dette var tydeligvis menn som var mer opptatt av jødiske tradisjoner enn av å holde seg til det gode budskap. Paulus sier at hvis et menneske eller en engel skulle forkynne noe for de kristne som var annerledes enn det gode budskap de hadde tatt imot, skulle de se på ham som «forbannet». Han gjentar denne advarselen i vers 9. Det greske ordet for «forbannet» (anạthema) betyr bokstavelig «det som er stilt opp». Ordet ble opprinnelig brukt om offergaver som var stilt opp, eller satt til side, som hellige i et tempel. I denne sammenhengen sikter det til noe som er satt til side for å bli erklært som ondt. (1Kt 12:3; 16:22; se studienote til Ro 9:3.) I Septuaginta brukte oversetterne vanligvis det samme greske ordet for å gjengi det hebraiske ordet chẹrem, som sikter til en ting eller en person ‘som skulle utslettes’ (eller: som skulle «vies til tilintetgjørelse»), eller som var «satt til side for utslettelse». – 5Mo 7:26; fotn.; 13:17.

dere så raskt vender dere bort: Eller: «dere så raskt blir ledet bort». Paulus kommer her inn på en viktig grunn til at han skriver dette brevet. Selv om det ikke var så lenge siden han besøkte Galatia, hadde noen i menighetene der allerede begynt å vende seg bort fra kristne sannheter. Den «onde påvirkningen» Paulus snakker om i dette brevet (Ga 3:1), kom blant annet fra dem han kaller «de falske brødrene», som «hadde sneket seg inn» i menighetene. (Se studienoter til Ga 2:4; 3:1.) Noen av disse falske brødrene var judaister, som påsto at de kristne måtte holde Moseloven. (Se studienote til Ga 1:13.) Judaistene sto på sitt selv om apostlene og de eldste i Jerusalem allerede hadde gitt instrukser om at ikke-jøder ikke var nødt til å følge Moseloven. (Apg 15:1, 2, 23–29; Ga 5:2–4) Paulus peker på at judaistene var redde for å bli forfulgt og ønsket å blidgjøre jødiske motstandere. (Ga 6:12, 13) Disse falske brødrene kan også ha påstått at Paulus ikke var en sann apostel, og de ønsket å skille menighetene fra ham. (Ga 1:11, 12; 4:17) Noen av galaterne kan ha hatt umoralske ønsker, hatt konflikter med hverandre og vært for selvopptatte. Slike negative tendenser, som Paulus drøfter i den siste delen av brevet sitt, kunne få dem til å vende seg bort fra Gud. – Ga 5:13 til 6:10.

et annet budskap som et godt budskap: ‘Falske brødre’ forkynte (Ga 2:4) ‘noe som var annerledes’ enn det de kristne i Galatia hadde lært. Det gode budskapet som Paulus hadde forkynt for dem, innbefattet «det gode budskap om Kristus». (Ga 1:7, 8) Det hadde å gjøre med den friheten Kristus bringer – frihet fra slaveriet under arvesynden og frihet fra slaveriet under Moseloven. (Ga 3:13; 5:1, 13 og studienote) Dette gode budskapet ‘kom ikke fra mennesker’. – Ga 1:8, 9, 11, 12; 2Kt 11:4; se studienote til Ga 1:8.

gjør dere urolige: En ordbok sier at det greske verbet Paulus bruker her, overbringer tanken om å «opprøre; forstyrre; bringe ut av fatning; skape forvirring». I denne og andre sammenhenger sikter ordet til mental eller åndelig uro. (Apg 15:24; Ga 5:10) Det samme verbet er også brukt i Apg 17:13 om de jødene som kom for å «skape uro» i folkemengden i Berøa.

skilt ... som en som er forbannet: Det vil si en som er forbannet av Gud. Paulus bruker her en form for hyperbol, eller overdrivelse. Han gir uttrykk for at han er villig til å påta seg den forbannelsen fra Gud som ventet hans brødre, det vil si ikke-troende jøder, fordi de forkastet den lovte Messias. (Se også Ga 3:13.) Paulus’ poeng er at han var villig til å gjøre alt som sto i hans makt for å hjelpe dem til å benytte seg av Guds middel til frelse.

så skal han være forbannet: Paulus advarer de kristne i Galatia mot noen som ønsket å «forvrenge det gode budskap om Kristus». (Ga 1:7) Dette var tydeligvis menn som var mer opptatt av jødiske tradisjoner enn av å holde seg til det gode budskap. Paulus sier at hvis et menneske eller en engel skulle forkynne noe for de kristne som var annerledes enn det gode budskap de hadde tatt imot, skulle de se på ham som «forbannet». Han gjentar denne advarselen i vers 9. Det greske ordet for «forbannet» (anạthema) betyr bokstavelig «det som er stilt opp». Ordet ble opprinnelig brukt om offergaver som var stilt opp, eller satt til side, som hellige i et tempel. I denne sammenhengen sikter det til noe som er satt til side for å bli erklært som ondt. (1Kt 12:3; 16:22; se studienote til Ro 9:3.) I Septuaginta brukte oversetterne vanligvis det samme greske ordet for å gjengi det hebraiske ordet chẹrem, som sikter til en ting eller en person ‘som skulle utslettes’ (eller: som skulle «vies til tilintetgjørelse»), eller som var «satt til side for utslettelse». – 5Mo 7:26; fotn.; 13:17.

For de svake er jeg blitt svak: Selv om Paulus talte på en kraftfull måte, tok han hensyn til at enkelte jøder og ikke-jøder i menigheten hadde en følsom samvittighet, og ble derfor «svak» for de svake. – Ro 14:1, 13, 19; 15:1.

Er det mennesker jeg prøver å bli godkjent av, eller er det Gud?: Paulus forsvarer seg selv fordi ‘falske brødre’ i Galatia tydeligvis påsto at han forandret budskapet sitt for å få de kristne i Galatia til å høre på ham. (Ga 2:4) Det ser for eksempel ut til at disse motstanderne påsto at Paulus forkynte omskjærelse når det passet ham. (Ga 5:11) Det greske ordet peitho, som kan bety «overtale; overbevise; appellere til», har også betydningen «bli godkjent av», slik det er gjengitt her. Paulus er selvfølgelig opptatt av å bli godkjent av Gud, ikke av mennesker. Selv om han tilpasset den måten han presenterte det gode budskap på (se studienote til 1Kt 9:22), forandret han aldri selve budskapet bare for å få forskjellige grupper av mennesker til å høre på ham. (Se studienoten til Prøver jeg å gjøre mennesker til lags? i dette verset.) I de forrige versene slo han tydelig fast at det bare fantes ett budskap som formidlet sannheten, nemlig «det gode budskap om Kristus». – Ga 1:6–9.

Prøver jeg å gjøre mennesker til lags?: Noen påsto at Paulus forandret budskapet sitt i et forsøk på å bli godkjent av mennesker. Det underforståtte svaret på Paulus’ spørsmål er: «Selvfølgelig ikke!» Hvis han hadde prøvd å gjøre mennesker til lags, ville han ha nektet for at han var en slave for Kristus. – 1Te 2:4.

åpenbarte det for meg: Paulus bruker det greske ordet apokạlypsis, som bokstavelig betyr «en avdekking» eller «en avsløring». I De kristne greske skrifter blir ordet ofte brukt om det at Gud og Jesus åpenbarer åndelige sannheter for mennesker. I dette verset forteller Paulus at det gode budskap han forkynte, ikke ble åpenbart for ham av noe menneske, men av Jesus Kristus selv. Dette var enda et bevis for at Paulus var en sann apostel. I likhet med de andre apostlene hadde Paulus blitt kjent med det gode budskap gjennom Jesus personlig og fått sitt oppdrag direkte fra ham. (1Kt 9:1; Ef 3:3) Senere i brevet sitt forteller Paulus om en spesiell åpenbaring fra Kristus som fikk ham til å legge spørsmålet om omskjærelse fram for apostlene og de eldste i Jerusalem. – Se studienote til Ga 2:2.

som følge av en åpenbaring: Her tar Paulus med en opplysning som ikke står i Lukas’ beretning i Apostlenes gjerninger. (Apg 15:1, 2) Som hode for den kristne menighet brukte Kristus tydeligvis en åpenbaring for å hjelpe Paulus til å forstå at han skulle legge fram det viktige spørsmålet om omskjærelse for apostlene og de eldste i Jerusalem. (Ef 5:23) Dette historiske møtet fant sted omkring år 49. Det at Paulus nevner denne åpenbaringen, var enda et argument mot judaistene, som påsto at han ikke var en sann apostel. Jesus hadde ikke bare gitt Paulus i oppdrag å være apostel, men han ga ham også anvisninger ved hjelp av åpenbaringer, noe som beviste at Paulus virkelig var en sann apostel. – Ga 1:1, 15, 16.

mine forfedres tradisjoner: Det greske ordet for «tradisjon» (parạdosis) betegner informasjon, instrukser eller skikker som er blitt ført videre for at andre skal følge dem. Paulus sikter her til de religiøse tradisjonene som de jødiske religiøse lederne fulgte, særlig dem som fariseerne og de skriftlærde fulgte. Deres religion var basert på De hebraiske skrifter, men disse religiøse lærerne hadde føyd til mange ubibelske tradisjoner. (Mt 15:2, 3; Mr 7:3, 5, 13; se studienote til Ga 1:13.) Som «en sønn av fariseere» ble Paulus opplært av jødiske religiøse lærere, for eksempel Gamaliel, som var en høyt respektert lærer i fariseernes tradisjon. (Apg 22:3; 23:6; Flp 3:5; se studienote til Apg 5:34.) Men Paulus forklarer at hans iver for forfedrenes tradisjonelle trosoppfatninger førte til at han «forfulgte Guds menighet intenst og forsøkte å utrydde den». – Ga 1:13; Joh 16:2, 3.

den kraften som er over det normale: Paulus bruker her det greske ordet hyperbolẹ for å beskrive en kraft «som er over det normale», den helt spesielle kraften som bare Gud kan gi. – Se studienote til 2Kt 12:7.

spesielle: Paulus bruker det greske ordet hyperbolẹ for å beskrive det «spesielle», eller enestående, ved de åpenbaringene han fikk. (Se studienote til 2Kt 12:2.) Dette greske ordet forekommer åtte ganger i De kristne greske skrifter, alle sammen i Paulus’ brev. Det er oversatt på forskjellige måter, avhengig av sammenhengen. For eksempel: I 2Kt 4:7 beskriver ordet «den kraften som er over det normale», og i 2Kt 1:8 beskriver det et ‘voldsomt press’ som Paulus og hans reisefeller ble utsatt for. – Se Ordforklaringer: «Hyperbol».

jødedommen: Den religionen som var alminnelig utbredt blant jødene på Paulus’ tid. I De kristne greske skrifter forekommer dette ordet bare i Ga 1:13, 14. Selv om tilhengerne hevdet at de fulgte De hebraiske skrifter nøye, la jødedommen i det første århundre stor vekt på ‘forfedrenes tradisjoner’. (Se studienote til Ga 1:14.) Jesus fordømte tradisjonene og dem som satte Guds Ord til side. – Mr 7:8, 13.

intenst: Paulus bruker her det greske ordet hyperbolẹ for å beskrive hvor «intenst» han tidligere forfulgte den kristne menighet. (Apg 8:1, 3; 9:1, 2; 26:10, 11; Flp 3:6) Dette greske ordet forekommer åtte ganger i De kristne greske skrifter. – Se studienoter til 2Kt 4:7; 12:7 og Ordforklaringer: «Hyperbol».

jødedommen: Den religionen som var alminnelig utbredt blant jødene på Paulus’ tid. I De kristne greske skrifter forekommer dette ordet bare i Ga 1:13, 14. Selv om tilhengerne hevdet at de fulgte De hebraiske skrifter nøye, la jødedommen i det første århundre stor vekt på ‘forfedrenes tradisjoner’. (Se studienote til Ga 1:14.) Jesus fordømte tradisjonene og dem som satte Guds Ord til side. – Mr 7:8, 13.

Gamaliel: En lovlærer som er nevnt to ganger i Apostlenes gjerninger, her og i Apg 22:3. Man mener at han er identisk med Gamaliel den eldre, som han er kjent som i ikke-bibelske kilder. Gamaliel var sønnesønn, eller muligens sønn, av Hillel den eldre, som har fått æren for å ha utviklet en mer liberal retning innen den fariseiske jødedommen. Folket hadde så stor respekt for Gamaliel at han sies å være den første som fikk ærestittelen «rabban». Han hadde derfor stor innflytelse på det jødiske samfunnet på den tiden, og mange sønner av fariseere, blant andre Saulus fra Tarsus, fikk opplæring av ham. (Apg 22:3; 23:6; 26:4, 5; Ga 1:13, 14) Det ser ut til at han ofte fortolket Loven og tradisjonene på en forholdsvis tolerant måte. Han skal for eksempel ha innført lover som beskyttet gifte kvinner mot samvittighetsløse ektemenn og enker mot samvittighetsløse barn. Han skal også ha argumentert for at fattige ikke-jøder skulle ha samme rett som fattige jøder til å drive ettersanking. Denne tolerante holdningen kom også til uttrykk i den måten Gamaliel behandlet Peter og de andre apostlene på. (Apg 5:35–39) Men rabbinske opptegnelser viser at Gamaliel la større vekt på rabbinsk tradisjon enn på De hellige skrifter. Hans lære lignet derfor i det store og hele på læren til hans rabbinske forfedre og de religiøse lederne på hans tid. – Mt 15:3–9; 2Ti 3:16, 17; se Ordforklaringer: «Fariseerne»; «Sanhedrinet».

mine forfedres tradisjoner: Det greske ordet for «tradisjon» (parạdosis) betegner informasjon, instrukser eller skikker som er blitt ført videre for at andre skal følge dem. Paulus sikter her til de religiøse tradisjonene som de jødiske religiøse lederne fulgte, særlig dem som fariseerne og de skriftlærde fulgte. Deres religion var basert på De hebraiske skrifter, men disse religiøse lærerne hadde føyd til mange ubibelske tradisjoner. (Mt 15:2, 3; Mr 7:3, 5, 13; se studienote til Ga 1:13.) Som «en sønn av fariseere» ble Paulus opplært av jødiske religiøse lærere, for eksempel Gamaliel, som var en høyt respektert lærer i fariseernes tradisjon. (Apg 22:3; 23:6; Flp 3:5; se studienote til Apg 5:34.) Men Paulus forklarer at hans iver for forfedrenes tradisjonelle trosoppfatninger førte til at han «forfulgte Guds menighet intenst og forsøkte å utrydde den». – Ga 1:13; Joh 16:2, 3.

noe menneske: Bokstavelig: «kjøtt og blod», et vanlig jødisk idiom. I denne sammenhengen blir det brukt om et menneske. – 1Kt 15:50; Ef 6:12; se studienote til Mt 16:17.

kjøtt og blod: Eller: «et menneske», et vanlig jødisk uttrykk. I denne sammenhengen sikter det tydeligvis til en fysisk eller menneskelig tankegang. – Ga 1:16.

dro jeg til Arabia, og så vendte jeg tilbake til Damaskus: Paulus’ reise til Arabia er ikke nevnt i Lukas’ korte beretning om det som skjedde etter at Paulus ble omvendt i Damaskus. (Apg 9:18–20, 23–25) Så det Paulus forteller her, utfyller Lukas’ beretning. Paulus kan ha forkynt om sin nye tro i Damaskus før han dro til Arabia, muligens til ørkenområdene i Syria. (Se Ordforklaringer: «Arabia».) Etter det kan han ha dratt tilbake til Damaskus og fortsatt å forkynne der til det hadde gått «en tid» og jødene i den byen la planer om å drepe ham. (Apg 9:23) Paulus forteller ikke hva som var grunnen til at han dro til Arabia, men det kan være at han som nyomvendt gjerne ville ha tid for seg selv til å tenke grundig over Skriftene. – Se også Mr 1:12.

Tre år senere: Paulus kan ha ment at det gikk deler av tre år etter at han ble en kristen. Han kan ha kommet til Jerusalem i år 36. Det besøket var sannsynligvis første gang Paulus var i Jerusalem som kristen.

for å besøke: Noen bibelkommentatorer mener at det greske verbet som er gjengitt med «for å besøke», kan romme tanken om å besøke noen for å få informasjon. Da Saulus besøkte Peter og Jakob, må han ha hatt mye å spørre dem om, og de må ha hatt mange spørsmål til ham om det synet og det oppdraget han hadde fått.

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. – Se studienote til 1Kt 1:12.

Kefas: Et av navnene til apostelen Simon Peter. Da Jesus møtte Simon for første gang, ga han ham det semittiske navnet Kefas (gresk: Kefạs). Navnet kan være beslektet med det hebraiske substantivet kefịm (klipper), som er brukt i Job 30:6 og Jer 4:29. I Joh 1:42 forklarer Johannes at navnet «blir oversatt ‘Peter’» (Pẹtros, et gresk navn med lignende betydning, nemlig «klippestykke; stein»). Navnet Kefas forekommer bare i Joh 1:42 og i to av Paulus’ brev, nemlig 1. Korinter og Galaterne. – 1Kt 1:12; 3:22; 9:5; 15:5; Ga 1:18; 2:9, 11, 14; se studienoter til Mt 10:2; Joh 1:42.

Jakob: Sikter mest sannsynlig til Jesu halvbror. Det er mulig at han var den eldste nest etter Jesus, ettersom han blir nevnt som den første av de fire sønnene Maria fikk på naturlig vis: Jakob, Josef, Simon og Judas. (Mt 13:55; Mr 6:3; Joh 7:5) Jakob hadde vært øyenvitne til det som skjedde på pinsedagen i år 33, da flere tusen besøkende jøder som bodde utenfor Israel, reagerte positivt på det gode budskap og ble døpt. (Apg 1:14; 2:1, 41) Peter ba disiplene fortelle Jakob at han var blitt befridd fra fengselet, noe som tyder på at Jakob tok ledelsen i menigheten i Jerusalem. Det er tydeligvis den samme Jakob som er omtalt i Apg 15:13; 21:18; 1Kt 15:7; Ga 1:19 (der han blir kalt «Herrens bror»); 2:9, 12, og som skrev den bibelboken som bærer hans navn. – Jak 1:1; Jud 1.

brødrene hans: Det vil si Jesu halvbrødre. De fire evangeliene, Apostlenes gjerninger og to av Paulus’ brev inneholder slike uttrykk som «Herrens brødre», «Herrens bror», «brødrene hans» og «søstrene hans», og fire av brødrene er navngitt: Jakob, Josef, Simon og Judas. (1Kt 9:5; Ga 1:19; Mt 12:46; 13:55, 56; Mr 3:31; Lu 8:19; Joh 2:12) Alle disse søsknene ble født etter Jesus, som ble født ved et mirakel. De fleste bibelkommentatorer godtar bevisene for at Jesus hadde minst fire brødre og to søstre, og at alle var barn av Josef og Maria, unnfanget og født på naturlig vis. – Se studienote til Mt 13:55.

en som er utsendt: Eller: «en budbringer; en apostel». Det greske ordet apọstolos (avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende ut») er oversatt med «apostel» (i forskjellige bøyningsformer) i 78 av de 80 gangene det forekommer i De kristne greske skrifter. (I Flp 2:25 er det greske ordet oversatt med «han som dere sendte».) Den eneste forekomsten av dette greske ordet i Johannes’ evangelium er i dette verset. – Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32; se studienoter til Mt 10:2; Mr 3:14 og Ordforklaringer: «Apostel».

apostlene: Sikter sannsynligvis til Peter («Kefas», Ga 1:18; 2:9) og Jakob, Herrens bror, det vil si Jesu halvbror. (Se studienoter til Mt 13:55; Apg 1:14; 12:17.) Grunnbetydningen av ordet «apostel» er «en som er sendt ut», og ordet blir oftest brukt om Jesu tolv apostler. (Lu 8:1; se studienote til Joh 13:16 og Ordforklaringer: «Apostel».) Men det har også en videre betydning, som når det her blir brukt om Jakob. Han ble tydeligvis betraktet som en apostel, det vil si en som var utvalgt og sendt ut som representant for menigheten i Jerusalem. En slik bruk av ordet kan være forklaringen på at beretningen i Apg 9:26, 27 bruker denne tittelen i flertall og sier at Paulus ble ført «til apostlene».

Jakob: Denne halvbroren til Jesus er tydeligvis identisk med den Jakob som er nevnt i Apg 12:17 (se studienote) og i Ga 1:19, og som skrev den bibelboken som bærer hans navn. – Jak 1:1.

tre ganger er jeg blitt slått med stokker: Dette var en straffemetode som romerske myndigheter ofte brukte. Apostlenes gjerninger nevner bare én av de tre gangene Paulus ble slått med stokker. Det skjedde i Filippi, før han skrev sitt andre brev til korinterne. (Apg 16:22, 23) Han ble også slått av jøder i Jerusalem, men da sies det ikke noe om at det ble brukt stokker. (Apg 21:30–32) Uansett visste nok de som Paulus skrev til i Korint, en romersk koloni, at dette var en brutal straffemetode. Den ydmykende prosessen startet med at man rev ytterklærne av offeret. (Se også 1Te 2:2.) Loven ga egentlig romerske borgere, som Paulus var, beskyttelse mot å bli slått. Paulus informerte derfor magistratene i Filippi om at de hadde krenket rettighetene hans. – Se studienoter til Apg 16:35, 37.

et menneske: Paulus nevner ikke navnet på den som fikk dette overnaturlige synet, men sammenhengen taler sterkt for at Paulus sikter til seg selv. Som et svar på angrepene fra slike motstandere som «superapostlene» (2Kt 11:5, 23) la Paulus fram beviser for at han virkelig var kvalifisert til å tjene som apostel. Noe av det han nevnte i den forbindelse, var at han hadde mottatt «overnaturlige syner og åpenbaringer fra Herren». (2Kt 12:1) Siden Bibelen ikke forteller om noen annen som opplevde noe slikt, virker det logisk at det er Paulus selv som er det mennesket som omtales her.

den tredje himmel: I Bibelen kan ordet «himmel» sikte til den fysiske himmelen eller til den åndelige himmelen, det stedet der Jehova og hans engler bor. (1Mo 11:4; Jes 63:15) Men ordet kan også sikte til et styre, både menneskers styre og Guds styre. (Jes 14:12; Da 4:25, 26) Her beskriver Paulus tydeligvis en åpenbaring av noe framtidig, en åpenbaring han fikk i et syn. (2Kt 12:1) Av og til sier Bibelen noe tre ganger for å angi intensitet eller større styrke. (Jes 6:3; Ese 21:27; Åp 4:8) Det ser derfor ut til at «den tredje himmel» som Paulus så, var det aller beste styret, Guds messianske rike, den himmelske regjeringen som består av Jesus Kristus og hans 144 000 medregenter. – Jes 65:17; 66:22; 2Pe 3:13; Åp 14:1–5.

paradiset: Det greske ordet parạdeisos forekommer tre ganger i De kristne greske skrifter. (Lu 23:43, se studienote; 2Kt 12:4; Åp 2:7) Lignende ord finnes både på hebraisk (pardẹs, i Ne 2:8; For 2:5; Høy 4:13) og på persisk (pairidaeza). Grunnbetydningen av alle de tre ordene er en vakker park eller parklignende hage. I sammenhengen her kan ordet «paradis» bety forskjellige ting. (Se studienote til 2Kt 12:2.) Paulus kan ha siktet til (1) det bokstavelige paradiset som jorden skal bli i framtiden, (2) den åndelige tilstanden som Guds folk vil oppleve i den nye verden, eller (3) forholdene i himmelen. Paulus sier at et menneske ikke har lov til å snakke om slike ting, for den gangen var Guds tid ennå ikke inne til å åpenbare detaljene om hvordan Hans hensikt skulle bli gjennomført.

Syria og Kilikia: «Syria» sikter antagelig til området rundt Antiokia, og «Kilikia» til området rundt Tarsus, der Paulus vokste opp. (Se Tillegg B13.) Etter at Paulus hadde besøkt Jerusalem omkring år 36, ble han sendt tilbake til Tarsus. Rundt år 45 tok så Barnabas ham med seg til Antiokia, der de to mennene forkynte i et helt år. (Apg 9:28–30; 11:22–26) Man vet lite om hva Paulus gjorde i de omkring åtte årene før han kom til Antiokia, men han var tydeligvis så aktiv i forkynnelsesarbeidet at ryktet om virksomheten hans spredte seg helt til Judea. (Ga 1:21–24) Når Paulus ramser opp prøvelsene og utfordringene sine i 2Kt 11:23–27, nevner han en rekke hendelser som det ikke står noe om i Apostlenes gjerninger. Det er mulig at noen av disse hendelsene fant sted i denne perioden. (Se studienote til 2Kt 11:25.) På et eller annet tidspunkt i denne perioden ser det ut til at han fikk et overnaturlig syn som hadde stor innvirkning på hans undervisning. – 2Kt 12:1–4; se studienoter til 2Kt 12:2, 4.