Apostlenes gjerninger 6:1–15

6  På denne tiden, da disiplene ble flere og flere, begynte de gresktalende jødene å komme med klager mot de hebraisktalende jødene fordi de gresktalende enkene ble oversett ved den daglige utdelingen.+  De tolv kalte da alle disiplene sammen og sa: «Det vil ikke være riktig av oss å forlate undervisningen i Guds ord for å dele ut mat ved bordene.+  Derfor, brødre, skal dere velge ut sju menn blant dere som har godt ord på seg+ og er fulle av ånd og visdom,+ så vi kan sette dem til denne nødvendige oppgaven.+  Men vi skal være opptatt med bønn og med undervisning i Guds ord.»+  Alle likte godt det de sa. Og de valgte Stẹfanus, en mann full av tro og hellig ånd,+ og dessuten Filip,+ Prọkorus, Nikạnor, Timon, Pạrmenas og Nikolạus, en proselytt fra Antiọkia.  De tok dem med til apostlene, som ba og la hendene på dem.+  Guds ord nådde nå ut til stadig flere,+ og tallet på disipler fortsatte å øke kraftig+ i Jerusalem. Det var også mange prester som ble troende.*+  Stẹfanus, som hadde Guds godkjennelse og var full av hans kraft, gjorde store undere og mirakler* blant folket.  Da sto det fram noen menn fra den synagogen som ble kalt Synagogen for de frigitte, og dessuten noen fra Kyrẹne, Alexandria, Kilịkia og Asia, og de begynte å diskutere med Stẹfanus. 10  Men de kunne ikke stå seg mot den visdom og den ånd som han talte med.+ 11  Da fikk de i hemmelighet overtalt noen menn til å si: «Vi har hørt ham snakke blasfemisk mot Moses og Gud.»+ 12  De hisset opp folket, de eldste og de skriftlærde, og plutselig kom de mot ham og tok ham med makt og førte ham til Sanhedrịnet. 13  Og de førte fram falske vitner som sa: «Denne mannen sier hele tiden negative ting om dette hellige stedet og om Loven.+ 14  Vi har for eksempel hørt ham si at denne Jesus fra Nạsaret skal rive ned dette stedet+ og forandre de skikkene som vi har fått overlevert fra Moses.» 15  Alle som satt i Sanhedrịnet, stirret på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.

Fotnoter

El.: «som begynte å være lydige mot troen».
Bokst.: «tegn».

Studienoter

de gresktalende jødene: Bokstavelig: «hellenistene». Dette var sannsynligvis jøder som heller kommuniserte på gresk enn på hebraisk. Disse jødene hadde sannsynligvis kommet til Jerusalem fra forskjellige deler av Romerriket. I Apg 6:1 brukes betegnelsen om kristne, men sammenhengen her i Apg 9:29 viser at disse gresktalende jødene ikke var disipler av Kristus. Theodotos-innskriften, som ble funnet på Ofel-høyden i Jerusalem, bekrefter at det kom mange gresktalende jøder til Jerusalem. – Se studienote til Apg 6:1.

hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; jevnfør Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

å dele ut mat: Eller: «å tjene». Det greske ordet diakonẹo sikter her til en side ved tjenesten som dreier seg om å gi materiell hjelp til brødre og søstre i menigheten som trenger det og fortjener å få det. – Se studienote til Apg 6:1, der det beslektede substantivet diakonịa er oversatt med «utdelingen»; se også studienote til Lu 8:3.

hjalp dem: Eller: «tjente dem; sørget for dem». Det greske ordet diakonẹo kan sikte til det å dekke andres fysiske behov ved å skaffe, tilberede og servere mat, og så videre. Det blir brukt i lignende betydning i Lu 4:39 («stelle i stand»), Lu 10:40 («alt arbeidet»), Lu 17:8 (‘varte opp’) og Apg 6:2 («dele ut mat»), men det kan også sikte til alle andre former for tjeneste av lignende personlig karakter. Her beskriver det hvordan de kvinnene som er nevnt i versene 2 og 3, tjente Jesus og disiplene hans og på den måten hjalp dem til å fullføre det oppdraget Gud hadde gitt dem. Ved å gjøre dette ga disse kvinnene Gud ære. Og Gud viste at han verdsatte det, ved at han tok med beretningen om deres barmhjertige gavmildhet i Bibelen, slik at alle framtidige generasjoner kunne lese om den. (Ord 19:17; He 6:10) Det samme greske ordet blir brukt om kvinner i Mt 27:55; Mr 15:41. – Se studienote til Lu 22:26, der det beslektede substantivet diạkonos blir drøftet.

de gresktalende jødene: Bokstavelig: «hellenistene». Det greske ordet Hellenistẹs finnes verken i gresk eller i hellenistisk-jødisk litteratur, men sammenhengen og mange ordbøker støtter gjengivelsen «de gresktalende jødene». På denne tiden var alle de kristne disiplene i Jerusalem, også de som snakket gresk, jøder eller jødiske proselytter. (Apg 10:28, 35, 44–48) Det ordet som er gjengitt med «de gresktalende jødene», er brukt som en motsetning til et ord som er gjengitt med «de hebraisktalende jødene» (bokst.: «hebreerne»; flertallsformen av det greske ordet Ebraios). «Hellenistene» var derfor jøder som snakket med hverandre på gresk, og som hadde kommet til Jerusalem fra forskjellige deler av Romerriket, kanskje også fra Dekapolis. De fleste av de hebraisktalende jødene var sannsynligvis judeere og galileere. Disse to gruppene av jødekristne hadde antagelig forskjellig kulturell bakgrunn. – Se studienote til Apg 9:29.

de hebraisktalende jødene: Bokstavelig: «hebreerne». Det greske ordet Ebraios (entall) sikter generelt sett til en israelitt, en hebreer. (2Kt 11:22; Flp 3:5) Men i denne sammenhengen sikter ordet til hebraisktalende jødekristne og brukes som en motsetning til ordet for gresktalende jødekristne. – Se studienoten til de gresktalende jødene i dette verset og studienote til Joh 5:2.

ved den daglige utdelingen: Eller: «i den daglige tjenesten». Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir her brukt om en side ved tjenesten som dreier seg om å gi materiell hjelp til brødre og søstre i menigheten som trenger det. – Se studienote til Apg 6:2, der det beslektede verbet diakonẹo er oversatt med «å dele ut mat»; se også studienote til Lu 8:3.

ved den daglige utdelingen: Eller: «i den daglige tjenesten». Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir her brukt om en side ved tjenesten som dreier seg om å gi materiell hjelp til brødre og søstre i menigheten som trenger det. – Se studienote til Apg 6:2, der det beslektede verbet diakonẹo er oversatt med «å dele ut mat»; se også studienote til Lu 8:3.

hjalp dem: Eller: «tjente dem; sørget for dem». Det greske ordet diakonẹo kan sikte til det å dekke andres fysiske behov ved å skaffe, tilberede og servere mat, og så videre. Det blir brukt i lignende betydning i Lu 4:39 («stelle i stand»), Lu 10:40 («alt arbeidet»), Lu 17:8 (‘varte opp’) og Apg 6:2 («dele ut mat»), men det kan også sikte til alle andre former for tjeneste av lignende personlig karakter. Her beskriver det hvordan de kvinnene som er nevnt i versene 2 og 3, tjente Jesus og disiplene hans og på den måten hjalp dem til å fullføre det oppdraget Gud hadde gitt dem. Ved å gjøre dette ga disse kvinnene Gud ære. Og Gud viste at han verdsatte det, ved at han tok med beretningen om deres barmhjertige gavmildhet i Bibelen, slik at alle framtidige generasjoner kunne lese om den. (Ord 19:17; He 6:10) Det samme greske ordet blir brukt om kvinner i Mt 27:55; Mr 15:41. – Se studienote til Lu 22:26, der det beslektede substantivet diạkonos blir drøftet.

riktig: Bokstavelig: «tilfredsstillende». Det ville ikke være riktig verken i Guds eller apostlenes øyne hvis apostlene forsømte ‘undervisningen i Guds ord’. – Apg 6:4.

å dele ut mat: Eller: «å tjene». Det greske ordet diakonẹo sikter her til en side ved tjenesten som dreier seg om å gi materiell hjelp til brødre og søstre i menigheten som trenger det og fortjener å få det. – Se studienote til Apg 6:1, der det beslektede substantivet diakonịa er oversatt med «utdelingen»; se også studienote til Lu 8:3.

menn ... som har godt ord på seg: Eller: «menn ... som har godt vitnesbyrd; menn ... som har et godt rykte». Her brukes den passive formen av det greske verbet martyrẹo («å vitne»). Det måtte være kvalifiserte menn, for arbeidet besto trolig ikke bare i å dele ut mat, men også i å håndtere penger, gjøre innkjøp og føre nøyaktige opptegnelser. Disse mennene skulle være fulle av ånd og visdom, det vil si at det skulle være tydelig at de lot seg lede av Guds ånd og av visdommen fra ham. Dette var en følsom situasjon. Det var allerede vanskeligheter og uoverensstemmelser i menigheten, så det var behov for erfarne og taktfulle menn med god dømmekraft og innsikt. En av de mennene som ble valgt ut, var Stefanus, og hans forsvarstale til Sanhedrinet viser at han var godt kvalifisert. – Apg 7:2–53.

undervisning i Guds ord: Bokstavelig: «ordets tjeneste». Det greske ordet for «tjeneste» (diakonịa) er brukt i både Apg 6:1 og 6:4. Det er derfor tydelig at det her er snakk om to forskjellige former for tjeneste, nemlig det å upartisk dele ut mat til dem som trenger det, og det å dele ut åndelig mat fra Guds Ord. Apostlene skjønte at det ikke ville være riktig av dem å bruke tiden sin på å dele ut bokstavelig mat i stedet for å fokusere på sin viktigste oppgave, som var å sørge for åndelig mat til menigheten. De måtte bruke tid på bønn, studium, undervisning og hyrdearbeid. De visste at en viktig del av den kristne tjeneste var å dekke de materielle behovene til de fattige enkene i menigheten. Jehova inspirerte senere Jakob til å skrive at de som vil tilbe ham på en måte som han godkjenner, må «ta seg av foreldreløse og enker i deres vanskelige situasjon». (Jak 1:27) Men apostlene var også klar over at hovedoppgaven deres var å ta seg av de åndelige behovene til alle disiplene, deriblant enkene.

ved Guds ledelse ... ble kalt: De fleste bibeloversettelser sier rett og slett «ble kalt». Men her er det ikke de greske ordene som vanligvis blir oversatt med «kalle» eller «hete», som er brukt. (Mt 1:16; 2:23; Mr 11:17; Lu 1:32, 60; Apg 1:12, 19) Det ordet som er brukt i dette verset, er khrematịzo. I de fleste av de ni gangene det forekommer i De kristne greske skrifter, er det tydelig at det sikter til noe Gud står bak. (Mt 2:12, 22; Lu 2:26; Apg 10:22; 11:26; Ro 7:3; He 8:5; 11:7; 12:25) I Apg 10:22 brukes dette ordet for eksempel sammen med uttrykket «gjennom en hellig engel», og i Mt 2:12, 22 brukes det i forbindelse med drømmer fra Gud. Det beslektede substantivet khrematismọs står i Ro 11:4 i spørsmålet: «Men hva svarte Gud ham?» De fleste ordbøker og oversettelser bruker her slike gjengivelser som «Guds svar; svaret fra Gud; det guddommelige utsagnet». Det er mulig at Jehova ledet Saulus og Barnabas til å bruke navnet «kristne». Noen har ment at det var den ikke-jødiske befolkningen i Antiokia som begynte å bruke betegnelsen «kristne» for spøk eller som uttrykk for forakt. Men bruken av det greske ordet khrematịzo viser tydelig at det var Gud som ga disiplene dette navnet. Og det er svært usannsynlig at jødene skulle kalle Jesu disipler «kristne» (fra gresk) eller «messianister» (fra hebraisk). De hadde forkastet Jesus som Messias, eller Kristus, og ville neppe indirekte ha anerkjent ham som Den Salvede, eller Kristus, ved å kalle disiplene hans «kristne».

kristne: Det greske ordet Khristianọs, som betyr «en som følger Kristus», forekommer bare tre ganger i De kristne greske skrifter. (Apg 11:26; 26:28; 1Pe 4:16) Det kommer fra Khristọs, som betyr Kristus, eller «den salvede». De kristne følger Jesu eksempel og hans lære, og han er Kristus, eller den som Jehova har salvet. (Lu 2:26; 4:18) Det er mulig at betegnelsen «kristne» ble gitt «ved Guds ledelse» allerede i år 44, da det som er omtalt i verset, foregikk. Navnet ble tydeligvis godt kjent og brukt av mange, for da Paulus sto framfor kong Herodes Agrippa 2. omkring år 58, visste Agrippa hvem de kristne var. (Apg 26:28) Det framgår av skriftene til historieskriveren Tacitus at betegnelsen «kristen» ble brukt blant befolkningen i Roma i år 64. Og en gang mellom år 62 og 64 skrev Peter sitt første brev til de kristne som var spredt omkring i hele Romerriket. Det ser ut til at navnet «kristen» på den tiden var utbredt og skilte Kristi disipler ut fra alle andre. (1Pe 1:1, 2; 4:16) Takket være dette navnet som Jesu disipler hadde fått fra Gud, var det ikke lenger noen risiko for at de kunne oppfattes som en eller annen jødisk sekt.

Antiokia i Pisidia: En by i den romerske provinsen Galatia. Byen lå på grensen mellom Frygia og Pisidia og ble til forskjellige tider regnet som en del av enten det ene eller det andre av de to områdene. Ruinene av byen ligger i nærheten av Yalvaç i vår tids Tyrkia. Antiokia i Pisidia er nevnt her og i Apg 14:19, 21. En som skulle reise fra Perge, en by som lå i nærheten av middelhavskysten, til Antiokia i Pisidia, hadde en utfordrende reise foran seg, for Antiokia lå omkring 1100 m over havet (se Tillegg B13), og røvere holdt til på de farlige fjellovergangene. «Antiokia i Pisidia» er ikke samme by som Antiokia i Syria. (Apg 6:5; 11:19; 13:1; 14:26; 15:22; 18:22) De fleste gangene det står om Antiokia i Apostlenes gjerninger, siktes det ikke til Antiokia i Pisidia, men til Antiokia i Syria.

Stefanus, ... Filip, Prokorus, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus: Alle de sju navnene er greske, noe som tyder på at apostlene valgte ut gresktalende jøder eller proselytter blant alle de kvalifiserte mennene i menigheten i Jerusalem. Det er bare Nikolaus som er omtalt som en proselytt fra Antiokia, så det kan være at han var den eneste av de sju som ikke var jøde. De greske navnene som de andre hadde, var vanlige også blant jødene. Det ser ut til at apostlene, som fungerte som et styrende råd, valgte ut akkurat disse mennene for å ta hensyn til følelsene til de gresktalende jødene. – Apg 6:1–6.

Antiokia: Dette er første gangen denne byen blir nevnt i Bibelen, og den lå omkring 50 mil nord for Jerusalem. Antiokia ble hovedstaden i den romerske provinsen Syria i år 64 fvt. I det første århundre evt. var Antiokia den tredje største byen i Romerriket, etter Roma og Alexandria. Antiokia i Syria var en vakker by og et viktig handelssentrum og hadde stor politisk og kulturell innflytelse. Men byen var også kjent for å være moralsk fordervet. Det bodde mange jøder i Antiokia, og de skal ha gjort mange av de gresktalende innbyggerne til proselytter. Nikolaus var en av dem som ble proselytt, og som senere ble kristen. Barnabas og Paulus var et år i Antiokia og underviste, og det var denne byen Paulus brukte som utgangspunkt for misjonsreisene sine. Det var i Antiokia at Kristi disipler «ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne». (Se studienoter til Apg 11:26.) Dette Antiokia er ikke det samme som Antiokia i Pisidia, som er nevnt i Apg 13:14. – Se studienote til Apg 13:14 og Tillegg B13.

la hendene på dem: I De hebraiske skrifter hadde det at man la hendene på et menneske eller et dyr, flere forskjellige betydninger. (1Mo 48:14; 3Mo 16:21; 24:14) Den vanligste grunnen til at man la hendene på en person, var å vise at han hadde fått en spesiell anerkjennelse eller var blitt utnevnt til en bestemt oppgave. (4Mo 8:10) Moses la for eksempel sin hånd på Josva for å vise at han skulle være hans etterfølger. Josva ble da «full av visdom» og kunne lede Israel på en god måte. (5Mo 34:9) I beretningen her i Apg 6:6 la apostlene hendene på de mennene som de hadde utnevnt til å ta seg av viktige ansvarsoppgaver. Før apostlene la hendene på dem, ba de til Gud, noe som viste at de ønsket at han skulle lede det hele. Senere utnevnte eldsterådet i en menighet Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave ved å legge hendene på ham. (1Ti 4:14) Timoteus fikk også myndighet til å utnevne andre ved å legge hendene på dem, men før han gjorde det, måtte han grundig vurdere kvalifikasjonene deres. – 1Ti 5:22.

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

undere: Eller: «varsler». – Se studienote til Apg 2:19.

Synagogen for de frigitte: Under det romerske styret ble en slave som var blitt satt fri, kalt «en frigitt». Noen mener at de som tilhørte denne synagogen, var jøder som var blitt tatt til fange av romerne og senere hadde fått friheten. Andre mener at dette var frigitte slaver som var blitt jødiske proselytter.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». Betegnelsen «nasareer» var et beskrivende tilnavn som ble brukt om Jesus og senere om hans disipler. (Apg 24:5) Siden mange jøder het Jesus, var det normalt å legge til noe for å identifisere personen, og det å knytte folk til det stedet de kom fra, var vanlig i bibelsk tid. (2Sa 3:2, 3; 17:27; 23:25–39; Na 1:1; Apg 13:1; 21:29) Jesus hadde jo vokst opp i Nasaret i Galilea og bodd der mesteparten av livet, så det var naturlig å knytte dette stedsnavnet til ham. Jesus ble kalt «Jesus, nasareeren» eller «Jesus fra Nasaret» av alle slags personer og i forskjellige situasjoner. (Mr 1:23, 24; 10:46, 47; 14:66–69; 16:5, 6; Lu 24:13–19; Joh 18:1–7) Jesus godtok dette tilnavnet og brukte det selv. (Joh 18:5–8; Apg 22:6–8) På det skiltet som Pilatus satte på torturpælen, skrev han på hebraisk, latin og gresk: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» (Joh 19:19, 20) Fra og med pinsedagen i år 33 omtalte apostlene og andre Jesus ofte som nasareeren eller som han som var fra Nasaret. – Apg 2:22; 3:6; 4:10; 6:14; 10:38; 26:9; se også studienote til Mt 2:​23.

fra Nasaret: Se studienote til Mr 10:47.

engler: Eller: «sendebud; budbringere». Det greske ordet ạggelos og det tilsvarende hebraiske ordet mal’ạkh forekommer nesten 400 ganger i Bibelen. Begge ordene har den grunnleggende betydningen «sendebud; budbringer». Når det dreier seg om sendebud fra åndeverdenen, er ordene oversatt med «engel», men når det helt klart siktes til mennesker, er de gjengitt med «sendebud» eller «budbringer». Sammenhengen viser vanligvis om det er snakk om engler eller menneskelige sendebud, men der begge betydningene er mulige, angir fotnoter ofte den alternative gjengivelsen. (1Mo 16:7; 32:3; Job 4:18, fotn.; 33:23, fotn.; For 5:6, fotn.; Jes 63:9, fotn.; Mt 1:20; Åp 22:8; se Ordforklaringer.) I Åpenbaringen, som er full av symboler, kan ordet «engel» noen ganger sikte til mennesker. – Åp 2:1, 8, 12, 18; 3:1, 7, 14.

som ansiktet til en engel: Både det hebraiske og det greske ordet som er gjengitt med «engel», betyr «sendebud; budbringer». (Se studienote til Joh 1:51.) Engler overbringer budskaper fra Gud og har all grunn til å være uredde og rolige, for de vet at Gud er med dem. Stefanus’ ansiktsuttrykk var derfor som ansiktet til et sendebud fra Gud. Det utstrålte ingen skyldfølelse. I stedet var han helt rolig, og ansiktsuttrykket hans viste at han hadde tillit til at Jehova, «herlighetens Gud», var med ham. – Apg 7:2.

Multimedia

Theodotos-innskriften til gresktalende jøder
Theodotos-innskriften til gresktalende jøder

Den teksten som vises her, er kjent som Theodotos-innskriften og er risset inn på en kalksteinsplate som måler 72 × 42 cm. Den ble funnet på begynnelsen av 1900-tallet på Ofel-høyden i Jerusalem. Teksten er på gresk og omtaler Theodotos, en prest som «bygde synagogen til opplesning av Loven og til undervisning i budene». Innskriften er datert til tiden før Jerusalem ble ødelagt i år 70 evt. Den bekrefter at det fantes gresktalende jøder i Jerusalem i det første århundre. (Apg 6:1) Noen mener at den synagogen som innskriften omtaler, er den «som ble kalt Synagogen for de frigitte». (Apg 6:9) Innskriften nevner også at Theodotos, hans far og hans bestefar hadde tittelen arkhisynạgogos («synagogeforstander»), en tittel som blir brukt flere ganger i De kristne greske skrifter. (Mr 5:35; Lu 8:49; Apg 13:15; 18:8, 17) Innskriften forteller dessuten at Theodotos bygde et gjestehus for besøkende fra utlandet. Dette overnattingsstedet ble sannsynligvis brukt av jøder som besøkte Jerusalem, spesielt av dem som kom til de årlige høytidene. – Apg 2:5.

Antiokia i Syria
Antiokia i Syria

Dette bildet viser byen Antakya, som ligger i dagens Tyrkia. Det var her oldtidsbyen Antiokia lå, hovedstaden i den romerske provinsen Syria. I det første århundre skal Antiokia i Syria ha vært den tredje største byen i den romerske verden, etter Roma og Alexandria. Noen mener at innbyggertallet var 250 000 eller mer. Etter at Stefanus var blitt myrdet av en pøbelflokk i Jerusalem og det brøt ut forfølgelse mot Jesu disipler, kom noen av disiplene til Antiokia. De forkynte det gode budskap for gresktalende med godt resultat. (Apg 11:19–21) Senere brukte apostelen Paulus Antiokia som utgangspunkt for misjonsreisene sine. «Det var i Antiokia at disiplene ved Guds ledelse for første gang ble kalt kristne.» (Apg 11:26) Antiokia i Syria må ikke forveksles med en annen by som het Antiokia, og som lå i Pisidia (det sentrale Tyrkia). Denne byen er omtalt i Apg 13:14; 14:19, 21; 2Ti 3:11.