hebraisk: I De kristne greske skrifter ble bibelskribentene inspirert til å bruke betegnelsen «hebraisk» om det språket jødene snakket (Joh 19:13, 17, 20; Apg 21:40; 22:2; Åp 9:11; 16:16), og også om det språket som den oppstandne og herliggjorte Jesus brukte da han snakket til Saul (Saulus) fra Tarsus. (Apg 26:14, 15) I Apg 6:1 skilles det mellom «de hebraisktalende jødene» og «de gresktalende jødene». Noen språkforskere mener at det burde stå «arameisk» i stedet for «hebraisk» på disse stedene, men det finnes gode grunner til å tro at betegnelsen faktisk sikter til hebraisk. Når legen Lukas sier at Paulus talte til folket i Jerusalem «på hebraisk», talte Paulus til mennesker som brukte mye av livet på å studere Moseloven på hebraisk. Og av de mange fragmentene og håndskriftene som utgjør Dødehavsrullene, er de fleste bibelske og ikke-bibelske tekstene skrevet på hebraisk, noe som viser at språket ble brukt til daglig. Det at Dødehavsrullene også omfatter noen fragmenter på arameisk, viser at begge språkene var i bruk. Det virker derfor svært usannsynlig at bibelskribentene egentlig mente arameisk eller syrisk når de brukte ordet «hebraisk». (Apg 21:40; 22:2; se også Apg 26:14.) De hebraiske skrifter skilte mellom «arameisk» og «jødenes språk» (2Kg 18:26), og den jødiske historieskriveren Josefus, som levde i det første århundre, omtalte «arameisk» og «hebraisk» som forskjellige språk da han kommenterte denne passasjen. (Jewish Antiquities, X, 8 [i, 2]) Det er sant at noen ord er temmelig like på arameisk og hebraisk, og at andre ord muligens ble tatt opp i det hebraiske språket fra arameisk. Men det ser ikke ut til at de som skrev De kristne greske skrifter, skulle ha noen grunn til å si hebraisk hvis de mente arameisk.

på hebraisk: Se studienote til Joh 5:2.

Gamaliel: En lovlærer som er nevnt to ganger i Apostlenes gjerninger, her og i Apg 22:3. Man mener at han er identisk med Gamaliel den eldre, som han er kjent som i ikke-bibelske kilder. Gamaliel var sønnesønn, eller muligens sønn, av Hillel den eldre, som har fått æren for å ha utviklet en mer liberal retning innen den fariseiske jødedommen. Folket hadde så stor respekt for Gamaliel at han sies å være den første som fikk ærestittelen «rabban». Han hadde derfor stor innflytelse på det jødiske samfunnet på den tiden, og mange sønner av fariseere, blant andre Saulus fra Tarsus, fikk opplæring av ham. (Apg 22:3; 23:6; 26:4, 5; Ga 1:13, 14) Det ser ut til at han ofte fortolket Loven og tradisjonene på en forholdsvis tolerant måte. Han skal for eksempel ha innført lover som beskyttet gifte kvinner mot samvittighetsløse ektemenn og enker mot samvittighetsløse barn. Han skal også ha argumentert for at fattige ikke-jøder skulle ha samme rett som fattige jøder til å drive ettersanking. Denne tolerante holdningen kom også til uttrykk i den måten Gamaliel behandlet Peter og de andre apostlene på. (Apg 5:35–39) Men rabbinske opptegnelser viser at Gamaliel la større vekt på rabbinsk tradisjon enn på De hellige skrifter. Hans lære lignet derfor i det store og hele på læren til hans rabbinske forfedre og de religiøse lederne på hans tid. – Mt 15:3–9; 2Ti 3:16, 17; se Ordforklaringer: «Fariseerne»; «Sanhedrinet».

Gamaliels: Gamaliel var en lovlærer som er nevnt to ganger i Apostlenes gjerninger, her og i Apg 5:34. – Se studienote til Apg 5:34.

sanhedrinsalen: Eller: «Sanhedrinet». Sanhedrinet var jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. Det greske ordet som blir oversatt med «sanhedrinsal» eller «sanhedrin» (synẹdrion), betyr bokstavelig «sitte sammen». Ordet var en generell betegnelse på en forsamling eller et møte, men i Israel kunne det også brukes om en religiøs domstol eller rettsinstans. Det greske ordet kan sikte enten til domstolens medlemmer eller til den bygningen eller det stedet der domstolen holdt til. – Se studienote til Mt 5:22 og Ordforklaringer: «Sanhedrinet»; se ogsåTillegg B12, som viser hvor sanhedrinsalen kan ha ligget.

forsamlingen av eldste: Eller: «eldsterådet». Det greske ordet presbytẹrion som er brukt her, er beslektet med ordet presbỵteros (bokst.: «eldre mann»), som i Bibelen først og fremst brukes om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25 og Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Uttrykket «forsamlingen av eldste» sikter her tydeligvis til Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem, og som besto av overprestene, de skriftlærde og de eldste. Disse tre gruppene blir ofte nevnt sammen. – Mt 16:21; 27:41; Mr 8:31; 11:27; 14:43, 53; 15:1; Lu 9:22; 20:1; se studienote til Lu 22:66.

fra Nasaret: Eller: «nasareeren». Betegnelsen «nasareer» var et beskrivende tilnavn som ble brukt om Jesus og senere om hans disipler. (Apg 24:5) Siden mange jøder het Jesus, var det normalt å legge til noe for å identifisere personen, og det å knytte folk til det stedet de kom fra, var vanlig i bibelsk tid. (2Sa 3:2, 3; 17:27; 23:25–39; Na 1:1; Apg 13:1; 21:29) Jesus hadde jo vokst opp i Nasaret i Galilea og bodd der mesteparten av livet, så det var naturlig å knytte dette stedsnavnet til ham. Jesus ble kalt «Jesus, nasareeren» eller «Jesus fra Nasaret» av alle slags personer og i forskjellige situasjoner. (Mr 1:23, 24; 10:46, 47; 14:66–69; 16:5, 6; Lu 24:13–19; Joh 18:1–7) Jesus godtok dette tilnavnet og brukte det selv. (Joh 18:5–8; Apg 22:6–8) På det skiltet som Pilatus satte på torturpælen, skrev han på hebraisk, latin og gresk: «Jesus, nasareeren, jødenes konge.» (Joh 19:19, 20) Fra og med pinsedagen i år 33 omtalte apostlene og andre Jesus ofte som nasareeren eller som han som var fra Nasaret. – Apg 2:22; 3:6; 4:10; 6:14; 10:38; 26:9; se også studienote til Mt 2:​23.

nasareeren: Se studienote til Mr 10:47.

de hørte ikke stemmen: Eller: «de forsto ikke stemmen». I Apg 9:3–9 beskriver Lukas hva Paulus opplevde på veien til Damaskus. Når man sammenligner disse to beretningene, får man et fullstendig bilde av det som skjedde. Som det blir forklart i studienoten til Apg 9:7, hørte de mennene som reiste sammen med Paulus, «lyden av en stemme», men de kunne tydeligvis ikke forstå det som ble sagt. De hørte derfor ikke stemmen på samme måte som Paulus gjorde. Dette stemmer overens med hvordan det greske ordet for «høre» blir brukt i Apg 22:7, der Paulus forklarer at han «hørte en stemme», det vil si at han hørte og forsto det som ble sagt. De som reiste sammen med Paulus, derimot, forsto ikke det budskapet som ble formidlet til Paulus, kanskje fordi stemmen var dempet eller fordreid på en eller annen måte. Det er tydeligvis i denne betydningen ‘de ikke hørte stemmen’. – Se også Mr 4:33; 1Kt 14:2, der det samme greske ordet for «høre» er gjengitt med «forstå».

hørte lyden av en stemme: I Apg 22:​6–​11 forteller Paulus selv hva han opplevde på veien til Damaskus. Når man sammenligner den beretningen med den som står her, får man et fullstendig bilde av det som skjedde. Det er de samme greske ordene som er brukt i begge beretningene, men grammatikken er forskjellig. Det greske ordet fonẹ kan oversettes med både «lyd» og «stemme». Her står ordet i genitiv og er derfor gjengitt med «lyden av en stemme». (I Apg 22:9 står det samme greske ordet i akkusativ og er gjengitt med «stemmen».) De mennene som reiste sammen med Paulus, hørte lyden av en stemme, men de kunne tydeligvis ikke høre og forstå det som ble sagt. De hørte derfor ikke stemmen på samme måte som Paulus gjorde. – Apg 26:14; se studienote til Apg 22:9.

bli seende igjen!: Bokstavelig: «se opp!» Det greske ordet har hovedbetydningen «å vende blikket oppover» (Mt 14:19; Lu 19:5), men det kan også sikte til det å kunne se for første gang (Joh 9:11, 15, 18) eller til det å få synet tilbake. – Mr 10:52; Lu 18:42; Apg 9:12.

vask dine synder bort ved å påkalle hans navn: Det er ikke selve dåpsvannet som vasker bort synder, men man vasker bort syndene ved å påkalle Jesu navn. Dette innebærer å tro på Jesus og la troen komme til uttrykk gjennom kristne gjerninger. – Apg 10:43; Jak 2:14, 18; se studienote til Ro 10:13.

påkaller Jehovas navn: Å påkalle Jehovas navn innebærer mer enn bare å kjenne til Guds egennavn og bruke det. Uttrykket «å påkalle [noens] navn» har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. Paulus siterer her fra Joe 2:32, der sammenhengen framhever hvor viktig det er å vise ekte anger og å stole på at Jehova tilgir. (Joe 2:12, 13) På pinsedagen i år 33 siterte Peter fra den samme profetien i Joel og oppfordret tilhørerne sine til å angre og gjøre det som var nødvendig for å få Jehovas godkjennelse. (Apg 2:21, 38) Andre sammenhenger viser at det å påkalle Guds navn innebærer at man lærer Gud å kjenne, stoler på ham og vender seg til ham for å få hjelp og veiledning. (Sl 20:7; 99:6; 116:4; 145:18) I noen sammenhenger kan det å påkalle Jehovas navn bety at man forkynner om eller kunngjør hans navn og egenskaper. (1Mo 12:8; se også 2Mo 34:5, der det samme hebraiske uttrykket er gjengitt med «kunngjorde sitt navn, Jehova».) I verset etter Ro 10:13 knytter Paulus det å påkalle Gud til det å tro på ham. – Ro 10:14.

kom jeg i transe: En drøftelse av det greske ordet ẹkstasis, som her er gjengitt med «transe», finnes i studienote til Apg 10:10. Noen oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk (omtalt som J^{14, 17, 22} i Tillegg C4) sier: «var Jehovas hånd over meg». En annen oversettelse (omtalt som J¹⁸) sier: «kledde (innhyllet) Jehovas ånd meg».

transe: Det greske ordet ẹkstasis (kommer fra ek, som betyr «ut av», og stạsis, som betyr «stilling») sikter til det at sinnet blir brakt ut av sin normale tilstand på grunn av forundring, forbauselse eller et syn fra Gud. Det greske ordet forekommer også i disse formuleringene: «ble de helt fra seg av glede» (Mr 5:42), «ble alle svært forundret» (Lu 5:26) og «var overveldet av sterke følelser». (Mr 16:8) I Apostlenes gjerninger er ordet knyttet til noe Gud står bak. Det ser ut til at den hellige ånd noen ganger innprentet et syn eller et bilde av Guds hensikt i et menneskes sinn mens vedkommende var dypt konsentrert eller var i en søvnlignende tilstand. For en som var i transe, var omverdenen lukket ute, og han var derfor mottagelig for et syn. – Se studienote til Apg 22:17.

vitner om meg: Som trofaste jøder var Jesu tidlige disipler allerede vitner for Jehova, og de vitnet om at Jehova er den eneste sanne Gud. (Jes 43:10–12; 44:8) Men nå skulle disiplene være vitner for både Jehova og Jesus. De skulle fortelle andre om Jesu viktige rolle i forbindelse med helliggjørelsen av Jehovas navn ved hjelp av hans messianske rike, et nytt trekk ved Jehovas hensikt. Med unntak av Johannesevangeliet bruker Apostlenes gjerninger de greske ordene for «vitne» (mạrtys), «å vitne» (martyrẹo), «å vitne grundig» (diamartỵromai) og beslektede ord flere ganger enn noen annen bibelbok. (Se studienote til Joh 1:7.) Det å være et vitne og å vitne grundig om Guds hensikter – deriblant det som gjelder hans rike og Jesu viktige rolle – er et tema som går som en rød tråd gjennom Apostlenes gjerninger. (Apg 2:32, 40; 3:15; 4:33; 5:32; 8:25; 10:39; 13:31; 18:5; 20:21, 24; 22:20; 23:11; 26:16; 28:23) Noen av de kristne i det første århundre kunne vitne om, eller bekrefte, historiske fakta som gjaldt Jesu liv, død og oppstandelse, fordi de hadde førstehånds kjennskap til dette. (Apg 1:21, 22; 10:40, 41) De som senere begynte å tro på Jesus, vitnet ved å fortelle om hvilken betydning hans liv, død og oppstandelse hadde. – Apg 22:15; se studienote til Joh 18:37.

ditt vitne: Det greske ordet for «vitne», mạrtys, sikter til en som ser, eller er vitne til, en handling eller hendelse. Noen av de kristne i det første århundre kunne vitne om, eller bekrefte, historiske fakta som gjaldt Jesu liv, død og oppstandelse, fordi de hadde førstehånds kjennskap til dette. (Apg 1:21, 22; 10:40, 41) De som senere begynte å tro på Jesus, kunne vitne ved å fortelle om hvilken betydning hans liv, død og oppstandelse hadde. (Apg 22:15) I sin samtale med Jesus brukte Paulus ordet i denne betydningen da han kalte Stefanus «ditt vitne». Stefanus hadde modig vitnet om Jesus overfor Sanhedrinet. Han fikk også et spesielt syn og var den første som kunne vitne om at han hadde sett at Jesus var tilbake i himmelen og sto ved Guds høyre hånd, slik det var forutsagt i Sl 110:1. (Apg 7:55, 56) Kristne vitner møtte ofte motstand og ble noen ganger slått, fengslet og til og med drept, slik tilfellet var med Stefanus, Jakob og andre. På grunn av det kom det greske ordet mạrtys senere til å betegne en som vitner selv om det koster ham livet, det vil si en martyr, en som heller vil lide døden enn å fornekte sin tro. I denne betydningen ble Stefanus den første kristne martyr, som ble drept fordi han vitnet om Kristus. – Se studienote til Apg 1:8.

offiseren: Det greske ordet khilịarkhos (kiliark) betyr bokstavelig «leder for tusen», det vil si soldater. Det sikter til en romersk offiser som ble kalt tribun. Det var seks tribuner i hver romersk legion. Legionene var imidlertid ikke oppdelt i seks enheter, men hver tribun hadde kommandoen over hele legionen en sjettedel av tiden. En slik høytstående offiser hadde stor myndighet, blant annet myndighet til å oppnevne og innsette centurioner. Det greske ordet kan også være en betegnelse på høytstående militære befalingsmenn generelt. En romersk offiser ledsaget de soldatene som arresterte Jesus.

Kommandanten: Det greske ordet khilịarkhos (kiliark) betyr bokstavelig «leder for tusen», det vil si soldater. Det sikter til en romersk offiser som ble kalt tribun. (Se studienote til Joh 18:12.) Omkring år 56 evt. var det Claudius Lysias som var kommandanten for garnisonen i Jerusalem. (Apg 23:22, 26) Apostlenes gjerninger, kapitlene 21 til 24, forteller at det var han som reddet Paulus både fra den opphissede folkemengden og fra de opprørte medlemmene av Sanhedrinet, og at det var han som skrev et forklarende brev til stattholderen Feliks da Paulus i all hemmelighet ble ført til Cæsarea.

offiseren: Eller: «centurionen». En centurion hadde kommando over cirka 100 soldater i romerhæren.

en romersk borger: Dette er det andre av tre tilfeller der Bibelen forteller at Paulus brukte sine rettigheter som romersk borger. De romerske myndighetene blandet seg som regel lite opp i saker som angikk jødene. Men romerne ble engasjert i Paulus’ sak ikke bare fordi det oppsto opptøyer da han kom til templet, men også fordi han var romersk borger. Statsborgerskapet ga en person visse privilegier som ble anerkjent og respektert overalt i riket. Det var for eksempel ulovlig å binde eller slå en romer som ikke var domfelt, for det var bare slaver som man mente kunne behandles på den måten. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 16:37; 25:11.

vi er romerske borgere: Paulus var romersk borger, og det var tydeligvis Silas også. Ifølge romersk lov hadde en borger alltid krav på å få sin sak behandlet av en domstol, og han skulle aldri straffes offentlig før han var blitt funnet skyldig. Romersk statsborgerskap ga en person visse rettigheter og privilegier overalt i Romerriket. En romersk borger var underlagt romersk lov, ikke de lovene som gjaldt i provinsbyene. Ble han anklaget for noe, kunne han gå med på å få saken prøvd ved den lokale rettsinstansen, men han beholdt likevel retten til å få saken behandlet ved en romersk domstol. Ble han idømt dødsstraff, hadde han rett til å anke til keiseren. Paulus forkynte i hele Romerriket. Bibelen forteller om tre tilfeller da han brukte sine rettigheter som romersk borger. Det første er her i Filippi da han informerte magistratene om at de hadde krenket hans rettigheter ved å slå ham. – Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 22:25; 25:11.

Jeg anker til keiseren!: Dette er det tredje av tre tilfeller der Bibelen forteller at Paulus brukte sine rettigheter som romersk borger. (Les om de to andre tilfellene i studienoter til Apg 16:37; 22:25.) Man kunne anke til keiseren enten etter at dommen var avsagt, eller tidligere, når som helst under behandlingen av saken. Festus ønsket tydeligvis ikke å felle dom i saken, og hvis rettssaken skulle foregå i Jerusalem, kunne man ikke regne med en rettferdig dom. Paulus kom derfor med denne formelle anmodningen om å få saken behandlet ved Romerrikets øverste domstol. Det ser ut til at en slik anmodning i noen tilfeller kunne bli avslått, for eksempel hvis det dreide seg om en tyv, en sjørøver eller en opprører som var blitt tatt på fersk gjerning. Det var sannsynligvis derfor Festus «snakket med rådgiverne sine» før han godtok anken. (Apg 25:12) Det forhøret som ble holdt etterpå, da Paulus forsvarte seg overfor Herodes Agrippa 2., som var på besøk, fant sted for at Festus skulle få grundigere opplysninger om Paulus’ sak før han sendte den videre til «Majesteten», Nero. (Apg 25:12–27; 26:32; 28:19) Paulus’ anke førte dessuten til at han kom til Roma, noe han tidligere hadde sagt at han ønsket. (Apg 19:21) Både Jesu profetiske løfte til Paulus og det budskapet han senere fikk av en engel, vitner om Guds ledelse i saken. – Apg 23:11; 27:23, 24.

kjøpt disse borgerrettighetene: Eller: «kjøpt dette statsborgerskapet». Som denne beretningen viser, kunne man i visse tilfeller få romersk statsborgerskap ved å betale for det. Paulus fortalte Claudius Lysias at han var født med borgerrettighetene, noe som betyr at en av hans mannlige forfedre må ha fått statsborgerskap. Det fantes flere måter å bli romersk borger på. Keiseren kunne gi en form for statsborgerskap som belønning til en person eller til den frie befolkningen i en hel by eller et helt område. En slave kunne få et slikt statsborgerskap etter at han hadde kjøpt seg fri fra eller var blitt frigitt av en romersk borger. En veteran i hjelpetroppene som ble dimittert fra den romerske hæren, ble romersk borger. Statsborgerskap var også noe man kunne arve. Det er ikke sannsynlig at det bodde mange romerske borgere i Judea i det første århundre evt., for det var ikke før på 200-tallet at alle undersåtter i provinsene fikk romerske borgerrettigheter.