2. Korinter 9:1–15

9  Når det gjelder hjelpen til* de hellige,+ er det egentlig ikke nødvendig at jeg skriver til dere.  For jeg vet at dere er villige, og jeg roser dere for dette når jeg forteller makedonerne at dere i Akaia har vært klare et helt år. Og den iveren dere har vist, har motivert de fleste av dem.  Men jeg sender brødrene for at våre rosende ord om dere ikke skal vise seg å være tomt snakk, og for at dere virkelig skal være klare, slik jeg har sagt at dere ville være.  For hvis makedonerne skulle komme til dere sammen med meg og se at dere ikke var klare, da ville jo vår tillit til dere føre skam over både oss og dere.  Derfor mente jeg det var nødvendig å be brødrene om å reise i forveien til dere og sørge for at den sjenerøse gaven dere hadde lovt å gi, var klar på forhånd. Da kan den være klar som en sjenerøs gave og ikke som noe dere er blitt presset til å gi.  Men husk dette: Den som sår sparsomt, skal også høste sparsomt. Og den som sår rikelig, skal også høste rikelig.+  La hver enkelt gjøre slik som han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke motvillig eller under tvang,+ for Gud elsker en glad giver.+  Gud er dessuten i stand til å vise sin ufortjente godhet så sjenerøst at dere alltid og under alle forhold vil ha nok til å kunne klare dere selv, og samtidig ha rikelig til å kunne gjøre alle slags gode gjerninger.+  (Som det står skrevet: «Han har delt ut vidt og bredt, han har gitt til de fattige. Hans rettferdighet varer evig.»+ 10  Han som rikelig forsyner såmannen med korn til å så, og som gir brød å spise, han skal forsyne dere med såkorn og la det bli mangedoblet. Han skal gi dere en stor høst på grunn av deres rettferdighet.) 11  I alt blir dere rikt velsignet, slik at dere på alle måter kan vise en gavmildhet som får andre til å takke Gud når vi kommer med gaven. 12  For den offentlige tjenesten vi utfører, vil ikke bare dekke de helliges behov i rikt mål,+ men den vil også få mange til å takke Gud. 13  De vil ære Gud fordi den nødhjelpen dere gir, viser at dere er lydige mot det gode budskap om Kristus, det som dere offentlig forkynner, og fordi dere så gavmildt gir bidrag til dem og til alle.+ 14  Og de vil be inderlig for dere og gi uttrykk for sin kjærlighet til dere på grunn av den overveldende ufortjente godhet Gud viser dere. 15  La oss takke Gud for hans ubeskrivelige frie gave.

Fotnoter

Bokst.: «tjenesten for».

Studienoter

skal jeg sende de mennene ... til Jerusalem med deres vennlige gave: Omkring år 55 var de kristne i Judea blitt rammet av fattigdom, så Paulus førte tilsyn med innsamlingen av nødhjelpsmidler fra menighetene i Galatia, Makedonia og Akaia. (1Kt 16:1, 2; 2Kt 8:1, 4; 9:1, 2) Da han la ut på den lange reisen til Jerusalem i år 56 for å overlevere bidraget, hadde han følge av ganske mange menn. Gruppen hadde med seg penger som de var betrodd av flere menigheter, og det kan være at hver menighet sendte noen menn med Paulus. (Apg 20:3, 4; Ro 15:25, 26) Det kan ha vært nødvendig å være så mange fordi forbrytere utgjorde en fare for reisende. (2Kt 11:26) Siden det bare var godkjente menn som skulle overlevere de innsamlede midlene sammen med Paulus, ville det ikke være noen grunn til å mistenke disse mennene for å misbruke midlene. De som ga bidrag, kunne stole på at pengene ville bli brukt riktig. – 2Kt 8:20.

jeg sender brødrene: Se studienote til 1Kt 16:3.

ikke som noe dere er blitt presset til å gi: Det greske ordet som her er gjengitt med «noe dere er blitt presset til å gi», blir vanligvis oversatt med «grådighet». (Lu 12:15; Ro 1:29; Ef 4:19; 5:3; Kol 3:5) Det greske uttrykket viser altså at Paulus og medarbeiderne hans ikke foretok en innsamling med et urett motiv, av grådighet. Paulus tvang ikke de kristne i Korint til å gi bidrag til nødhjelpsarbeidet. Han ga dem ingen grunn til å føle at noen hadde utnyttet dem eller presset dem for penger. Gaven skulle være frivillig og være motivert av gavmildhet og glede. – 2Kt 9:7.

den som sår rikelig, skal også høste rikelig: Å så «rikelig» innebar å så en overflod av materielle gaver som ble til nytte for andre. Paulus oppmuntrer de kristne i Korint til å så rikelig, til å vise gavmildhet i forbindelse med nødhjelpen til brødrene og søstrene i Jerusalem. (Ro 15:26; 2Kt 8:4; 9:1, 7) De kristne der hadde tydeligvis gjennomgått mange vanskeligheter. De hadde kanskje mistet mange av eiendelene sine på grunn av forfølgelse fra jødene. (1Te 2:14) Paulus sier at de kristne i Korint også skulle «høste rikelig» – de skulle få slike velsignelser som Guds ufortjente godhet og velvilje, og de kunne være sikre på at de selv ville bli sørget for materielt sett. (2Kt 9:8, 10) Alle brødrene og søstrene ville gi Gud ære og takke ham, enten for det privilegiet å få gi eller for den hjelpen de fikk. – 2Kt 9:11–14.

har bestemt seg for i sitt hjerte: Da Paulus drøftet hjelpearbeidet for de nødstilte kristne i Judea, var han sikker på at de kristne i Korint ønsket å bidra. (2Kt 8:4, 6, 10; 9:1, 2) Nå måtte korinterne vise sin villighet og iver i handling. (2Kt 9:3–5) Paulus ønsket ikke å presse dem, for en person er ikke «en glad giver» hvis han eller hun blir tvunget til å gi. Paulus hadde tillit til at de allerede hadde bestemt seg for å gi. Det greske ordet som er gjengitt med «bestemt seg for» i dette verset, rommer tanken om å bestemme seg for noe på forhånd. Paulus peker altså på at en sann kristen gir bidrag etter at han på forhånd har tenkt over hvilke behov trosfellene hans har, og hvordan han kan være med på å dekke disse behovene.

motvillig: Det greske uttrykket som er gjengitt med «motvillig», betyr bokstavelig «av tristhet (sorg)».

under tvang: Det greske uttrykket for «under tvang» betyr «av nødvendighet» eller «under press». Man blir ikke virkelig lykkelig av å gi hvis man føler at man er nødt til å gi, eller blir presset til det. Paulus viser altså at det skulle være helt frivillig å gi bidrag i den første kristne menighet. – Jevnfør 5Mo 15:10.

for Gud elsker en glad giver: Gud gleder seg over en kristen som gir med et rett motiv for å støtte den sanne tilbedelse eller for å hjelpe trosfeller. «En glad giver» er virkelig lykkelig fordi han eller hun kan gi et bidrag. Opp gjennom historien har Guds tjenere følt glede når de har gitt av seg selv og sine midler for å støtte tilbedelsen av Jehova. Et eksempel er israelittene på Moses’ tid, som gledet seg over å støtte byggingen av tabernaklet. De som hadde «et villig hjerte», ga gull, sølv, trematerialer, lin og andre ting som et frivillig «bidrag til Jehova». (2Mo 35:4–35; 36:4–7) Noen hundre år senere ga kong David og andre, deriblant folkets fyrster og førere, sjenerøse bidrag til Jehovas tempel, som skulle bygges av Davids sønn Salomo.– 1Kr 29:3–9.

har delt ut vidt og bredt: Her hvor Paulus drøfter det å gi hjelp til trosfeller som har det vanskelig, siterer han Sl 112:9 (111:9, LXX) fra den greske oversettelsen Septuaginta, der det greske ordet som her er gjengitt med «delt ut vidt og bredt», er brukt som gjengivelse av det tilsvarende hebraiske ordet. Både det greske og det hebraiske ordet betyr bokstavelig «å spre». I denne sammenhengen blir uttrykket brukt i overført betydning og overbringer tanken om det å gi eller dele ut gavmildt eller rikelig. Det kan derfor også oversettes med «har delt ut gavmildt». En som virkelig er gavmild, er ikke redd for å bli fattig fordi han gir sjenerøst, kanskje noen ganger mer enn han egentlig har råd til. – 2Kt 9:8, 10.

Hans rettferdighet: Paulus fortsetter å sitere fra De hebraiske skrifter. (Se studienote til har delt ut vidt og bredt i dette verset.) Den som gjør gode gjerninger, for eksempel gir gavmildt til de fattige, viser at han har egenskapen «rettferdighet». En som lever i harmoni med Guds vilje og rettferdige normer i stedet for sine egne, har håp om å få gjøre det for evig. – Jevnfør Mt 6:1, 2, 33.

hellige tjeneste: Eller: «offentlige tjeneste». Det greske ordet leitourgịa som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. Den måten Lukas bruker uttrykket på her, gjenspeiler hvordan det blir brukt i Septuaginta, der verb- og substantivformene av dette uttrykket ofte sikter til den tempeltjenesten som prestene og levittene utførte. (2Mo 28:35; 4Mo 8:22) Den tjenesten som ble utført ved templet, kunne sies å være offentlig tjeneste som ble gjort til beste for folket. Men den var også hellig, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov og bar fram ofre til soning for folkets synder. – 2Kr 15:3; Mal 2:7.

tjente: Eller: «offentlig tjente». Det greske ordet leitourgẹo, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgịa (offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I Ro 13:6 blir de verdslige myndighetene for eksempel kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de yter nyttige tjenester for folk. I Lu 1:23 (se studienote) er ordet leitourgịa oversatt med «hellige tjeneste» (eller: «offentlige tjeneste»), og der siktes det til den tjenesten Sakarja, faren til døperen Johannes, utførte. Den måten leitourgịa er brukt på i det verset, gjenspeiler hvordan dette ordet og andre former av det blir brukt i Septuaginta i forbindelse med den tjenesten prestene og levittene utførte i tabernaklet (2Mo 28:35; 4Mo 1:50; 3:31; 8:22) og i templet. (2Kr 31:2; 35:3; Joe 1:9, 13; 2:17) Slik tjeneste ble gjort til beste for folket. Men i noen sammenhenger var tjenesten også forbundet med hellighet, siden de levittiske prestene underviste i Guds lov (2Kr 15:3; Mal 2:7) og bar fram ofre til soning for folkets synder. (3Mo 1:3–5; 5Mo 18:1–5) Her i Apg 13:2 blir det greske ordet leitourgẹo brukt i mer generell betydning om den tjenesten de kristne profetene og lærerne i menigheten i Antiokia i Syria utførte. Ordet sikter til forskjellige måter man tjener Gud på, og innbefatter slike trekk ved den kristne tjeneste som bønn, forkynnelse og undervisning. Den tjenesten som disse profetene og lærerne utførte, innbefattet uten tvil forkynnelse for offentligheten. – Apg 13:3.

offentlige tjenere: Det greske ordet leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgịa (offentlig tjeneste) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. (De greske ordene som er nevnt ovenfor, kommer fra laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid».) Her blir de verdslige myndighetene kalt Guds «offentlige tjenere» (flertallsform av leitourgọs). Det er de i den forstand at de sørger for nyttige samfunnstjenester. Men i De kristne greske skrifter blir disse greske ordene ofte brukt i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Eksempler på dette blir kommentert i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 15:16.

en offentlig tjener: Det greske ordet leitourgọs kommer fra ordene laọs, «folk», og ẹrgon, «gjerning; arbeid». Grekerne i gammel tid brukte dette ordet om arbeid som ble utført for de sivile myndighetene, og som ble gjort til beste for samfunnet, vanligvis på egen bekostning. Det fantes en lignende ordning under romerne. Slik ordet er brukt i Bibelen, sikter det vanligvis til en som utfører hellig tjeneste. Septuaginta bruker det ofte om de ‘oppgavene’ (4Mo 7:5) og den «tjenesten» (4Mo 4:28; 1Kr 6:32 [6:17, LXX]) som prestene utførte ved tabernaklet og Jehovas tempel i Jerusalem. Her bruker Paulus ordet om seg selv – «en apostel for nasjonene», som forkynte det gode budskap fra Gud. (Ro 11:13) Denne forkynnelsen var til stor nytte for samfunnet, særlig for folk fra nasjonene.

offentlige tjenesten: Paulus bruker dette uttrykket om det nødhjelpsarbeidet som ble utført for å «dekke de helliges behov i rikt mål», det vil si behovene til de jødekristne i Jerusalem og Judea. Dette arbeidet, eller denne tjenesten, var virkelig til stor hjelp for trosfeller. Det greske ordet leitourgịa, som er brukt her, og de beslektede ordene leitourgẹo (å utføre offentlig tjeneste) og leitourgọs (offentlig tjener, eller arbeider) ble brukt av grekerne og romerne i gammel tid om arbeid eller tjeneste som ble utført for staten eller for sivile myndigheter, og som ble gjort til beste for samfunnet. I De kristne greske skrifter brukes disse uttrykkene ofte i forbindelse med tempeltjenesten og den kristne tjeneste. Les mer om denne bruken av ordene i studienoter til Lu 1:23; Apg 13:2; Ro 13:6; 15:16.

nødhjelp: Denne hendelsen er det første dokumenterte tilfellet da kristne har sendt nødhjelp til trosfeller i en annen del av verden. Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir brukt i betydningen «nødhjelp» også i Apg 12:25 («hjelpearbeidet») og i 2Kt 8:4. Den måten det greske ordet diakonịa er brukt på i De kristne greske skrifter, viser at de kristnes tjeneste har to sider. Én side ved tjenesten er «forsoningens tjeneste [en form av diakonịa]», det vil si forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (2Kt 5:18–20; 1Ti 2:3–6) Den andre siden dreier seg om en tjeneste som man utfører for å hjelpe sine trosfeller, og det er den som er omtalt her. Paulus sa: «Det er forskjellige former for tjeneste [flertall av diakonịa], men Herren er den samme.» (1Kt 12:4–6, 11) Han viste at begge disse sidene ved de kristnes tjeneste er «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

den hjelpen jeg kommer med: Bokstavelig: «min tjeneste». Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir her brukt i betydningen «nødhjelp» (eller: ‘hjelpearbeid’), som i Apg 11:29; 12:25; 2Kt 8:4; 9:13. Menighetene i Makedonia og Akaia hadde utført en hjelpetjeneste ved å samle inn penger som Paulus skulle ta med til de nødstilte brødrene og søstrene i Judea. (2Kt 8:1–4; 9:1, 2, 11–13) Enkelte gamle håndskrifter bruker ordet doroforịa (å gi en gave) her i stedet for diakonịa. Noen mener at dette skyldes at en avskriver har prøvd å forklare hva slags tjeneste Paulus hadde i tankene. – Se studienote til Apg 11:29.

være med på å gi nødhjelp til: Eller: «være med på hjelpetjenesten med tanke på». Paulus bruker det greske substantivet diakonịa, som her er oversatt med «nødhjelp», og som også kan gjengis med «hjelpetjeneste». Dette ordet brukes ofte i Bibelen for å beskrive beskjedne tjenesteoppgaver som utføres av kjærlighet til andre. Det er verdt å merke seg at dette greske substantivet brukes om begge sider av den tjenesten som de kristne utfører – forkynnelse og hjelpearbeid. (Se studienote til Apg 11:29.) I dette verset sikter Paulus til det å hjelpe trosfeller som har det vanskelig. (2Kt 9:13; se studienote til Ro 15:31.) Menighetene i Makedonia så det som et privilegium å være med på dette hjelpearbeidet. Begge sider av den kristne tjeneste utgjør «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

å komme sammen: Eller: «å dele med hverandre». Grunnbetydningen av det greske ordet koinonịa er «det å dele med andre; fellesskap». Paulus brukte dette ordet flere ganger i brevene sine. (1Kt 1:9; 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) Sammenhengen viser at det fellesskapet som det snakkes om her, ikke er et tilfeldig bekjentskap, men er et nært vennskap.

fellesskap: Paulus bruker det greske ordet koinonịa flere ganger i brevene sine. (1Kt 10:16; 2Kt 6:14; 13:14) I sammenhengen her overbringer dette ordet tanken om at det å ha fellesskap med Guds Sønn innebærer enhet og nært vennskap. – Se studienote til Apg 2:42.

den nødhjelpen dere gir: Eller: «den hjelpetjenesten dere utfører». Ordet «nødhjelpen» er oversatt fra det greske ordet som vanligvis blir gjengitt med «tjeneste». Det viser at det å gi hjelp til nødstilte trosfeller er en viktig side ved den kristne tjeneste, ja, det utgjør «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 7; se studienoter til Apg 11:29; Ro 15:31; 2Kt 8:4.

bidrag: Det greske ordet koinonịa overbringer tanken om å dele med andre, og betydningen varierer, avhengig av sammenhengen. (Se studienoter til Apg 2:42; 1Kt 1:9.) Her sikter det til det å gi fordi man er motivert av en følelse av fellesskap. Det samme ordet er brukt på lignende måte i He 13:16: «Glem ikke å gjøre godt og å dele med andre, for slike ofre er til glede for Gud.»

Multimedia

En familie i Korint gir et bidrag for å hjelpe brødrene og søstrene i Judea
En familie i Korint gir et bidrag for å hjelpe brødrene og søstrene i Judea

På dette bildet ser man en familie i Korint som gir et bidrag. De har regelmessig lagt noe til side for å hjelpe brødrene og søstrene i Judea. (1Kt 16:2) Familien samarbeider villig med dem i menigheten som har ansvaret for å organisere dette hjelpearbeidet. Fordi foreldrene lærer sønnen sin å gi bidrag, får han oppleve den store gleden ved å gi. (Apg 20:35) Et år tidligere hadde menigheten i Korint vist at de ønsket å gi bidrag. (2Kt 8:10, 11) I sitt andre inspirerte brev oppfordrer Paulus dem derfor til å fullføre innsamlingen av sin sjenerøse gave.