Efeserne 3:1–21

3  Det er på grunn av dette at jeg, Paulus, som er fange+ for Kristi Jesu skyld og for deres skyld, dere folk fra nasjonene . . .+  Dere har jo hørt om det ansvaret+ jeg har fått for å hjelpe dere til å dra nytte av Guds ufortjente godhet.  Ja, dere har hørt at den hellige hemmelighet ble gjort kjent for meg ved en åpenbaring, slik jeg nettopp ganske kort har skrevet om.  Når dere leser dette, kan dere derfor forstå hvilken innsikt jeg har i den hellige hemmelighet+ om Kristus.  I tidligere generasjoner ble denne hemmeligheten ikke gjort kjent for menneskene, slik den nå er blitt åpenbart for hans hellige apostler og profeter ved Guds ånd,+  nemlig at folk fra nasjonene, ved å være forent med Kristus Jesus og ved det gode budskap, skulle være medarvinger og høre med til den samme kroppen+ og ha del i løftet sammen med oss.+  Jeg ble en tjener for denne hemmeligheten på grunn av Guds ufortjente godhet, som han ga meg som en fri gave ved sin kraft.+  Jeg som er mindre enn den minste av alle de hellige,+ ble vist denne ufortjente godheten+ for at jeg skulle forkynne det gode budskap om Kristi ufattelige rikdom for nasjonene.  Jeg skulle opplyse alle om* hvordan Gud administrerer den hellige hemmelighet+ som opp gjennom tidene har vært skjult hos ham, som skapte alt. 10  Gjennom menigheten+ skulle nå Guds omfattende visdom på denne måten bli gjort kjent for regjeringene og myndighetene i himmelen.+ 11  Dette er i samsvar med hans evige hensikt i forbindelse med Kristus+ Jesus, vår Herre. 12  Ved ham har vi denne frimodigheten til å tale, og ved vår tro på ham kan vi fritt+ og tillitsfullt nærme oss Gud. 13  Derfor ber jeg dere om å ikke gi opp på grunn av de prøvelsene jeg gjennomgår for deres skyld, for de er til ære for dere.+ 14  På grunn av dette bøyer jeg mine knær for vår Far,* 15  som hver familie i himmelen og på jorden har å takke for sitt liv og sitt navn. 16  Jeg ber om at han ved sin store herlighet* må la dere bli styrket i det indre menneske+ med den kraften som hans ånd gir, 17  og om at dere ved deres tro må la Kristus bo i deres hjerte samtidig som dere viser kjærlighet.+ Måtte dere bli rotfestet+ og grunnfestet på grunnvollen,+ 18  så dere sammen med alle de hellige fullt ut kan forstå bredden og lengden og høyden og dybden 19  og kjenne Kristi kjærlighet,+ som overgår all kunnskap, slik at dere fullt ut kan bli fylt med* alt det som Gud gir. 20  Gud kan ved sin kraft, som er virksom i oss,+ gjøre uendelig mye mer enn alt det vi ber om eller kan tenke oss.+ 21  Måtte han bli æret gjennom menigheten og gjennom Kristus Jesus i alle generasjoner for evig og alltid. Amen.

Fotnoter

El.: «skulle bringe fram i lyset; skulle få alle til å se».
Bokst.: «Faren».
El.: «sin herlighets rikdom».
El.: «fylt helt til dere har».

Studienoter

Så ble han to hele år: I løpet av denne toårsperioden skrev Paulus sitt brev til efeserne (Ef 4:1; 6:20), til filipperne (Flp 1:7, 12–14), til kolosserne (Kol 4:18), til Filemon (Flm 9) og etter alt å dømme også til hebreerne. Det ser ut til at Paulus ble løslatt fra husarresten rundt år 61, da han trolig fikk sin sak behandlet – kanskje framfor keiser Nero eller en av hans representanter – og ble erklært uskyldig. Slik man kunne vente av Paulus, fortsatte han å være aktiv. Han kan ha foretatt sin planlagte reise til Spania i denne perioden. (Ro 15:28) Omkring år 95 skrev Clemens Romanus at Paulus reiste «til det ytterste Vesten», det vil si den vestligste delen av Romerriket. I de tre brevene Paulus skrev etter at han var blitt løslatt fra husarresten (1. og 2. Timoteus og Titus), får vi vite at han sannsynligvis besøkte Efesos, Kreta, Makedonia, Milet, Nikopolis og Troas. (1Ti 1:3; 2Ti 4:13; Tit 1:5; 3:12) Noen mener at det var i Nikopolis i Hellas at Paulus igjen ble arrestert, og at han var fange i Roma igjen omkring år 65. Denne gangen viste Nero tydeligvis ingen barmhjertighet. Roma var blitt herjet av brann året før, og ifølge den romerske historieskriveren Tacitus la Nero med urette skylden på de kristne. Nero satte så i gang en brutal forfølgelse av dem. Da Paulus skrev sitt andre og siste brev til Timoteus, regnet han med at han snart skulle bli henrettet, så han ba Timoteus og Markus om å komme til ham så snart som mulig. På dette tidspunktet viste Lukas og Onesiforos stort mot og satte livet på spill for å besøke Paulus og styrke og oppmuntre ham. (2Ti 1:16, 17; 4:6–9, 11) Paulus ble sannsynligvis henrettet omkring år 65. Både ved sitt liv og ved sin død var Paulus et enestående vitne – han gjorde kjent «alt det Jesus gjorde og lærte andre fra begynnelsen av». – Apg 1:1.

jeg, Paulus, som er fange for Kristi Jesu skyld: Paulus gjorde sine landsmenn rasende fordi han arbeidet blant ikke-jødene som en disippel av Jesus Kristus. Det førte til at han kom i fangenskap, først i Judea og etter hvert i Roma. (Apg 21:33–36; 28:16, 17, 30, 31) Han kunne derfor si at han var fange for Kristi Jesu skyld og for deres skyld, dere folk fra nasjonene. I løpet av de to årene Paulus var i sitt første fangenskap i Roma (cirka år 59–61), skrev han flere brev. (Se studienote til Apg 28:30.) I brevet til efeserne nevner han to ganger til at han er fange eller er i lenker. – Ef 4:1; 6:20.

nasjonene ...: Det ser ut til at tanken fortsetter i vers 14.

det ansvaret jeg har fått for å hjelpe dere til å dra nytte av Guds ufortjente godhet: Som «en apostel for nasjonene» hadde Paulus fått dette spesielle ansvaret. (Ro 11:13) Det greske ordet som her er gjengitt med «ansvaret» (oikonomịa), kan også gjengis med «forvalteroppgaven». Andre steder er det gjengitt med «måte å administrere tingene på» og «hvordan ... administrerer». – Ef 1:10; 3:9.

slik jeg nettopp ganske kort har skrevet om: Paulus sikter tydeligvis ikke til et eget brev, men til det han ganske kort har drøftet tidligere i dette brevet, for eksempel i Ef 1:9, 10 og 2:11–22.

folk fra nasjonene: Det vil si ikke-jøder. I dette verset framhever Paulus ett trekk ved den hellige hemmelighet som ble åpenbart for ham, slik han kommer inn på i Ef 3:3. (Se studienoter til Mt 13:11; Ef 1:9.) Her slås det fast at ikke bare troende jøder som Paulus, men også ikke-jøder var kalt til å høre med til (eller: «være lemmer på») den samme kroppen, det vil si den kristne menighet, som Jesus er hodet for. – Ef 1:22, 23; Kol 1:18.

den hellige hemmelighet om sin vilje: Paulus bruker uttrykket ‘hellig hemmelighet’ flere ganger i sitt brev til efeserne. Generelt sett dreier Jehovas «hellige hemmelighet» seg om Jesus Kristus. (Kol 2:2; 4:3) Men det er mange trekk ved Guds hellige hemmelighet. De innbefatter: Jesu identitet som det lovte avkommet, eller Messias, og hans rolle i Guds hensikt. (1Mo 3:15) En himmelsk regjering, Guds messianske rike. (Mt 13:11; Mr 4:11) Menigheten av åndssalvede kristne, som Jesus er hodet for. (Ef 5:32; Kol 1:18; Åp 1:20) Den rollen som disse salvede har som Jesu medarvinger til Riket. (Lu 22:29, 30) Og det at de salvede blir valgt ut blant både jøder og ikke-jøder. – Ro 11:25; Ef 3:3–6; Kol 1:26, 27; se studienoter til Mt 13:11; 1Kt 2:7.

de hellige hemmelighetene: Det greske ordet mystẹrion, som her står i flertall, er oversatt med «hellig hemmelighet» 25 ganger i Ny verden-oversettelsen. Uttrykket sikter til trekk ved Guds hensikt som forblir en hemmelighet til Gud velger å åpenbare dem. De blir da fullt ut gjort kjent, men bare for dem han velger å gi forståelse. (Kol 1:25, 26) Når Guds hellige hemmeligheter først er blitt åpenbart, skal de gjøres kjent i så stor utstrekning som mulig. Det framgår av at Bibelen bruker slike ord som «forkynne», «gjøre kjent» og «åpenbaring» i forbindelse med uttrykket «den hellige hemmelighet». (1Kt 2:1; Ef 1:9; 3:3; Kol 1:25, 26; 4:3) Helt sentralt i «Guds hellige hemmelighet» er identifiseringen av Jesus Kristus som det lovte ‘avkommet’, eller Messias. (Kol 2:2; 1Mo 3:15) Men det er mange trekk ved denne hellige hemmeligheten. Den dreier seg blant annet om den rollen Jesus spiller i gjennomføringen av Guds hensikt. (Kol 4:3) Som Jesus viste her, er «de hellige hemmelighetene» knyttet til himmelens rike, eller «Guds rike», den himmelske regjeringen som har Jesus som Konge. (Mr 4:11; Lu 8:10; se studienote til Mt 3:2.) De kristne greske skrifter bruker ordet mystẹrion på en annen måte enn de gamle mysteriereligionene gjorde. Disse religionene, som ofte var basert på fruktbarhetskulter som var utbredt i det første århundre evt., lovte sine tilhengere udødelighet, direkte åpenbaring og adgang til gudene gjennom mystiske riter. Det sier seg selv at innholdet i disse hemmelighetene ikke var basert på sannhet. De som fikk være med i disse mysteriereligionene, lovte å holde hemmelighetene for seg selv og dermed la dem være innhyllet i mystikk. Dette var helt annerledes enn kristendommens hellige hemmeligheter, som åpent skulle forkynnes for andre. Når Bibelen bruker dette ordet i forbindelse med falsk gudsdyrkelse, blir det oversatt med bare «hemmelighet» i Ny verden-oversettelsen. – De tre gangene mystẹrion er oversatt med «hemmelighet», er kommentert i studienoter til 2Te 2:7; Åp 17:5, 7.

en tjener for denne hemmeligheten: Eller: «en tjener for denne (dette)». Paulus sikter etter alt å dømme til at han ble en tjener for «den hellige hemmelighet», som er nevnt i versene 3 og 4. Men formuleringen på gresk kan også sikte til at han ble en tjener for «det gode budskap» (Ef 3:6), som er nært forbundet med den hellige hemmelighet. (Ef 6:19) I brevene sine omtaler Paulus ofte seg selv og medarbeiderne sine som tjenere. – Se studienoter til 1Kt 3:5; 2Kt 6:4.

Guds ufortjente godhet, som han ga meg som en fri gave: Se Ordforklaringer: «Ufortjent godhet».

viser vi at vi er Guds tjenere: I sine brev til de kristne i Korint har Paulus allerede omtalt seg selv og medarbeiderne sine som «tjenere». (Se studienoter til 1Kt 3:5; 2Kt 3:6.) Noen av de mennene som var knyttet til menigheten i Korint, viste at de ikke var verdige til Guds ufortjente godhet. (2Kt 6:1, 3) Men Paulus og medarbeiderne hans viste «på alle måter» at de var Guds tjenere.

tjenere: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. (Se studienote til Mt 20:26.) I Ro 15:8 blir ordet brukt om Jesus. (Se studienote.) I dette verset (1Kt 3:5) beskriver Paulus seg selv og Apollos som tjenere som hjalp korinterne til å bli troende. I likhet med alle døpte kristne utførte de en tjeneste som dreide seg om å dekke andre menneskers åndelige behov. – Lu 4:16–21.

en måte å administrere tingene på: Eller: «en administrasjon». Det greske ordet som er brukt her (oikonomịa), betyr bokstavelig «en husholdning; en forvaltning av et hus». Det sikter ikke til en regjering, men til en måte å administrere, eller ta hånd om, ting på. Denne forståelsen stemmer med den måten ordet er brukt på i Ef 3:9. (Se også Lu 16:2; Ef 3:2; Kol 1:25, der det samme greske ordet er brukt.) Det er ikke snakk om Guds messianske rike. Det dreier seg i stedet om den måten Jehova velger å ta hånd om tingene på i sin universelle familie, eller i sin husstand. Ved hjelp av denne måten «å administrere tingene på» blir de som skal regjere i det himmelske rike, samlet inn, og alle Guds fornuftutstyrte skapninger blir forent. Det fører til fred og enhet med Gud gjennom Jesus Kristus.

hvordan Gud administrerer den hellige hemmelighet: Les om det greske ordet for «hvordan ... administrerer» (oikonomịa) i studienote til Ef 1:10.

Gjennom menigheten: Den kristne menighet utgjorde en del av Guds hellige hemmelighet fordi det var Guds hensikt å velge ut noen blant menneskene til å arve himmelsk herlighet sammen med Kristus. (Ef 3:5–9) Gud gjør kjent, eller åpenbarer, sin visdom «for regjeringene og myndighetene i himmelen» ved det han gjør gjennom, for og med denne menigheten. Englene ser på med forbauselse og beundring etter hvert som den hellige hemmelighet blir åpenbart. Det kan derfor sies at englene «gjennom menigheten» får se «Guds omfattende visdom» komme til uttrykk på en måte som de ikke har sett tidligere. – Se også 1Pe 1:10–12.

kalt i samsvar med hans hensikt: Det greske ordet prọthesis, oversatt med «hensikt», betyr bokstavelig «det å sette foran». Ordet forekommer også i Ro 9:11; Ef 1:11; 3:11. Siden det er helt sikkert at Guds hensikter vil bli gjennomført, kan han vite på forhånd og forutsi hva som vil skje. (Jes 46:10) Jehova visste for eksempel på forhånd at det skulle være en gruppe som var «kalt», men han forutbestemte ikke hvilke enkeltpersoner som skulle utgjøre denne gruppen. Han arbeider også aktivt for at hans hensikter skal bli gjennomført. – Jes 14:24–27.

hans evige hensikt: I denne sammenhengen sikter ordet «hensikt» til et bestemt mål som kan nås på mer enn én måte. Denne hensikten har å gjøre med Jehovas beslutning om å gjennomføre det han opprinnelig hadde i tankene for menneskene og jorden, til tross for opprøret i Eden. (1Mo 1:28) Rett etter opprøret bestemte Jehova at Kristus Jesus, vår Herre, skulle spille en viktig rolle i forbindelse med hans hensikt. Han forutsa at det skulle stå fram et «avkom» som skulle rette opp den skaden opprørerne hadde forårsaket. (1Mo 3:15; He 2:14–17; 1Jo 3:8) Det er en ‘evig hensikt’ (bokst.: «tidsaldrenes hensikt») av minst to grunner: (1) Jehova, «evighetens Konge [bokst.: «tidsaldrenes Konge»]» (1Ti 1:17), har latt det gå mange tidsaldere før denne hensikten blir fullt ut gjennomført, og (2) resultatene av at denne hensikten blir gjennomført, vil vare i all evighet. – Se studienote til Ro 8:28.

frimodige: Eller: «frittalende; fryktløse». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger og viser at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

med stor frimodighet: Eller: «med stor fritalenhet (fryktløshet)». Det greske substantivet parresịa er også blitt oversatt med «frimodighet til å tale; tillit». (He 3:6; 1Jo 5:14) Dette substantivet og det beslektede verbet parresiạzomai, som ofte er oversatt med «tale frimodig (med frimodighet)», forekommer en rekke ganger i Apostlenes gjerninger. Fra begynnelsen til slutten av Lukas’ beretning er det tydelig at dette var et kjennetegn på den forkynnelsen de første kristne utførte. – Apg 4:29, 31; 9:27, 28; 13:46; 14:3; 18:26; 19:8; 26:26.

frimodighet: Eller: «frimodighet til å tale; åpenhjertighet». Det greske ordet parresịa kan sikte til det å ha mot til å tale fritt ut. Paulus sier på en måte til korinterne: «Jeg kan snakke helt åpent og ærlig med dere.» – Se studienote til Apg 28:31.

denne frimodigheten til å tale: En kristen har ‘frimodighet til å tale’ (eller: ‘fritalenhet; fryktløshet’) fordi han har et godt forhold til Jehova Gud. Han kan fritt og tillitsfullt snakke med Gud i bønn fordi han viser tro på hans Sønn, Jesus Kristus, og på gjenløsningsofferet. (He 4:16; 1Jo 5:14) Det greske ordet som her er gjengitt med «frimodigheten til å tale», kan i noen sammenhenger også sikte til det å snakke fritt og åpent om den kristne tro. – Se studienoter til Apg 4:13; 28:31; 2Kt 7:4.

på grunn av de prøvelsene jeg gjennomgår for deres skyld: Paulus møtte prøvelser fordi han hadde forkynt for efeserne. Han viste dem at det var verdt å lide for å få åndelige velsignelser. Fordi hans eksempel oppmuntret dem til å ikke gi opp, kunne han si at han gjennomgikk disse prøvelsene for deres skyld. (Se også Kol 1:24.) Hvis Paulus derimot hadde gitt etter for dem som forfulgte ham, kunne noen av de kristne i Efesos ha fått inntrykk av at kristendommen ikke var verdt den motgangen den var forbundet med, slik at de fikk lyst til å gi opp.

som hver familie ... har å takke for sitt liv og sitt navn: Det greske ordet som her er oversatt med «familie» (patriạ), er avledet av ordet for «far» (patẹr) og forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter. (Lu 2:4; Apg 3:25) Det har vid betydning og sikter ikke bare til en persons nærmeste familie eller slekt. Det er brukt flere ganger i Septuaginta som gjengivelse av et hebraisk ord som i tillegg til å sikte til en familie også kan bety stamme, folk eller nasjon. (4Mo 1:4; 1Kr 16:28; Sl 22:27 [21:28 (27), LXX]) Ved å si at hver familie har Gud «å takke for sitt liv og sitt navn», viser Paulus at alle mennesker, både jøder og ikke-jøder, er skapt av sin Far, Jehova Gud.

hver familie i himmelen: Jehova Gud, som er Far for sin himmelske familie, ser på englene som sønner. (Job 1:6; 2:1; 38:7) Akkurat som han kaller de utallige stjernene ved navn (Sl 147:4), har han uten tvil gitt englene navn. – Dom 13:18.

hver familie ... på jorden: Hver familie eller slektslinje på jorden har Gud «å takke for sitt liv og sitt navn» fordi han grunnla den første menneskelige familie og ga Adam og Eva muligheten til å få barn. (1Mo 1:28; Mt 19:4, 5) Men Paulus mener ikke at hver enkelt familieenhet får sitt navn direkte av Jehova.

la Kristus bo i deres hjerte samtidig som dere viser kjærlighet: Paulus oppfordrer her de kristne i Efesos til å lære Jesus godt å kjenne og få sterk kjærlighet til ham ved å etterligne den måten han levde på, og den innstillingen han hadde. (1Kt 2:16; 1Pe 2:21) Kristne som lot Jesu eksempel og lære få påvirke deres tanker, følelser og handlinger, ville på en måte la ham få fast bosted i deres symbolske hjerte, det vil si i deres indre. Når deres kjærlighet til Jesus ble sterkere, ville de samtidig bygge opp sterk kjærlighet til Jehova (Kol 1:15) og få indre styrke (Ef 3:16) til å takle trosprøver.

bli rotfestet og grunnfestet på grunnvollen: Som andre steder i Efeserne bruker Paulus her to språkbilder for å understreke et poeng. (Ef 2:20–22; 4:16) Han viser at de kristne må være like stødige som et tre som er rotfestet i jorden, og like solide som en bygning som hviler på en god grunnvoll. I Kol 2:7 bruker Paulus et lignende språkbilde når han snakker om å «bli rotfestet og oppbygd i ham», det vil si Kristus Jesus. (Kol 2:6) Han bruker også en illustrasjon i 1Kt 3:11 for å beskrive et åndelig byggearbeid, der han sammenligner Jesus med en «grunnvoll». (Se studienote til 1Kt 3:10.) For å bli rotfestet og grunnfestet måtte efeserne studere Guds Ord grundig, spesielt Jesu liv og lære. (Ef 3:18; He 5:12) Dette ville så hjelpe dem til å utvikle et nært forhold til Jehova. – Joh 14:9.

en dyktig byggmester: Eller: «en klok arbeidsleder». Generelt sett var «en ... byggmester» (gresk: arkhitẹkton, som bokstavelig kan gjengis med «en sjefhåndverker») en som hadde ansvaret for byggingen, og som arbeidet på byggeplassen. Han ansatte håndverkerne og førte tilsyn med arbeidet deres. I dette verset sammenligner Paulus seg selv med en byggmester som samarbeider med Gud i et åndelig byggearbeid for å frambringe kristne disipler som har solide egenskaper. (1Kt 3:9–16) I De kristne greske skrifter er dette ordet brukt bare her. Det beslektede greske ordet tẹkton blir gjengitt med «snekker» og blir brukt om Jesus og hans adoptivfar, Josef. – Se studienoter til Mt 13:55; Mr 6:3.

kjenne Kristi kjærlighet: I Bibelen ligger det ofte noe mer i ordet «kjenne» enn bare å lære visse fakta om noe eller noen. (Se studienoter til Joh 17:3; Ga 4:9.) I denne sammenhengen betyr å «kjenne» at man forstår hva «Kristi kjærlighet» innebærer, og at man kjenner denne kjærligheten av erfaring fordi man selv etterligner den. Å bare ha kunnskap om visse fakta, eller å ha en rent intellektuell forståelse, betyr ikke at man virkelig forstår Kristi personlighet. En som har stor intellektuell kunnskap, kan begynne å føle at han er bedre enn andre. (1Kt 8:1) Men en kristen som har begynt å «kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap», prøver å etterligne Jesu kjærlige måte å tenke og handle på. Det hjelper ham til å bruke kunnskapen på en likevektig, kjærlig og oppbyggende måte.

dere kjenner Gud: Mange av de kristne i Galatia var blitt kjent med Gud fordi Paulus hadde forkynt for dem. Det verbet som er gjengitt med «kjenner» og «er kjent» i dette verset, kan betegne et fortrolig forhold mellom en person og den han kjenner. (1Kt 8:3; 2Ti 2:19) Så «å kjenne Gud» betyr ikke bare å kjenne grunnleggende fakta om Gud. Det dreier seg om å få et personlig forhold til ham. – Se studienote til Joh 17:3.

at de lærer deg å kjenne: Eller: «at de stadig tilegner seg kunnskap om deg; at de fortsetter å kjenne deg». Det greske verbet ginọsko har grunnbetydningen «å kjenne» og står her i presens, noe som angir vedvarende handling. Det kan brukes om det «å tilegne seg kunnskap om noen; å bli kjent med noen; å lære noen bedre å kjenne». Det kan også romme tanken om at det er en kontinuerlig prosess å gå inn for å bli bedre kjent med en som man allerede kjenner. I denne sammenhengen sikter det til at man styrker sitt personlige forhold til Gud ved at man stadig lærer mer om Gud og Kristus og får større tillit til dem. Dette innebærer selvfølgelig mer enn bare å vite hvem en person er, eller hva han heter. Det innebærer også å vite hva denne personen liker og ikke liker, og hvilke verdier og normer som er viktige for ham. – 1Jo 2:3; 4:8.

Gud kan ... gjøre uendelig mye mer: I Ef 3:14 begynner Paulus på en bønn. I avslutningen av den bønnen, i versene 20 og 21, lovpriser han Jehova. Han viser at når Gud besvarer en bønn, er han ikke begrenset av det den som har bedt, har sett for seg som et mulig svar. En kristen ser kanskje ingen løsning på et problem, men Gud kan gjøre «uendelig mye mer enn alt det vi ber om eller kan tenke oss [eller: «eller forstår»]». Han kan besvare bønner og oppfylle sine løfter på måter som overgår alt det mennesker kan forestille seg eller regne med.

Amen: Eller: «La det skje; La det være slik.» Det greske ordet amẹn er en transkripsjon av et hebraisk ord som er avledet av rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». (Se Ordforklaringer.) «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. De som skrev De kristne greske skrifter, brukte det ofte for å understreke sin overbevisning om at Gud fortjente å bli lovprist, slik Paulus gjør her. (Ro 16:27; Ef 3:21; 1Pe 4:11) I andre tilfeller blir ordet brukt for å framheve skribentens ønske om at mottakerne av brevet må få Guds velsignelse. (Ro 15:33; He 13:20, 21) Det blir også brukt for å vise at skribenten virkelig er enig i noe som er sagt. – Åp 1:7; 22:20.

Multimedia