Jeg pålegger deg høytidelig: Denne kraftfulle formuleringen er en oversettelse av et enkelt gresk verb. En ordbok definerer det som «å formane med myndighet i saker som er ekstra viktige». (Det samme verbet forekommer i Septuaginta, for eksempel i 1Sa 8:9 og 2Kr 24:19.) Paulus har nettopp beskrevet hva man skal gjøre i saker som gjelder eldste som blir anklaget for å ha gjort noe galt. Så understreker han at det er viktig å irettesette dem som praktiserer synd. Fordi disse tingene er så alvorlige, pålegger han Timoteus framfor Gud og Kristus Jesus å følge disse instruksene. Dette er en tankevekkende påminnelse om at selv det som skjer i en privat drøftelse blant utnevnte menn, er godt synlig for de høyeste myndigheter av alle. – Ro 2:16; He 4:13.

Kristi dommersete: I Ro 14:10 nevnte Paulus «Guds dommersete». Men Jehova dømmer ved hjelp av sin Sønn (Joh 5:22, 27), så her blir dommersetet kalt «Kristi dommersete». I den første kristne tid var et dommersete (gresk: bẹma) vanligvis en utendørs plattform som man kom opp til via en trapp. Derfra kunne en myndighetsperson sitte og tale til folkemengden og kunngjøre sine avgjørelser og dommer. (Mt 27:19; Joh 19:13; Apg 12:21; 18:12; 25:6, 10) Når Paulus bruker ordet her, kan det ha fått korinterne til å tenke på det imponerende dommersetet i Korint. – Se Ordforklaringer: «Dommersete» og Mediegalleri: «Dommersetet i Korint».

vår Herre Jesus Kristus blir tilkjennegitt: Det greske ordet som er gjengitt med «blir tilkjennegitt» (epifạneia), blir brukt i Bibelen i betydningen «åpenbaring» eller «manifestasjon av myndighet eller makt». Det blir brukt om Jesu tid på jorden. (2Ti 1:10 og studienote) Ordet blir også brukt om forskjellige begivenheter knyttet til Jesu nærvær som konge i Guds rike. (Se for eksempel studienote til 2Te 2:8.) I denne sammenhengen sikter uttrykket «blir tilkjennegitt» til en fastsatt tid i framtiden da det vil bli tydelig for alle at Jesus har fått en herlig og mektig stilling i himmelen. – Da 2:44; 7:13, 14; 1Ti 6:15; 2Ti 4:1.

Jeg pålegger deg høytidelig: Ved å bruke dette uttrykket understreker Paulus overfor Timoteus at han skal si noe som virkelig er viktig. (Se studienote til 1Ti 5:21, der Paulus bruker det samme uttrykket.) Paulus og Timoteus hadde gjort mye for å styrke menighetene og beskytte dem mot påvirkningen fra falske lærere. Nå vet Paulus at han snart skal dø (2Ti 4:6–8), så han ønsker at Timoteus skal fortsette å være påpasselig med å følge veiledningen i de videre versene. – 2Ti 4:2–5.

Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde: I De hebraiske skrifter blir Jehova Gud omtalt som «hele jordens Dommer». (1Mo 18:25) Og i De kristne greske skrifter blir han kalt «alles Dommer». (He 12:23) Men De hebraiske skrifter forutsa at også Messias skulle tjene som dommer. (Jes 11:3–5) I harmoni med slike profetier åpenbarte Jesus at hans Far hadde «betrodd all dom til Sønnen». (Joh 5:22, 27) Bibelen sier dessuten at Jesus er «den som Gud har utvalgt til å dømme levende og døde». – Apg 10:42; 17:31; 1Pe 4:5; se også studienote til 2Kt 5:10.

skal bli tilkjennegitt: I denne sammenhengen sikter det at Kristus skal «bli tilkjennegitt», til en tid i framtiden da det vil bli tydelig for alle at han har fått en herlig stilling i himmelen. På det tidspunktet skal han fullbyrde Guds dommer over menneskeheten. – Da 2:44; 7:13, 14; se også studienote til 1Ti 6:14.

bruker sannhetens ord på rette måte: Paulus bruker her et gresk verb som bokstavelig betyr «å skjære riktig». Det er blitt framsatt forskjellige forslag med hensyn til hva Paulus hentydet til. Som teltmaker kan han ha tenkt på det å skjære en nøyaktig, rett linje i et stoffstykke. Eller han kan ha hentydet til hvordan ordet er brukt i Ord 3:6 og 11:5 i Septuaginta, der tanken er at man skal gjøre sin billedlige sti eller vei jevn, eller rett. Verbet kunne også bli brukt på andre måter, for eksempel for å beskrive hvordan en bonde pløyer en rett fure i en åker. Poenget er uansett at Paulus ber Timoteus om å holde rett kurs når han underviser ut fra Guds Ord – han skal behandle Guds Ord riktig, forklare det på en nøyaktig måte og unngå å spore av ved å engasjere seg i diskusjoner om personlige meninger, ord eller andre uvesentlige ting. – 2Ti 2:14, 16.

fortsett å forkynne det gode budskap: Eller: «gjør en evangelists gjerning». Jesus ga alle kristne i oppdrag å være evangelister ved å forkynne det gode budskap om frelse fra Gud. (Mt 24:14; 28:19, 20; Apg 5:42; 8:4; Ro 10:9, 10) I De kristne greske skrifter sikter ordene for å evangelisere vanligvis til å forkynne for ikke-troende. Som kristen tilsynsmann hadde Timoteus mange undervisningsoppgaver i menigheten, slik det er beskrevet i 2Ti 4:1, 2. Men han og alle andre tilsynsmenn skulle også forkynne utenfor menigheten.

irettesette: Det greske ordet som er gjengitt med «irettesette», sikter i bibelsk sammenheng ofte til det å overbevise en annen om at han har gjort noe galt. En irettesettelse blir gitt i den positive hensikt å få en person til å innrømme sin feil og rette på den. En ordbok sier at ordet rommer tanken om «‘å bringe i orden’, nemlig ‘å peke bort fra synden mot anger’». Det er korrigering som tar sikte på å lære en person noe. I Joh 16:8 er det samme greske ordet gjengitt med «gi … tydelige beviser».

oppmuntre: Eller: «formane». Det greske ordet parakalẹo betyr bokstavelig «å kalle til ens side». Det har vid betydning og kan formidle tanken om «å oppmuntre» (Apg 11:23; 14:22; 15:32; 1Te 5:11; He 10:25), «å trøste» (2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 2Te 2:17) og i noen sammenhenger «å oppfordre; å formane; å be inntrengende». (Apg 2:40; Ro 15:30; 1Kt 1:10; Flp 4:2; 1Te 5:14; 2Ti 4:2; Tit 1:9) Den nære forbindelsen mellom det å formane, trøste og oppmuntre viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

formaning: Eller: «oppmuntring». Formaning dreier seg om å oppfordre andre inntrengende til å gjøre noe, men det greske ordet som er brukt her, overbringer også tanken om å gi oppmuntring og trøst. Akkurat som Timoteus trengte å forberede seg godt når han skulle lese høyt og undervise, måtte han vie tid og oppmerksomhet til den oppgaven å trøste og oppmuntre sine brødre og søstre. – Se studienoter til Ro 12:8; Flp 2:1.

være tålmodige med alle: De greske ordene for «tålmodighet» betegner ro og utholdenhet og det å være sen til å bli sint, egenskaper som Jehova og Jesus hele tiden viser overfor mennesker. (Ro 2:4; 9:22; 1Ti 1:16; 1Pe 3:20; 2Pe 3:9, 15; se studienote til Ga 5:22.) For å etterligne Jehova og Jesus må de kristne være tålmodige. (1Kt 11:1; Ef 5:1) Det greske verbet for «å være tålmodig» brukes to ganger i Jesu illustrasjon om to slaver, som begge bønnfalt: «Vær tålmodig med meg.» (Mt 18:26, 29) Den ‘onde slaven’ som ikke ville ettergi (eller tilgi) gjeld, nektet å være tålmodig og barmhjertig, til forskjell fra herren, som Jesus bruker som et bilde på sin himmelske Far. (Mt 18:30–35) Jesu illustrasjon og bruken av det samme verbet i 2Pe 3:9 indikerer at det å være tålmodig med andre innbefatter å tilgi og å vise barmhjertighet.

den måten han underviste på: Dette uttrykket, som også kan oversettes med «hans undervisning», sikter ikke bare til Jesu undervisningsmetoder, men omfatter også det han lærte andre – all den veiledningen som Bergprekenen inneholder.

lære dem: Det greske ordet som er gjengitt med «lære», innbefatter tanken om å veilede, forklare, argumentere og legge fram beviser. (Se studienoter til Mt 3:1; 4:23.) Å lære dem å holde alt det Jesus hadde befalt, ville være en vedvarende prosess. Det ville innbefatte å lære andre det Jesus hadde lært disiplene, og å lære dem å anvende det og å følge hans eksempel . – Joh 13:17; Ef 4:21; 1Pe 2:21.

kvalifisert til å undervise: En tilsynsmann må være en dyktig lærer som kan formidle bibelske sannheter og moralprinsipper til trosfellene sine. I sitt brev til Titus sier Paulus at en tilsynsmann skal «holde nøye fast ved det pålitelige ord når han underviser», så han kan oppmuntre, formane og irettesette. (Tit 1:5, 7, 9 og studienoter) Paulus bruker også uttrykket «kvalifisert til å undervise» i sitt andre brev til Timoteus. Der sier han at «en slave for Herren» må vise selvkontroll og «veilede dem som ikke er velvillig innstilt, på en mild måte». (2Ti 2:24, 25) En tilsynsmann må altså kunne resonnere ut fra Skriftene på en overbevisende måte, gi sunn veiledning og nå tilhørernes hjerte. (Se studienote til Mt 28:20.) Han må studere Guds Ord grundig for å kunne undervise andre som også studerer Bibelen.

Forkynn Guds ord: Sammenhengen tyder på at Paulus her først og fremst sikter til det å forkynne i menigheten. (2Ti 4:3, 4) Som tilsynsmann skulle Timoteus forkynne Guds ord for å styrke troen til dem som hørte på ham, og for å hjelpe dem til å avvise frafalnes lære. Falske lærere ønsket å få i gang debatter om ord og var opptatt av sine egne meninger og usanne historier. Tilsynsmenn skulle derimot bare forkynne «Guds ord», det vil si Guds inspirerte Ord. (Se studienote til 2Ti 2:15; se også 2Ti 3:6–9, 14, 16.) I videre forstand kan denne veiledningen også anvendes på det å forkynne utenfor menigheten. Noen få vers senere oppfordrer Paulus Timoteus til å ‘fortsette å forkynne det gode budskap’ (eller: ‘gjøre en evangelists gjerning’). – 2Ti 4:5 og studienote.

Hold iherdig på med det: Paulus bruker her et gresk verb som bokstavelig betyr «å stå på noe», men det har vid betydning og overbringer ofte tanken om «å stå klar eller nær, å være rede». Ordet ble noen ganger brukt i militær sammenheng om en soldat eller en vakt som alltid var kampklar. Men det kunne også sikte til det å vie noe umiddelbar oppmerksomhet. Det rommer tanken om å være ivrig og standhaftig. Paulus ønsker at Timoteus alltid skal stå klar til å ‘forkynne Guds ord’. – Se studienoten til Forkynn Guds ord i dette verset.

i gunstige tider og i vanskelige tider: Eller: «i tide og utide». Paulus oppfordrer Timoteus til å fortsette å forsvare sannhetene i Guds Ord under alle forhold. Det skal han gjøre i forholdsvis fredelige tider, men han må også fortsette å gjøre det når han møter slike hindringer som motstand fra falske lærere og deres forsøk på å skape splittelse i menigheten.

irettesette: Se studienote til 1Ti 5:20.

advare strengt: Det greske verbet som her er gjengitt med «advare strengt», betyr «å refse, å irettesette eller å gi streng beskjed». Det kan sikte til en advarsel som blir gitt for å hindre en person i å begå en bestemt handling eller for å få ham til å slutte å oppføre seg på en bestemt måte. – Mt 16:20; Mr 8:33; Lu 17:3.

formane: Eller: «oppmuntre». Se studienoter til Ro 12:8; 1Ti 4:13.

med all tålmodighet: Timoteus hadde lært mye om tålmodighet av Paulus. (2Ti 3:10) Som tilsynsmann ville Timoteus trenge å vise stor tålmodighet fordi noen i menigheten var blitt påvirket av falsk lære. Når han irettesatte, strengt advarte og formante trosfellene sine, måtte han alltid beherske seg og tålmodig appellere til deres ønske om å gjøre det som er rett. Hvis han ble irritert eller frustrert, kunne han støte noen vekk eller til og med få dem til å snuble. – 1Pe 5:2, 3; se studienote til 1Te 5:14.

med all … lærekunst: Det greske ordet som her er gjengitt med «lærekunst», kan sikte til både måten å undervise på og innholdet i undervisningen. (Se studienote til Mt 7:28, der det samme ordet er gjengitt med «måten … underviste på».) I denne sammenhengen rettes fokuset mot måten å undervise på, og derfor er ordet gjengitt med «lærekunst». Fordi Paulus bruker det greske ordet for «all» i dette uttrykket, har noen oversettelser slike gjengivelser som «all slags undervisning», «alle dine undervisningsevner» eller «iherdig undervisning». En bibelkommentator sier om dette verset at Timoteus «alltid må vise at han er en dyktig og ressurssterk lærer i den kristne sannhet». – 1Ti 4:15, 16; se studienoter til Mt 28:20; 1Ti 3:2.

den sunne veiledningen: Paulus sikter her til Herren Jesu Kristi lære. Siden alt Jesus lærte andre, er i harmoni med resten av Skriftene, kan uttrykket «den sunne [eller: «oppbyggende»] veiledningen» i prinsippet anvendes på hele Bibelens lære. – Se studienote til 2Ti 1:13.

noen skal falle fra troen: Paulus forutsier at noen som gir seg ut for å være kristne, skal vende seg bort fra Guds lære i Skriftene og forlate den sanne tilbedelse av Gud. Det greske verbet som her er gjengitt med «falle fra», betyr bokstavelig «tre til side fra; fjerne seg fra» og kan også gjengis med «trekke seg bort; ta avstand fra». (Apg 19:9; 2Ti 2:19; He 3:12) Det er beslektet med et substantiv som blir gjengitt med «frafall». – Se studienote til 2Te 2:3.

den sunne lære: Eller: «den læren som bygger opp». – Se studienote til 1Ti 6:3.

som sier det de gjerne vil høre: Eller: «som klør dem i øret». Her bruker Paulus et gresk verb som kan bety «å klø, å kile», men også «å føle kløe» – en beskrivende metafor. Ordet forekommer bare her i De kristne greske skrifter. Dette språkbildet formidler tydeligvis tanken om folk som lengter etter – noe enkelte oversettelser sammenligner med kløe – å få høre det som tilfredsstiller deres egne selviske ønsker, i stedet for det som ville hjelpe dem til å være sunne i troen. De velger seg derfor lærere som billedlig talt klør dem i øret ved å fortelle dem det de gjerne vil høre. På grunn av det forutsagte frafallet skulle det finnes mange slike egoistiske disipler og falske lærere. Timoteus’ arbeid er derfor svært viktig. – Se studienote til 1Ti 4:1.

usanne historier: I 2Ti 4:4 nevner Paulus «usanne historier» som en kontrast til «sannheten». En ordbok definerer det greske ordet mỵthos, som her er gjengitt med «usanne historier», som «sagn, fabel … oppdiktet historie, myte». I De kristne greske skrifter brukes det alltid i negativ betydning. Paulus kan ha tenkt på fantasifulle myter som lå til grunn for religiøse løgner eller sensasjonelle rykter. (Tit 1:14; 2Pe 1:16; se studienote til 1Ti 4:7.) Han ba de kristne om å ikke være opptatt av slike usanne historier. De var til ingen nytte og kunne vende de kristnes oppmerksomhet bort fra sannhetene i Guds Ord.​ – 2Ti 1:13.

usanne historier: Se studienote til 1Ti 1:4.

være fornuftige: Bokstavelig: «være edrue». Det greske ordet som er brukt her, forekommer også i 1Te 5:8; 2Ti 4:5; 1Pe 1:13; 4:7 («vær alltid våkne»); 5:8.

det gode budskap: Første forekomst av det greske ordet euaggẹlion, som blir oversatt med «evangelium» i flere norske bibler. Et beslektet gresk uttrykk, euaggelistẹs, som kan oversettes med «evangelist», betyr «en forkynner av et godt budskap». – Apg 21:8; Ef 4:11; 2Ti 4:5 og studienote.

forkynne det gode budskap: Det greske verbet som er brukt her, euaggelịzomai («å forkynne et godt budskap»), står 54 ganger i De kristne greske skrifter. Det forekommer ofte i Lukas’ skrifter. (Lu 1:19; 2:10; 3:18; 4:18; 8:1; 9:6; 20:1; Apg 5:42; 8:4; 10:36; 11:20; 13:32; 14:15, 21; 15:35; 16:10; 17:18) Det er forskjell på ordet kerỵsso, «å forkynne; å kunngjøre» (Mt 3:1; 4:17; 24:14; Lu 4:18, 19; 8:1, 39; 9:2; 24:47; Apg 8:5; 28:31; Åp 5:2), og euaggelịzomai, «å forkynne et godt budskap». Ordet kerỵsso framhever måten noe blir gjort kjent på – det dreier seg om en offentlig og autorisert uttalelse. Euaggelịzomai framhever innholdet – det at man forkynner, eller formidler, «det gode budskap». Det beslektede substantivet euaggẹlion («godt budskap») forekommer 76 ganger i De kristne greske skrifter. – Se studienoter til Mt 4:23; 24:14 og Ordforklaringer: «gode budskap, Det».

forkynne det gode budskap: Det greske verbet euaggelịzomai, som er brukt her, er beslektet med substantivet euaggẹlion, «godt budskap». I De kristne greske skrifter er det gode budskap nært knyttet til Guds rike, som var temaet for Jesu forkynnelses- og undervisningsarbeid, og til frelse ved tro på Jesus Kristus. I Apostlenes gjerninger forekommer det greske verbet euaggelịzomai en rekke ganger, noe som viser at forkynnelsesarbeidet er et sentralt tema i denne boken. – Apg 8:4, 12, 25, 35, 40; 10:36; 11:20; 13:32; 14:7, 15, 21; 15:35; 16:10; 17:18; se studienoter til Mt 4:23; 24:14.

evangelisten: Den grunnleggende betydningen av det greske ordet euaggelistẹs, som kan oversettes med «evangelist», er «en forkynner av et godt budskap». (Se studienote til Mt 4:23.) Alle kristne har fått i oppdrag å forkynne det gode budskap. (Mt 24:14; 28:19, 20; Apg 5:42; 8:4; Ro 10:9, 10) Men de tre gangene dette greske ordet forekommer i bibelteksten, viser sammenhengen at «evangelist» kan brukes i en spesiell betydning. (Apg 21:8; Ef 4:11; 2Ti 4:5 og studienote) Når det for eksempel brukes om en person som begynte å forkynne i områder der det gode budskap aldri var blitt forkynt før, kunne det greske ordet også vært gjengitt med «misjonær». Etter pinsedagen utførte Filip et banebrytende forkynnelsesarbeid i Samaria med godt resultat. Han ble også ledet av en engel til å forkynne det gode budskap om Kristus for den etiopiske hoffmannen, som han døpte. Så førte ånden Filip bort for at han skulle forkynne i Asjdod og alle byene på veien til Cæsarea. (Apg 8:5, 12, 14, 26–40) Her i Apg 21:8 blir Filip fremdeles omtalt som «evangelisten», enda det har gått cirka 20 år.

evangelister: Det greske ordet som Paulus bruker her, har grunnbetydningen «forkynnere av et godt budskap». Ordet er beslektet med det greske ordet for «evangelium», eller «godt budskap», og det forekommer bare her og i to andre vers i De kristne greske skrifter. (2Ti 4:5; se studienote til Apg 21:8.) Alle kristne har fått i oppdrag å forkynne det gode budskap. (Mt 24:14; 28:19, 20) Men det ser ut til at Paulus her bruker ordet «evangelister» i en spesiell betydning, nemlig om misjonærer. Noen av dem som reiste langt for å forkynne på steder der det ikke var blitt forkynt tidligere, var Paulus, Timoteus, Barnabas og Silas. – Apg 13:2–4; 15:40, 41; 16:3, 4.

setter ... høyt: Eller: «ærer». Det greske verbet doksạzo (å ære; å gi ære til) er beslektet med ordet dọksa (ære; herlighet) og brukes ofte i forbindelse med det å ære Gud. (Mt 5:16; 9:8; Mr 2:12; Lu 2:20; 5:25, 26; Apg 4:21; 11:18; Ro 15:6, 9) I denne sammenhengen kan verbet formidle slike betydningsnyanser som «være stolt av; ta alvorlig; gjøre så mye som mulig ut av». Paulus viser at han virkelig verdsetter sin «tjeneste» og ser på den som den aller største ære.

min tjeneste: Da Jesus var her på jorden, befalte han disiplene sine å gjøre disipler av mennesker fra alle nasjoner. (Mt 28:19, 20) Paulus kalte dette arbeidet «forsoningens tjeneste». Sagt med Paulus’ ord «ber vi» mennesker i en verden som er fremmedgjort for Gud, om å «bli forsonet med Gud». (2Kt 5:18–20) Paulus tok sin tjeneste for nasjonene på alvor, men samtidig hadde han et inderlig ønske om at noen jøder også ville bli motivert til å ta de skrittene som var nødvendige for å bli frelst. (Ro 11:14) Grunnbetydningen av det greske ordet diakonịa er «tjeneste», og det beslektede verbet brukes noen ganger i Bibelen om personlige tjenester, for eksempel å varte opp ved bordet. (Lu 4:39; 17:8; Joh 2:5) Her sikter det til den kristne tjeneste. Det å gjøre noe for å dekke andres åndelige behov er en opphøyd form for tjeneste.

denne tjenesten: Det vil si den tjenesten som blir utført av dem som er omtalt i 2Kt 3:6, nemlig de som er «tjenere for en ny pakt». (Se studienote.) Ved hjelp av denne tjenesten, som Paulus omtaler som en skatt, blir sannheten gjort kjent. – 2Kt 4:2, 7.

Jeg er takknemlig mot Kristus Jesus: Paulus så på det at han var blitt satt «til en tjeneste», som et bevis for at Jesus viste ham barmhjertighet, kjærlighet og tillit. Tidligere hadde han vært «en forfølger og et frekt og arrogant menneske», og han hadde til og med gitt sin støtte til mordet på Stefanus. (1Ti 1:13; Apg 6:8; 7:58; 8:1, 3; 9:1, 2) For å vise sin takknemlighet var Paulus ivrig etter å hjelpe andre til å få dekket sine åndelige behov. Han forkynte for eksempel det gode budskap med stor begeistring. – Se studienote til Ro 11:13.

være fornuftig: Det greske verbet som er brukt her, betyr bokstavelig «å være edru». (1Pe 1:13; 5:8; se studienote til 1Te 5:6.) I De kristne greske skrifter blir verbet brukt i overført betydning om det å være «likevektig, behersket». Paulus skulle ikke leve særlig mye lenger. (2Ti 4:6–8) Timoteus måtte derfor fortsette å gjøre sin del som tilsynsmann for å bygge opp menigheten og styrke den til å motstå det frafallet som skulle komme. (1Ti 3:15; 2Ti 4:3, 4) Han måtte fortsette å være likevektig og årvåken i forbindelse med alle sider av sin tjeneste.

fortsett å forkynne det gode budskap: Eller: «gjør en evangelists gjerning». Jesus ga alle kristne i oppdrag å være evangelister ved å forkynne det gode budskap om frelse fra Gud. (Mt 24:14; 28:19, 20; Apg 5:42; 8:4; Ro 10:9, 10) I De kristne greske skrifter sikter ordene for å evangelisere vanligvis til å forkynne for ikke-troende. Som kristen tilsynsmann hadde Timoteus mange undervisningsoppgaver i menigheten, slik det er beskrevet i 2Ti 4:1, 2. Men han og alle andre tilsynsmenn skulle også forkynne utenfor menigheten.

forkynne: Den greske teksten inneholder her substantivet euaggelistẹs, som kan oversettes med «en evangelist», eller «en forkynner av et godt budskap». (Se studienote til Mt 4:23.) Det beslektede greske verbet som ofte blir gjengitt med «å forkynne det gode budskap», forekommer mange ganger i De kristne greske skrifter. Det beskriver i mange tilfeller det Jesus og alle disiplene hans gjorde for å forkynne det gode budskap om Guds rike. (Lu 4:43 og studienote; Apg 5:42 og studienote; 8:4; 15:35) Men det substantivet som Paulus bruker her ifølge den greske teksten, forekommer bare tre ganger. Hver gang viser sammenhengen at dette ordet for «evangelist» også kan brukes i den spesielle betydningen «en misjonær». (Se studienoter til Apg 21:8; Ef 4:11.) Som misjonær hadde Timoteus reist sammen med Paulus for å sette i gang forkynnelsesarbeidet på steder der det gode budskap ennå ikke var blitt forkynt, og Paulus hadde også gitt ham andre spesielle oppdrag. (Apg 16:3, 4; 1Ti 1:3) Nå oppmuntrer Paulus ham til å fortsette å ta hånd om alle slike viktige oppdrag.

fullfør din tjeneste: Eller: «utfør din tjeneste på en grundig måte». For å følge denne veiledningen kunne Timoteus la seg inspirere av Paulus’ eksempel. Paulus var svært glad for at han kunne være med på å dekke andres åndelige behov, både i og utenfor menigheten. (Se studienoter til Ro 11:13; 2Kt 4:1; 1Ti 1:12.) I virkeligheten var alle sanne kristne betrodd en tjeneste. (2Kt 4:1) I det som kan ha vært Paulus’ avsluttende formaning til Timoteus, oppmuntrer han ham her til å vie seg helt og fullt til sin tjeneste og fullføre alle sider ved den.

jeg blir utøst som et drikkoffer: Israelittene bar fram vin som drikkoffer sammen med de fleste andre ofrene. Det ble helt vin fra et beger ut på alteret. (3Mo 23:18, 37; 4Mo 15:2, 5, 10; 28:7) Her omtaler Paulus seg selv som et symbolsk drikkoffer. Han var villig til å tappe seg selv for krefter både fysisk og følelsesmessig for å støtte filipperne og andre trosfeller som bar fram åndelige ofre og utførte ‘hellig tjeneste’ for Gud. (Se også 2Kt 12:15.) Like før sin død skrev han til Timoteus: «Jeg utøses allerede som et drikkoffer, og tiden for at jeg skal bli frigjort, er nær.» – 2Ti 4:6.

på den dagen: Paulus sikter ikke her til sin dødsdag, men til et mye senere tidspunkt når Kristus regjerer som Konge i Guds rike. Paulus og alle andre salvede i graven skulle da bli oppreist til udødelig liv i himmelen. – 1Te 4:14–16; 2Ti 1:12.

å bli frigjort: Paulus sikter tydeligvis til sin død. I sitt andre brev til Timoteus, som ble skrevet omkring år 65, brukte han et beslektet gresk ord da han sa om sin død: «Tiden for at jeg skal bli frigjort, er nær.» (2Ti 4:6) Uttalelsen «å bli frigjort og å være sammen med Kristus» tilsvarer tydeligvis det Paulus sier i 2Kt 5:8: «Vi … vil helst være borte fra kroppen og få vårt hjem hos Herren.» Han så tydeligvis på det å dø som en trofast salvet tjener for Gud som «å bli frigjort», for det åpnet veien for at han senere kunne bli oppreist til liv i Kristi «himmelske rike». (2Ti 4:18) Som Paulus forklarte i 1Kt 15:23, ville «de som tilhører» Kristus, bli oppreist til himmelsk liv «under Kristi [framtidige] nærvær». Paulus sier altså her at han ønsket å være trofast helt til sin død, slik at han senere kunne bli oppreist til liv i himmelen. Paulus er ikke den eneste som brukte uttrykket «å bli frigjort» på denne måten. Andre greske skribenter brukte det som en eufemisme for å dø.

utøses … som et drikkoffer: Ifølge Moseloven ble det båret fram et drikkoffer sammen med brennofferet og kornofferet. (3Mo 23:18, 37; 4Mo 15:2, 5, 10; 28:7) Et oppslagsverk sier om drikkofrene: «Som i tilfellet med brennofferet ble alt brukt opp, og det ble ikke gitt noe til presten. Hele drikkofferet ble øst ut.» Da Paulus skrev til filipperne, hentydet han til et slikt offer for å vise at han med glede brukte seg selv fullstendig opp, både fysisk og følelsesmessig, for sine trosfellers skyld. (Flp 2:17 og studienote) Han bruker det samme uttrykket her, men denne gangen sikter han til det at han snart skal dø.

jeg skal bli frigjort: Paulus så på sin død som en trofast salvet tjener for Gud som å «bli frigjort», siden det at han døde, ville bane veien for at han i framtiden kunne bli oppreist til liv i Kristi «himmelske rike». (2Ti 4:18; se også studienote til 2Ti 4:8.) I tråd med det hadde han tidligere skrevet til filipperne: «Jeg ønsker virkelig å bli frigjort og å være sammen med Kristus.» (Flp 1:23 og studienote) Timoteus husket sannsynligvis dette uttrykket fordi han var sammen med Paulus i Roma da Paulus skrev det brevet. – Flp 1:1; 2:19.

Alle som deltar i en idrettskonkurranse: Det greske verbet som forekommer her, er beslektet med et substantiv som ofte ble brukt om idrettskonkurranser. I He 12:1 blir dette substantivet brukt billedlig om det kristne «løpet» for livet. Det samme substantivet brukes i mer generell forstand om en «kamp». (Flp 1:30; Kol 2:1; 1Ti 6:12; 2Ti 4:7) Former av det greske verbet som er brukt her i 1Kt 9:25, er gjengitt med «anstreng dere kraftig» (Lu 13:24), «anstrenger [seg]» (Kol 1:29; 1Ti 4:10) og «kjemper». (Kol 4:12; 1Ti 6:12) – Se studienote til Lu 13:24.

Kjemp troens gode kamp: Det greske verbet og det greske substantivet som her er gjengitt med «kjemp» og «kamp», ble brukt om idrettsutøvere som kjempet om å vinne konkurranser. (Se studienoter til Lu 13:24; 1Kt 9:25.) Ved å bruke disse ordene understreker Paulus at de kristne må kjempe for sin tro på Jehova Gud og forsvare den kristne sannhet slik den blir åpenbart i Bibelen. Dette er virkelig en ‘god’, eller edel, kamp. – Se studienoter til 2Ti 4:7.

deltakerne i et løp: Idrettskonkurranser var en viktig del av gresk kultur, så Paulus tok ofte utgangspunkt i slike arrangementer når han skulle bruke illustrasjoner. (1Kt 9:24–27; Flp 3:14; 2Ti 2:5; 4:7, 8; He 12:1, 2) De kristne korinterne kjente godt til idrettskonkurransene under de istmiske leker, som ble arrangert i nærheten av Korint. Disse lekene ble holdt annethvert år. Paulus må ha vært i Korint under lekene i år 51. Disse idrettskonkurransene var datidens viktigste nest etter de olympiske leker, som ble holdt i Olympia i Hellas. Løperne i slike greske idrettskonkurranser deltok i løp av varierende lengde. Ved at Paulus brukte løpere og boksere i illustrasjonene sine, framhevet han verdien av selvkontroll, målbevissthet og utholdenhet. – 1Kt 9:26.

et løp: Ordet «løp» er oversatt fra det greske ordet stạdion. Dette greske uttrykket kan sikte til det anlegget der løpskonkurranser og andre arrangementer ble holdt, til en distanse eller til selve løpskonkurransen. I denne sammenhengen viser Paulus til en løpskonkurranse. Lengden på en gresk stạdion, eller stadie, varierte fra sted til sted. I Korint tilsvarte den omkring 165 m. Lengden på en romersk stadie var omkring 185 m. – Se Tillegg B14.

strekker meg etter det som er foran: Den måten Paulus ordlegger seg på, tyder på at han sammenligner seg med en løper. Det er mulig at han hentyder til deltakere i de greske idrettskonkurransene. (Se studienoter til 1Kt 9:24.) Dette var et kjent språkbilde for folk i den gresk-romerske verden. Mange statuer forestilte løpere, og løpere ble ofte brukt som motiv på vaser. I et løp ville en løper ikke fokusere på det som lå bak ham, for det ville bare sinke ham. Den greske forfatteren Lukian, som levde på 100-tallet evt., brukte et lignende bilde. Han skrev: «Fra det øyeblikket barrieren faller [og løpet starter], tenker en god løper bare på å komme seg framover. Han er bestemt på å fullføre løpet og stoler på at bena skal vinne for ham.» Løperen ville anstrenge seg maksimalt for å nå målet sitt – å passere mållinjen. Paulus holdt fokus på den belønningen som lå foran ham, ikke på de verdslige målene som han hadde gitt avkall på. – Se studienote til Flp 3:14.

Jeg har kjempet …, jeg har fullført …, jeg har holdt meg til: Ved å bruke tre forskjellige uttrykk understreker Paulus den samme tanken: Han har trofast fullført sitt løp, sitt liv i den kristne tjeneste, og han har gjennomført alt det som Herren Jesus hadde gitt ham i oppdrag å gjøre. (Apg 20:24) Selv om Paulus snart skulle dø, ville hans arbeid fortsette å bære frukt.

den gode kampen: Paulus sammenligner sitt liv i den kristne tjeneste med en edel kamp. (Se studienoter til 1Kt 9:25; 1Ti 6:12.) Han tjente Jehova trofast gjennom mange vanskeligheter. Han reiste lange strekninger til lands og til vanns under misjonsreisene sine. Han utholdt all slags forfølgelse, for eksempel pøbelangrep, pisking og fengsling. Han måtte også takle motstand fra «falske brødre». (2Kt 11:23–28) Gjennom alt dette ga Jehova og Jesus ham den styrken han trengte for å forbli trofast og fullføre sin tjeneste. – Flp 4:13; 2Ti 4:17.

jeg har fullført løpet: Paulus sammenligner seg med en løper i en løpskonkurranse for å illustrere det livet han har levd i den kristne tjeneste. Nå mot slutten av sitt jordiske liv er han sikker på at han har fullført sitt billedlige løp. Flere ganger i brevene sine har Paulus brukt idrettsutøvere i de greske idrettslekene som en illustrasjon. – He 12:1; se studienoter til 1Kt 9:24; Flp 3:13.

sitt segl: I bibelsk tid ble et segl brukt som signatur for å vise hvem som eide noe, for å bekrefte at noe var ekte, eller for å stadfeste en avtale. Når det gjelder salvede kristne, har Gud billedlig talt beseglet dem med sin hellige ånd for å vise at han eier dem, og at de har håp om å få himmelsk liv. – Ef 1:13, 14.

en garanti for det som skal komme: Eller: «et pant på forhånd (et forskudd) på det som skal komme». Alle de tre gangene det greske ordet arrabọn er brukt i De kristne greske skrifter, har det å gjøre med at Gud salver kristne med ånden, det vil si Guds hellige ånd, eller virksomme kraft. (2Kt 5:5; Ef 1:13, 14) Den hellige ånd virker på en spesiell måte på de salvede – den er som et mindre forskudd på en framtidig betaling. Salvede kristne er overbevist om sitt håp på grunn av denne garantien, eller dette pantet, som de har fått. Den fulle betalingen, eller belønningen, omfatter at de får en uforgjengelig kropp i himmelen. (2Kt 5:1–5) Belønningen omfatter også at de får udødelighet. – 1Kt 15:48–54.

vår Herre Jesus Kristus blir tilkjennegitt: Det greske ordet som er gjengitt med «blir tilkjennegitt» (epifạneia), blir brukt i Bibelen i betydningen «åpenbaring» eller «manifestasjon av myndighet eller makt». Det blir brukt om Jesu tid på jorden. (2Ti 1:10 og studienote) Ordet blir også brukt om forskjellige begivenheter knyttet til Jesu nærvær som konge i Guds rike. (Se for eksempel studienote til 2Te 2:8.) I denne sammenhengen sikter uttrykket «blir tilkjennegitt» til en fastsatt tid i framtiden da det vil bli tydelig for alle at Jesus har fått en herlig og mektig stilling i himmelen. – Da 2:44; 7:13, 14; 1Ti 6:15; 2Ti 4:1.

Fra nå av er … gjort klar for meg: Paulus forsto at hans himmelske belønning nå var gjort klar for ham – det var helt sikkert at han ville få den. Han hadde tidligere fått den første delen av sin besegling som en salvet sønn av Gud. (Se studienoter til 2Kt 1:22.) Men de salvede kristne får ikke sin endelige besegling før de trofast har holdt ut «til enden». (Mt 10:22; 2Ti 2:12; Jak 1:12; Åp 2:10; 7:1–4; 17:14) Nå når Paulus snart skulle dø, visste han at han fullt ut hadde bevist sin lojalitet. Ved hjelp av hellig ånd ga Jehova ham visshet om at hans endelige besegling var fullført. Resten av sitt jordiske liv kunne han være helt sikker på å få oppleve oppfyllelsen av sitt himmelske håp.

rettferdighetens krone: Eller: «rettferdighetens seierskrans». Paulus brukte det greske ordet som er gjengitt med «krone», også andre steder. I 1Kt 9:25, 26 brukte han det for eksempel om den bokstavelige kransen, eller kronen, som vinnerne av idrettskonkurranser fikk. I den samme passasjen skrev han at han håpet å få en langt bedre belønning – «en krans … som aldri visner». Paulus omtaler her den samme belønningen som «rettferdighetens krone». Når salvede kristne lever etter rettferdige normer helt til de dør, er Herren Jesus Kristus, her omtalt som «den rettferdige dommer», glad for å kunne gi dem denne kronen – udødelig liv i himmelen.

på den dagen: Paulus sikter ikke her til sin dødsdag, men til et mye senere tidspunkt når Kristus regjerer som Konge i Guds rike. Paulus og alle andre salvede i graven skulle da bli oppreist til udødelig liv i himmelen. – 1Te 4:14–16; 2Ti 1:12.

alle som har lengtet etter at han skal bli tilkjennegitt: Under sitt nærvær som Konge i Guds rike skulle Kristus vende sin oppmerksomhet mot åndssalvede kristne som hadde sovet i døden. (1Te 4:15, 16) Han skulle belønne dem ved å oppreise dem til udødelig liv i himmelen som en oppfyllelse av løftet om å ta dem hjem til seg. (Joh 14:3; Åp 14:13; se studienoten til rettferdighetens krone i dette verset.) Ved å gjøre det ville Kristus bli tilkjennegitt for dem på en mektig måte. Å få se sin elskede Herre i hans himmelske herlighet er noe de «har lengtet etter [bokst.: «har elsket»]». Trofaste kristne som har håp om å få leve på jorden under Guds himmelske rikes styre, ser også ivrig fram til at Kristus skal bli tilkjennegitt ved at det blir tydelig for alle at han har fått en herlig og mektig stilling i himmelen. – Da 2:44; se også studienote til 1Ti 6:14.

Demas: Paulus nevner denne medarbeideren også i brevet til Filemon. (Flm 24) Men bare noen få år senere, mens Paulus satt i fangenskap i Roma for andre gang, skrev han: «Demas har forlatt meg fordi han elsket den nåværende verdensordningen.» Demas hadde reist tilbake til Tessalonika, som kanskje var hjembyen hans. – 2Ti 4:10.

rundt omkring så langt som til Illyria: Illyria var en romersk provins og et område som hadde fått navn etter de illyriske folkegruppene som bodde der. Provinsen lå i den nordvestlige delen av Balkanhalvøya, ved Adriaterhavet. (Se Tillegg B13.) Provinsens grenser og inndeling varierte mye under romernes styre. Man vet ikke om det greske uttrykket som er oversatt med «så langt som til», betyr at Paulus forkynte i Illyria eller bare til provinsens grenser.

Demas har forlatt meg: Det greske ordet som er gjengitt med «forlatt», kan sikte til det å svikte en person som er i fare. Demas hadde vært en av Paulus’ nære medarbeidere. Det Paulus skrev i noen brev under sitt første fangenskap i Roma, tyder på at Demas var hos ham. (Flm 24; se studienote til Kol 4:14.) Men denne gangen var Paulus i en verre situasjon. Flere av trosfellene hans hadde allerede vendt seg bort fra ham. (2Ti 1:15) Paulus sier ikke at Demas var blitt en motstander eller en frafallen. Men Demas gikk glipp av det store privilegiet å kunne trøste denne trofaste apostelen i en vanskelig tid.

han elsket den nåværende verdensordningen: Eller: «han elsket den nåværende tidsalderen». (Se Ordforklaringer: «Verdensordning; ordning».) Kanskje Demas’ kjærlighet til materielle ting og verdslige fornøyelser ble større enn hans kjærlighet til åndelige ting. Eller kanskje han prøvde å finne et mer sikkert sted fordi han var redd for å bli forfulgt og lide martyrdøden. Et oppslagsverk sier at «den nåværende verdensordningen» her kan sikte til «et liv i denne verden der man unngår den faren og de ofrene det innebærer å være apostelens medhjelper». Det kan være at Demas dro til Tessalonika fordi det var hjembyen hans. Alt dette kan bidra til å forklare at han lot kjærligheten til «den nåværende verdensordningen» bety mer for ham enn kjærligheten til det spesielle privilegiet å tjene ved Paulus’ side.

Dalmatia: Et område på Balkanhalvøya, øst for Adriaterhavet. Navnet ble brukt om den sørlige delen av den romerske provinsen Illyria. Men da Paulus skrev dette brevet, var Dalmatia en egen provins. (Se Tillegg B13.) Paulus kan ha reist gjennom Dalmatia, for han hadde forkynt «så langt som til Illyria». (Ro 15:19 og studienote) Han ba Titus komme fra Kreta til Nikopolis, sannsynligvis det Nikopolis som ligger på nordvestkysten av vår tids Hellas. (Tit 3:12) Det er derfor mulig at Titus var sammen med Paulus i Nikopolis og så dro til et nytt oppdrag i Dalmatia. Der kan Titus ha tjent som misjonær og hjulpet til med organiseringen av menighetene, slik han hadde gjort på Kreta. – Tit 1:5.

huset til Maria: Menigheten i Jerusalem holdt tydeligvis møter i et privat hjem, det som tilhørte Maria, moren til Johannes Markus. Huset var stort nok til at «nokså mange» kunne være til stede, og en tjenestejente arbeidet der. Maria kan altså ha vært forholdsvis velstående. (Apg 12:13) Det at boligen blir omtalt som «huset til Maria», uten at det blir sagt noe om en ektemann, kan dessuten tyde på at hun var enke.

Johannes, han som ble kalt Markus: En av Jesu disipler. Han var «Barnabas’ fetter» (Kol 4:10) og den som skrev Markusevangeliet. (Se studienote til Mr Tittelen.) Johannes er den gresk-latinske formen av det hebraiske navnet Jehohanan eller Johanan, som betyr «Jehova har vist velvilje; Jehova har vært nådig». I Apg 13:5, 13 blir denne disippelen bare kalt Johannes. Men her og i Apg 12:25; 15:37 brukes også hans romerske tilnavn, Markus. Andre steder i De kristne greske skrifter blir han bare omtalt som Markus. – Kol 4:10; 2Ti 4:11; Flm 24; 1Pe 5:13.

Markus: Også kalt Johannes i Apg 12:12, 25; 13:5, 13. (Se studienoter til Mr Tittelen; Apg 12:12.) Fordi Paulus og Barnabas var uenige om Markus skulle få være med på Paulus’ andre misjonsreise (cirka 49–52 evt.), oppsto det en «heftig diskusjon mellom dem», og de skilte så lag. (Apg 15:37–39) Men Paulus snakker positivt om Barnabas i 1Kt 9:6, noe som tyder på at de to mennene hadde lagt uenigheten bak seg på det tidspunktet da Paulus skrev til kolosserne. Det at Markus nå var sammen med Paulus under hans første fangenskap i Roma, viser at Paulus satte større pris på ham enn tidligere. Paulus sier til og med at Markus hadde ‘gitt ham stor trøst’. (Se studienote til Kol 4:11.) Det var kanskje mens Markus besøkte Paulus i Roma, at Markus skrev det evangeliet som bærer hans navn. – Se også «Introduksjon til Markus».

Bare Lukas er hos meg: Det ser ut til at Lukas var den eneste av Paulus’ reisefeller som klarte å holde nær kontakt med ham under hans siste fangenskap. (Kol 4:14; se «Introduksjon til Apostlenes gjerninger».) Men de fikk tydeligvis støtte fra andre. I 2Ti 4:21 nevner Paulus minst fire andre som sendte hilsener til Timoteus og til efeserne. De kan ha vært kristne fra den lokale menigheten som hadde mulighet til å besøke Paulus.

Ta med deg Markus: Paulus sikter til Johannes Markus, som var en av Jesu disipler og den som skrev Markusevangeliet. (Se studienoter til Apg 12:12.) Markus var sammen med Paulus og Barnabas på Paulus’ første misjonsreise, men forlot dem og dro tilbake til Jerusalem. (Apg 12:25; 13:5, 13) På grunn av det ville ikke Paulus ha med Markus på den neste reisen. (Apg 15:36–41) Men omkring ti år senere var Markus sammen med Paulus i Roma. På det tidspunktet snakket Paulus rosende om ham, noe som viser at de var blitt venner igjen, og at Paulus nå så på Markus som pålitelig. (Flm 23, 24; se studienote til Kol 4:10.) Nå som Paulus har tillit til denne trofaste kristne mannen, sier han til Timoteus: «Ta med deg Markus, for han er til stor hjelp for meg i tjenesten.»

Tykikus: En kristen forkynner fra provinsen Asia som var til stor hjelp for Paulus. (Apg 20:2–4) Paulus satte stor pris på Tykikus og ga ham i oppdrag å overlevere brevene til kolosserne, til Filemon i menigheten i Kolossai og til efeserne. Tykikus var mer enn en kurer. Oppdraget hans gikk blant annet ut på å fortelle menighetene ‘alt om hvordan det gikk med’ Paulus. Det betydde sannsynligvis at han skulle fortelle dem om Paulus’ fangenskap, hvordan det sto til med ham, og hvilke behov han hadde. Paulus visste at hans «kjære bror og trofaste tjener» ville gjøre dette på en måte som ville trøste kolossernes hjerte og underbygge de viktige punktene i Paulus’ inspirerte budskap. (Kol 4:8, 9; se også Ef 6:21, 22.) Etter at Paulus ble løslatt fra fangenskapet, vurderte han å sende Tykikus til Kreta. (Tit 3:12) Og da Paulus var i fangenskap i Roma for andre gang, sendte han Tykikus til Efesos. – 2Ti 4:12.

Jeg har sendt Tykikus til Efesos: Paulus valgte ut Tykikus, en elsket og trofast medarbeider, til å besøke menigheten i Efesos, sannsynligvis for at han skulle tjene i Timoteus’ sted. (Se studienote til Kol 4:7.) Siden Timoteus visste at Tykikus snart skulle komme, og at menigheten ville være i gode hender, kan han ha følt at han med god samvittighet kunne dra fra Efesos for å besøke Paulus i Roma for siste gang. (2Ti 4:9) Dette verset inneholder Paulus’ siste skriftlige omtale av menigheten i Efesos. Men omkring 30 år senere var denne menigheten blant dem som Jesus sendte budskaper til i sin åpenbaring til apostelen Johannes. – Åp 2:1.

bokrullene: De bokrullene Paulus ba om å få, inneholdt trolig deler av de inspirerte hebraiske skrifter. Det greske ordet som er brukt her (biblịon), er beslektet med et ord (bịblos) som opprinnelig ble brukt om den bløte margen i papyrusplanter. (Se Ordforklaringer: «Bokrull»; «Papyrus».) Papyrus ble brukt til å lage et skrivemateriale, så begge de greske ordene ble etter hvert brukt om en bokrull eller en bok. (Mr 12:26; Lu 3:4; Apg 1:20; Åp 1:11) I De kristne greske skrifter kan det ordet Paulus bruker her, sikte til et kort skriftlig dokument (Mt 19:7; Mr 10:4), men det brukes oftere om skrifter i De hebraiske skrifter. (Lu 4:17, 20; Ga 3:10; He 9:19; 10:7) Ordet «bibel» er avledet av det greske ordet som er brukt her.

spesielt pergamentene: Pergament er et skrivemateriale av behandlet skinn fra sau, geit eller kalv. (Se Ordforklaringer: «Pergament».) Paulus sier ikke rett ut hva han siktet til med dette uttrykket. Han kan ha tenkt på skinnruller som inneholdt De hebraiske skrifter. Eller det kan ha dreid seg om pergamenter med hans egne notater eller skrifter. Ifølge enkelte greskkyndige kan det greske ordet for ‘pergamenter’ også sikte til notatbøker av pergament. Da Paulus skrev dette brevet, var han overbevist om at han hadde kjempet den gode kampen til siste slutt. (2Ti 4:6–8) Likevel ba han Timoteus om å ta med seg «bokrullene, spesielt pergamentene». Han ønsket tydeligvis å fortsette å styrke seg selv og andre ved hjelp av Guds inspirerte Ord.

Blant disse er Hymeneus og Aleksander: Disse mennene hadde «kastet fra seg» troen (1Ti 1:19) og spredte tydeligvis falsk lære. I 2Ti 2:16–18 sier Paulus at blant andre Hymeneus og Filetus hevdet at oppstandelsen allerede hadde skjedd. Disse mennene ‘brøt ned troen hos noen’. (Se studienoter til 2Ti 2:18.) Aleksander kan ha vært den kobbersmeden som er omtalt i 2Ti 4:14, 15, og som gjorde Paulus «mye vondt» og var «en innbitt motstander» av det budskapet Paulus og medarbeiderne hans forkynte. (Se studienote til 2Ti 4:14.) Uttrykket «blant disse er» antyder at det allerede fantes en god del personer som ikke hadde holdt fast ved troen, og som hadde negativ innflytelse på enkelte i den kristne menighet.

jeg har overgitt dem til Satan: Dette uttrykket sikter tydeligvis til det å ekskludere, eller utelukke, noen fra menigheten. Det var nødvendig å gå til et slikt skritt fordi de mennene som Paulus omtalte her, syndet med overlegg uten å angre. – Se studienote til 1Kt 5:5.

Kobbersmeden Aleksander: Paulus advarer Timoteus mot en viss Aleksander som hadde «vært en innbitt motstander» av det budskapet Paulus og medarbeiderne hans forkynte. (2Ti 4:15) Paulus kaller ham «kobbersmeden» og bruker da et gresk ord som i det første århundre kunne sikte til en hvilken som helst slags metallarbeider. Det er mulig at dette er den Aleksander som blir nevnt i 1Ti 1:20, og som tydeligvis var blitt utelukket fra menigheten. (Se studienoter.) Paulus sier ikke noe om hvordan denne mannen hadde gjort ham mye vondt. Noen mener at Aleksander kan ha vært involvert i arrestasjonen av Paulus og kanskje til og med kan ha vitnet falskt mot ham.

Jehova skal gjengjelde ham: Paulus viser her at han har tillit til at Gud vil gjengjelde kobbersmeden Aleksander etter det han har gjort. Den samme tanken kommer fram i flere vers i De hebraiske skrifter som omtaler Jehova Gud som den som gjengjelder mennesker etter det de gjør, enten det er snakk om noe godt eller noe ondt. Et eksempel er Sl 62:12, der salmisten sier: «Jehova, … du lønner hver enkelt etter det han gjør.» (Se også Sl 28:1, 4; Ord 24:12; Kla 3:64.) Paulus kommer med et lignende poeng i Ro 2:6, der han sier om Gud: «Han skal lønne hver og en etter det han har gjort.» Og som et sitat av Jehovas ord i 5Mo 32:35 sier Paulus i Ro 12:19: «Hevnen er min, jeg vil gjengjelde.» – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 2Ti 4:14.

Den holder ikke regnskap med krenkelser: Det greske verbet logịzomai, som her er gjengitt med «holder ... regnskap med», ble brukt i gammel tid om å foreta utregninger, for eksempel ved regnskapsføring. Det ble også brukt i betydningen «å tenke på» eller «å grunne over». (Se Flp 4:8, der dette greske verbet er gjengitt med «fortsett å tenke på».) En kjærlig person holder ikke regnskap med, eller grunner ikke over, «krenkelser» (eller: «urettferdig behandling»), for eksempel sårende ord eller handlinger, som om han skulle føre dem opp i en protokoll for at han ikke skulle glemme dem. Det samme greske verbet er brukt i 2Kt 5:19, der det kommer fram at Jehova ‘ser bort fra [bokst.: ‘ikke teller’] synder’ når han handler med sitt folk.

Da jeg forsvarte meg første gang: I romersk juridisk prosedyre kunne en anklaget person bli bedt om å forsvare seg under forskjellige stadier av en rettssak. Paulus sikter sannsynligvis til et innledende forsvar som han kom med under sitt nåværende, andre fangenskap i Roma, omkring år 65. Noen mener at Paulus kan ha siktet til et forsvar som han kom med under sitt tidligere fangenskap i Roma, omkring år 61. (Apg 28:16, 30) Men dette virker usannsynlig, for da må man spørre seg om hvorfor Paulus skulle skrive til Timoteus om hendelser som han kjente til fra før. – Kol 1:1, 2; 4:3.

måtte det ikke bli holdt imot dem: Paulus sikter tydeligvis til de brødrene som lot være å støtte ham ‘den første gangen han forsvarte seg’, noe han beskriver som en vond opplevelse. (2Ti 4:17) Men Paulus hadde lært av Kristus å tilgi andre. Jesus ble forlatt av sine nærmeste venner da han ble arrestert. (Mr 14:50) I likhet med Jesus ville ikke Paulus bære nag til sine brødre. – Se studienote til 1Kt 13:5.

fortsett … å hente styrke: Paulus oppfordrer Timoteus til å vende seg til ham som er en uuttømmelig Kilde til styrke, Jehova Gud. Han bruker det greske verbet endynamọo, som er beslektet med substantivet dỵnamis (kraft; styrke). Dette substantivet er brukt i 2Ti 1:8 i uttrykket «den kraften Gud gir». Et oppslagsverk sier at den verbformen Paulus bruker her, «viser at Timoteus har et vedvarende behov for å støtte seg til Gud, dvs. for å ‘fortsette å bli styrket’». Paulus brukte det samme verbet i Ef 6:10, der han oppfordret de kristne i Efesos: «Fortsett å få styrke fra Herren [Jehova Gud] ved hans veldige kraft.»

jeg har kjempet med villdyr i Efesos: Romerne kastet ofte forbrytere til villdyr på arenaene. Noen bibelkommentatorer mener at en slik straff ikke ble anvendt på romerske borgere som Paulus, men det finnes historiske beviser for at noen romerske borgere ble kastet til dyr eller ble tvunget til å kjempe med dem. Det Paulus beskrev i 2. Korinter, kan dreie seg om at han måtte kjempe med bokstavelige villdyr på en arena. (2Kt 1:8–10) Hvis Paulus ble kastet til bokstavelige dyr, var det sannsynligvis Guds inngripen som gjorde at han overlevde. (Se også Da 6:22.) Denne opplevelsen kan i så fall ha vært en av de mange gangene Paulus var «døden nær» i sin tjeneste. (2Kt 11:23) Andre bibelkommentatorer mener at Paulus her sikter til villdyr i overført betydning, og at han beskriver hvordan han kjempet med villdyrlignende motstandere i Efesos. – Apg 19:23–41.

Herren sto hos meg: Det er etter alt å dømme Jesus Kristus som Paulus her omtaler som den «Herren» som «ga [ham] kraft». (Se også 1Ti 1:12.) Det er selvfølgelig Jehova Gud som til syvende og sist er Kilden til kraft. Han gir sine tjenere styrke gjennom Jesus Kristus. – Jes 40:26, 29; Flp 4:13; 2Ti 1:7, 8; se også studienote til 2Ti 2:1.

jeg ble reddet fra løvens gap: Det er usikkert om denne uttalelsen skal oppfattes bokstavelig eller billedlig. (Se også studienote til 1Kt 15:32.) Hvis Paulus siktet til bokstavelige løver, ville den redningen han opplevde, sannsynligvis ha lignet på det som skjedde da Jehova reddet Daniel. (Da 6:16, 20–22) På den annen side mener en rekke bibelforskere at Paulus’ romerske statsborgerskap ville ha beskyttet ham mot å bli kastet til løvene. Uttrykket «løvens gap» kan være en metafor for ekstrem fare. (Se også Sl 7:2; 35:17.) Paulus’ ord kan være en hentydning til Davids inderlige bønn i Sl 22:21.

rettferdighetens krone: Eller: «rettferdighetens seierskrans». Paulus brukte det greske ordet som er gjengitt med «krone», også andre steder. I 1Kt 9:25, 26 brukte han det for eksempel om den bokstavelige kransen, eller kronen, som vinnerne av idrettskonkurranser fikk. I den samme passasjen skrev han at han håpet å få en langt bedre belønning – «en krans … som aldri visner». Paulus omtaler her den samme belønningen som «rettferdighetens krone». Når salvede kristne lever etter rettferdige normer helt til de dør, er Herren Jesus Kristus, her omtalt som «den rettferdige dommer», glad for å kunne gi dem denne kronen – udødelig liv i himmelen.

Herren: Som i det forrige verset sikter Paulus tydeligvis til Herren Jesus Kristus. – Se også 2Ti 4:8 og studienote.

skal redde meg fra alt ondt: På grunn av sin tro hadde Paulus opplevd mange ekstremt farlige situasjoner, deriblant ondsinnet forfølgelse. Han var også blitt angrepet av frafalne. Men Herren Jesus hadde alltid stått hos ham, gitt ham kraft og reddet ham. (2Ti 3:11; 4:14–17) På dette tidspunktet regnet ikke Paulus med å unngå døden. (2Ti 4:6–8) Men det han hadde opplevd tidligere, overbeviste ham om at Jesus ville fortsette å redde ham fra alt som kunne ødelegge hans tro eller gjøre ham uskikket til å få komme inn i Kristi «himmelske rike».

Akvilas: Paulus kaller denne trofaste kristne ektemannen og hans lojale kone, Priskilla (også kalt Priska), sine «medarbeidere». (Ro 16:3) De blir omtalt seks ganger i De kristne greske skrifter (Apg 18:18, 26; 1Kt 16:19; 2Ti 4:19), og hver gang blir de nevnt sammen. Navnet Priskilla er diminutivformen av navnet Priska. Paulus bruker den korte formen av navnet, og Lukas bruker den lange. Slike variasjoner var vanlige når det gjaldt romerske navn. Da keiser Claudius i år 49 eller i begynnelsen av år 50 forviste alle jøder fra Roma, bosatte Akvilas og Priskilla seg i Korint. Paulus kom dit om høsten i år 50. Han hadde samme håndverk som dette ekteparet, og de tre begynte å arbeide sammen som teltmakere. Akvilas og Priskilla hjalp utvilsomt Paulus med å bygge opp den nye menigheten i Korint. Akvilas var en mann fra Pontos, et område nord i Lilleasia langs Svartehavet. – Se Tillegg B13.

Priska og Akvilas: Dette trofaste ekteparet hadde forlatt Roma da keiser Claudius forviste alle jødene derfra en gang i år 49 eller i begynnelsen av år 50. Claudius døde i år 54, og da Paulus skrev sitt brev til de kristne i Roma, omkring år 56, hadde Priska og Akvilas flyttet tilbake dit. (Se studienote til Apg 18:2.) Paulus omtaler dem som sine medarbeidere. Det greske ordet for «medarbeider», synergọs, står tolv ganger i De kristne greske skrifter, for det meste i de brevene Paulus skrev. (Ro 16:9, 21; Flp 2:25; 4:3; Kol 4:11; Flm 1, 24) Det er verdt å merke seg at Paulus i 1Kt 3:9 sier: «Vi er Guds medarbeidere.»

Onesiforos: Denne trofaste kristne mannen støttet Paulus lojalt og uselvisk på en enestående måte. Paulus roser ham for «alt det han [tidligere] gjorde i sin tjeneste i Efesos». Det virker sannsynlig at Timoteus kjente ham. Formuleringen «da han [Onesiforos] var i Roma» viser at Onesiforos hadde reist dit, men det framgår ikke av beretningen om han hadde gjort det for å treffe Paulus, eller om det var av en annen grunn. (2Ti 1:17, 18) Paulus ber her om at Gud må velsigne husstanden til Onesiforos. Senere, da Paulus avslutter dette brevet, sender han dem sine hilsener. – 2Ti 4:19.

Hils til Priska og Akvilas: Paulus hadde kjent dette gjestfrie ekteparet i rundt 15 år. Priska og Akvilas hadde arbeidet hardt for å bygge opp menighetene på flere steder. De møtte Paulus første gang i Korint etter at de var blitt tvunget til å forlate Roma. (Apg 18:1–3; 1Kt 16:19) Deretter flyttet de til Efesos (Apg 18:18, 19, 24–26), tilbake til Roma for en tid (Ro 16:3, 4) og så igjen til Efesos, der Timoteus nå tjente. – Se studienoter til Apg 18:2; Ro 16:3.

husstanden til Onesiforos: Se studienote til 2Ti 1:16.

Gjør alt du kan for å komme før vinteren: Paulus ønsker at Timoteus skal reise til Roma før vinteren, sannsynligvis fordi det kunne være for farlig å foreta en slik reise i de harde vintermånedene. I oldtiden var det vanskelig å seile på Middelhavet sent på høsten, om vinteren og tidlig på våren. I den perioden blåste det oftere opp til storm, og stormene var farligere. (Apg 27:9–44; se også Mediegalleri: «Apostlenes gjerninger: Paulus’ reise til Roma og hans første fangenskap der».) Kraftigere skydekke – sammen med regn, snø og tåke – ga dessuten dårligere sikt og gjorde det vanskelig å navigere. Sjøfolk hadde ikke noe kompass å styre etter, så de måtte først og fremst basere seg på landemerker og posisjonene til solen, månen og stjernene. En annen faktor var at hvis Timoteus kom før vinteren og hadde med seg den kappen som Paulus hadde lagt igjen i Troas, ville Paulus ha noe varmt å ha på seg mens han satt i fangenskap i de kalde vintermånedene. – 2Ti 4:13; se også Mediegalleri: «Ta med deg kappen».

med den ånd dere legger for dagen: Bokstavelig: «med deres ånd». Ordet «ånd» sikter i denne sammenhengen til den indre drivkraften eller dominerende innstillingen som får en person til å si eller gjøre ting på en bestemt måte. Bibelen snakker for eksempel om «den milde og rolige ånd». (1Pe 3:4) I 2Ti 1:7 nevner Paulus «en ånd som gir kraft, kjærlighet og et sunt sinn», som kontrast til «en ånd som gjør oss feige». Han avslutter brevet til Timoteus med å si: «Måtte Herren være med den ånd du legger for dagen.» (2Ti 4:22) Akkurat som en enkeltperson kan ha en bestemt ånd, kan en gruppe mennesker også ha det. Her i de avsluttende ordene til galaterne, og også i brevet til filipperne, bruker Paulus flertallspronomenet «dere» for å uttrykke sitt ønske om at alle i disse menighetene må ha en ånd som er i harmoni med Guds vilje og Kristi eksempel. – Flp 4:23.

den ånd dere legger for dagen: Det at Paulus bruker flertallspronomenet «dere», betyr sannsynligvis at han retter ordene sine til alle dem som er nevnt i versene 1 og 2, også «menigheten som samles i [Filemons] hus». (Flm 2 og studienote) Paulus uttrykker et ønske om at Jesu Kristi ufortjente godhet må være med deres «ånd». Her sikter ordet «ånd» til den indre drivkraften eller dominerende innstillingen som får dem til å si eller gjøre ting på en bestemt måte. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Med Kristi velsignelse ville de klare å fortsette å si og gjøre ting på en måte som var i harmoni med Guds vilje og Kristi eksempel. – Ga 6:18 og studienote; Flp 4:23.

Herren: Sikter tydeligvis til Herren Jesus Kristus. – Se også Ga 6:18; Flp 4:23; 1Te 5:28; Flm 25.

med den ånd du legger for dagen: Bokstavelig: «med din ånd», det vil si med den innstillingen som preger deg. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Paulus avslutter dette brevet med å uttrykke sitt håp om at Timoteus’ positive ånd, eller holdning, ville bli velsignet. – Se studienoter til Ga 6:18; Flm 25.

med dere: I sin henvendelse til Timoteus hadde Paulus nettopp brukt det greske entallspronomenet for «du». Nå bytter han til flertallspronomenet for «dere». Det betyr sannsynligvis at Paulus ville at dette personlige brevet skulle bli lest opp for andre, deriblant menigheten i Efesos, der Timoteus tydeligvis tjente på den tiden.