2. Tessaloniker 3:1–18

3  Til slutt, brødre: Fortsett å be for oss+ – be om at Jehovas ord må fortsette å spre seg raskt+ og bli æret, slik som hos dere,  og be om at vi må bli reddet fra onde mennesker+ som vil skade oss. For det er ikke alle som har tro.+  Men Herren er trofast, og han skal styrke dere og beskytte dere mot den onde.+  Og som tjenere for Herren har vi tillit til at dere følger og vil fortsette å følge vår veiledning.  Måtte Herren fortsette å lede deres hjerte, så dere kan elske Gud+ og holde ut+ for Kristi skyld.  Nå gir vi dere veiledning, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn om å trekke dere bort fra hver bror som lever et uordentlig liv+ og ikke retter seg etter den tradisjonen dere* fikk fra oss.+  Dere vet jo selv hvordan dere bør etterligne oss,+ for vi oppførte oss ikke på en uordentlig måte blant dere,  og vi spiste heller ikke hos noen uten å betale for oss.+ Tvert imot, med slit og strev arbeidet vi natt og dag, så vi ikke skulle legge en økonomisk byrde på noen av dere.+  Vi har riktignok rett til å få noe,+ men vi ønsket å være et eksempel som dere kunne følge.+ 10  Ja, da vi var hos dere, pleide vi å gi dere dette påbudet: «Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise.»+ 11  For vi hører at noen blant dere lever på en uordentlig måte.+ De arbeider ikke i det hele tatt, men blander seg bort i ting som de ikke har noe med.+ 12  Slike mennesker pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide stille og fredelig og spise mat de selv har tjent til.+ 13  Men dere, brødre, gi ikke opp når det gjelder å gjøre det som er godt.+ 14  Og hvis noen ikke er lydig mot det vi sier i dette brevet, da skal dere merke dere ham og slutte med å omgås ham,+ for at han kan skamme seg. 15  Se likevel ikke på ham som en fiende, men fortsett å rettlede ham+ som en bror. 16  Måtte fredens Herre selv bestandig gi dere fred på alle måter.+ Måtte Herren være med dere alle. 17  Med min egen hånd+ skriver jeg, Paulus, denne hilsenen, som er et tegn i alle mine brev. Slik er håndskriften min. 18  Måtte vår Herre Jesu Kristi ufortjente godhet være med dere alle.

Fotnoter

El. muligens: «de».

Studienoter

Jehovas ord: Eller: «Jehovas budskap». Uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter, der det ofte sikter til et inspirert profetisk budskap fra Jehova. (Noen eksempler er Jes 1:10; Jer 1:4, 11; Ese 3:16; 6:1; 7:1; Jon 1:1.) I De kristne greske skrifter sikter uttrykket til det kristne budskap som kommer fra Jehova Gud og handler om den viktige rollen Jesus Kristus har i gjennomføringen av Guds hensikt. I Apostlenes gjerninger brukes det ofte i beskrivelser av hvordan kristendommen ble utbredt.​ – Apg 8:25; 12:24; 13:44, 48, 49; 15:35, 36; 16:32; 19:20; les om bruken av Guds navn i dette verset i Tillegg C3 innledning; 1Te 1:8.

Jehovas ord: Se studienote til 1Te 1:8 og Tillegg C3 innledning; 2Te 3:1.

må fortsette å spre seg raskt: Bokstavelig: «må løpe». Det greske verbet for «å løpe» brukes her billedlig i betydningen «å skje fort og uten hindring». Bildet med et budskap som løper fra person til person var ikke uvanlig i oldtidens verden. Men det er mulig at Paulus her tenkte på Sl 147:15, der det står at Guds ord «løper raskt av sted». Det ser ut til at begge skriftstedene personifiserer Jehovas ord ved å omtale det som en rask budbringer, eller løper, som skynder seg til bestemmelsesstedet for å utføre sin herres vilje. Paulus oppfordrer tydeligvis de kristne i Tessalonika til å be om at han og medarbeiderne hans må kunne spre sannhetens ord raskt og uten hindringer. Også i 1Te 1:8 nevner Paulus at Jehovas ord var blitt spredt over store områder på kort tid. – Jevnfør Mt 24:14; Mr 13:10.

bli æret: Det vil si bli høyt verdsatt og tatt imot «ikke … som menneskers ord, men … som Guds ord». – 1Te 2:13.

tro: Ordet «tro» er en oversettelse av det greske ordet pịstis, som i første rekke overbringer tanken om tillit, tiltro og fast overbevisning. I He 11:1 gir Paulus en inspirert definisjon av ordet «tro». I likhet med kjærlighet blir troen best definert gjennom en beskrivelse av hvordan den kommer til uttrykk i handling. (Jak 2:18, 22; se studienote til Joh 3:16.) Bibelen viser at de kristnes tro bør vokse og bli sterkere. Jesu disipler sa: «Gi oss mer tro.» (Lu 17:5) Paulus roste de kristne i Tessalonika ved å si: «Deres tro blir sterkere og sterkere.» (2Te 1:3; se også 2Kt 10:15.) I Galaterne er «tro» nevnt over 20 ganger, og i de fleste tilfellene er det snakk om tro på Gud eller Kristus, som i dette verset. (Ga 3:6, 11) I 2Te 3:2 sier Paulus: «Det er ikke alle som har tro.» For å få sterk tro må man få av Jehovas hellige ånd.

det er ikke alle som har tro: Paulus sikter her til de ‘onde menneskene som ville skade’ ham og trosfellene hans ved å forfølge dem. (2Te 3:2, 3) Men Paulus’ ord om å mangle tro gjelder flere enn disse. Paulus hadde selv sett mange eksempler på det. Presentert for de samme bevisene er det noen som utvikler tro, mens andre ikke gjør det. (Apg 14:1–4; 17:32–34; He 11:3) Paulus’ uttalelse betyr ikke at visse personer aldri kan klare å få tro. Men ekte tro er et trekk ved Guds hellige ånds frukt. (Ga 5:22 og studienote) I brevene sine oppfordrer Paulus derfor trosfellene sine til å la Guds ånd lede dem i livet. (Ga 5:16, 25; 1Te 5:19) Det ville føre til at de fullt ut kunne oppfatte de bevisene som utgjør et solid grunnlag for tro. (He 11:1) For å få hjelp av den hellige ånd må de kristne be Gud om å få den (Lu 11:9–13; 17:5) og studere hans Ord, som er inspirert av den hellige ånd. (2Ti 3:16, 17) De som ikke vil ha slik hjelp, får ikke tro, uansett hvor overveldende bevisene er.

De arbeider ikke i det hele tatt: De personene Paulus omtaler her, var tydeligvis friske, men ville ikke arbeide for å forsørge seg selv. De ville heller snylte på andre, stikk i strid med Guds advarsler mot det å være lat. (Ord 6:6–11; 10:4, 5; 13:4; 20:4; 24:30–34) Noen kan feilaktig ha tenkt at Jesu Kristi nærvær var rett rundt hjørnet, og de brukte det som en unnskyldning for å ikke arbeide. (2Te 2:1, 2) Det er mulig at de la en økonomisk byrde på menigheten eller på noen av menighetens medlemmer. – 2Te 3:8.

blander seg bort i ting som de ikke har noe med: Paulus bruker her et ordspill som var vanlig blant greske skribenter i gammel tid. Uttrykket «blander seg bort i» antyder at man har en usunn nysgjerrighet rundt ting man ikke har noe med eller ikke har noe ansvar for. Ifølge et oppslagsverk kan hele formuleringen gjengis med «holder seg ikke travelt opptatt, men er travelt opptatt med unyttige ting».

merke dere ham: Det greske ordet som er oversatt med «merke», betyr bokstavelig «sette et tegn på». I denne sammenhengen formidler det tanken om «å legge spesielt merke til en person». Etter at menigheten var blitt offentlig advart mot en bestemt gal oppførsel, skulle de enkelte kristne ‘merke seg’ personer som oppførte seg på den måten.

og slutte med å omgås ham: En i menigheten som levde «på en uordentlig måte», praktiserte ikke alvorlig synd som han kunne bli ekskludert for. (2Te 3:11) Men han fortsatte å oppføre seg på en måte som kunne ødelegge menighetens rykte og påvirke andre kristne. Paulus sier derfor til de kristne at de skal «slutte med å omgås» ham, altså ikke være sammen med ham sosialt. (Jevnfør 2Ti 2:20, 21.) Det kunne få den uordentlige til å innse at han måtte rette seg etter bibelske prinsipper. Trosfellene ville ikke ta fullstendig avstand fra ham, for Paulus sa at de skulle fortsette «å rettlede ham som en bror». – Se studienote til 2Te 3:15.

tradisjonene: Det greske ordet parạdosis, som her er gjengitt med «tradisjonene», betegner noe som er overlevert, for eksempel informasjon, instrukser eller skikker som er blitt ført videre for at andre skal følge dem. I De kristne greske skrifter blir ordet noen ganger brukt om gode tradisjoner, det vil si tradisjoner som var en rettmessig del av den sanne tilbedelse. (2Te 2:15; 3:6) For eksempel kunne den informasjonen Paulus hadde fått når det gjaldt feiringen av Herrens kveldsmåltid, med rette bli gitt videre til de kristne menighetene som en kjærkommen kristen tradisjon. (1Kt 11:23) Det samme greske ordet blir ofte brukt om tradisjoner som var feilaktige, eller som ble fulgt eller betraktet på en måte som gjorde at de ble skadelige og uakseptable. – Mt 15:2, 3; Mr 7:3, 5, 13; Kol 2:8.

Nå gir vi dere veiledning: Paulus begynner her å drøfte et problem som menigheten i Tessalonika måtte gjøre noe med. Sammenhengen viser at noen ikke arbeidet i det hele tatt for å forsørge seg, men blandet seg bort i ting som de ikke hadde noe med. (Se studienoter til 2Te 3:11.) Paulus gir klar veiledning om at de «skal arbeide stille og fredelig og spise mat de selv har tjent til». – 2Te 3:12.

å trekke dere bort: Paulus råder menighetens medlemmer til ‘å trekke seg bort’ fra dem som levde «et uordentlig liv». Det vil si at de skulle unngå dem, etter alt å dømme ved å ikke være sammen med dem sosialt. – Se studienoter til 2Te 3:14.

lever et uordentlig liv: Et oppslagsverk forklarer at dette uttrykket sikter til det å «oppføre seg uansvarlig … og tydeligvis mangle respekt for etablert skikk og bruk og for veiledning som er gitt». – Se studienote til 1Ti 5:14.

den tradisjonen: Eller: «de instruksene». Som i 2Te 2:15 sikter Paulus her til tradisjoner som var en rettmessig del av den sanne tilbedelse. – Se studienote til 1Kt 11:2.

uten å betale for oss: Det samme greske ordet er brukt i Mt 10:8: «Dere har fått det gratis – gi det gratis

med slit og strev arbeidet vi natt og dag: Det er mulig at Paulus sikter til sitt harde fysiske arbeid som teltmaker. (Apg 18:3) Han håpet at han og medarbeiderne hans skulle være et godt eksempel for de kristne i Tessalonika og andre steder ved at de forsørget seg selv. – Apg 20:34, 35; 1Te 2:9; 2Te 3:7–10; se Mediegalleri: «Paulus arbeider for å forsørge seg selv i tjenesten i Tessalonika».

«Hvis noen ikke vil arbeide, skal han heller ikke spise»: Paulus siterer veiledning som han tidligere hadde gitt de kristne i Tessalonika. Veiledningen utgjør normen for alle kristne når det gjelder det å være arbeidsom og flittig. Som sammenhengen viser, var ikke menigheten forpliktet til å sørge materielt for dem som kunne arbeide, men ikke ville det. (2Te 3:6–15) Man finner ikke uttalelsen ordrett i De hebraiske skrifter. Men prinsippet kan være basert på slike skriftsteder som Sl 128:2; Ord 10:4; 19:15.

De arbeider ikke i det hele tatt: De personene Paulus omtaler her, var tydeligvis friske, men ville ikke arbeide for å forsørge seg selv. De ville heller snylte på andre, stikk i strid med Guds advarsler mot det å være lat. (Ord 6:6–11; 10:4, 5; 13:4; 20:4; 24:30–34) Noen kan feilaktig ha tenkt at Jesu Kristi nærvær var rett rundt hjørnet, og de brukte det som en unnskyldning for å ikke arbeide. (2Te 2:1, 2) Det er mulig at de la en økonomisk byrde på menigheten eller på noen av menighetens medlemmer. – 2Te 3:8.

blander seg bort i ting som de ikke har noe med: Paulus bruker her et ordspill som var vanlig blant greske skribenter i gammel tid. Uttrykket «blander seg bort i» antyder at man har en usunn nysgjerrighet rundt ting man ikke har noe med eller ikke har noe ansvar for. Ifølge et oppslagsverk kan hele formuleringen gjengis med «holder seg ikke travelt opptatt, men er travelt opptatt med unyttige ting».

fortsett å rettlede ham som en bror: Det greske ordet som er oversatt med «å rettlede», kan sikte til streng veiledning, men rommer ikke tanken om uvennlighet eller fiendtlighet. Motivet bak slik rettledning eller veiledning er kjærlig omtanke for personen. – Apg 20:31; se studienote til 1Te 5:12.

merke dere ham: Det greske ordet som er oversatt med «merke», betyr bokstavelig «sette et tegn på». I denne sammenhengen formidler det tanken om «å legge spesielt merke til en person». Etter at menigheten var blitt offentlig advart mot en bestemt gal oppførsel, skulle de enkelte kristne ‘merke seg’ personer som oppførte seg på den måten.

og slutte med å omgås ham: En i menigheten som levde «på en uordentlig måte», praktiserte ikke alvorlig synd som han kunne bli ekskludert for. (2Te 3:11) Men han fortsatte å oppføre seg på en måte som kunne ødelegge menighetens rykte og påvirke andre kristne. Paulus sier derfor til de kristne at de skal «slutte med å omgås» ham, altså ikke være sammen med ham sosialt. (Jevnfør 2Ti 2:20, 21.) Det kunne få den uordentlige til å innse at han måtte rette seg etter bibelske prinsipper. Trosfellene ville ikke ta fullstendig avstand fra ham, for Paulus sa at de skulle fortsette «å rettlede ham som en bror». – Se studienote til 2Te 3:15.

veileder: Eller: «formaner». Det greske ordet som er brukt her (nouthetẹo), er et sammensatt ord som består av ordet for «sinn» (nous) og ordet for «å legge» (tịthemi). Det kan bokstavelig gjengis med «å legge sinn i». I noen sammenhenger brukes det i betydningen «å rettlede; å advare», for eksempel i 1Te 5:14.

fortsett å rettlede ham som en bror: Det greske ordet som er oversatt med «å rettlede», kan sikte til streng veiledning, men rommer ikke tanken om uvennlighet eller fiendtlighet. Motivet bak slik rettledning eller veiledning er kjærlig omtanke for personen. – Apg 20:31; se studienote til 1Te 5:12.

som er et tegn i alle mine brev. Slik er håndskriften min: Paulus avslutter noen av brevene sine med å skrive en hilsen med sin egen hånd. (1Kt 16:21; Kol 4:18) Her legger han til at dette er et ekte «tegn» på at brevet er fra ham. Det kan være at tessalonikerne tidligere hadde fått et brev som man feilaktig mente kom fra Paulus, og som ble tolket slik at det antydet at «Jehovas dag allerede» hadde kommet. (2Te 2:1, 2) ‘Tegnet’ gjorde etter alt å dømme tessalonikerne trygge på at dette andre brevet til dem virkelig var fra Paulus.

Multimedia

Paulus skriver en hilsen til de kristne i Tessalonika med sin egen hånd
Paulus skriver en hilsen til de kristne i Tessalonika med sin egen hånd

Paulus skriver under sitt andre brev til tessalonikerne mens Silvanus og Timoteus ser på. Noen kristne i Tessalonika trodde tydeligvis at Jehovas dag var rett rundt hjørnet. Det er mulig at de hadde denne oppfatningen fra et brev som ble sagt å komme fra Paulus, og som sirkulerte i menigheten der. (2Te 2:1, 2) Men Paulus gjorde trosfellene sine oppmerksomme på at den oppfatningen ikke var riktig. For å bekrefte at dette brevet virkelig var fra ham, skrev Paulus en hilsen med sin egen hånd.