døde på grunn av deres synder og det gale dere gjorde: Bibelen bruker noen ganger begrepene død og liv i overført, eller åndelig, betydning. Paulus sier at den måten de kristne i Efesos levde på tidligere, gjorde at de var «døde på grunn av [sine] synder og det gale [de] gjorde». En ordbok sier at den måten det greske ordet for «død» brukes på i dette verset, beskriver en person som «har så store mangler moralsk og åndelig at han kan betraktes som død». Men Paulus viser at Jehova nå kunne se på åndssalvede kristne som levende, siden de på grunnlag av Jesu offer hadde angret sin syndige levemåte. – Ef 2:5; Kol 2:13; se studienoter til Lu 9:60; Joh 5:24, 25.

slik man lever i denne verden: På gresk brukes her både ordet aiọn og ordet kọsmos («i samsvar med verdensordningen i denne verden»). Ordet aiọn (verdensordning) har grunnbetydningen «tidsalder». Det betegner ofte de forholdene eller trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode. Ordet kọsmos (verden) sikter her til det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Paulus’ poeng er at de kristne i Efesos tidligere levde på en måte som var ond i Guds øyne.

herskeren over den luften som har makt over folk: Det er Satan Djevelen som er den «herskeren» som omtales her. Paulus bruker den bokstavelige luften, eller atmosfæren, for å illustrere hvordan en egoistisk og ulydig ånd, eller holdning, gjennomsyrer verden i dag. Han bruker et lignende bilde i 1Kt 2:12 når han snakker om «verdens ånd». Akkurat som bokstavelig luft er overalt og lett kan pustes inn, er «verdens ånd» bestandig her. Den har «makt», eller myndighet, over de fleste mennesker. Det som gjør at denne dominerende holdningen har makt, er at den appellerer til den syndige menneskenaturen, at den er snikende og nådeløs, og at den i likhet med luft finnes overalt. De som er fremmedgjort for Gud og lever på en måte som er i strid med Guds vilje, blir her omtalt som «de ulydige».

de ulydige: Bokstavelig: «ulydighetens sønner». – Se studienote til Apg 4:36.

Slik vi var av natur, fortjente vi å bli rammet av Guds vrede: Bokstavelig: «Vi var av natur vredens barn». Adam var ulydig mot Gud med vilje og overførte synd og død til alle sine etterkommere. (Ro 5:12, 19) På grunn av nedarvet ufullkommenhet ble de «av natur» slike som fortjener «å bli rammet av Guds vrede» og å dø. (5Mo 32:5; Ro 2:5; 3:10; Ef 5:6; Kol 1:21; 3:6) Men fordi de kjemper imot sine medfødte syndige tilbøyeligheter og godtar Jehovas barmhjertige ordning for å bli forsonet med ham, vil de ikke bli «rammet av Guds vrede». (Joh 3:36) Jehovas «store kjærlighet» fikk ham til å sørge for «den løsepengen som er betalt av Kristus Jesus». – Ef 2:4, 5; Ro 3:23, 24.

i himmelen: I Ef 1:20 bruker Paulus dette uttrykket om Guds bolig i himmelen. Men her omtaler han de salvede kristne som om de allerede er blitt oppreist og har fått «en plass i himmelen», selv om de fortsatt lever på jorden. Han sier noe lignende om dem i Ef 1:3. Han omtaler dem slik fordi Gud har «utpekt [dem] til å være arvinger» sammen med hans Sønn til den himmelske arv og har gitt dem en garanti for at de skal få den arven. (Ef 1:11, 13, 14) De er dermed blitt født på nytt og blitt Jehovas åndssalvede sønner (Joh 1:12, 13; 3:5–7), noe som også har gjort dem til Jesu brødre (Ro 8:15; Ef 1:5) og «Kristi medarvinger». – Ro 8:17; Ef 1:11; se studienote til Ef 1:3.

de kommende ordninger: Eller: «de kommende tidsaldere». Her brukes flertallsformen av det greske ordet aiọn, som ofte gjengis med «verdensordning; ordning». I denne sammenhengen sikter det til den perioden i framtiden da salvede kristne skal regjere sammen med Kristus Jesus og oppleve Guds ufortjente godhet. (Se også Ef 1:18–23; He 6:4, 5.) Det at flertallsuttrykket «de kommende ordninger» brukes, viser at det vil komme flere ordninger, eller tidsaldere som kjennetegnes av bestemte trekk, innenfor den store «kommende verdensordningen». (Se studienoter til Mr 10:30; 1Kt 10:11.) Dette kan sammenlignes med den jødiske ordningen under lovpakten, som omfattet flere ordninger som eksisterte samtidig og var forbundet med hverandre. – Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

velvilje: Eller: «gavmildhet». Det greske ordet som er brukt her, blir også gjengitt med «godhet». – Ro 2:4; 11:22.

Vi er Guds verk: Gud frambrakte de åndssalvede kristne som «en ny skapning» forent med Kristus Jesus. (Se studienoter til 2Kt 5:17; Ga 6:15.) Det greske ordet som her er gjengitt med «verk», brukes om det fysiske skaperverket i Ro 1:20, der det er oversatt med «det som er skapt». Uttrykket kan overbringe tanken om noe en dyktig håndverker har laget.

«uomskårne»: Det vil si ikke-jøder.

dem som kalles «omskårne»: Det vil si jøder. – Se studienote til Ro 2:25.

Dere sto utenfor Israels nasjon: Noen av de kristne i Efesos var «fra nasjonene» og var blitt «kalt ‘uomskårne’» før de ble kjent med Guds hensikter. (Ef 2:11) De sto da utenfor den nasjonen som hadde et spesielt forhold til Gud. (2Mo 19:5, 6; 1Kg 8:53) De ikke-israelittiske nasjonene hadde ikke kunnskap om Guds måte å handle på, og de sto ikke i et godkjent forhold til ham.

Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud: De ikke-jødiske kristne var i likhet med de jødiske kristne syndige etterkommere av synderen Adam. Men Jesu Kristi offer åpnet muligheten for at de som tilhørte ikke-jødiske nasjoner, kunne få et nært forhold til Gud og håp om evig liv. – Ef 1:7; 2:13.

de to gruppene: Det vil si jøder og ikke-jøder. – Ef 2:11.

skillemuren mellom dem: Bokstavelig: «gjerdets midtmur (mellommur)». Dette er sannsynligvis en hentydning til en mur (eller et gittergjerde) på tempelområdet i det første århundre som skulle hindre ikke-jøder i å gå inn og tilbe i de indre forgårdene. Det var bare jøder som hadde adgang til disse forgårdene. Ifølge Misjna var dette et gittergjerde som ble kalt Soreg. (Se Tillegg B11.) Josefus skrev at denne muren var tre alen (1,3 m) høy og hadde innskrifter på gresk og latin. Disse innskriftene advarte ikke-jøder om at hvis de gikk inn på området innenfor muren, ville de bli straffet med døden. Da Paulus skrev dette brevet, var han i fangenskap fordi han var anklaget for å ha tatt med seg en ikke-jøde fra Efesos forbi denne muren. Efeserne kan derfor ha kjent til den. (Apg 21:28–31; 28:30, 31; Ef 3:1) Den bokstavelige muren i Jerusalem sto der fortsatt. Så da Paulus snakket om at «skillemuren» var blitt revet ned, siktet han ikke til den bokstavelige muren, men til lovpakten, som skilte jødene fra ikke-jødene. Denne symbolske muren var blitt revet ned på grunnlag av Kristi død omkring 30 år tidligere.

ved sin død på torturpælen: Jesu død på «torturpælen» (gresk: staurọs) var grunnlaget for å fjerne Loven, som skilte jødene fra ikke-jødene. Ved å godta den forsoningen som Jesu død gjorde mulig, kunne begge gruppene, jøder og ikke-jøder, bli gjort til «én kropp». – Se også Kol 1:20 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

seg selv: Eller muligens: «den», det vil si torturpælen. – Kol 1:20; 2:13, 14.

ved hjelp av én ånd: Det vil si ved hjelp av Guds hellige ånd.

dere er borgere sammen med de hellige: Paulus forsikret de ikke-jødiske kristne i Efesos om at deres åndelige status hadde forandret seg. De var ikke lenger fremmede og utlendinger med begrensede rettigheter. I stedet var de «borgere sammen med de hellige» og hadde samme mål, forpliktelser og identitet som dem. De var nå en del av en ny åndelig nasjon og hadde samme borgerskap som de andre hellige. (Se Flp 3:20 og studienote.) Kristus rev ned skillemuren, «Loven med dens bud og forskrifter», som hadde skilt ikke-jødene fra jødene. Dermed ga han begge gruppene fri adgang til sin Far gjennom Kristus. – Ef 2:14–18; se studienote til Ef 2:14.

medlemmer av Guds familie: Paulus bruker dette uttrykket for å illustrere at de salvede medlemmene av den kristne menighet var organisert som en tett familieenhet. (1Ti 3:15) I en kristen familie viser medlemmene respekt for familieoverhodet og for de ordningene og normene han fastsetter for familien. På lignende måte følte medlemmene av menighetene i det første århundre et nært åndelig slektskap til hverandre, og de respekterte de ordningene Jehova hadde fastsatt for menigheten. – Se studienote til Ga 6:10.

grunnhjørnesteinen: Dette ordet forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, her og i 1Pe 2:6. Jesus er «grunnhjørnesteinen» i den kristne menighet, som Paulus sammenligner med en bygning. (Ef 2:21) Det greske ordet som er oversatt med «grunnhjørnestein», forekommer én gang i Septuaginta, i den profetien om Messias som står i Jes 28:16. Der forutsa Jehova at han ville legge «en prøvd stein som grunnvoll i Sion, en dyrebar hjørnestein som en sikker grunnvoll». Peter siterer fra denne profetien og bruker uttrykket om Jesus. (1Pe 2:4–6) Grunnhjørnesteinen i offentlige bygninger og bymurer var plassert i et hjørne der to vegger eller murer møttes. Den forbandt de andre steinene med hverandre. Alle steinene måtte rettes inn etter grunnhjørnesteinen for at konstruksjonen skulle bli riktig.

harmonisk sammenføyd: Dette uttrykket understreker hvor viktig det er med enhet i den kristne menighet. (Se «Introduksjon til Efeserne».) Jødiske og ikke-jødiske troende kunne forent be til Jehova. De kunne alle få av den hellige ånd. Og sammen var de en del av et åndelig tempel, «et sted der Gud kan bo ved sin ånd». – Ef 2:22; se Ef 4:16, der Paulus bruker det samme uttrykket («harmonisk sammenføyd») når han sammenligner den kristne menighet med en menneskekropp.

et hellig tempel for Jehova: Den kristne menighet er som et hus eller et tempel som er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus som grunnhjørnesteinen. (Ef 2:20) I Ef 2:19, 22 blir denne menigheten omtalt som «Guds familie» og «et sted der Gud kan bo ved sin ånd». Paulus bruker lignende uttrykk i sine brev til korinterne. – 2Kt 6:16; se studienoter til 1Kt 3:16; 6:19; les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Ef 2:21.