fått dem til å vise ved sin store gavmildhet at de er rike: Paulus ønsker å motivere de kristne i Korint til å fullføre nødhjelpen til de nødstilte kristne i Judea. Han forteller dem derfor om «menighetene i Makedonia», for eksempel menighetene i Filippi og Tessalonika, som var svært gode eksempler med hensyn til å gi gavmildt. (2Kt 8:1–4; 9:1–7; Ro 15:26; Flp 4:14–16) Givergleden deres var virkelig imponerende, siden de selv levde i ‘dyp fattigdom’ og møtte store prøver i en vanskelig tid. Det er for eksempel mulig at de kristne i Makedonia ble beskyldt for å følge skikker som ble betraktet som ulovlige for romere, noe Paulus selv opplevde i Filippi. (Apg 16:20, 21) Noen mener at prøvene hadde med makedonernes fattigdom å gjøre. Slike prøver kan forklare hvorfor makedonerne hadde medfølelse med sine trosfeller i Judea, som møtte lignende vanskeligheter. (Apg 17:5–9; 1Te 2:14) De kristne i Makedonia ønsket derfor å hjelpe dem og ga med glede «mer enn de hadde råd til». – 2Kt 8:3.

være med på å gi nødhjelp til: Eller: «være med på hjelpetjenesten med tanke på». Paulus bruker det greske substantivet diakonịa, som her er oversatt med «nødhjelp», og som også kan gjengis med «hjelpetjeneste». Dette ordet brukes ofte i Bibelen for å beskrive beskjedne tjenesteoppgaver som utføres av kjærlighet til andre. Det er verdt å merke seg at dette greske substantivet brukes om begge sider av den tjenesten som de kristne utfører – forkynnelse og hjelpearbeid. (Se studienote til Apg 11:29.) I dette verset sikter Paulus til det å hjelpe trosfeller som har det vanskelig. (2Kt 9:13; se studienote til Ro 15:31.) Menighetene i Makedonia så det som et privilegium å være med på dette hjelpearbeidet. Begge sider av den kristne tjeneste utgjør «hellig tjeneste». – Ro 12:1, 6–8.

Selv om han var rik, ble han fattig for deres skyld: For å motivere korinterne til å hjelpe de nødstilte får Paulus dem til å tenke over hvor selvoppofrende og gavmild Jesus var. Før Jesus kom til jorden som menneske, var han rik i en spesiell forstand – han var i særlig grad begunstiget og velsignet av sin Far. (Joh 1:14; Ef 3:8) Likevel var han villig til å gi avkall på sin privilegerte stilling. (Joh 1:18; Flp 2:5–8) Han forlot sitt hjem i himmelen for å leve blant ufullkomne mennesker som daglig opplevde fattigdom, sykdom og død. I tillegg ble Jesus født som sønn av kona til en fattig snekker. (Se studienote til Lu 2:24.) Som menneske levde Jesus et enkelt liv. (Mt 8:20) Ikke desto mindre gjenløste han menneskeheten. På grunn av Jesu gavmildhet var de kristne i Korint blitt rike på åndelige velsignelser, deriblant det at de hadde fått håpet om en himmelsk arv. Paulus oppfordrer dem altså til å etterligne Jesu gavmildhet.

en utjevning: I sammenhengen her gir Paulus instrukser om en innsamling til «de hellige» i Jerusalem og Judea, som hadde det vanskelig. (2Kt 8:4; 9:1) Han peker på at de kristne i Korint, som hadde bedre råd, kunne gi av sin overflod for å dekke det materielle behovet hos sine brødre og søstre i Judea. Slik gavmildhet ville føre til «en utjevning», det vil si til en bedre fordeling av ressursene. Ingen ble presset til å gi mer enn de hadde råd til. – 2Kt 8:12, 13; 9:7; se studienote til 2Kt 8:15.

Som det står skrevet: For å vise at prinsippet om «utjevning» har støtte i Skriftene, siterer Paulus fra 2Mo 16:18, som handler om Jehovas kjærlige ordning for å gi israelittene manna under vandringen i ødemarken. (2Kt 8:14; se Ordforklaringer: «Manna».) Et israelittisk familieoverhode samlet manna til hele husstanden sin eller ledet dette arbeidet. Ettersom mannaen smeltet når solen begynte å varme, skyndte han seg utvilsomt å samle omtrent det husstanden hans trengte, og etterpå målte han det opp. Enten han hadde samlet mye eller lite, avhengig av størrelsen på husstanden, viste det seg alltid at det ble en omer (2,2 liter) pr. person. (2Mo 16:16–18) Paulus hentydet til dette da han oppmuntret de kristne i Korint til å bruke sin materielle overflod til å dekke det materielle behovet hos sine brødre og søstre i Judea. – Se studienote til 2Kt 8:14.

den broren: Paulus sier om denne ikke navngitte broren at han ble utnevnt til å «reise sammen med» dem. (2Kt 8:19) Det greske ordet som er gjengitt med «reise sammen med», er brukt bare ett annet sted i De kristne greske skrifter, i Apg 19:29. Der er uttrykket «hadde med seg på reisen» en gjengivelse av det samme greske ordet i flertall. I det verset fortelles det at Aristarkus var en av dem som Paulus reiste sammen med. Aristarkus ble en nær medarbeider av Paulus. Noen bibelkommentatorer mener derfor at «den broren» som er nevnt her, kan være Aristarkus, men det finnes også andre muligheter, for eksempel Tykikus. – Apg 20:2–4; 27:2; Kol 4:7, 10.

vi ‘går inn for å gjøre alt på en ærlig måte’: Paulus viste at han satte sin tjeneste høyt, ved å passe nøye på hvordan han levde og oppførte seg. (2Kt 6:3) Paulus var klar over at noen i menigheten i Korint kritiserte og baktalte ham for å undergrave hans myndighet som apostel. Han forsto at det lett kunne oppstå kritikk og problemer når det var pengespørsmål inne i bildet, så han forsikret menigheten om at han ville sende Titus og to andre pålitelige brødre for at de skulle ta seg av bidragene. (2Kt 8:20, 22) Paulus ønsket å gå fram på en ærlig måte ikke bare for Jehovas øyne, men også for menneskers øyne. Han hentyder her til Ord 3:4 for å vise at det hadde støtte i Skriftene å treffe tiltak som gjorde at de innsamlede bidragene ble håndtert på en måte som var hevet over mistanke. Han bruker en ordlyd som ifølge eksisterende Septuaginta-avskrifter lyder: «Sørg for ting som er ærlige i Herrens og menneskers øyne.» – Les om hvorfor Guds navn er brukt i dette verset, i Tillegg C3 innledning; 2Kt 8:21.

enda en av våre brødre: For at de innsamlede bidragene skulle bli håndtert på en måte som var hevet over mistanke, ble to respekterte brødre utnevnt til å hjelpe Titus med å fullføre innsamlingen. (2Kt 8:20, 21; 9:5) Paulus oppga ikke navnet på noen av disse brødrene. (Se studienote til 2Kt 8:18.) Man vet derfor ikke hvem denne ikke navngitte broren var, men noen mener at det kan ha vært Trofimus eller Tykikus. – Apg 20:4.

menighetenes apostler: Paulus bruker det greske ordet for «apostel» (apọstolos) i den generelle betydningen «utsending» eller «budbringer». (Se studienote til Joh 13:16.) De brødrene han omtaler, ble sendt ut som representanter for sine respektive menigheter. Paulus brukte det greske ordet apọstolos på samme måte da han omtalte Epafroditus som «han som dere sendte». (Flp 2:25) Slike trofaste menn var ikke apostler i den forstand at de var blitt utnevnt til å tjene som en av de tolv, slik Mattias ble. De var heller ikke apostler i den forstand at de var utvalgt av Kristus til å tjene som apostler for nasjonene, slik Paulus var. – Se studienote til Apg 1:26; se også Apg 9:15; Ro 11:13.