Apostlenes gjerninger 25:1–27

25  Tre dager etter at Festus+ hadde kommet til provinsen og overtatt styret, dro han fra Cæsarẹa og opp til Jerusalem.  Overprestene og jødenes fremste menn la nå fram anklagen mot Paulus for ham.+ Så ba de Festus om  å gjøre dem den tjenesten å sende bud etter Paulus og hente ham til Jerusalem. De planla nemlig å legge seg i bakhold og drepe Paulus på veien.+  Men Festus svarte at Paulus skulle holdes i varetekt i Cæsarẹa, og at han selv snart skulle dra tilbake dit.  Han sa: «Lederne deres kan dra ned sammen med meg og anklage ham, hvis mannen virkelig har gjort noe galt.»+  Han var ikke mer enn åtte–ti dager hos dem, og så dro han ned til Cæsarẹa. Neste dag satte han seg på dommersetet og befalte at Paulus skulle føres inn.  Han kom inn, og de jødene som var kommet ned fra Jerusalem, stilte seg rundt ham og rettet mange alvorlige anklager mot ham uten å kunne bevise dem.+  Paulus forsvarte seg og sa: «Verken mot jødenes lov eller mot templet eller mot keiseren har jeg begått noen synd.»+  Festus, som ønsket å bli godt likt av jødene,+ sa til Paulus: «Er du villig til å dra opp til Jerusalem og få dom i saken der framfor meg?» 10  Men Paulus sa: «Jeg står for keiserens dommersete, og her bør jeg dømmes. Jeg har ikke gjort noe galt mot jødene, og det begynner du også å bli klar over. 11  Hvis jeg virkelig er en forbryter og har gjort noe som fortjener dødsstraff,+ ber jeg ikke om å få slippe å dø. Men hvis det ikke er noe i disse mennenes anklager, er det ingen som har rett til å utlevere meg til dem for å gjøre dem en tjeneste. Jeg anker til keiseren!»+ 12  Festus snakket med rådgiverne sine, og så svarte han: «Til keiseren har du anket, til keiseren skal du dra.» 13  Noen dager senere kom kong Agrịppa og Berenịke til Cæsarẹa på et offisielt besøk til Festus. 14  De ble der noen dager, så Festus la saken mot Paulus fram for kongen og sa: «Det er en mann her som Feliks etterlot som fange.+ 15  Da jeg var i Jerusalem, la overprestene og jødenes eldste fram sin anklage mot ham+ og ba om at han måtte bli dømt skyldig. 16  Men jeg svarte dem at det ikke er romersk skikk å utlevere en anklaget for å gjøre noen en tjeneste før han har møtt anklagerne ansikt til ansikt og fått anledning til å forsvare seg.+ 17  Da de kom hit, handlet jeg så raskt jeg kunne. Allerede dagen etter satte jeg meg på dommersetet og befalte at mannen skulle føres inn. 18  Anklagerne sto fram, men de beskyldte ham ikke for slike onde gjerninger som jeg hadde ventet.+ 19  De hadde bare noen diskusjoner med ham om deres egen religion*+ og om en som het Jesus – en mann som var død, men som Paulus påsto var i live.+ 20  Jeg var usikker på hvordan jeg skulle håndtere denne diskusjonen, så jeg spurte om han var villig til å dra til Jerusalem og få dom i saken der.+ 21  Men da Paulus anket for å bli holdt i varetekt fram til Majesteten+ hadde avgjort saken, befalte jeg at han skulle sitte i varetekt helt til jeg kunne sende ham til keiseren.» 22  Da sa Agrịppa til Festus: «Jeg skulle gjerne ha hørt denne mannen selv.»+ Han svarte: «I morgen skal du få høre ham.» 23  Neste dag kom så Agrịppa og Berenịke med stor pomp og prakt og gikk inn i audienssalen sammen med både militære ledere og framstående menn i byen. Da Festus ga befaling, ble Paulus ført inn. 24  Og Festus sa: «Kong Agrịppa og alle dere som er til stede her sammen med oss! Her ser dere den mannen som er årsak til at hele den jødiske befolkningen har henvendt seg til meg, både i Jerusalem og her, og de har ropt at han ikke burde få leve lenger.+ 25  Men jeg skjønte at han ikke hadde gjort noe som fortjener dødsstraff.+ Da mannen selv anket til Majesteten, bestemte jeg meg for å sende ham av sted. 26  Men jeg har ingen pålitelige opplysninger som jeg kan sende til min herre om ham. Derfor har jeg ført ham fram for dere alle, og spesielt for deg, kong Agrịppa, så jeg etter forhøret kan ha noe å skrive. 27  Jeg synes nemlig det er urimelig å sende en fange uten å gi opplysninger om hva han er anklaget for.»

Fotnoter

El.: «tilbedelse av guddommen».

Studienoter

provinsen: Det vil si den romerske provinsen Judea, der Cæsarea var den byen stattholderen bodde i. Det greske uttrykket som er oversatt med hadde kommet ... og overtatt styret, sikter sannsynligvis til at Festus var blitt innsatt som stattholder i provinsen.

keiseren: Det var Tiberius som var romersk keiser mens Jesus utførte sin tjeneste her på jorden, men betegnelsen ble ikke brukt bare om den regjerende keiseren. «Keiseren» kunne sikte til den romerske offentlige myndighet, staten, og dens utnevnte representanter, som Paulus kalte «myndighetene» og Peter kalte «kongen» og hans «stattholdere». – Ro 13:1–7; 1Pe 2:13–17; Tit 3:1; se Ordforklaringer.

keiserens: Det var Claudius, som regjerte fra år 41 til 54 evt., som var romersk keiser på denne tiden. – Apg 11:28; 18:2; se studienote til Mt 22:17 og Ordforklaringer.

keiseren: Det var Nero som var romersk keiser på denne tiden. Han regjerte fra år 54 til 68 evt., da han begikk selvmord i en alder av 31 år. Hver gang keiseren er omtalt i kapitlene 25–28 i Apostlenes gjerninger, er det Nero det er snakk om. – Se studienoter til Mt 22:17; Apg 17:7 og Ordforklaringer.

vi er romerske borgere: Paulus var romersk borger, og det var tydeligvis Silas også. Ifølge romersk lov hadde en borger alltid krav på å få sin sak behandlet av en domstol, og han skulle aldri straffes offentlig før han var blitt funnet skyldig. Romersk statsborgerskap ga en person visse rettigheter og privilegier overalt i Romerriket. En romersk borger var underlagt romersk lov, ikke de lovene som gjaldt i provinsbyene. Ble han anklaget for noe, kunne han gå med på å få saken prøvd ved den lokale rettsinstansen, men han beholdt likevel retten til å få saken behandlet ved en romersk domstol. Ble han idømt dødsstraff, hadde han rett til å anke til keiseren. Paulus forkynte i hele Romerriket. Bibelen forteller om tre tilfeller da han brukte sine rettigheter som romersk borger. Det første er her i Filippi da han informerte magistratene om at de hadde krenket hans rettigheter ved å slå ham. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 22:25; 25:11.

en romersk borger: Dette er det andre av tre tilfeller der Bibelen forteller at Paulus brukte sine rettigheter som romersk borger. De romerske myndighetene blandet seg som regel lite opp i saker som angikk jødene. Men romerne ble engasjert i Paulus’ sak ikke bare fordi det oppsto opptøyer da han kom til templet, men også fordi han var romersk borger. Statsborgerskapet ga en person visse privilegier som ble anerkjent og respektert overalt i riket. Det var for eksempel ulovlig å binde eller slå en romer som ikke var domfelt, for det var bare slaver som man mente kunne behandles på den måten. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 16:37; 25:11.

Jeg anker til keiseren!: Dette er det tredje av tre tilfeller der Bibelen forteller at Paulus brukte sine rettigheter som romersk borger. (Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 16:37; 22:25.) Man kunne anke til keiseren enten etter at dommen var avsagt, eller tidligere, når som helst under behandlingen av saken. Festus ønsket tydeligvis ikke å felle dom i saken, og hvis rettssaken skulle foregå i Jerusalem, kunne man ikke regne med en rettferdig dom. Paulus kom derfor med denne formelle anmodningen om å få saken behandlet ved Romerrikets øverste domstol. Det ser ut til at en slik anmodning i noen tilfeller kunne bli avslått, for eksempel hvis det dreide seg om en tyv, en sjørøver eller en opprører som var blitt tatt på fersk gjerning. Det var sannsynligvis derfor Festus «snakket med rådgiverne sine» før han godtok anken. (Apg 25:12) Det forhøret som ble holdt etterpå, da Paulus forsvarte seg overfor Herodes Agrippa 2., som var på besøk, fant sted for at Festus skulle få grundigere opplysninger om Paulus’ sak før han sendte den videre til «Majesteten», Nero. (Apg 25:12–27; 26:32; 28:19) Paulus’ anke førte dessuten til at han kom til Roma, noe han tidligere hadde sagt at han ønsket. (Apg 19:21) Både Jesu profetiske løfte til Paulus og det budskapet han senere fikk av en engel, vitner om Guds ledelse i saken. – Apg 23:11; 27:23, 24.

Agrippa: Det vil si Herodes Agrippa 2. Han var oldebarn av Herodes den store og sønn av Herodes Agrippa 1. og hans kone Kypros. – Apg 12:1; se Ordforklaringer: «Herodes».

Berenike: Søster til Herodes Agrippa 2. Det gikk rykter om at de levde sammen i et incestforhold. Hun ble senere Titus’ elskerinne, før han ble romersk keiser.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

eldste: Her siktes det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. – Se studienote til Mt 16:21.

keiser: Eller: «Cæsar». Det greske ordet kaisar svarer til det latinske ordet caesar. (Se Ordforklaringer.) Navnet Augustus er et latinsk ord som betyr «den opphøyde; majesteten». Det romerske senatet ga Gaius Octavius (Oktavian), den første romerske keiseren, dette navnet som en tittel i år 27 fvt. Han ble derfor kjent som keiser Augustus. Hans påbud førte til at Jesus ble født i Betlehem, som en oppfyllelse av en bibelsk profeti. – Da 11:20; Mi 5:2.

Majesteten: Eller: «Augustus». En av titlene på den romerske keiseren. Det greske ordet Sebastọs betyr «den opphøyde; den ærverdige; majesteten» og er en oversettelse av den latinske tittelen Augustus. Noen bibeloversettelser bruker slike uttrykk som «hans høyhet, keiseren» og «Hans Majestet». I dette tilfellet gjelder tittelen keiser Nero (år 54–68), den fjerde i rekken av keisere etter Oktavian (Octavius), som var den første som bar denne tittelen. – Se studienote til Lu 2:1.

Multimedia

Keiser Nero
Keiser Nero

Denne gullmynten, som ble preget rundt år 56–57 evt., viser en byste av Nero, som hersket over Romerriket fra år 54 til 68. Nero var den keiseren Paulus anket til etter at han var blitt urettferdig arrestert i Jerusalem og deretter hadde sittet fengslet i Cæsarea fra rundt år 56 til rundt år 58. Omkring år 59 ble Paulus satt i fangenskap i Roma for første gang, og det ser ut til at han ble erklært uskyldig og løslatt rundt år 61. I år 64 ble en fjerdedel av Roma ødelagt av brann, og noen ga Nero skylden for katastrofen. For å avlede mistanken la Nero skylden på de kristne, noe som førte til en voldsom forfølgelse fra myndighetenes side. Det var sannsynligvis på denne tiden (år 65) Paulus ble satt i fangenskap i Roma for andre gang og deretter ble henrettet.