2. Tessaloniker 2:1–17

2  Brødre, når det gjelder vår Herre Jesu Kristi nærvær+ og det at vi skal bli samlet hos ham,+ ber vi dere:  Bli ikke raskt brakt ut av likevekt eller urolige på grunn av påstander om at Jehovas dag+ allerede er her – enten de kommer gjennom en inspirert uttalelse,+ et muntlig budskap eller et brev som sies å være fra oss.  La ingen villede dere på noen måte, for først må frafallet+ komme og lovløshetens menneske+ komme til syne, han som er tilintetgjørelsens sønn.+  Han står imot og opphøyer seg over alle såkalte guder og alt som blir tilbedt. Som følge av det setter han seg i Guds tempel og utgir seg offentlig for å være en gud.  Husker dere ikke at jeg pleide å snakke med dere om dette da jeg var hos dere?  Og nå vet dere hva som fungerer som en tilbakeholdende kraft, slik at den lovløse først vil komme til syne når tiden er inne.  Ja, denne lovløsheten er en hemmelighet som allerede er i virksomhet,+ men den vil bare være hemmelig fram til han som nå fungerer som en tilbakeholdende kraft, er borte.  Da skal den lovløse komme til syne, han som Herren Jesus skal utrydde med sin munns ånd+ og tilintetgjøre når hans nærvær blir tilkjennegitt.+  Men det er Satan som står bak den lovløses nærvær.+ Satan setter ham i stand til å gjøre kraftige gjerninger og løgnaktige tegn og undere+ 10  og til å bedra folk med all slags urettferdighet.+ Dette villeder dem som kommer til å bli utslettet fordi de ikke tok imot og elsket sannheten, så de kunne bli frelst. 11  Derfor lar Gud en bedragersk påvirkning villede dem, slik at de begynner å tro på løgnen.+ 12  Og på grunn av dette skal de alle bli dømt – fordi de ikke trodde på sannheten, men gledet seg over urettferdigheten. 13  Når det gjelder dere, brødre, som er elsket av Jehova, må vi alltid takke Gud for dere. For fra begynnelsen utvalgte Gud dere+ til frelse ved å gjøre dere hellige+ med sin ånd og ved deres tro på sannheten. 14  Han kalte dere til dette gjennom det gode budskap vi forkynner, for at dere skulle oppnå den herlighet+ som vår Herre Jesus Kristus har.+ 15  Stå derfor fast,+ brødre, og hold fast ved de tradisjonene som dere ble undervist i,+ enten det var gjennom et muntlig budskap eller gjennom et brev fra oss. 16  Gud, vår Far, har elsket oss,+ og han har ved sin ufortjente godhet gitt oss evig trøst og et godt håp.+ Måtte han og vår Herre Jesus Kristus 17  trøste deres hjerte og styrke dere,*+ så dere alltid kan gjøre og si det som er godt.

Fotnoter

El.: «gjøre dere faste».

Studienoter

under Kristi nærvær: Ordet «nærvær» forekommer første gang i Mt 24:3, der noen av Jesu disipler spør ham om «tegnet på [hans] nærvær». Det sikter til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa. Mange oversettelser gjengir det med «komme», men det betyr bokstavelig «det å være ved siden av». Hans nærvær skulle strekke seg over en periode, ikke bare være en ankomst. Denne betydningen av parousịa framgår av Mt 24:37–39, der «Noahs dager ... før flommen» blir sammenlignet med «Menneskesønnens nærvær». Og i Flp 2:12 bruker Paulus parousịa for å omtale sitt «nærvær» som en kontrast til sitt «fravær». (Se studienote til 1Kt 16:17.) Paulus forklarer altså at de som tilhører ham, det vil si de som er Kristi åndssalvede brødre og søstre og er hans medarvinger, skulle bli oppreist til himmelsk liv en tid etter at Jesus var blitt innsatt som himmelsk Konge i Guds rike.

vår Herre Jesu Kristi nærvær: Det greske ordet som er gjengitt med «nærvær», er parousịa, som bokstavelig betyr «det å være ved siden av». Det sikter til en tidsperiode, ikke bare en ankomst. I denne sammenhengen sikter det til Jesu Kristi nærvær som Konge fra han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge ved begynnelsen av de siste dager for denne verdensordningen. – Se studienote til 1Kt 15:23; Ordforklaringer: «Nærvær».

Jehovas dag: Bibelen bruker uttrykket «Jehovas dag» om spesielle tidsperioder da Jehova Gud har fullbyrdet dom over fiendene sine og herliggjort sitt store navn. Uttrykket har sin bakgrunn i De hebraiske skrifter. (Man finner eksempler på dette i Jes 13:6; Ese 7:19; Joe 1:15; Am 5:18; Ob 15; Sef 1:14; Sak 14:1; Mal 4:5.) Profeten Joel omtaler «Jehovas store og ærefryktinngytende dag». (Joe 2:31) Peter siterte dette skriftstedet på pinsedagen i år 33, som det framgår av Apg 2:20. (Se studienote til Apg 2:20.) I den første oppfyllelsen av Joels profeti kom Jehovas dag over Jerusalem i år 70. Her i 1Te 5:2 sikter Paulus til en framtidig Jehovas dag som tilsvarer den ‘store trengsel’ som Jesus forutsa i Mt 24:21. – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 1Te 5:2.

evnen til å bedømme inspirerte uttalelser: Dette uttrykket, som bokstavelig betyr «bedømmelser av ånder», sikter til den mirakuløse evnen til å forstå inspirerte uttalelser. Denne gaven innbefattet sannsynligvis evnen til å forstå om en uttalelse var inspirert av Gud, eller om den kom fra en annen kilde. Denne evnen gjorde det uten tvil lettere å beskytte menigheten mot falske profeter. (2Kt 11:3, 4; 1Jo 4:1) Den må også ha hjulpet apostlene og de eldste i Jerusalem til å slå fast hvilke deler av Loven som skulle bli sett på som de «nødvendige tingene» de kristne skulle rette seg etter. (Apg 15:19, 20, 28, 29) De kristne trengte også hjelp til å bedømme hvilke brev og skrifter som skulle sirkulere blant menighetene, og til å bedømme hvilke som skulle bli en del av den bibelske kanon. Apostelen Peter pekte for eksempel på at noen av Paulus’ skrifter utgjorde en del av de inspirerte Skrifter, da han skrev: «De uvitende og svake forvrenger [Paulus’ brev]. Det gjør de også med resten av Skriftene.» (2Pe 3:16) Vi kan være sikre på at prosessen med å velge ut hvilke bøker Bibelens kanon skulle omfatte, ble ledet av Guds ånd, utvilsomt ved hjelp av brødre som hadde evnen til å bedømme inspirerte uttalelser. – 2Ti 3:16; se Ordforklaringer: «Kanon»; «Ånd».

som er et tegn i alle mine brev. Slik er håndskriften min: Paulus avslutter noen av brevene sine med å skrive en hilsen med sin egen hånd. (1Kt 16:21; Kol 4:18) Her legger han til at dette er et ekte «tegn» på at brevet er fra ham. Det kan være at tessalonikerne tidligere hadde fått et brev som man feilaktig mente kom fra Paulus, og som ble tolket slik at det antydet at «Jehovas dag allerede» hadde kommet. (2Te 2:1, 2) ‘Tegnet’ gjorde etter alt å dømme tessalonikerne trygge på at dette andre brevet til dem virkelig var fra Paulus.

Jehovas dag: Se studienote til 1Te 5:2 og Tillegg C3 innledning; 2Te 2:2.

gjennom en inspirert uttalelse: Eller: «gjennom en ånd». (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Det greske ordet pneuma (ofte gjengitt med «ånd») blir noen ganger brukt i forbindelse med former for kommunikasjon. I dette verset står det for eksempel sammen med «et muntlig budskap» og «et brev». Dette greske ordet blir gjengitt med «inspirert uttalelse» også i en del andre vers. – 1Ti 4:1; 1Jo 4:1, 2, 3, 6; Åp 16:13, 14; jevnfør studienote til 1Kt 12:10.

et brev som sies å være fra oss: Noen i menigheten i Tessalonika hevdet bestemt at Jesu Kristi nærvær var rett rundt hjørnet. Det er også mulig at et brev som man feilaktig mente kom fra Paulus, ble tolket slik at det antydet at «Jehovas dag» hadde kommet. Dette kan i så fall være årsaken til at Paulus understreket ektheten av sitt andre brev ved å si: «Med min egen hånd skriver jeg, Paulus, denne hilsenen, som er et tegn i alle mine brev. Slik er håndskriften min.» – Se studienote til 2Te 3:17.

å vende seg bort fra Moseloven: Bokstavelig: «frafall fra Moses». Det greske substantivet apostasịa som er brukt her, kommer fra verbet afịstemi, som bokstavelig betyr «tre til side fra; fjerne seg fra». Avhengig av sammenhengen kan verbet blant annet oversettes med «trekke seg bort; ta avstand fra». (Apg 19:9; 2Ti 2:19) Substantivet betyr «svik; det å forlate; opprør» og forekommer to ganger i De kristne greske skrifter, her og i 2Te 2:3. I klassisk gresk ble substantivet brukt om politisk frafall, og verbet brukes tydeligvis i denne betydningen i Apg 5:37, der det fortelles om galileeren Judas som «fikk [eller: «trakk», en form av afịstemi] mange med seg». Septuaginta bruker verbet i 1Mo 14:4 om et politisk opprør og substantivet apostasịa i Jos 22:22; 2Kr 29:19; Jer 2:19 som en oversettelse av de hebraiske uttrykkene for «opprør» og «illojalitet». I De kristne greske skrifter blir substantivet apostasịa først og fremst brukt om religiøst frafall – det at man trekker seg tilbake fra eller tar avstand fra den sanne tilbedelse og tjenesten for Gud. Man forkaster altså det man tidligere har bekjent seg til, og gir fullstendig slipp på de prinsippene og den troen man har hatt.

lovløsheten: Det greske ordet som er gjengitt med «lovløshet», rommer tanken om krenkelse av og forakt for lover, om at mennesker oppfører seg som om det ikke fantes lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det at man ignorerer Guds lover. – Mt 7:23; 2Kt 6:14; 2Te 2:3–7; 1Jo 3:4.

når hans nærvær blir tilkjennegitt: Paulus sikter ikke her til hele Kristi usynlige nærvær, men til en hendelse mot slutten av dette nærværet. På det tidspunktet vil Kristi nærvær bli tilkjennegitt, eller komme til uttrykk på en måte som er tydelig for alle. (Lu 21:25–28; se Ordforklaringer: «Nærvær».) Det Paulus sier her, viser at «lovløshetens menneske», som allerede var i virksomhet i det første århundre, fortsatt skulle eksistere under Kristi nærvær. Dette tyder på at Paulus sikter til en gruppe, et kollektivt menneske, og ikke til én bestemt person. (Se studienote til 2Te 2:3.) Når Guds dom blir fullbyrdet over «lovløshetens menneske», vil det ikke bare være tydelig at Kristus er nærværende som Konge, men også at den ‘store trengsel’ som han forutsa, er i gang. – Mt 24:21; se Ordforklaringer: «store trengsel, Den».

denne lovløsheten er en hemmelighet: Ordet «hemmelighet» er en gjengivelse av det greske ordet mystẹrion, som betegner noe som ligger utenfor normal forståelse. Det blir brukt i lignende betydning i Åp 17:5, 7. (Les om andre forekomster av dette greske ordet i studienote til Mt 13:11.) Når det gjelder «lovløshetens menneske», var det til en viss grad en hemmelighet hvem dette var, for det hadde ennå ikke stått fram en tydelig, gjenkjennelig gruppe som ledet an i frafallet. Men denne hemmeligheten var allerede … i virksomhet fordi frafalne snek seg inn i menigheten og prøvde å påvirke andre til lovløshet. – Apg 15:24; se studienote til 2Te 2:3.

tilintetgjørelsens sønn: I denne sammenhengen sikter uttrykket til Judas Iskariot. Ved at han med vilje forrådte Guds Sønn, førte han evig tilintetgjørelse over seg selv – han er ikke verdig til å få en oppstandelse. Det samme uttrykket brukes i 2Te 2:3 om «lovløshetens menneske». På Bibelens grunnspråk blir ordet «sønn(er)» av og til brukt i overført betydning om noen som følger en bestemt handlemåte eller legger bestemte egenskaper for dagen. Noen eksempler er slike uttrykk som «sønner av Den Høyeste», «lysets sønner og dagens sønner», «Rikets sønner», «den ondes sønner» og «Djevelens sønn». (Lu 6:35; 1Te 5:5; Mt 13:38; Apg 13:10) I tråd med dette kan ordet «sønn» også brukes i forbindelse med den dommen eller det resultatet som venter enkelte på grunn av en bestemt handlemåte eller bestemte egenskaper. Det uttrykket som i 2Sa 12:5 er gjengitt med «fortjener å dø», lyder bokstavelig «er en dødens sønn». I Mt 23:15 brukes det bokstavelige uttrykket «en sønn av Gehenna» om en som fortjener evig tilintetgjørelse. Det var etter alt å dømme dette Jesus mente da han kalte Judas Iskariot «tilintetgjørelsens sønn». – Se studienote til Mt 23:15 og Ordforklaringer: «Gehenna».

først må frafallet komme: Noen av de kristne i Tessalonika var blitt villedet når det gjaldt «vår Herre Jesu Kristi nærvær» og «Jehovas dag». Paulus minnet dem derfor om to ting som måtte skje først: (1) Frafallet måtte komme (se studienoten til frafallet i dette verset), og (2) «lovløshetens menneske» måtte komme til syne. (2Te 2:1–3) Det Paulus sa om at den kristne menighet skulle bli berørt av et omfattende frafall, stemmer overens med Jesu illustrasjon om hveten og ugresset. (Mt 13:24–30, 36–43) Paulus kom også med andre profetiske advarsler om at frafalne skulle snike seg inn i menigheten. Senere gjorde apostelen Peter det samme. – Apg 20:29, 30; 1Ti 4:1–3; 2Ti 4:3, 4; 2Pe 2:1–3.

frafallet: Det greske substantivet apostasịa som er brukt her, kommer fra et verb som bokstavelig betyr «tre til side fra; fjerne seg fra». Substantivet betyr «svik; det å forlate; opprør». Det betegner altså noe mer enn bare å gli bort på grunn av åndelig svakhet eller tvil. (Se studienote til Apg 21:21.) I klassisk gresk ble substantivet brukt om politisk frafall eller opprør. I denne sammenhengen bruker Paulus ordet apostasịa om et religiøst frafall som skulle utvikle seg før «Jehovas dag». (2Te 2:2) Han sikter til det at man bevisst trekker seg tilbake fra den sanne tilbedelse og tjenesten for Gud. – Se Ordforklaringer: «Frafall».

lovløshetens menneske: Det greske ordet som her er gjengitt med ‘lovløshet’, overbringer tanken om at man bevisst setter seg opp mot lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det å ignorere Guds lover. (Se studienote til Mt 24:12.) I dette verset viser Paulus at «lovløshetens menneske» er innblandet i frafallet. Det var mange menigheter som hadde problemer med frafall, så det ser ut til at uttrykket «lovløshetens menneske» ikke sikter til én bestemt person. Det sikter i stedet til et kollektivt «menneske» – en farlig gruppe av falske kristne. (Se studienote til 2Te 2:8.) Paulus sier også at dette ‘mennesket’ på et framtidig tidspunkt skal komme til syne – det skal bli lett å se hvem som utgjør denne gruppen. (Se studienote til 2Te 2:7.) Enkelte bibeloversettelser sier «syndens menneske» her, basert på ordlyden i noen håndskrifter. Men gjengivelsen «lovløshetens menneske» har støtte i eldre håndskrifter. Den gjengivelsen passer dessuten med sammenhengen, for noen få vers senere snakker Paulus om at «denne lovløsheten er en hemmelighet», og han omtaler dette ‘mennesket’ som «den lovløse». – 2Te 2:7, 8.

tilintetgjørelsens sønn: Dette uttrykket, som også kan gjengis med «utslettelsens sønn; undergangens sønn», blir brukt for å beskrive ham som forrådte Jesus, Judas Iskariot. (Se studienote til Joh 17:12.) Paulus antyder altså at det «lovløshetens menneske» som blir omtalt her, kommer til å bli utslettet for evig, akkurat som forræderen Judas led en evig død.

opphøyer seg over alle såkalte guder og alt som blir tilbedt: Uttrykket «som blir tilbedt» er en gjengivelse av et gresk ord som også kan oversettes med «som er gjenstand for ærbødighet». Paulus antyder her at det fordervede «lovløshetens menneske» skulle opphøye seg selv ved sin løgnaktige lære, som er i strid med Guds lov. (2Te 2:3) Uttrykket «alle såkalte guder» kan også omfatte mektige mennesker, for eksempel verdslige herskere. (Jevnfør Joh 10:34–36.) Paulus antyder altså at dette innbilske ‘mennesket’ oppfører seg som om dets lære var den høyeste autoritet.

setter han seg i Guds tempel: Det ser ut til at Paulus her fokuserer på de hyklerske handlingene til «lovløshetens menneske». (2Te 2:3) Han kan ikke sette seg i Guds tempel (eller: «guddommelige bolig») i bokstavelig forstand, men han hevder i virkeligheten at han gjør det. På gresk bruker Paulus her den bestemte artikkelen foran ordet for «Guds» (bokst.: «Gudens»), noe som viser at dette ‘mennesket’ løgnaktig gir seg ut for å være en representant for den sanne Gud.

Husker dere ikke …?: Paulus besøkte menigheten i Tessalonika omkring år 50, og han skriver dette brevet fra Korint ikke lenge etterpå, kanskje omkring år 51. (Apg 18:11) Her oppfordrer han de kristne i Tessalonika til å huske at da han var hos dem, kom han med advarsler som lignet veldig på dem han nå gir dem skriftlig.

han som nå fungerer som en tilbakeholdende kraft: Paulus gjentar her det greske ordet for «fungerer som en tilbakeholdende kraft» fra det forrige verset, men føyer til tidsfaktoren «nå». Han sikter sannsynligvis til den tilbakeholdende innflytelsen som apostlene hadde. (Se studienote til 2Te 2:6.) Flere tiår senere, omkring år 98, sa apostelen Johannes at det var «den siste time», det vil si av apostlenes tid, og at frafallet var i ferd med å spre seg. (1Jo 2:18) Den siste tilbakeholdende kraften mot frafall ‘var borte’ etter at Johannes døde, omkring år 100.

hva som fungerer som en tilbakeholdende kraft: Det ser ut til at Paulus her sikter til de trofaste apostlene, som i fellesskap fungerte som en tilbakeholdende kraft. Det Paulus skrev, både her og andre steder i Skriftene, viser at han arbeidet energisk for å motvirke, eller holde tilbake, frafall. (Se også Apg 20:29, 30; 1Ti 4:1–3; 2Ti 2:16, 17; 4:2, 4.) Apostelen Peter kjempet også mot denne skadelige innflytelsen. (2Pe 2:1–3) Flere tiår senere kjempet den gamle apostelen Johannes fortsatt mot frafall, og han gjorde oppmerksom på at det allerede var mye frafall i menighetene. (1Jo 2:18; 2Jo 7) Paulus viser her at «lovløshetens menneske» skulle komme til syne når de som holdt frafallet tilbake, ‘var borte’. – 2Te 2:3; se studienote til 2Te 2:7.

de hellige hemmelighetene: Det greske ordet mystẹrion, som her står i flertall, er oversatt med «hellig hemmelighet» 25 ganger i Ny verden-oversettelsen. Uttrykket sikter til trekk ved Guds hensikt som forblir en hemmelighet til Gud velger å åpenbare dem. De blir da fullt ut gjort kjent, men bare for dem han velger å gi forståelse. (Kol 1:25, 26) Når Guds hellige hemmeligheter først er blitt åpenbart, skal de gjøres kjent i så stor utstrekning som mulig. Det framgår av at Bibelen bruker slike ord som «forkynne», «gjøre kjent» og «åpenbaring» i forbindelse med uttrykket «den hellige hemmelighet». (1Kt 2:1; Ef 1:9; 3:3; Kol 1:25, 26; 4:3) Helt sentralt i «Guds hellige hemmelighet» er identifiseringen av Jesus Kristus som det lovte ‘avkommet’, eller Messias. (Kol 2:2; 1Mo 3:15) Men det er mange trekk ved denne hellige hemmeligheten. Den dreier seg blant annet om den rollen Jesus spiller i gjennomføringen av Guds hensikt. (Kol 4:3) Som Jesus viste her, er «de hellige hemmelighetene» knyttet til himmelens rike, eller «Guds rike», den himmelske regjeringen som har Jesus som Konge. (Mr 4:11; Lu 8:10; se studienote til Mt 3:2.) De kristne greske skrifter bruker ordet mystẹrion på en annen måte enn de gamle mysteriereligionene gjorde. Disse religionene, som ofte var basert på fruktbarhetskulter som var utbredt i det første århundre evt., lovte sine tilhengere udødelighet, direkte åpenbaring og adgang til gudene gjennom mystiske riter. Det sier seg selv at innholdet i disse hemmelighetene ikke var basert på sannhet. De som fikk være med i disse mysteriereligionene, lovte å holde hemmelighetene for seg selv og dermed la dem være innhyllet i mystikk. Dette var helt annerledes enn kristendommens hellige hemmeligheter, som åpent skulle forkynnes for andre. Når Bibelen bruker dette ordet i forbindelse med falsk gudsdyrkelse, blir det oversatt med bare «hemmelighet» i Ny verden-oversettelsen. – De tre gangene mystẹrion er oversatt med «hemmelighet», er kommentert i studienoter til 2Te 2:7; Åp 17:5, 7.

lovløshetens menneske: Det greske ordet som her er gjengitt med ‘lovløshet’, overbringer tanken om at man bevisst setter seg opp mot lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det å ignorere Guds lover. (Se studienote til Mt 24:12.) I dette verset viser Paulus at «lovløshetens menneske» er innblandet i frafallet. Det var mange menigheter som hadde problemer med frafall, så det ser ut til at uttrykket «lovløshetens menneske» ikke sikter til én bestemt person. Det sikter i stedet til et kollektivt «menneske» – en farlig gruppe av falske kristne. (Se studienote til 2Te 2:8.) Paulus sier også at dette ‘mennesket’ på et framtidig tidspunkt skal komme til syne – det skal bli lett å se hvem som utgjør denne gruppen. (Se studienote til 2Te 2:7.) Enkelte bibeloversettelser sier «syndens menneske» her, basert på ordlyden i noen håndskrifter. Men gjengivelsen «lovløshetens menneske» har støtte i eldre håndskrifter. Den gjengivelsen passer dessuten med sammenhengen, for noen få vers senere snakker Paulus om at «denne lovløsheten er en hemmelighet», og han omtaler dette ‘mennesket’ som «den lovløse». – 2Te 2:7, 8.

hva som fungerer som en tilbakeholdende kraft: Det ser ut til at Paulus her sikter til de trofaste apostlene, som i fellesskap fungerte som en tilbakeholdende kraft. Det Paulus skrev, både her og andre steder i Skriftene, viser at han arbeidet energisk for å motvirke, eller holde tilbake, frafall. (Se også Apg 20:29, 30; 1Ti 4:1–3; 2Ti 2:16, 17; 4:2, 4.) Apostelen Peter kjempet også mot denne skadelige innflytelsen. (2Pe 2:1–3) Flere tiår senere kjempet den gamle apostelen Johannes fortsatt mot frafall, og han gjorde oppmerksom på at det allerede var mye frafall i menighetene. (1Jo 2:18; 2Jo 7) Paulus viser her at «lovløshetens menneske» skulle komme til syne når de som holdt frafallet tilbake, ‘var borte’. – 2Te 2:3; se studienote til 2Te 2:7.

denne lovløsheten er en hemmelighet: Ordet «hemmelighet» er en gjengivelse av det greske ordet mystẹrion, som betegner noe som ligger utenfor normal forståelse. Det blir brukt i lignende betydning i Åp 17:5, 7. (Les om andre forekomster av dette greske ordet i studienote til Mt 13:11.) Når det gjelder «lovløshetens menneske», var det til en viss grad en hemmelighet hvem dette var, for det hadde ennå ikke stått fram en tydelig, gjenkjennelig gruppe som ledet an i frafallet. Men denne hemmeligheten var allerede … i virksomhet fordi frafalne snek seg inn i menigheten og prøvde å påvirke andre til lovløshet. – Apg 15:24; se studienote til 2Te 2:3.

han som nå fungerer som en tilbakeholdende kraft: Paulus gjentar her det greske ordet for «fungerer som en tilbakeholdende kraft» fra det forrige verset, men føyer til tidsfaktoren «nå». Han sikter sannsynligvis til den tilbakeholdende innflytelsen som apostlene hadde. (Se studienote til 2Te 2:6.) Flere tiår senere, omkring år 98, sa apostelen Johannes at det var «den siste time», det vil si av apostlenes tid, og at frafallet var i ferd med å spre seg. (1Jo 2:18) Den siste tilbakeholdende kraften mot frafall ‘var borte’ etter at Johannes døde, omkring år 100.

lovløshetens menneske: Det greske ordet som her er gjengitt med ‘lovløshet’, overbringer tanken om at man bevisst setter seg opp mot lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det å ignorere Guds lover. (Se studienote til Mt 24:12.) I dette verset viser Paulus at «lovløshetens menneske» er innblandet i frafallet. Det var mange menigheter som hadde problemer med frafall, så det ser ut til at uttrykket «lovløshetens menneske» ikke sikter til én bestemt person. Det sikter i stedet til et kollektivt «menneske» – en farlig gruppe av falske kristne. (Se studienote til 2Te 2:8.) Paulus sier også at dette ‘mennesket’ på et framtidig tidspunkt skal komme til syne – det skal bli lett å se hvem som utgjør denne gruppen. (Se studienote til 2Te 2:7.) Enkelte bibeloversettelser sier «syndens menneske» her, basert på ordlyden i noen håndskrifter. Men gjengivelsen «lovløshetens menneske» har støtte i eldre håndskrifter. Den gjengivelsen passer dessuten med sammenhengen, for noen få vers senere snakker Paulus om at «denne lovløsheten er en hemmelighet», og han omtaler dette ‘mennesket’ som «den lovløse». – 2Te 2:7, 8.

Ordet: Eller: «Logos». Gresk: ho lọgos. Her blir «Ordet» brukt som en tittel, og det blir også brukt i Joh 1:14 og Åp 19:13. Johannes viser at det er Jesus som bærer denne tittelen. Denne tittelen blir brukt om Jesus i hans førmenneskelige tilværelse som åndeskapning, under hans tjeneste på jorden som et fullkomment menneske og etter at han ble opphøyd til himmelen. Jesus var Guds talsmann, den Gud brukte for å overbringe opplysninger og instrukser til sine andre åndesønner og til mennesker. Det er derfor rimelig å anta at Jehova ofte brukte Ordet, sitt himmelske talerør, når han kommuniserte med mennesker i tiden før Ordet kom til jorden som Jesus Kristus. – 1Mo 16:7–11; 22:11; 31:11; 2Mo 3:2–5; Dom 2:1–4; 6:11, 12; 13:3.

lovløshetens menneske: Det greske ordet som her er gjengitt med ‘lovløshet’, overbringer tanken om at man bevisst setter seg opp mot lover. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det ofte til det å ignorere Guds lover. (Se studienote til Mt 24:12.) I dette verset viser Paulus at «lovløshetens menneske» er innblandet i frafallet. Det var mange menigheter som hadde problemer med frafall, så det ser ut til at uttrykket «lovløshetens menneske» ikke sikter til én bestemt person. Det sikter i stedet til et kollektivt «menneske» – en farlig gruppe av falske kristne. (Se studienote til 2Te 2:8.) Paulus sier også at dette ‘mennesket’ på et framtidig tidspunkt skal komme til syne – det skal bli lett å se hvem som utgjør denne gruppen. (Se studienote til 2Te 2:7.) Enkelte bibeloversettelser sier «syndens menneske» her, basert på ordlyden i noen håndskrifter. Men gjengivelsen «lovløshetens menneske» har støtte i eldre håndskrifter. Den gjengivelsen passer dessuten med sammenhengen, for noen få vers senere snakker Paulus om at «denne lovløsheten er en hemmelighet», og han omtaler dette ‘mennesket’ som «den lovløse». – 2Te 2:7, 8.

den lovløse: Paulus sikter her til det «lovløshetens menneske» som er nevnt i 2Te 2:3. – Se studienote.

med sin munns ånd: Som «Guds Ord» tjener Jesus som Jehovas fremste talsmann. (Åp 19:13; se studienote til Joh 1:1.) Med den myndigheten Jehova har gitt ham som den messianske Konge, skal Jesus avsi Guds dommer over alle fiender av Gud, deriblant «den lovløse». – Jevnfør Jes 11:3, 4; Åp 19:14–16, 21.

når hans nærvær blir tilkjennegitt: Paulus sikter ikke her til hele Kristi usynlige nærvær, men til en hendelse mot slutten av dette nærværet. På det tidspunktet vil Kristi nærvær bli tilkjennegitt, eller komme til uttrykk på en måte som er tydelig for alle. (Lu 21:25–28; se Ordforklaringer: «Nærvær».) Det Paulus sier her, viser at «lovløshetens menneske», som allerede var i virksomhet i det første århundre, fortsatt skulle eksistere under Kristi nærvær. Dette tyder på at Paulus sikter til en gruppe, et kollektivt menneske, og ikke til én bestemt person. (Se studienote til 2Te 2:3.) Når Guds dom blir fullbyrdet over «lovløshetens menneske», vil det ikke bare være tydelig at Kristus er nærværende som Konge, men også at den ‘store trengsel’ som han forutsa, er i gang. – Mt 24:21; se Ordforklaringer: «store trengsel, Den».

Satan: Fra det hebraiske ordet satạn, som betyr «motstander».

la det skje undere: Eller: «gi varsler». I De kristne greske skrifter blir det greske ordet tẹras alltid brukt sammen med semeion (tegn; mirakel), og begge ordene står i flertall. (Mt 24:24; Joh 4:48; Apg 7:36; 14:3; 15:12; 2Kt 12:12) I sin grunnbetydning sikter ordet tẹras til noe som vekker ærefrykt eller undring. Når ordet åpenbart sikter til noe som har med framtiden å gjøre, er den alternative gjengivelsen «varsel» brukt i en studienote.

Men det er Satan som står bak den lovløses nærvær: Denne setningen kan også gjengis slik: «Men den lovløses nærvær er i samsvar med Satans virksomhet.» Et oppslagsverk kommenterer det ordet som kan gjengis med «virksomhet», og sier at det i De kristne greske skrifter «bare blir brukt om overmenneskelig makt, enten Guds makt eller djevelens makt». Paulus viser altså at Satan bruker sin overmenneskelige makt til å sette «lovløshetens menneske» i stand til «å gjøre kraftige gjerninger og løgnaktige tegn og undere». (2Te 2:3) «Satan» er dessuten et hebraisk ord som betyr «motstander», og «lovløshetens menneske» viser seg som en motstander av Jehova ved å motarbeide hans lære og hans folk. – Se studienote til Mt 4:10.

den lovløses nærvær: Den greske teksten kunne her mer bokstavelig ha blitt gjengitt med «hans nærvær». Sammenhengen viser at dette uttrykket ikke sikter til Kristi nærvær, men til nærværet til «den lovløse» som er omtalt i det forrige verset.

undere: Eller: «varsler». Kristi sanne apostler gjorde mirakler, undere og kraftige gjerninger fordi de hadde Guds hellige ånd. (Apg 2:43; 5:12; 15:12; 2Kt 12:12) Men når det opprørske «lovløshetens menneske» gjør lignende ting, er det fordi han får kraft fra Satan. (2Te 2:3) Slike «undere», eller «varsler», er løgnaktige. Enten er de et bedrag, eller så villeder de folk ved å få dem til å trekke gale konklusjoner. (2Te 2:10, 11) De leder folk bort fra livets Kilde og veien til evig liv. – Jevnfør Mt 7:22, 23; 2Kt 11:3, 12–15; se studienote til Apg 2:19.

tomt bedrag: Eller: «tom forførelse». Det greske ordet for «bedrag» er også oversatt med ‘bedragersk makt’ (Mt 13:22; He 3:13) og ‘bedragersk lære’. – 2Pe 2:13.

bedra: Eller: «forføre; lokke». Det greske substantivet som er gjengitt med «bedra», ble noen ganger brukt som synonym til sanselig nytelse. Dette tyder på at det bedraget det er snakk om her, kunne dreie seg om å lokke folk til å oppfylle syndige og materialistiske ønsker, ikke bare om å føre dem bak lyset. – Se studienote til Kol 2:8.

elsket av Jehova: Paulus forsikrer her sine trosfeller i Tessalonika om at han er takknemlig mot Jehova Gud for dem, og at Jehova elsker dem. Han bruker et lignende uttrykk i 1Te 1:4 når han sier til sine åndelige brødre at «Gud elsker dere». Disse uttrykkene kan hentyde til lignende formuleringer i De hebraiske skrifter som gjelder Jehova Guds kjærlighet til sitt folk. – 5Mo 7:7, 8; 33:12; les om hvorfor Guds navn er brukt her, i Tillegg C3 innledning; 2Te 2:13.

tradisjonene: Det greske ordet parạdosis, som her er gjengitt med «tradisjonene», betegner noe som er overlevert, for eksempel informasjon, instrukser eller skikker som er blitt ført videre for at andre skal følge dem. I De kristne greske skrifter blir ordet noen ganger brukt om gode tradisjoner, det vil si tradisjoner som var en rettmessig del av den sanne tilbedelse. (2Te 2:15; 3:6) For eksempel kunne den informasjonen Paulus hadde fått når det gjaldt feiringen av Herrens kveldsmåltid, med rette bli gitt videre til de kristne menighetene som en kjærkommen kristen tradisjon. (1Kt 11:23) Det samme greske ordet blir ofte brukt om tradisjoner som var feilaktige, eller som ble fulgt eller betraktet på en måte som gjorde at de ble skadelige og uakseptable. – Mt 15:2, 3; Mr 7:3, 5, 13; Kol 2:8.

de tradisjonene som dere ble undervist i: Paulus sikter her til tradisjoner som var en rettmessig del av den sanne tilbedelse. – Se studienote til 1Kt 11:2.

den Gud som gir all trøst: Det greske substantivet parạklesis, som her er gjengitt med «trøst», betyr bokstavelig «det å kalle til ens side». Det overbringer tanken om å stå ved siden av en person for å hjelpe eller oppmuntre ham når han møter prøvelser eller er nedtrykt. (Se studienote til Ro 12:8.) Noen mener at Paulus’ ord om trøst fra Gud gjenspeiler Jes 40:1, der profeten skriver: «‘Trøst mitt folk, ja, trøst dem’, sier deres Gud.» (Se også Jes 51:12.) I Joh 14:26 brukes et beslektet gresk ord (parạkletos), oversatt med «hjelperen», om Jehovas hellige ånd. Gud bruker sin mektige virksomme kraft til å gi trøst og hjelp i situasjoner som fra et menneskelig synspunkt virker håpløse. – Apg 9:31; Ef 3:16.

trøste deres hjerte: Det greske verbet parakalẹo, som her er gjengitt med «trøste», betyr bokstavelig «å kalle til ens side». (Se studienote til Ro 12:8.) Etter at Paulus i vers 16 har sagt at «Gud … har elsket oss», knytter han den tanken at man kan bli trøstet i hjertet, til den grunnleggende sannheten at Jehova elsker sine tjenere. (Ro 8:32, 38, 39; Ef 1:7; 2:4, 5) Denne påminnelsen må ha vært spesielt oppmuntrende for de kristne i Tessalonika, som ble forfulgt. – 2Te 1:4.

evig trøst: Det greske substantivet som her er gjengitt med «trøst» (parạklesis), betyr bokstavelig «det å kalle til ens side». (Se studienote til 2Kt 1:3.) Gud gir trøst som er «evig», eller uten ende. – Se studienote til 2Te 2:17.

oppmuntre: Eller: «formane». Det greske ordet parakalẹo betyr bokstavelig «å kalle til ens side». Det har vid betydning og kan formidle tanken om «å oppmuntre» (Apg 11:23; 14:22; 15:32; 1Te 5:11; He 10:25), «å trøste» (2Kt 1:4; 2:7; 7:6; 2Te 2:17) og i noen sammenhenger «å oppfordre; å formane; å be inntrengende». (Apg 2:40; Ro 15:30; 1Kt 1:10; Flp 4:2; 1Te 5:14; 2Ti 4:2; Tit 1:9, fotn.) Den nære forbindelsen mellom det å formane, trøste og oppmuntre viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

trøste deres hjerte: Det greske verbet parakalẹo, som her er gjengitt med «trøste», betyr bokstavelig «å kalle til ens side». (Se studienote til Ro 12:8.) Etter at Paulus i vers 16 har sagt at «Gud … har elsket oss», knytter han den tanken at man kan bli trøstet i hjertet, til den grunnleggende sannheten at Jehova elsker sine tjenere. (Ro 8:32, 38, 39; Ef 1:7; 2:4, 5) Denne påminnelsen må ha vært spesielt oppmuntrende for de kristne i Tessalonika, som ble forfulgt. – 2Te 1:4.

Multimedia