Apostlenes gjerninger 23:1–35

23  Paulus så fast på Sanhedrịnet og sa: «Menn, brødre, jeg har levd mitt liv framfor Gud med en fullstendig ren samvittighet+ fram til denne dag.»  Øverstepresten Ananịas ga da ordre til dem som sto ved siden av Paulus, om å slå ham på munnen.+  Da sa Paulus til ham: «Gud kommer til å slå deg, din hykler.* Sitter du for å dømme meg etter Loven, og så bryter du samtidig Loven ved å befale at jeg skal bli slått?»  De som sto ved siden av, sa: «Fornærmer du Guds øversteprest?»  Paulus svarte: «Brødre, jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står jo skrevet: ‘Du skal ikke snakke krenkende om en av lederne blant ditt folk.’»+  Paulus visste at den ene delen besto av saddukeere og den andre av fariseere, så han ropte i Sanhedrịnet: «Menn, brødre, jeg er en fariseer,+ en sønn av fariseere. Det er på grunn av håpet om en oppstandelse fra døden jeg står for retten.»  Fordi han sa dette, oppsto det uenighet mellom fariseerne og saddukeerne, og forsamlingen ble delt.  For saddukeerne sier at det ikke er noen oppstandelse, og at det heller ikke finnes engler eller ånder, men fariseerne tror på* alt dette.+  Så begynte de å rope og skrike, og noen av de skriftlærde fra fariseernes parti reiste seg og argumenterte heftig: «Vi kan ikke se at denne mannen har gjort noe galt, og hvis en ånd eller en engel har snakket til ham+ ...» 10  Uenigheten ble nå så stor at kommandanten ble redd for at de skulle rive Paulus i stykker. Han befalte derfor soldatene å gå ned og trekke ham bort fra dem og føre ham inn i soldatenes kvarter. 11  Men natten etter sto Herren hos ham og sa: «Vær ved godt mot!+ For akkurat som du har vitnet grundig* om meg i Jerusalem, slik må du også vitne i Roma.»+ 12  Da det ble dag, slo jødene seg sammen+ og sverget at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus. 13  Det var mer enn 40 menn med i denne sammensvergelsen. 14  Disse mennene gikk til overprestene og de eldste og sa: «Vi har høytidelig sverget at vi ikke skal spise noe før vi har drept Paulus. 15  Så nå må dere sammen med Sanhedrịnet be kommandanten om å føre ham ned til dere, som om dere vil undersøke saken hans grundigere. Men før han når fram, skal vi være klare til å ta livet av ham.» 16  Nevøen* til Paulus hørte om det bakholdsangrepet de planla, og han gikk inn i soldatenes kvarter og fortalte om det til Paulus. 17  Paulus tilkalte da en av offiserene og sa: «Ta med deg denne unge mannen til kommandanten, for han har noe å fortelle ham.» 18  Offiseren førte ham så til kommandanten og sa: «Fangen Paulus tilkalte meg og ba meg om å føre denne unge mannen til deg, for han har noe å fortelle deg.» 19  Kommandanten tok ham til side, og da de var for seg selv, spurte han: «Hva er det du vil si til meg?» 20  Han sa: «Jødene har avtalt at de vil be deg om å føre Paulus ned til Sanhedrịnet i morgen. De vil late som de ønsker å få greie på flere detaljer i saken hans.+ 21  Men du må ikke la dem overtale deg, for mer enn 40 av mennene deres vil legge seg i bakhold for å ta ham, og de har sverget at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham.+ Og nå er de klare og venter på at du skal gi tillatelse.» 22  Kommandanten lot da den unge mannen gå og befalte ham: «Du må ikke røpe for noen at du har fortalt meg dette.» 23  Så kalte han til seg to av offiserene og sa: «Sørg for at 200 soldater er klare til å dra helt til Cæsarẹa ved den tredje timen om natten, og dessuten 70 ryttere og 200 spydbærere. 24  Skaff også hester som Paulus kan ri på, slik at han kan bli ført trygt til stattholderen Feliks.»+ 25  Og han skrev et brev med dette innholdet: 26  «Fra Claudius Lỵsias til den høyt ærede stattholder Feliks: Vær hilset! 27  Jødene grep tak i denne mannen, og de skulle til å drepe ham. Men jeg kom raskt med soldatene mine og reddet ham,+ for jeg fikk vite at han er romersk borger.+ 28  Jeg ønsket å finne ut hvorfor de anklaget ham, så jeg førte ham ned til deres Sanhedrịn.+ 29  Jeg fant ut at han var anklaget i forbindelse med spørsmål som gjaldt deres lov,+ men ikke anklaget for noe som helst som gir grunnlag for dødsstraff eller fengsling.+ 30  Men fordi jeg har fått melding om at noen har planlagt å drepe ham,+ sender jeg ham til deg med en gang og pålegger anklagerne å legge saken fram for deg.» 31  Soldatene tok da med seg Paulus,+ slik de hadde fått ordre om, og førte ham om natten til Antịpatris. 32  Neste dag lot de rytterne dra videre med ham, mens de andre dro tilbake til soldatenes kvarter. 33  Rytterne kom til Cæsarẹa og leverte brevet til stattholderen og førte Paulus fram for ham. 34  Han leste det og spurte hvilken provins han var fra, og fikk vite at han var fra Kilịkia.+ 35  «Jeg skal behandle saken din grundig», sa han, «når anklagerne dine kommer.»+ Og han befalte at han skulle holdes under bevoktning i Herodes’ palass.

Fotnoter

Bokst.: «hvitkalkede vegg».
El.: «kunngjør offentlig».
El.: «avlagt et grundig vitnesbyrd».
Bokst.: «Søstersønnen».

Studienoter

jeg har levd mitt liv: Eller: «jeg har oppført meg». Den formen av det greske verbet som er brukt her (politeuomai), kan også bety «å oppføre seg som borger». (Kingdom Interlinear) Paulus sier at han har levd ordentlig og oppført seg som en god borger som har fulgt landets lover. Romerske borgere tok gjerne aktivt del i statens virksomhet, for det romerske statsborgerskapet ble høyt verdsatt og innebar visse plikter og privilegier. (Apg 22:25–30) Da Paulus her beskriver hvordan han hadde levd sitt liv framfor Gud, kan han ha antydet at han først og fremst var en borger av Guds rike. – Flp 3:20; jevnfør bruken av den samme verbformen i Flp 1:27; fotn.

noen fra fariseernes sekt: Selv om disse nå var kristne, ble de tydeligvis i noen sammenhenger fortsatt knyttet til sin fariseiske bakgrunn. – Jevnfør studienote til Apg 23:6.

jeg er en fariseer: Noen av tilhørerne kjente Paulus. (Apg 22:5) Da Paulus sa at han var en sønn av fariseere, må de ha oppfattet det som en påminnelse om at de hadde felles bakgrunn. Fariseerne i Sanhedrinet skjønte at Paulus ikke prøvde å gi seg ut for å være noe han ikke var, for de visste at han var blitt en ivrig kristen. I denne sammenhengen kan Paulus’ uttalelse om at han var en fariseer, oppfattes i relativ forstand. Paulus identifiserte seg med fariseerne, ikke med saddukeerne, for fariseerne trodde også på oppstandelsen. Han skapte dermed en felles plattform med de fariseerne som var til stede. Ved å ta opp dette kontroversielle spørsmålet håpet han tydeligvis at han ville få noen av medlemmene av Sanhedrinet over på sin side, og strategien virket. (Apg 23:​7–9) Det Paulus sier her i Apg 23:6, stemmer også med det han sa om bakgrunnen sin da han senere forsvarte seg overfor kong Agrippa. (Apg 26:5) Og da Paulus var i Roma og skrev til sine medkristne i Filippi, nevnte han igjen sin bakgrunn som fariseer. (Flp 3:5) Det er også verdt å merke seg hvordan andre kristne som tidligere hadde vært fariseere, blir omtalt i Apg 15:5. – Se studienote til Apg 15:5.

sverget: Eller: «forpliktet seg med en forbannelse». Det greske ordet anathematịzo blir tydeligvis brukt om det å sverge en ed som skulle medføre at den som sverget, ble rammet av en forbannelse hvis eden ikke ble overholdt, eller hvis den viste seg å være falsk.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25; Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Her sikter det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. Sanhedrinet besto av menn fra disse tre gruppene. – Mt 21:23; 26:3, 47, 57; 27:1, 41; 28:12; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».

sverget: Eller: «forpliktet seg med en forbannelse». Det greske ordet anathematịzo blir tydeligvis brukt om det å sverge en ed som skulle medføre at den som sverget, ble rammet av en forbannelse hvis eden ikke ble overholdt, eller hvis den viste seg å være falsk.

de eldste: Her siktes det til lederne for den jødiske nasjonen, og de blir ofte nevnt sammen med overprestene og de skriftlærde. – Se studienote til Mt 16:21.

sverget: Eller: «forpliktet oss med en forbannelse». – Se studienote til Apg 23:12.

sverget: Eller: «forpliktet seg med en forbannelse». Det greske ordet anathematịzo blir tydeligvis brukt om det å sverge en ed som skulle medføre at den som sverget, ble rammet av en forbannelse hvis eden ikke ble overholdt, eller hvis den viste seg å være falsk.

sverget: Eller: «forpliktet seg med en forbannelse». – Se studienote til Apg 23:12.

sent på dagen: I dette verset nevnes de fire nattevaktene på omkring tre timer hver, fra kl. 18 til kl. 6, ifølge den greske og romerske måten å dele inn natten på. (Se også de neste studienotene til dette verset.) Tidligere delte hebreerne natten inn i tre vakter på omkring fire timer hver (2Mo 14:24; Dom 7:19), men på Jesu tid hadde de tatt i bruk det romerske systemet. Uttrykket «sent på dagen» i dette verset sikter til den første nattevakten, det vil si fra solnedgang til cirka kl. 21. – Se studienote til Mt 14:25.

den tredje timen om natten: Regnet fra solnedgang, altså cirka kl. 21. Når De kristne greske skrifter inneholder tidsangivelser som gjelder natten, står det gjerne hvilken ‘nattevakt’ det var, ifølge det greske og romerske systemet. (Mt 14:25; Mr 6:48; Lu 12:38) Dette er den eneste gangen det nevnes en konkret ‘time’ av nattens tolv timer. – Jevnfør Apg 16:25, 33; se studienote til Mr 13:35.

hilsener: Det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg», brukes her i den innledende hilsenen og overbringer tanken «måtte det stå bra til med dere». Innledningen til dette brevet om omskjærelse som ble sendt til menighetene, følger standarden for brevskriving i gammel tid. På gresk står det først hvem brevet kommer fra, deretter hvem det er rettet til, og så en vanlig hilsen. (Se studienote til Apg 23:26.) Av alle brevene i De kristne greske skrifter er det bare Jakobs brev som bruker ordet khairo som åpningshilsen på samme måte som dette brevet fra det styrende råd i det første århundre gjør. (Jak 1:1) Disippelen Jakob var med på å formulere dette brevet om omskjærelse, noe som taler for at den Jakob som skrev Jakobs brev, er den samme Jakob som ham som hadde en fremtredende rolle under det møtet som det står om i Apostlenes gjerninger, kapittel 15.

Fra Claudius Lysias til den høyt ærede stattholder Feliks: Vær hilset!: Dette var en vanlig måte å innlede brev på i gammel tid. Først sto det hvem brevet kom fra, deretter hvem det var rettet til, og så kom det en vanlig hilsen som besto av det greske ordet khairo, som bokstavelig betyr «å glede seg». Det overbrakte tanken: «Måtte det stå bra til med deg.» Det forekommer ofte i ikke-bibelske papyrusbrev. I denne sammenhengen kan det greske ordet med rette oversettes med «Vær hilset!» En lignende innledning til et brev finnes i Apg 15:23 og Jak 1:1. – Se studienote til Apg 15:23.

vi er romerske borgere: Paulus var romersk borger, og det var tydeligvis Silas også. Ifølge romersk lov hadde en borger alltid krav på å få sin sak behandlet av en domstol, og han skulle aldri straffes offentlig før han var blitt funnet skyldig. Romersk statsborgerskap ga en person visse rettigheter og privilegier overalt i Romerriket. En romersk borger var underlagt romersk lov, ikke de lovene som gjaldt i provinsbyene. Ble han anklaget for noe, kunne han gå med på å få saken prøvd ved den lokale rettsinstansen, men han beholdt likevel retten til å få saken behandlet ved en romersk domstol. Ble han idømt dødsstraff, hadde han rett til å anke til keiseren. Paulus forkynte i hele Romerriket. Bibelen forteller om tre tilfeller da han brukte sine rettigheter som romersk borger. Det første er her i Filippi da han informerte magistratene om at de hadde krenket hans rettigheter ved å slå ham. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 22:25; 25:11.

en romersk borger: Dette er det andre av tre tilfeller der Bibelen forteller at Paulus brukte sine rettigheter som romersk borger. De romerske myndighetene blandet seg som regel lite opp i saker som angikk jødene. Men romerne ble engasjert i Paulus’ sak ikke bare fordi det oppsto opptøyer da han kom til templet, men også fordi han var romersk borger. Statsborgerskapet ga en person visse privilegier som ble anerkjent og respektert overalt i riket. Det var for eksempel ulovlig å binde eller slå en romer som ikke var domfelt, for det var bare slaver som man mente kunne behandles på den måten. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 16:37; 25:11.

stattholderens bolig: Det greske ordet praitọrion (fra latin praetorium) betegner de romerske stattholdernes offisielle residens. I Jerusalem var boligen sannsynligvis det palasset som Herodes den store bygde. Det lå i det nordvestlige hjørnet av den øvre, sørlige delen av Jerusalem. (Se Tillegg B12, som viser hvor det lå.) Pilatus oppholdt seg i Jerusalem bare ved spesielle anledninger, for eksempel under høytidene, siden det var fare for uroligheter. Mesteparten av tiden bodde han i Cæsarea.

palass: Eller: «pretorium». I evangeliene og i Apostlenes gjerninger brukes det greske ordet praitọrion (fra latin) om et palass eller en residens. Teltet til en hærfører var blitt kalt pretorium, og med tiden kom ordet til å betegne boligen til en stattholder. Her sikter det til et palass som lå i Cæsarea og var bygd av Herodes den store. På dette tidspunktet, rundt år 56 evt., var det her den romerske stattholderen bodde. – Se studienote til Mt 27:27.

Multimedia

Romerske spyd
Romerske spyd

Det var vanlig at romerske soldater var utstyrt med lange kaste- eller støtvåpen. Den romerske pilum (1) var laget for å trenge gjennom det som den ble rettet mot. Fordi dette våpenet var så tungt, var det begrenset hvor langt det kunne kastes, men tyngden gjorde at det kunne gjennombore en rustning eller et skjold. Det finnes vitnesbyrd om at romerske legionærer ofte bar en pilum. Enklere spyd (2) hadde treskaft og jernspiss. Fotsoldater i hjelpetroppene bar noen ganger ett eller flere slike spyd. Man vet ikke hva slags spyd som ble brukt til å stikke Jesus i siden med.