4. Mosebok 32:1–42

32  Rubenittene+ og gadittene+ hadde store mengder husdyr, og de så at Jaser+ og Gịlead var et område som var godt egnet for husdyr.  Gadittene og rubenittene kom derfor til Moses, presten Eleạsar og folkets høvdinger og sa:  «Ạtarot, Dibon, Jaser, Nimra, Hesjbon,+ Ẹlale, Sebam, Nebo+ og Beon,+  det området som Jehova beseiret for Israels folk,+ er et område som er godt egnet for husdyr, og dine tjenere har mange husdyr.»+  De sa videre: «Hvis vi har din velvilje, så la dette være det landområdet dine tjenere får som eiendom. La oss slippe å gå over Jordan.»  Da sa Moses til gadittene og rubenittene: «Skal deres brødre dra i krig mens dere blir boende her?  Hvorfor skulle dere ta motet fra Israels folk, så de ikke vil dra over til det landet som Jehova skal gi dem?  Det var det fedrene deres gjorde da jeg sendte dem fra Kadesj-Barnẹa for å se på landet.+  Da de hadde vært i Esjkol-dalen+ og sett på landet, tok de motet fra Israels folk, så de ikke ville dra inn i det landet som Jehova skulle gi dem.+ 10  Jehovas vrede flammet opp den dagen, og han sverget:+ 11  ‘Ingen av de mennene som dro ut av Egypt, fra 20 år og oppover, skal få se det landet+ som jeg sverget at jeg skulle gi Abraham, Isak og Jakob,+ for de har ikke fulgt meg helhjertet – 12  bortsett fra Kaleb,+ kenisitten Jefụnnes sønn, og Josva,+ Nuns sønn, for de har fulgt Jehova helhjertet.’+ 13  Jehovas vrede flammet da opp mot Israel, og han lot dem vandre rundt i ødemarken i 40 år,+ helt til hele den generasjonen som hadde gjort det som var ondt i Jehovas øyne, var borte.+ 14  Og nå gjør dere det samme som fedrene deres, dere avkom av syndige menn, og øker Jehovas brennende vrede mot Israel. 15  Hvis dere slutter å følge ham, kommer han enda en gang til å la israelittene bli værende i ødemarken, og dere vil føre ulykke over hele dette folket.» 16  Senere gikk de til ham og sa: «La oss få bygge steininnhegninger her til husdyrene våre og byer til barna våre. 17  Men vi skal bli med videre, klare til kamp,+ og gå foran israelittene helt til vi har ført dem dit de skal. I mellomtiden skal barna våre bo i de befestede byene, så de kan være trygge for innbyggerne i landet. 18  Vi skal ikke dra hjem igjen før hver israelitt har fått sitt område som arv.+ 19  For vi skal ikke få et område sammen med dem på den andre siden av Jordan og bortenfor, siden vi har fått vårt område i arv her på østsiden av Jordan.»+ 20  Moses svarte dem: «Hvis dere gjør dette, hvis dere væpner dere til å føre krig framfor Jehova+ 21  og dere alle væpner dere og krysser Jordan framfor Jehova når han driver fiendene sine bort fra seg,+ 22  helt til landet er erobret framfor Jehova,+ da kan dere etterpå vende tilbake+ og være uten skyld overfor Jehova og Israel. Da skal dette landområdet bli deres eiendom framfor Jehova.+ 23  Men hvis dere ikke gjør dette, har dere syndet mot Jehova. Og dere skal vite at denne synden kommer til å innhente dere. 24  Dere kan altså bygge byer til barna deres og innhegninger til husdyrene deres,+ men dere må gjøre det dere har lovt.» 25  Gadittene og rubenittene sa til Moses: «Dine tjenere skal gjøre som du befaler, herre. 26  Barna våre, konene våre og husdyrene våre, hele buskapen, skal bli igjen her i byene i Gịlead,+ 27  men dine tjenere skal gå over, hver mann væpnet til å føre krig framfor Jehova,+ slik du har sagt, herre.» 28  Moses ga da befaling om dem til presten Eleạsar og til Josva, Nuns sønn, og til overhodene for slektene* i Israels stammer. 29  Moses sa til dem: «Hvis gadittene og rubenittene går over Jordan sammen med dere, hver mann væpnet til å føre krig framfor Jehova, og landet blir underlagt dere, da skal dere gi dem Gịlead-landet som eiendom.+ 30  Men hvis de ikke væpner seg og går over sammen med dere, skal de bosette seg blant dere i Kạnaan.» 31  Gadittene og rubenittene svarte: «Det Jehova har sagt til dine tjenere, det skal vi gjøre. 32  Vi skal væpne oss og gå over framfor Jehova til Kạnaan,+ men det landområdet vi skal få som arv, skal være på denne siden av Jordan.» 33  Da ga Moses dem – det vil si gadittene, rubenittene+ og halve Manạsses,+ Josefs sønns, stamme – det riket som hadde tilhørt Sihon,+ amorittkongen, og det riket som hadde tilhørt Og,+ kongen i Basjan. De fikk det landområdet som hørte til byene i disse områdene, og byene rundt omkring. 34  Og gadittene bygde* Dibon,+ Ạtarot,+ Ạroer,+ 35  Atrot-Sjofan, Jaser,+ Jogbẹha,+ 36  Bet-Nimra+ og Bet-Haran,+ befestede byer, og de bygde steininnhegninger til småfeet. 37  Og rubenittene bygde Hesjbon,+ Ẹlale,+ Kirjatạjim,+ 38  Nebo+ og Baal-Meon+ – navnene ble forandret – og Sibma. De byene de bygde opp igjen, ga de nye navn. 39  Etterkommerne av Makir,+ Manạsses sønn, dro av sted mot Gịlead og inntok landet og drev bort de amorittene som bodde der. 40  Moses ga Gịlead til etterkommerne av Makir, Manạsses sønn, og de bosatte seg der.+ 41  Og Ja’ir, Manạsses sønn, dro av sted mot dem og inntok teltbyene deres, og han kalte dem Havvot-Ja’ir.*+ 42  Og Nobah dro av sted og inntok Kenat med tilhørende* småbyer, og han kalte byen Nobah, etter sitt eget navn.

Fotnoter

El.: «fedrehusene».
El.: «bygde opp igjen».
Betyr «Ja’irs teltbyer».
El.: «omkringliggende».

Studienoter

Multimedia