2. Korinter 8:1–24

8  Brødre, vi vil gjerne fortelle dere om den ufortjente godhet som Gud har vist menighetene i Makedọnia.+  De har møtt store prøver i en vanskelig tid. Men til tross for sin dype fattigdom har deres overstrømmende glede fått dem til å vise ved sin store gavmildhet at de er rike.  For de ga i samsvar med det de hadde råd til,+ ja, de ga til og med mer enn de hadde råd til+ – det kan jeg bekrefte.  På eget initiativ fortsatte de å be oss inntrengende om å få lov til å gi en vennlig gave, om å få være med på å gi nødhjelp til de hellige.+  Og de gjorde ikke bare det vi hadde håpet, men først ga de seg selv til Herren og til oss i samsvar med Guds vilje.  Derfor har vi oppmuntret Titus til å fullføre innsamlingen av en tilsvarende gave fra dere,+ siden det var han som satte i gang innsamlingen.  Dere har jo rikelig av alt – av tro og ord, av kunnskap og all iver og av vår kjærlighet til dere. Måtte dere da også gi rikelig i forbindelse med denne vennlige gaven.+  Jeg sier ikke dette som en befaling, men for å gjøre dere kjent med andres iver og for å prøve kjærligheten hos dere og se om den er ekte.  Dere vet jo hvor stor ufortjent godhet vår Herre Jesus Kristus har vist: Selv om han var rik, ble han fattig for deres skyld,+ for at dere skulle bli rike ved hans fattigdom. 10  Her er min mening+ om saken: Det vil være til deres eget beste å ta hånd om dette. Dere startet jo med innsamlingen allerede for et år siden, og dere viste også at dette var noe dere ønsket.+ 11  Fullfør derfor innsamlingen med samme villighet som dere hadde da dere begynte, alt etter hva dere har råd til. 12  Når man ønsker å gi med et villig hjerte, blir det høyt verdsatt at man gir i forhold til det man har,+ ikke i forhold til det man ikke har. 13  For jeg vil ikke at det skal være lett for andre og vanskelig for dere. 14  Det jeg ønsker, er at det skal skje en utjevning ved at den overflod dere har nå, skal dekke behovene hos dem, og at den overflod de har, skal dekke behovene hos dere. På denne måten kan det skje en utjevning. 15  Som det står skrevet: «Den som hadde mye, hadde ikke for mye, og den som hadde lite, hadde ikke for lite.»+ 16  Vi takker Gud for at han har fylt Titus’ hjerte med den samme oppriktige omtanken for dere som vi har.+ 17  Han reagerte virkelig positivt på den oppfordringen vi ga ham, men fordi han er så ivrig, drar han til dere på eget initiativ. 18  Sammen med ham sender vi den broren som blir rost i alle menighetene på grunn av det han gjør for det gode budskap. 19  Ikke bare det, men han ble også utnevnt av menighetene til å reise sammen med oss når vi skal overbringe denne vennlige gaven – til Herrens ære og som bevis på vår villighet til å hjelpe. 20  På denne måten unngår vi at noen skal kunne kritisere oss i forbindelse med dette sjenerøse bidraget som vi skal ta hånd om.+ 21  For vi ‘går inn for å gjøre alt på en ærlig måte, ikke bare for Jehovas øyne, men også for menneskers øyne’.+ 22  Sammen med dem sender vi enda en av våre brødre, en som vi ofte og på mange måter har prøvd, og som har vist seg å være ivrig. Men nå er han enda ivrigere på grunn av den store tilliten han har til dere. 23  Hvis det er noen spørsmål om Titus, så er han min medhjelper* og en medarbeider som tjener deres interesser. Og hvis det er spørsmål om de andre brødrene, så er de menighetenes apostler, og de er til ære for Kristus. 24  Vis dem derfor at dere elsker dem,+ og la menighetene få se hvorfor vi har snakket rosende om dere.

Fotnoter

El.: «en som har fellesskap med meg».

Studienoter

fått dem til å vise ved sin store gavmildhet at de er rike: Paulus ønsker å motivere de kristne i Korint til å fullføre nødhjelpen til de nødstilte kristne i Judea. Han forteller dem derfor om «menighetene i Makedonia», for eksempel menighetene i Filippi og Tessalonika, som var svært gode eksempler med hensyn til å gi gavmildt. (Ro 15:26; 2Kt 8:1–4; 9:1–7; Flp 4:14–16) Givergleden deres var virkelig imponerende, siden de selv levde i ‘dyp fattigdom’ og møtte store prøver i en vanskelig tid. Det er for eksempel mulig at de kristne i Makedonia ble beskyldt for å følge skikker som ble betraktet som ulovlige for romere, noe Paulus selv opplevde i Filippi. (Apg 16:20, 21) Noen mener at prøvene hadde med makedonernes fattigdom å gjøre. Slike prøver kan forklare hvorfor makedonerne hadde medfølelse med sine trosfeller i Judea, som møtte lignende vanskeligheter. (Apg 17:5–9; 1Te 2:14) De kristne i Makedonia ønsket derfor å hjelpe dem og ga med glede «mer enn de hadde råd til». – 2Kt 8:3.

nødhjelp: Denne hendelsen er det første dokumenterte tilfellet da kristne har sendt nødhjelp til trosfeller i en annen del av verden. Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir brukt i betydningen «nødhjelp» også i Apg 12:25 («hjelpearbeidet») og i 2Kt 8:4. Den måten det greske ordet diakonịa er brukt på i De kristne greske skrifter, viser at de kristnes tjeneste har to sider. Én side ved tjenesten er «forsoningens tjeneste [en form av diakonịa]», det vil si forkynnelses- og undervisningsarbeidet. (2Kt 5:18–20; 1Ti 2:3–6) Den andre siden dreier seg om en tjeneste som man utfører for å hjelpe sine trosfeller, og det er den som er omtalt her. Paulus sa: «Det er forskjellige former for tjeneste [flertall av diakonịa], men Herren er den samme.» (1Kt 12:4–6, 11) Han viste at begge disse sidene ved de kristnes tjeneste er «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

den hjelpen jeg kommer med: Bokstavelig: «min tjeneste». Det greske ordet diakonịa, som ofte blir oversatt med «tjeneste», blir her brukt i betydningen «nødhjelp» (eller: ‘hjelpearbeid’), som i Apg 11:29; 12:25; 2Kt 8:4; 9:13. Menighetene i Makedonia og Akaia hadde utført en hjelpetjeneste ved å samle inn penger som Paulus skulle ta med til de nødstilte brødrene og søstrene i Judea. (2Kt 8:1–4; 9:1, 2, 11–13) Enkelte gamle håndskrifter bruker ordet doroforịa (å gi en gave) her i stedet for diakonịa. Noen mener at dette skyldes at en avskriver har prøvd å forklare hva slags tjeneste Paulus hadde i tankene. – Se studienote til Apg 11:29.

være med på å gi nødhjelp til: Eller: «være med på hjelpetjenesten med tanke på». Paulus bruker det greske substantivet diakonịa, som her er oversatt med «nødhjelp», og som også kan gjengis med «hjelpetjeneste». Dette ordet brukes ofte i Bibelen for å beskrive beskjedne tjenesteoppgaver som utføres av kjærlighet til andre. Det er verdt å merke seg at dette greske substantivet brukes om begge sider av den tjenesten som de kristne utfører – forkynnelse og hjelpearbeid. (Se studienote til Apg 11:29.) I dette verset sikter Paulus til det å hjelpe trosfeller som har det vanskelig. (2Kt 9:13; se studienote til Ro 15:31.) Menighetene i Makedonia så det som et privilegium å være med på dette hjelpearbeidet. Begge sider av den kristne tjeneste utgjør «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

et par turtelduer eller to dueunger: Loven tillot at kvinner som hadde dårlig råd, kunne ofre fugler i stedet for en ung vær, som kostet mye mer. (3Mo 12:6, 8) Det er tydelig at Josef og Maria var fattige på dette tidspunktet, noe som viser at astrologene ikke kom da Jesus var nyfødt, men da han var større. (Mt 2:9–11) Hvis Josef og Maria allerede hadde fått de dyre gavene som disse mennene kom med, kunne de lett hatt råd til å ofre en vær da de dro til templet.

Selv om han var rik, ble han fattig for deres skyld: For å motivere korinterne til å hjelpe de nødstilte får Paulus dem til å tenke over hvor selvoppofrende og gavmild Jesus var. Før Jesus kom til jorden som menneske, var han rik i en spesiell forstand – han var i særlig grad begunstiget og velsignet av sin Far. (Joh 1:14; Ef 3:8) Likevel var han villig til å gi avkall på sin privilegerte stilling. (Joh 1:18; Flp 2:5–8) Han forlot sitt hjem i himmelen for å leve blant ufullkomne mennesker som daglig opplevde fattigdom, sykdom og død. I tillegg ble Jesus født som sønn av kona til en fattig snekker. (Se studienote til Lu 2:24.) Som menneske levde Jesus et enkelt liv. (Mt 8:20) Ikke desto mindre gjenløste han menneskeheten. På grunn av Jesu gavmildhet var de kristne i Korint blitt rike på åndelige velsignelser, deriblant det at de hadde fått håpet om en himmelsk arv. Paulus oppfordrer dem altså til å etterligne Jesu gavmildhet.

Som det står skrevet: For å vise at prinsippet om «utjevning» har støtte i Skriftene, siterer Paulus fra 2Mo 16:18, som handler om Jehovas kjærlige ordning for å gi israelittene manna under vandringen i ødemarken. (2Kt 8:14; se Ordforklaringer: «Manna».) Et israelittisk familieoverhode samlet manna til hele husstanden sin eller ledet dette arbeidet. Ettersom mannaen smeltet når solen begynte å varme, skyndte han seg utvilsomt å samle omtrent det husstanden hans trengte, og etterpå målte han det opp. Enten han hadde samlet mye eller lite, avhengig av størrelsen på husstanden, viste det seg alltid at det ble en omer (2,2 liter) pr. person. (2Mo 16:16–18) Paulus hentydet til dette da han oppmuntret de kristne i Korint til å bruke sin materielle overflod til å dekke det materielle behovet hos sine brødre og søstre i Judea. – Se studienote til 2Kt 8:14.

en utjevning: I sammenhengen her gir Paulus instrukser om en innsamling til «de hellige» i Jerusalem og Judea, som hadde det vanskelig. (2Kt 8:4; 9:1) Han peker på at de kristne i Korint, som hadde bedre råd, kunne gi av sin overflod for å dekke det materielle behovet hos sine brødre og søstre i Judea. Slik gavmildhet ville føre til «en utjevning», det vil si til en bedre fordeling av ressursene. Ingen ble presset til å gi mer enn de hadde råd til. – 2Kt 8:12, 13; 9:7; se studienote til 2Kt 8:15.

en utjevning: I sammenhengen her gir Paulus instrukser om en innsamling til «de hellige» i Jerusalem og Judea, som hadde det vanskelig. (2Kt 8:4; 9:1) Han peker på at de kristne i Korint, som hadde bedre råd, kunne gi av sin overflod for å dekke det materielle behovet hos sine brødre og søstre i Judea. Slik gavmildhet ville føre til «en utjevning», det vil si til en bedre fordeling av ressursene. Ingen ble presset til å gi mer enn de hadde råd til. – 2Kt 8:12, 13; 9:7; se studienote til 2Kt 8:15.

Som det står skrevet: For å vise at prinsippet om «utjevning» har støtte i Skriftene, siterer Paulus fra 2Mo 16:18, som handler om Jehovas kjærlige ordning for å gi israelittene manna under vandringen i ødemarken. (2Kt 8:14; se Ordforklaringer: «Manna».) Et israelittisk familieoverhode samlet manna til hele husstanden sin eller ledet dette arbeidet. Ettersom mannaen smeltet når solen begynte å varme, skyndte han seg utvilsomt å samle omtrent det husstanden hans trengte, og etterpå målte han det opp. Enten han hadde samlet mye eller lite, avhengig av størrelsen på husstanden, viste det seg alltid at det ble en omer (2,2 liter) pr. person. (2Mo 16:16–18) Paulus hentydet til dette da han oppmuntret de kristne i Korint til å bruke sin materielle overflod til å dekke det materielle behovet hos sine brødre og søstre i Judea. – Se studienote til 2Kt 8:14.

den broren: Paulus sier om denne ikke navngitte broren at han ble utnevnt til å «reise sammen med» dem. (2Kt 8:19) Det greske ordet som er gjengitt med «reise sammen med», er brukt bare ett annet sted i De kristne greske skrifter, i Apg 19:29. Der er uttrykket «hadde med seg på reisen» en gjengivelse av det samme greske ordet i flertall. I det verset fortelles det at Aristarkus var en av dem som Paulus reiste sammen med. Aristarkus ble en nær medarbeider av Paulus. Noen bibelkommentatorer mener derfor at «den broren» som er nevnt her, kan være Aristarkus, men det finnes også andre muligheter, for eksempel Tykikus. – Apg 20:2–4; 27:2; Kol 4:7, 10.

vi ‘går inn for å gjøre alt på en ærlig måte’: Paulus viste at han satte sin tjeneste høyt, ved å passe nøye på hvordan han levde og oppførte seg. (2Kt 6:3) Paulus var klar over at noen i menigheten i Korint kritiserte og baktalte ham for å undergrave hans myndighet som apostel. Han forsto at det lett kunne oppstå kritikk og problemer når det var pengespørsmål inne i bildet, så han forsikret menigheten om at han ville sende Titus og to andre pålitelige brødre for at de skulle ta seg av bidragene. (2Kt 8:20, 22) Paulus ønsket å gå fram på en ærlig måte ikke bare for Jehovas øyne, men også for menneskers øyne. Han hentyder her til Ord 3:4 for å vise at det hadde støtte i Skriftene å treffe tiltak som gjorde at de innsamlede bidragene ble håndtert på en måte som var hevet over mistanke. Han bruker en ordlyd som ifølge eksisterende Septuaginta-avskrifter lyder: «Sørg for ting som er ærlige i Herrens og menneskers øyne.» – Les mer om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 2Kt 8:21.

den broren: Paulus sier om denne ikke navngitte broren at han ble utnevnt til å «reise sammen med» dem. (2Kt 8:19) Det greske ordet som er gjengitt med «reise sammen med», er brukt bare ett annet sted i De kristne greske skrifter, i Apg 19:29. Der er uttrykket «hadde med seg på reisen» en gjengivelse av det samme greske ordet i flertall. I det verset fortelles det at Aristarkus var en av dem som Paulus reiste sammen med. Aristarkus ble en nær medarbeider av Paulus. Noen bibelkommentatorer mener derfor at «den broren» som er nevnt her, kan være Aristarkus, men det finnes også andre muligheter, for eksempel Tykikus. – Apg 20:2–4; 27:2; Kol 4:7, 10.

enda en av våre brødre: For at de innsamlede bidragene skulle bli håndtert på en måte som var hevet over mistanke, ble to respekterte brødre utnevnt til å hjelpe Titus med å fullføre innsamlingen. (2Kt 8:20, 21; 9:5) Paulus oppga ikke navnet på noen av disse brødrene. (Se studienote til 2Kt 8:18.) Man vet derfor ikke hvem denne ikke navngitte broren var, men noen mener at det kan ha vært Trofimus eller Tykikus. – Apg 20:4.

en som er utsendt: Eller: «en budbringer; en apostel». Det greske ordet apọstolos (avledet av verbet apostẹllo, som betyr «å sende ut») er oversatt med «apostel» (i forskjellige bøyningsformer) i 78 av de 80 gangene det forekommer i De kristne greske skrifter. (I Flp 2:25 er det greske ordet oversatt med «han som dere sendte».) Den eneste forekomsten av dette greske ordet i Johannes’ evangelium er i dette verset. – Mt 10:5; Lu 11:49; 14:32; se studienoter til Mt 10:2; Mr 3:14 og Ordforklaringer: «Apostel».

regnet som apostel sammen med de elleve: Det vil si betraktet som apostel på lik linje med de elleve andre. Da pinsedagen kom, fantes det derfor tolv apostler som kunne utgjøre grunnvollen for det åndelige Israel. Mattias må ha vært en av «de tolv» som senere hjalp til med å løse det problemet som berørte de gresktalende disiplene. – Apg 6:1, 2.

menighetenes apostler: Paulus bruker det greske ordet for «apostel» (apọstolos) i den generelle betydningen «utsending» eller «budbringer». (Se studienote til Joh 13:16.) De brødrene han omtaler, ble sendt ut som representanter for sine respektive menigheter. Paulus brukte det greske ordet apọstolos på samme måte da han omtalte Epafroditus som «han som dere sendte». (Flp 2:25) Slike trofaste menn var ikke apostler i den forstand at de var blitt utnevnt til å tjene som en av de tolv, slik Mattias ble. De var heller ikke apostler i den forstand at de var utvalgt av Kristus til å tjene som apostler for nasjonene, slik Paulus var. – Se studienote til Apg 1:26; se også Apg 9:15; Ro 11:13.

Multimedia