Efeserne 2:1–22

2  Gud har gjort dere levende, enda dere var døde på grunn av deres synder og det gale dere gjorde.+  En gang levde dere slik man lever i denne verden.+ Dere lot dere lede av herskeren over den luften som har makt over folk,+ den ånd+ som nå påvirker de ulydige.  Ja, vi oppførte oss alle som dem og fulgte våre fysiske lyster+ og gjorde det som kroppen og tankene ville.+ Slik vi var av natur, fortjente vi å bli rammet av Guds vrede,+ akkurat som de andre.  Men Gud er rik på barmhjertighet,+ og på grunn av hans store kjærlighet til oss+  har han gjort oss levende sammen med Kristus, enda vi var døde på grunn av våre synder.+ Ved ufortjent godhet er dere blitt frelst.  Og han har oppreist oss og gitt oss en plass i himmelen, i og med at han har forent oss med Kristus Jesus.+  Dette har han gjort for at han i de kommende ordninger skal kunne vise sin ufortjente godhets overveldende rikdom og sin velvilje mot oss som er forent med Kristus Jesus.  Ved denne ufortjente godheten er dere blitt frelst ved tro,+ og det skyldes ikke noe dere selv har gjort – det er Guds gave.+  Det er ikke et resultat av gjerninger,+ og ingen har derfor grunn til å skryte. 10  Vi er Guds verk, og forent med Kristus Jesus+ ble vi skapt+ til å gjøre gode gjerninger, slik Gud på forhånd bestemte at vi skulle. 11  Husk derfor at dere, som er fra nasjonene når det gjelder fysisk avstamning, tidligere ble kalt «uomskårne» av dem som kalles «omskårne», de som er omskåret på kroppen, av mennesker. 12  På den tiden var dere uten Kristus. Dere sto utenfor Israels nasjon og hadde ingen del i løftets pakter.+ Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden.+ 13  Men nå som dere er forent med Kristus Jesus, har dere som en gang var langt borte fra Gud, kommet nær ham på grunn av Kristi blod. 14  For Kristus er vår fred,+ han som gjorde de to gruppene til én+ og rev ned skillemuren mellom dem.+ 15  Ved hjelp av sin kropp opphevet han grunnlaget for fiendskapet, Loven med dens bud og forskrifter, for å gjøre de to gruppene som er forent med ham, til ett nytt menneske+ og for å stifte fred. 16  Og ved sin død på torturpælen+ forsonet han begge gruppene fullt ut med Gud for å gjøre dem til én kropp, fordi han hadde fjernet fiendskapet+ ved hjelp av seg selv. 17  Han kom og forkynte det gode budskap om fred+ både for dere som var langt borte fra Gud, og for dem som var nær ham. 18  For gjennom Kristus har vi, begge gruppene, fri adgang til vår Far* ved hjelp av én ånd.+ 19  Derfor er dere ikke lenger fremmede og utlendinger,+ men dere er borgere+ sammen med de hellige og medlemmer av Guds familie.+ 20  Og dere er blitt bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll,+ mens Kristus Jesus selv er grunnhjørnesteinen.+ 21  Forent med ham blir hele bygningen harmonisk sammenføyd+ og vokser til å bli et hellig tempel for Jehova.+ 22  Forent med ham blir også dere bygd opp sammen til å bli et sted der Gud kan bo ved sin ånd.+

Fotnoter

Bokst.: «Faren».

Studienoter

La de døde begrave sine døde: Som det framgår av studienote til Lu 9:59, var faren til den mannen Jesus snakket med, sannsynligvis sykelig eller gammel, ikke død. Så det Jesus mener, er tydeligvis: «La de som er åndelig døde, begrave sine døde.» Det betyr at mannen ikke burde vente med å bestemme seg for å følge Jesus, for andre familiemedlemmer kunne etter alt å dømme ta seg av faren fram til han døde. Hvis mannen valgte å følge Jesus, fikk han mulighet til å oppnå evig liv i stedet for å være blant dem som var åndelig døde i Guds øyne. I sitt svar viser Jesus at det er helt nødvendig å sette Guds rike først i livet og forkynne det vidt og bredt hvis man skal holde seg åndelig levende.

er gått over fra døden til livet: Jesus snakker tydeligvis om noen som har vært åndelig døde, men som viser tro på ham når de hører hans ord, og som slutter med sin syndige levemåte. (Ef 2:1, 2, 4–6) De går over «fra døden til livet» i den forstand at dødens fordømmelse blir fjernet fra dem, og de får håp om evig liv på grunn av sin tro på Gud. I tråd med dette siktet Jesus tydeligvis til slike som var åndelig døde, da han sa til den jødiske sønnen som ville gå hjem for å begrave faren sin: «La de døde begrave sine døde.» – Lu 9:60; se studienoter til Lu 9:60; Joh 5:25.

de døde: Jesus sa at den tiden (bokst.: «timen») da de døde skulle «høre [hans] røst», er nå, så han må ha siktet til levende mennesker som hadde arvet synden fra Adam og derfor var dømt til døden. (Ro 5:12) Fra Guds synspunkt har menneskene i sin alminnelighet ingen rett til liv, for «den lønnen» som synden betaler dem, er døden. (Ro 6:23) Ved å høre og følge Jesu «ord» kunne enkeltpersoner i overført betydning ‘gå over fra døden til livet’. (Se studienote til Joh 5:24.) Ordene «høre» og «lytte» blir ofte brukt i Bibelen i betydningen «følge» og «adlyde».

døde på grunn av deres synder og det gale dere gjorde: Bibelen bruker noen ganger begrepene død og liv i overført, eller åndelig, betydning. Paulus sier at den måten de kristne i Efesos levde på tidligere, gjorde at de var «døde på grunn av [sine] synder og det gale [de] gjorde». En ordbok sier at den måten det greske ordet for «død» brukes på i dette verset, beskriver en person som «har så store mangler moralsk og åndelig at han kan betraktes som død». Men Paulus viser at Jehova nå kunne se på åndssalvede kristne som levende, siden de på grunnlag av Jesu offer hadde angret sin syndige levemåte. – Ef 2:5; Kol 2:13; se studienoter til Lu 9:60; Joh 5:24, 25.

sønn: På hebraisk, arameisk og gresk kan uttrykket «sønn» eller «sønner» brukes for å framheve en bestemt egenskap eller et karakteristisk trekk ved en person eller for å beskrive en gruppe personer. I 5Mo 3:18, for eksempel, blir noen «modige menn», eller sterke krigere, bokstavelig kalt «dyktighetens sønner». I Job 1:3 er det bokstavelig uttrykket «Østens sønner» oversatt med «alle som bodde i Østen». Uttrykket «dårlig menneske» i 1Sa 25:17 er en gjengivelse av det bokstavelige uttrykket «belial-sønn», det vil si «udugelighetens (verdiløshetens) sønn». I De kristne greske skrifter blir de som lever eller oppfører seg på en bestemt måte, eller som har spesielle karaktertrekk, omtalt med slike uttrykk som «den ondes sønner», «sønner av Den Høyeste» og «lysets sønner og dagens sønner». – Mt 13:38; Lu 6:35; 1Te 5:5.

slik man lever i denne verden: På gresk brukes her både ordet aiọn og ordet kọsmos («i samsvar med verdensordningen i denne verden»). Ordet aiọn (verdensordning) har grunnbetydningen «tidsalder». Det betegner ofte de forholdene eller trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode. Ordet kọsmos (verden) sikter her til det urettferdige menneskesamfunnet som er fremmedgjort for Gud. Paulus’ poeng er at de kristne i Efesos tidligere levde på en måte som var ond i Guds øyne.

herskeren over den luften som har makt over folk: Det er Satan Djevelen som er den «herskeren» som omtales her. Paulus bruker den bokstavelige luften, eller atmosfæren, for å illustrere hvordan en egoistisk og ulydig ånd, eller holdning, gjennomsyrer verden i dag. Han bruker et lignende bilde i 1Kt 2:12 når han snakker om «verdens ånd». Akkurat som bokstavelig luft er overalt og lett kan pustes inn, er «verdens ånd» bestandig her. Den har «makt», eller myndighet, over de fleste mennesker. Det som gjør at denne dominerende holdningen har makt, er at den appellerer til den syndige menneskenaturen, at den er snikende og nådeløs, og at den i likhet med luft finnes overalt. De som er fremmedgjort for Gud og lever på en måte som er i strid med Guds vilje, blir her omtalt som «de ulydige».

de ulydige: Bokstavelig: «ulydighetens sønner». – Se studienote til Apg 4:36.

Slik vi var av natur, fortjente vi å bli rammet av Guds vrede: Bokstavelig: «Vi var av natur vredens barn». Adam var ulydig mot Gud med vilje og overførte synd og død til alle sine etterkommere. (Ro 5:12, 19) På grunn av nedarvet ufullkommenhet ble de «av natur» slike som fortjener «å bli rammet av Guds vrede» og å dø. (5Mo 32:5; Ro 2:5; 3:10; Ef 5:6; Kol 1:21; 3:6) Men fordi de kjemper imot sine medfødte syndige tilbøyeligheter og godtar Jehovas barmhjertige ordning for å bli forsonet med ham, vil de ikke bli «rammet av Guds vrede». (Joh 3:36) Jehovas «store kjærlighet» fikk ham til å sørge for «den løsepengen som er betalt av Kristus Jesus». – Ef 2:4, 5; Ro 3:23, 24.

i himmelen: Paulus omtaler her salvede kristne som om de allerede hadde fått «alle åndelige velsignelser i himmelen», selv om de fremdeles levde på jorden. Sammenhengen viser at Gud hadde «utpekt [dem] til å være arvinger» sammen med hans Sønn til den himmelske arv, og at han hadde gitt dem en garanti for at de skulle få den arven. (Ef 1:11, 13, 14) Mens de salvede fortsatt er på jorden, blir de «oppreist», eller opphøyd, ved at de blir utpekt til å være arvinger. – Ef 1:18–20; 2:4–7.

i himmelen: I Ef 1:20 bruker Paulus dette uttrykket om Guds bolig i himmelen. Men her omtaler han de salvede kristne som om de allerede er blitt oppreist og har fått «en plass i himmelen», selv om de fortsatt lever på jorden. Han sier noe lignende om dem i Ef 1:3. Han omtaler dem slik fordi Gud har «utpekt [dem] til å være arvinger» sammen med hans Sønn til den himmelske arv og har gitt dem en garanti for at de skal få den arven. (Ef 1:11, 13, 14) De er dermed blitt født på nytt og blitt Jehovas åndssalvede sønner (Joh 1:12, 13; 3:5–7), noe som også har gjort dem til Jesu brødre (Ro 8:15; Ef 1:5) og «Kristi medarvinger». – Ro 8:17; Ef 1:11; se studienote til Ef 1:3.

den kommende verdensordningen: Eller: «den kommende tidsalderen». Det greske ordet aiọn, som har grunnbetydningen «tidsalder», kan betegne de forholdene eller trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. Jesus sikter her til den kommende tidsalderen under Guds rikes styre, der vi er blitt lovt evig liv. – Lu 18:29, 30; se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

som lever ved slutten av denne ordningen: Eller: «som lever ved slutten av tingenes ordninger (tidsaldrene)». Apostelen Paulus hadde nevnt en rekke hendelser i Israels historie (1Kt 10:1–10) som hadde ledet opp til slutten av denne ordningen, altså den jødiske samfunnsordningen. (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) «Denne ordningen» var nært knyttet til lovpakten og innbefattet slike elementer som et presteskap, en ordning med ofre, forskrifter med hensyn til kosthold, en ordning med et tabernakel og senere et tempel for tilbedelse med høytider og sabbater og en nasjonal ordning som med tiden kom til å innbefatte jordiske konger. Mange av de spesielle trekkene som kjennetegnet den israelittiske eller jødiske tidsalderen, eller epoken, opphørte ikke helt før i år 70. Det året ble Jerusalem og templet ødelagt, noe som for alltid gjorde slutt på det jødiske presteskapet, ofringene og tilbedelsen i templet slik den var fastsatt i Loven. I tillegg ble det jødiske folket, som en gang var Guds utvalgte nasjon, spredt blant nasjonene, noe som utgjorde en oppfyllelse av Jesu profeti i Lu 21:24 og av det Paulus her sier om «slutten av denne [jødiske] ordningen».

de kommende ordninger: Eller: «de kommende tidsaldere». Her brukes flertallsformen av det greske ordet aiọn, som ofte gjengis med «verdensordning; ordning». I denne sammenhengen sikter det til den perioden i framtiden da salvede kristne skal regjere sammen med Kristus Jesus og oppleve Guds ufortjente godhet. (Jevnfør Ef 1:18–23; He 6:4, 5.) Det at flertallsuttrykket «de kommende ordninger» brukes, viser at det vil komme flere ordninger, eller tidsaldere som kjennetegnes av bestemte trekk, innenfor den store «kommende verdensordningen». (Se studienoter til Mr 10:30; 1Kt 10:11.) Dette kan sammenlignes med den jødiske ordningen under lovpakten, som omfattet flere ordninger som eksisterte samtidig og var forbundet med hverandre. – Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».

velvilje: Eller: «gavmildhet». Det greske ordet som er brukt her, blir også gjengitt med «godhet». – Ro 2:4; 11:22.

er han en ny skapning: Hver salvet kristen er en ny skapning – født på nytt som en åndelig sønn av Gud med utsikter til å herske sammen med Kristus i det himmelske riket. (Ga 4:6, 7) Selv om det ikke er blitt skapt nye fysiske ting siden slutten av den sjette skapelsesdagen (1Mo 2:2, 3), er det blitt skapt nye åndelige ting.

Det som betyr noe, er å være en ny skapning: Hver salvet kristen er en ny skapning – født på nytt som en åndelig sønn av Gud med utsikter til å herske sammen med Kristus i det himmelske riket. (Ga 4:6, 7) I tillegg er de salvede en del av den kristne menighet, «Guds Israel» (Ga 6:16 og studienote), som også er en ny åndelig skapning. (Se studienote til 2Kt 5:17.) Det betyr derfor ikke noe for Gud om en kristen er omskåret eller ikke.

Vi er Guds verk: Gud frambrakte de åndssalvede kristne som «en ny skapning» forent med Kristus Jesus. (Se studienoter til 2Kt 5:17; Ga 6:15.) Det greske ordet som her er gjengitt med «verk», brukes om det fysiske skaperverket i Ro 1:20, der det er oversatt med «det som er skapt». Uttrykket kan overbringe tanken om noe en dyktig håndverker har laget.

Omskjærelse: Ifølge Moseloven var omskjærelse et krav til menn som tilba Jehova. (3Mo 12:2, 3; se Ordforklaringer.) Også utlendinger måtte omskjæres før de fikk spise påskemåltidet. (2Mo 12:43–49) Men i år 49 evt., bare sju år før Paulus skrev sitt brev til romerne, hadde det styrende råd i Jerusalem besluttet at ikke-jøder som tok imot det gode budskap, ikke trengte å bli omskåret og følge den jødiske loven. (Apg 15:1, 2, 28, 29) Da Paulus skrev til romerne, bekreftet han denne inspirerte avgjørelsen, og under ledelse av den hellige ånd utdypet han saken her og i de følgende versene. Heller ikke under lovpakten var det nok å være omskåret, for man måtte også være lydig mot Loven. – 3Mo 18:5; 5Mo 30:16; Jer 9:25; se studienote til Ro 2:29.

«uomskårne»: Det vil si ikke-jøder.

dem som kalles «omskårne»: Det vil si jøder. – Se studienote til Ro 2:25.

Dere sto utenfor Israels nasjon: Noen av de kristne i Efesos var «fra nasjonene» og var blitt «kalt ‘uomskårne’» før de ble kjent med Guds hensikter. (Ef 2:11) De sto da utenfor den nasjonen som hadde et spesielt forhold til Gud. (2Mo 19:5, 6; 1Kg 8:53) De ikke-israelittiske nasjonene hadde ikke kunnskap om Guds måte å handle på, og de sto ikke i et godkjent forhold til ham.

Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud: De ikke-jødiske kristne var i likhet med de jødiske kristne syndige etterkommere av synderen Adam. Men Jesu Kristi offer åpnet muligheten for at de som tilhørte ikke-jødiske nasjoner, kunne få et nært forhold til Gud og håp om evig liv. – Ef 1:7; 2:13.

de to gruppene: Det vil si jøder og ikke-jøder. – Ef 2:11.

skillemuren mellom dem: Bokstavelig: «gjerdets midtmur (mellommur)». Dette er sannsynligvis en hentydning til en mur (eller et gittergjerde) på tempelområdet i det første århundre som skulle hindre ikke-jøder i å gå inn og tilbe i de indre forgårdene. Det var bare jøder som hadde adgang til disse forgårdene. Ifølge Misjna var dette et gittergjerde som ble kalt Soreg. (Se Tillegg B11.) Josefus skrev at denne muren var tre alen (1,3 m) høy og hadde innskrifter på gresk og latin. Disse innskriftene advarte ikke-jøder om at hvis de gikk inn på området innenfor muren, ville de bli straffet med døden. Da Paulus skrev dette brevet, var han i fangenskap fordi han var anklaget for å ha tatt med seg en ikke-jøde fra Efesos forbi denne muren. Efeserne kan derfor ha kjent til den. (Apg 21:28–31; 28:30, 31; Ef 3:1) Den bokstavelige muren i Jerusalem sto der fortsatt. Så da Paulus snakket om at «skillemuren» var blitt revet ned, siktet han ikke til den bokstavelige muren, men til lovpakten, som skilte jødene fra ikke-jødene. Denne symbolske muren var blitt revet ned på grunnlag av Kristi død omkring 30 år tidligere.

ved sin død på torturpælen: Jesu død på «torturpælen» (gresk: staurọs) var grunnlaget for å fjerne Loven, som skilte jødene fra ikke-jødene. Ved å godta den forsoningen som Jesu død gjorde mulig, kunne begge gruppene, jøder og ikke-jøder, bli gjort til «én kropp». – Se også Kol 1:20 og Ordforklaringer: «Pæl»; «Torturpæl».

seg selv: Eller muligens: «den», det vil si torturpælen. – Kol 1:20; 2:13, 14.

ved hjelp av én ånd: Det vil si ved hjelp av Guds hellige ånd.

skillemuren mellom dem: Bokstavelig: «gjerdets midtmur (mellommur)». Dette er sannsynligvis en hentydning til en mur (eller et gittergjerde) på tempelområdet i det første århundre som skulle hindre ikke-jøder i å gå inn og tilbe i de indre forgårdene. Det var bare jøder som hadde adgang til disse forgårdene. Ifølge Misjna var dette et gittergjerde som ble kalt Soreg. (Se Tillegg B11.) Josefus skrev at denne muren var tre alen (1,3 m) høy og hadde innskrifter på gresk og latin. Disse innskriftene advarte ikke-jøder om at hvis de gikk inn på området innenfor muren, ville de bli straffet med døden. Da Paulus skrev dette brevet, var han i fangenskap fordi han var anklaget for å ha tatt med seg en ikke-jøde fra Efesos forbi denne muren. Efeserne kan derfor ha kjent til den. (Apg 21:28–31; 28:30, 31; Ef 3:1) Den bokstavelige muren i Jerusalem sto der fortsatt. Så da Paulus snakket om at «skillemuren» var blitt revet ned, siktet han ikke til den bokstavelige muren, men til lovpakten, som skilte jødene fra ikke-jødene. Denne symbolske muren var blitt revet ned på grunnlag av Kristi død omkring 30 år tidligere.

dem som er våre brødre og søstre i troen: Eller: «dem som tilhører troens husstand (familie)». Det greske ordet som er gjengitt med «dem som er våre brødre og søstre», sikter til medlemmene av en bokstavelig familie, eller husstand. (1Ti 5:8) I den gresk-romerske verden kunne ordet «husstand» betegne en sammensveiset gruppe personer som hadde samme trosoppfatninger, meninger eller mål. Dette er en god beskrivelse av menighetene i det første århundre. De holdt vanligvis møter i private hjem (Ro 16:3–5), og medlemmene følte at de hadde et nært åndelig slektskap til hverandre. – Ef 2:19.

dere er borgere sammen med de hellige: Paulus forsikret de ikke-jødiske kristne i Efesos om at deres åndelige status hadde forandret seg. De var ikke lenger fremmede og utlendinger med begrensede rettigheter. I stedet var de «borgere sammen med de hellige» og hadde samme mål, forpliktelser og identitet som dem. De var nå en del av en ny åndelig nasjon og hadde samme borgerskap som de andre hellige. (Se Flp 3:20 og studienote.) Kristus rev ned skillemuren, «Loven med dens bud og forskrifter», som hadde skilt ikke-jødene fra jødene. Dermed ga han begge gruppene fri adgang til sin Far gjennom Kristus. – Ef 2:14–18; se studienote til Ef 2:14.

medlemmer av Guds familie: Paulus bruker dette uttrykket for å illustrere at de salvede medlemmene av den kristne menighet var organisert som en tett familieenhet. (1Ti 3:15) I en kristen familie viser medlemmene respekt for familieoverhodet og for de ordningene og normene han fastsetter for familien. På lignende måte følte medlemmene av menighetene i det første århundre et nært åndelig slektskap til hverandre, og de respekterte de ordningene Jehova hadde fastsatt for menigheten. – Se studienote til Ga 6:10.

grunnhjørnesteinen: Dette ordet forekommer bare to ganger i De kristne greske skrifter, her og i 1Pe 2:6. Jesus er «grunnhjørnesteinen» i den kristne menighet, som Paulus sammenligner med en bygning. (Ef 2:21) Det greske ordet som er oversatt med «grunnhjørnestein», forekommer én gang i Septuaginta, i den profetien om Messias som står i Jes 28:16. Der forutsa Jehova at han ville legge «en prøvd stein som grunnvoll i Sion, en dyrebar hjørnestein som en sikker grunnvoll». Peter siterer fra denne profetien og bruker uttrykket om Jesus. (1Pe 2:4–6) Grunnhjørnesteinen i offentlige bygninger og bymurer var plassert i et hjørne der to vegger eller murer møttes. Den forbandt de andre steinene med hverandre. Alle steinene måtte rettes inn etter grunnhjørnesteinen for at konstruksjonen skulle bli riktig.

dere er Guds tempel: Dette er ett av flere steder i Bibelen der mennesker blir sammenlignet med et tempel. Jesus brukte en slik sammenligning om seg selv i Joh 2:19, og Skriftene forutsa at han skulle være «hovedhjørnesteinen» i et slikt åndelig byggverk. (Sl 118:22; Jes 28:16, 17; Apg 4:10, 11) Det greske verbet som er brukt i uttrykket «dere er», står i flertall, noe som viser at hele menigheten utgjør «Guds tempel», der Gud bor ved sin ånd. Disse salvede kristne som tjener som underprester, er «Guds bygning» (1Kt 3:9; se studienote), og vers 17 understreker at dette åndelige templet er hellig, og kommer med en advarsel til alle som vil prøve å gjøre det urent. I Ef 2:20–22 og 1Pe 2:6, 7 bruker Paulus og Peter lignende sammenligninger om Jesus og hans disipler.

deres kropp er et tempel: Eller: «den kroppen dere utgjør, er et tempel». Som gruppe betraktet har de åndssalvede kristne en spesiell plass i Jehovas hensikt. Det greske pronomenet for «deres» står i flertall, så det er ikke kroppen til bare én person i menigheten som utgjør templet. (1Kt 10:17) I Bibelen blir ordet «tempel» ofte brukt i billedlig betydning, og det blir noen ganger anvendt på mennesker. Jesus brukte dette ordet om seg selv i Joh 2:19, og Bibelen forutsa at Messias skulle være «hovedhjørnesteinen» i en slik åndelig bygning. (Sl 118:22; Jes 28:16, 17; Apg 4:10, 11) Paulus og Peter brukte lignende sammenligninger om Jesus og disiplene hans i 1Kt 3:16, 17; Ef 2:20–22; 1Pe 2:6, 7.

harmonisk sammenføyd: Dette uttrykket understreker hvor viktig det er med enhet i den kristne menighet. (Se «Introduksjon til Efeserne».) Jødiske og ikke-jødiske troende kunne forent be til Jehova. De kunne alle få av den hellige ånd. Og sammen var de en del av et åndelig tempel, «et sted der Gud kan bo ved sin ånd». – Ef 2:22; se Ef 4:16, der Paulus bruker det samme uttrykket («harmonisk sammenføyd») når han sammenligner den kristne menighet med en menneskekropp.

et hellig tempel for Jehova: Den kristne menighet er som et hus eller et tempel som er bygd på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus Jesus som grunnhjørnesteinen. (Ef 2:20) I Ef 2:19, 22 blir denne menigheten omtalt som «Guds familie» og «et sted der Gud kan bo ved sin ånd». Paulus bruker lignende uttrykk i sine brev til korinterne. – 2Kt 6:16; se studienoter til 1Kt 3:16; 6:19; les mer om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; Ef 2:21.

Multimedia