Esekiel 37:1–28

37  Jehovas hånd var over meg, og ved sin ånd førte Jehova meg av sted og satte meg ned midt på dalsletten,+ og den var full av knokler.  Han fikk meg til å gå rundt omkring dem, og jeg så at det lå svært mange knokler på dalsletten, og de var helt tørre.+  Han spurte meg: «Menneskesønn, kan disse knoklene bli levende?» Jeg svarte: «Suverene Herre Jehova, det er det du som vet.»+  Så sa han til meg: «Du skal profetere over disse knoklene og si til dem: ‘Dere tørre knokler, hør Jehovas ord:  Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier til disse knoklene: «Jeg skal la det komme pust i dere, og dere skal bli levende.+  Jeg skal la det komme sener og kjøtt på dere, og jeg skal dekke dere med hud og gi dere pust, og dere skal bli levende. Og dere skal innse at jeg er Jehova.»’»  Da profeterte jeg, slik jeg hadde fått befaling om. Så snart jeg profeterte, hørtes det en lyd, en rasling, og knoklene begynte å sette seg sammen, knokkel mot knokkel.  Deretter så jeg at det kom sener og kjøtt på dem, og de ble dekket med hud. Men det var ennå ingen pust i dem.  Så sa han til meg: «Du skal profetere for vinden. Profeter, menneskesønn, og si til vinden: ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier: «Kom, du vind,* fra de fire vindretninger, og blås på disse menneskene som er blitt drept, så de kan bli levende.»’» 10  Jeg profeterte, slik han hadde befalt meg. Da kom det pust* i dem, og de ble levende og reiste seg opp på føttene,+ en kolossalt stor hær. 11  Han sa så til meg: «Menneskesønn, disse knoklene er hele Israels hus.+ De sier: ‘Knoklene våre har tørket inn, og vårt håp er knust.+ Vi er fullstendig overlatt til oss selv.’ 12  Du skal derfor profetere og si til dem: ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier: «Jeg skal åpne gravene deres+ og hente dere opp fra gravene, mitt folk, og jeg skal føre dere til Israels land.+ 13  Og dere, mitt folk, skal innse at jeg er Jehova, når jeg åpner gravene deres og henter dere opp fra gravene.»’+ 14  ‘Jeg skal legge min ånd i dere, og dere skal bli levende,+ og jeg vil la dere få bo i deres eget land. Og dere skal innse at jeg, Jehova, har talt, og at jeg har gjort det’, sier Jehova.» 15  Jehovas ord kom til meg enda en gang: 16  «Menneskesønn, ta en stav og skriv på den: ‘For Juda og for de israelittene som er sammen med ham.’*+ Ta så en annen stav og skriv på den: ‘For Josef, Ẹfraims stav, og for hele Israels hus som er sammen med ham.’*+ 17  Før dem deretter sammen, så de blir til én stav i hånden din.+ 18  Når ditt folk* spør deg: ‘Vil du ikke fortelle oss hva dette betyr?’, 19  skal du svare dem: ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier: «Jeg skal ta Josefs stav, som er i Ẹfraims hånd, og dem av Israels stammer som er sammen med ham, og jeg skal forene dem med Judas stav. Jeg skal gjøre dem til én stav,+ og de skal bli til ett i min hånd.»’ 20  De stavene du skriver på, skal du holde i hånden så de kan se dem. 21  Si så til dem: ‘Dette er hva Den Suverene Herre Jehova sier: «Jeg skal hente israelittene fra de nasjonene de kom til, og jeg skal samle dem fra alle kanter og føre dem til deres eget land.+ 22  Jeg skal gjøre dem til én nasjon i landet,+ på Israels fjell, og det skal være én konge som hersker over dem alle.+ De skal ikke lenger være to nasjoner, og de skal ikke lenger være delt i to riker.+ 23  De skal ikke lenger gjøre seg urene med sine avskyelige avguder,* sine motbydelige handlinger og alle sine overtredelser.+ Jeg skal redde dem fra alle de syndene de har begått i sin illojalitet, og jeg skal rense dem. De skal være mitt folk, og jeg skal være deres Gud.+ 24  Min tjener David skal være konge over dem,+ og de skal alle ha én hyrde.+ De skal holde mine lover og nøye følge mine forskrifter.+ 25  De skal bo i det landet som jeg ga til min tjener, til Jakob, der forfedrene deres bodde,+ og de skal bo i det for evig,+ de og deres barn* og deres barnebarn.+ Og min tjener David skal være deres høvding* for evig.+ 26  Jeg skal inngå en fredspakt med dem,+ en evig pakt skal det være. Jeg vil gi dem et sted å bo og gjøre dem tallrike+ og sette min helligdom blant dem for alltid. 27  Mitt telt* skal være hos* dem. Jeg skal være deres Gud, og de skal være mitt folk.+ 28  Og nasjonene skal innse at jeg, Jehova, helliger Israel, når min helligdom er midt iblant dem for evig.»’»+

Fotnoter

El.: «pust; ånd».
El.: «ånd».
El.: «som er hans partnere».
El.: «som er hans partnere».
Bokst.: «ditt folks sønner».
Den hebraiske betegnelsen kan være beslektet med et ord som betyr «møkk», og brukes som et uttrykk for forakt.
Bokst.: «sønner».
El.: «fyrste».
El.: «Min bolig; Mitt hjem».
El.: «over».

Studienoter

Multimedia