frafallet: Det greske substantivet apostasịa som er brukt her, kommer fra et verb som bokstavelig betyr «tre til side fra; fjerne seg fra». Substantivet betyr «svik; det å forlate; opprør». Det betegner altså noe mer enn bare å gli bort på grunn av åndelig svakhet eller tvil. (Se studienote til Apg 21:21.) I klassisk gresk ble substantivet brukt om politisk frafall eller opprør. I denne sammenhengen bruker Paulus ordet apostasịa om et religiøst frafall som skulle utvikle seg før «Jehovas dag». (2Te 2:2) Han sikter til det at man bevisst trekker seg tilbake fra den sanne tilbedelse og tjenesten for Gud. – Se Ordforklaringer: «Frafall».

det inspirerte ordet: Bokstavelig: «ånden». Det greske ordet pneuma forekommer to ganger i dette verset. Det blir ofte oversatt med «ånd», men det har også andre betydninger, avhengig av sammenhengen. (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Her blir pneuma gjengitt med «det inspirerte ordet» fordi det sikter til en uttalelse som var inspirert av Guds hellige ånd. – Se studienoten til villedende inspirerte uttalelser i dette verset.

noen skal falle fra troen: Paulus forutsier at noen som gir seg ut for å være kristne, skal vende seg bort fra Guds lære i Skriftene og forlate den sanne tilbedelse av Gud. Det greske verbet som her er gjengitt med «falle fra», betyr bokstavelig «tre til side fra; fjerne seg fra» og kan også gjengis med «trekke seg bort; ta avstand fra». (Apg 19:9; 2Ti 2:19; He 3:12) Det er beslektet med et substantiv som blir gjengitt med «frafall». – Se studienote til 2Te 2:3.

villedende inspirerte uttalelser: Bokstavelig: «villedende ånder». Her sikter flertallsformen av det greske ordet pneuma (ånd) til uttalelser fra personer som med urette hevder at de har fått kunnskap fra en guddommelig kilde, eller at de er inspirert av Gud. Siden disse uttalelsene blir beskrevet som «villedende» og er forbundet med «demoners lære», kommer de i virkeligheten fra Satan og demonene. (Joh 8:44; 1Jo 4:1–6; Åp 16:13, 14) Disse onde englene bruker «løgnere» til å spre falsk lære. (1Ti 4:2; 2Kt 11:14, 15) Alle kristne som velger å høre på slike løgner, står i fare for å falle fra troen. – Se også studienote til 2Te 2:2.

gjennom en inspirert uttalelse: Eller: «gjennom en ånd». (Se Ordforklaringer: «Ånd».) Det greske ordet pneuma (ofte gjengitt med «ånd») blir noen ganger brukt i forbindelse med former for kommunikasjon. I dette verset står det for eksempel sammen med «et muntlig budskap» og «et brev». Dette greske ordet blir gjengitt med «inspirert uttalelse» også i en del andre vers. – 1Ti 4:1; 1Jo 4:1, 2, 3, 6; Åp 16:13, 14; se også studienote til 1Kt 12:10.

Siden de har mistet all moralsk sans: Uttrykket «har mistet all moralsk sans» er oversatt fra et gresk ord som bokstavelig betyr «har sluttet å føle smerte». Det brukes her i overført betydning om noen som er blitt etisk eller moralsk ufølsomme. En slik person har ikke lenger samvittighetsnag og har sluttet å føle ansvar overfor Gud. – 1Ti 4:2.

en brennemerket samvittighet: På Paulus’ tid kunne man bruke et svijern til å brenne et merke i huden på et husdyr for å vise hvem som eide det. Det gjorde at den brente dyrehuden dannet arrvev og ble følelsesløs. Paulus bruker her en form av det greske ordet kausteriạzomai (bokst.: «å bli brennemerket med rødglødende jern»), kanskje for å vise at når en person stadig gjør det som er galt, blir samvittigheten hans ufølsom. Det er ikke lenger noe som holder ham tilbake fra å gjøre det som er ondt, og han har heller ingen skyldfølelse etter å ha gjort det. (Se også studienote til Ef 4:19.) Noen bibelkommentatorer mener at Paulus’ uttalelse kan ha en annen betydning, nemlig at samvittigheten til dem som stadig gjør det som er galt, billedlig talt blir brennemerket som et tegn på at disse personene tilhører Satan og demonene.

Kefas: Et av navnene til apostelen Peter. (Se studienoter til Mt 10:2; 1Kt 1:12.) Kefas blir her omtalt som en gift mann. Som det framgår av evangelieberetningene, bodde svigermoren i hans hjem, et hjem han delte med sin bror Andreas. (Mt 8:14; Mr 1:29–31; se studienote til Lu 4:38.) Dette verset viser at Kefas’ kone noen ganger var sammen med ham mens han utførte sin tjeneste. Andre apostler og Jesu halvbrødre hadde også med seg konene sine.

villedende inspirerte uttalelser: Bokstavelig: «villedende ånder». Her sikter flertallsformen av det greske ordet pneuma (ånd) til uttalelser fra personer som med urette hevder at de har fått kunnskap fra en guddommelig kilde, eller at de er inspirert av Gud. Siden disse uttalelsene blir beskrevet som «villedende» og er forbundet med «demoners lære», kommer de i virkeligheten fra Satan og demonene. (Joh 8:44; 1Jo 4:1–6; Åp 16:13, 14) Disse onde englene bruker «løgnere» til å spre falsk lære. (1Ti 4:2; 2Kt 11:14, 15) Alle kristne som velger å høre på slike løgner, står i fare for å falle fra troen. – Se også studienote til 2Te 2:2.

Disse forbyr folk å gifte seg: Denne frafalne læren var en utspekulert forvrengning av den sanne kristne lære. Det er sant at Jesus anbefalte det å være ugift og kalte det en gave. (Mt 19:10–12) Og Paulus ble inspirert av Gud til å skrive om fordelene ved å la være å gifte seg, for ugifte personer kan tjene Jehova med færre distraksjoner. (1Kt 7:32–35) Men verken Jesus eller Paulus forbød folk å gifte seg. Jesus opprettholdt Jehovas opprinnelige norm for ekteskapet. (Mt 19:3–6, 8) Og Paulus sa at det i noen tilfeller er best å gifte seg, at ekteskapet bør ses på som noe dyrebart, og at det er verdt å ta vare på det. (1Kt 7:2, 9, 28, 36; He 13:4) Han nevnte at noen av apostlene var gift. (1Kt 9:5 og studienote) Han ga også inspirert veiledning til gifte menn og kvinner om hvordan de skulle fylle de rollene Gud hadde gitt dem. (Ef 5:28–33) Paulus viser altså her hva læren om tvungent sølibat egentlig er – et uttrykk for «demoners lære». – 1Ti 4:1.

påbyr dem å holde seg borte fra visse typer mat: I Moseloven befalte Jehova israelittene å la være å spise mat som han sa var uren. (3Mo 11:4–7) Men Jesu Kristi død var «Lovens ende», så Loven gjaldt ikke lenger da Paulus skrev sitt brev, omkring år 61–64. (Ro 10:4; Kol 2:14) Over ti år tidligere hadde det styrende råd i Jerusalem informert om hva som var de eneste gjenværende restriksjonene som gjaldt mat: Kjøtt måtte være tappet for blod på riktig måte, og mat måtte ikke spises som et offer til avguder. (Apg 15:28, 29; se også Apg 10:10–16.) De kristne kunne velge å faste eller å holde seg borte fra visse typer mat (Mt 6:16–18), men det var ikke nødvendig for å bli frelst. (Ro 14:5, 6; He 13:9) Paulus slår altså her fast at alle som påbød de kristne «å holde seg borte fra visse typer mat», hadde forkastet nøyaktig kunnskap og fremmet «demoners lære». – 1Ti 4:1 og studienote.

Det blir nemlig gjort hellig ved Guds ord: De kristne betrakter med rette all mat som hellig, for de er ikke underlagt Moselovens restriksjoner angående mat. (Se studienote til 1Ti 4:3.) Når Jehova sier at noe er rent, er det rent. Det ble for eksempel sagt til apostelen Peter i et syn: «Slutt med å kalle det som Gud har renset, for urent.» – Apg 10:10–15.

ved … bønn: Mat blir ikke bare gjort hellig ved Guds «ord», men også ved bønn. Den som ber, anerkjenner Gud som den store Forsørger og tar imot maten som en gave fra ham. En kristen kan derfor spise maten og ha tillit til at den ikke gjør ham uren i Guds øyne. – 1Mo 1:29; 9:3; Mt 14:19; Lu 9:16.

påbyr dem å holde seg borte fra visse typer mat: I Moseloven befalte Jehova israelittene å la være å spise mat som han sa var uren. (3Mo 11:4–7) Men Jesu Kristi død var «Lovens ende», så Loven gjaldt ikke lenger da Paulus skrev sitt brev, omkring år 61–64. (Ro 10:4; Kol 2:14) Over ti år tidligere hadde det styrende råd i Jerusalem informert om hva som var de eneste gjenværende restriksjonene som gjaldt mat: Kjøtt måtte være tappet for blod på riktig måte, og mat måtte ikke spises som et offer til avguder. (Apg 15:28, 29; se også Apg 10:10–16.) De kristne kunne velge å faste eller å holde seg borte fra visse typer mat (Mt 6:16–18), men det var ikke nødvendig for å bli frelst. (Ro 14:5, 6; He 13:9) Paulus slår altså her fast at alle som påbød de kristne «å holde seg borte fra visse typer mat», hadde forkastet nøyaktig kunnskap og fremmet «demoners lære». – 1Ti 4:1 og studienote.

tjener for Kristus Jesus: Se studienote til 1Kt 3:5.

gi deg næring: Paulus bruker et gresk ord som bokstavelig sikter til det å gi et barn mat og opplæring. «Helt fra [Timoteus] var et lite barn», hadde han billedlig talt fått næring fra «de hellige skrifter». (2Ti 3:14–17) Som kristen fikk Timoteus næring fra troens … ord, det vil si hele den kristne lære. I dette brevet oppfordrer Paulus ham til å fortsette å ta til seg næring for å bygge opp sin egen tro. (1Ti 4:16) Ved å gjøre det ville Timoteus, som var en tilsynsmann og en hyrde i den kristne menighet, bli i stand til å bygge opp og beskytte andre åndelig sett. – 1Ti 1:3–7, 18; 4:1.

tjenere: I Bibelen sikter det greske ordet diạkonos ofte til en som trofast og ydmykt tjener andre. (Se studienote til Mt 20:26.) I Ro 15:8 blir ordet brukt om Jesus. (Se studienote.) I dette verset (1Kt 3:5) beskriver Paulus seg selv og Apollos som tjenere som hjalp korinterne til å bli troende. I likhet med alle døpte kristne utførte de en tjeneste som dreide seg om å dekke andre menneskers åndelige behov. – Lu 4:16–21.

denne gudhengivenhetens hellige hemmelighet: Dette er det eneste stedet i Skriftene der disse to uttrykkene, «hellig hemmelighet» og «gudhengivenhet», forekommer sammen. (Se studienoter til Mt 13:11; 1Ti 4:7.) Paulus fokuserer her på denne hellige hemmeligheten: Kan noe menneske leve et liv i fullkommen gudhengivenhet? Da Adam gjorde opprør mot Jehova i Eden, sviktet han når det gjaldt dette. Spørsmålet var derfor svært meningsfylt for etterkommerne hans. I omkring 4000 år var svaret et mysterium, en hemmelighet. Ingen ufullkommen etterkommer av Adam og Eva kunne være fullkomment trofast og lojal. (Sl 51:5; For 7:20; Ro 3:23) Men Jesus, som i likhet med Adam var et fullkomment menneske, viste gudhengivenhet i alt han tenkte, sa og gjorde, selv under de alvorligste prøver. (He 4:15; se studienote til 1Kt 15:45.) Hans nære personlige forhold til Jehova var basert på uselvisk og oppriktig kjærlighet. Fordi Jesus var et perfekt eksempel når det gjelder gudhengivenhet, sørget han for at denne hellige hemmeligheten ble åpenbart én gang for alle.

usanne historier som er uten respekt for det som er hellig: De ‘usanne historiene’ (et uttrykk som er en gjengivelse av det greske ordet mỵthos) som ble spredt på Paulus’ tid, var «uten respekt for det som er hellig». De krenket Guds hellige normer og var i strid med hellige, oppbyggende sannheter. (1Ti 6:20; 2Ti 1:13) Disse usanne historiene var oppdiktede og i strid med de faktiske forhold, og derfor var de verdiløse. – Se studienote til 1Ti 1:4.

slike historier som noen gamle kvinner forteller: I denne formuleringen bruker Paulus et gresk ord som tydeligvis ble en del av et kjent uttrykk som formidlet tanken «tåpelig; meningsløs». Men det Paulus sier i det neste kapitlet, viser at han ikke hadde fordommer mot de eldre, heller ikke eldre kvinner. Der formaner han Timoteus til å behandle dem som kjære familiemedlemmer. – 1Ti 5:1, 2.

Arbeid: Bokstavelig: «Tren». I versene 7 til 10 bruker Paulus flere uttrykk fra idrettens verden for å illustrere poengene sine. (Se studienoter til 1Ti 4:8, 10.) Det greske ordet som her er gjengitt med «arbeid», eller «tren», er gymnạzo, som ofte ble brukt om den harde treningen idrettsutøvere gjennomgikk før de deltok i forskjellige konkurranser. Slik trening krevde stor selvdisiplin, hardt arbeid og besluttsomhet. (Se studienote til 1Kt 9:25.) Ved å bruke ordet i overført betydning understreker Paulus at man må anstrenge seg for å kunne utvikle egenskapen gudhengivenhet.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

viser selvkontroll: Når idrettsutøvere forberedte seg til en konkurranse, måtte de vise selvkontroll. Mange var nøye med kostholdet sitt, og noen avholdt seg fra vin. Historieskriveren Pausanias skrev at treningen til de olympiske leker varte i ti måneder, og det antas at treningen til andre store idrettsarrangementer varte like lenge.

arbeider hardt og anstrenger oss: For virkelig å understreke poenget sitt bruker Paulus to greske ord som har lik betydning. (Se også Kol 1:29.) Det første, som er gjengitt med «arbeider hardt», kan sikte til tungt arbeid som man blir utmattet av. (Lu 5:5; 2Ti 2:6) Det andre, som er gjengitt med «anstrenger oss», kan rette fokuset mer mot intensiteten i den innsatsen man gjør – det strevet og slitet som er inne i bildet. – Se studienote til Lu 13:24.

trening: Paulus fortsetter her med den idrettsmetaforen som han introduserte i det forrige verset, der han brukte det greske verbet gymnạzo, som bokstavelig betyr «å trene (som en idrettsutøver)». (Se studienote til 1Ti 4:7.) Her bruker han substantivet gymnasịa, som sikter til det å trene den fysiske kroppen. Et sted der idrettsutøvere trente, ble på Paulus’ tid kalt et gymnasium (gresk: gymnạsion). Folk kjente godt til disse stedene, for de var viktige sentre for samfunnslivet i forskjellige byer i Romerriket. I den kulturen la noen stor vekt på fysisk trening. Andre så derimot på slik trening som upassende eller unyttig. Under inspirasjon gir Paulus uttrykk for et likevektig synspunkt. Han sier at fysisk trening er nyttig til litt, det vil si har en viss midlertidig verdi. Men han understreker at man har mye større utbytte av å ‘arbeide målbevisst for å vise gudhengivenhet’. – 1Ti 4:7.

usanne historier: I 2Ti 4:4 nevner Paulus «usanne historier» som en kontrast til «sannheten». En ordbok definerer det greske ordet mỵthos, som her er gjengitt med «usanne historier», som «sagn, fabel … oppdiktet historie, myte». I De kristne greske skrifter brukes det alltid i negativ betydning. Paulus kan ha tenkt på fantasifulle myter som lå til grunn for religiøse løgner eller sensasjonelle rykter. (Tit 1:14; 2Pe 1:16; se studienote til 1Ti 4:7.) Han ba de kristne om å ikke være opptatt av slike usanne historier. De var til ingen nytte og kunne vende de kristnes oppmerksomhet bort fra sannhetene i Guds Ord.​ – 2Ti 1:13.

Arbeid: Bokstavelig: «Tren». I versene 7 til 10 bruker Paulus flere uttrykk fra idrettens verden for å illustrere poengene sine. (Se studienoter til 1Ti 4:8, 10.) Det greske ordet som her er gjengitt med «arbeid», eller «tren», er gymnạzo, som ofte ble brukt om den harde treningen idrettsutøvere gjennomgikk før de deltok i forskjellige konkurranser. Slik trening krevde stor selvdisiplin, hardt arbeid og besluttsomhet. (Se studienote til 1Kt 9:25.) Ved å bruke ordet i overført betydning understreker Paulus at man må anstrenge seg for å kunne utvikle egenskapen gudhengivenhet.

trening: Paulus fortsetter her med den idrettsmetaforen som han introduserte i det forrige verset, der han brukte det greske verbet gymnạzo, som bokstavelig betyr «å trene (som en idrettsutøver)». (Se studienote til 1Ti 4:7.) Her bruker han substantivet gymnasịa, som sikter til det å trene den fysiske kroppen. Et sted der idrettsutøvere trente, ble på Paulus’ tid kalt et gymnasium (gresk: gymnạsion). Folk kjente godt til disse stedene, for de var viktige sentre for samfunnslivet i forskjellige byer i Romerriket. I den kulturen la noen stor vekt på fysisk trening. Andre så derimot på slik trening som upassende eller unyttig. Under inspirasjon gir Paulus uttrykk for et likevektig synspunkt. Han sier at fysisk trening er nyttig til litt, det vil si har en viss midlertidig verdi. Men han understreker at man har mye større utbytte av å ‘arbeide målbevisst for å vise gudhengivenhet’. – 1Ti 4:7.

gudhengivenheten: Les mer om uttrykket «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7; se også studienote til 1Ti 2:2.

nyttig til alt: Paulus viser her at man har mye større utbytte av å vise gudhengivenhet enn av å drive med fysisk trening. (Se studienoten til trening i dette verset.) Han visste av erfaring at hans egen gudhengivenhet var «nyttig til alt» i «livet nå». På grunn av sin gudhengivenhet holdt Paulus for eksempel fast ved «den nøyaktige kunnskap om sannheten». (Tit 1:1, 2) Det gjorde at han aldri lot seg lure av de løgnene, villedende inspirerte uttalelsene og usanne historiene som han advarer Timoteus mot i disse versene. (1Ti 4:1, 2, 7) Jehova hjalp dessuten Paulus til å være sterk til tross for svakheter, glad til tross for vanskeligheter og kjærlig til tross for dårlig behandling. (2Kt 6:12; 12:10, 15; Flp 4:13; Kol 1:24) Og fordi Paulus fortsatte å vise gudhengivenhet, hadde han et sikkert håp om å få oppleve «livet … som skal komme». Han gledet seg over håpet om å få regjere i himmelen sammen med Kristus. Også da han senere visste at han snart kom til å bli henrettet, fant han glede i håpet om det evige liv som lå foran ham. – 2Ti 2:12; 4:6–8.

gudhengivenhet: Det greske ordet som er brukt her (eusẹbeia), sikter til ærbødighet og dyp respekt for Gud. (Les mer om det greske ordet for «gudhengivenhet» i studienote til 1Ti 4:7.) Det samme greske ordet blir brukt noen ganger i Septuaginta. Det forekommer for eksempel i Jes 11:2 og 33:6, der det på hebraisk står «frykt for Jehova», et uttrykk som også sikter til dyp respekt for Jehova Gud. Da 1Ti 2:2 ble oversatt til syrisk (Peshitta) på 400-tallet evt., ble dette ordet oversatt med «ærbødighet for Gud», der ordet for «Gud» altså inngikk i gjengivelsen. Enkelte senere oversettelser av De kristne greske skrifter til hebraisk har i tråd med det gjengitt eusẹbeia med «frykt for Jehova» i dette verset og i andre vers der ordet forekommer. (1Ti 3:16; 4:7, 8; 6:3, 6, 11) Men oversettelseskomiteen bak Ny verden-oversettelsen kom til at det ikke finnes tilstrekkelig støtte for å bruke Guds navn i hovedteksten i dette verset. – Se Tillegg C, som redegjør for grunnene til å gjeninnføre Guds navn i andre vers; se også studienote til Ro 10:12.

gudhengivenhet: Det greske ordet (eusẹbeia) overbringer tanken om den dype respekt og ærbødighet for Gud som en kristen viser ved å tjene ham lojalt og være fullstendig lydig mot ham. Ordet har vid betydning, for det rommer også tanken om den lojale kjærlighet eller personlige tilknytning til Gud som får en person til å gå inn for å gjøre det som gleder ham. En ordbok sier kort og konsist at hovedbetydningen av ordet er «å leve slik Gud vil at vi skal leve». Paulus viser også at gudhengivenhet ikke er et medfødt karaktertrekk. Derfor oppfordrer han Timoteus til å anstrenge seg, til å trene slik en idrettsutøver gjør, for å styrke denne egenskapen hos seg selv. Tidligere i brevet hadde Paulus minnet Timoteus om at Jesus Kristus er det fremste eksemplet når det gjelder å vise gudhengivenhet. – Se studienote til 1Ti 3:16.

Gud, vår Frelser: I Paulus’ første brev til Timoteus og i hans brev til Titus blir betegnelsen «Frelser» brukt seks ganger om Jehova Gud (i dette verset og i 1Ti 2:3; 4:10; Tit 1:3; 2:10; 3:4). I resten av De kristne greske skrifter brukes det bare to ganger om ham. (Lu 1:47; Jud 25) I De hebraiske skrifter blir Jehova ofte omtalt som den som frelser (redder, befrir) sitt folk, Israel. (Sl 106:8, 10, 21; Jes 43:3, 11; 45:15, 21; Jer 14:8) Fordi Jesus er den Jehova bruker til å frelse menneskene fra synd og død, blir Jesus også omtalt som «Frelser». (Apg 5:31; 2Ti 1:10) Han blir i tillegg kalt «Hovedformidleren av … frelse». (He 2:10) En engel ga beskjed om at Guds Sønn skulle hete Jesus, som betyr «Jehova er frelse», for, som engelen sa, «han skal frelse sitt folk fra deres synder». (Mt 1:21 og studienote) Navnet Jesus understreker altså at det er Jehova som står bak den frelsen som blir gitt gjennom Jesus. Det er derfor både Jehova og Jesus blir omtalt som Frelser. (Tit 2:11–13; 3:4–6) Både det hebraiske og det greske (i Septuaginta) ordet for «frelser; befrier» brukes også om mennesker som Jehova ga som «befriere som reddet» hans folk fra fiendene deres. – Ne 9:27; Dom 3:9, 15.

arbeider hardt og anstrenger oss: For virkelig å understreke poenget sitt bruker Paulus to greske ord som har lik betydning. (Se også Kol 1:29.) Det første, som er gjengitt med «arbeider hardt», kan sikte til tungt arbeid som man blir utmattet av. (Lu 5:5; 2Ti 2:6) Det andre, som er gjengitt med «anstrenger oss», kan rette fokuset mer mot intensiteten i den innsatsen man gjør – det strevet og slitet som er inne i bildet. – Se studienote til Lu 13:24.

vi har satt vårt håp til en levende Gud: Paulus kaller Jehova «en levende Gud», en som er uendelig høyt hevet over de livløse avgudene som ble tilbedt på hans tid. (Apg 14:15; 1Kt 12:2; 1Te 1:9; se studienote til 1Ti 3:15.) Som en levende Gud har Jehova makt til å belønne sine trofaste tjenere for den oppriktige innsatsen de gjør i tjenesten for ham. (2Kr 16:9; Jer 32:19; 1Pe 3:12; 1Jo 3:22) Han lover å gi dem frelse og evig liv. (Ro 2:6, 7; 1Ti 1:16; Tit 1:2) Paulus og andre kristne ble motivert til å arbeide hardt og anstrenge seg fordi de visste at håpet deres var forankret i en slik levende og mektig Gud.

en Frelser: Se studienote til 1Ti 1:1.

alle slags mennesker: Se studienote til 1Ti 2:4.

særlig for de trofaste: I denne sammenhengen sikter uttrykket «de trofaste» til dem som har fått tro på den levende Gud, og som holder seg til ham. (Apg 14:22; 1Te 3:5 og studienote, 7) Gud er «en Frelser for alle slags mennesker» på den måten at han har sørget for gjenløsningen, som gir alle mennesker muligheten til å oppnå frelse. Men det er bare de som viser tro på Jesus og tjener Gud lojalt, som kommer til å bli frelst. – Joh 3:16, 36; 1Ti 6:12.

trofaste: Det greske ordet som er brukt her (pịstis), kan oversettes med slike ord som «tro» (Mt 8:10; Ro 1:17; 1Te 3:2, 10), «trofasthet» (Mt 23:23) og «pålitelige». (Tit 2:10) I denne sammenhengen (1Te 3:5–7) sikter pịstis til at de kristne i Tessalonika var stødige og holdt fast ved troen selv om de ble utsatt for vanskeligheter. De var altså «trofaste», eller lojale, mot Gud når de møtte prøvelser. Den trofastheten de viste, oppmuntret Paulus, Silvanus og Timoteus, som opplevde ‘nød og prøvelser’. – 1Te 3:7.

alle slags mennesker: Det greske uttrykket som er brukt her, kan mer bokstavelig oversettes med «alle mennesker», men gjengivelsen «alle slags mennesker» er på sin plass på grunn av sammenhengen. (Les om andre eksempler i studienoter til Joh 12:32; Apg 2:17.) Gud vil at alle mennesker «skal nå fram til anger» (2Pe 3:9), så han gjør ikke forskjell på folk, men gir alle muligheten til å bli frelst, uavhengig av kjønn, etnisk bakgrunn, økonomiske midler og sosial status. (Mt 28:19, 20; Apg 10:34, 35; 17:30) Men Bibelen viser tydelig at mange vil avvise Gud og ikke kommer til å bli frelst. (Mt 7:13, 21; Joh 3:16, 36; 2Te 1:9) Gjengivelsen «alle slags mennesker» er altså i harmoni med disse versene. Det er også på sin plass å bruke en slik gjengivelse i versene foran, der Paulus oppfordrer trosfellene sine til å be «i forbindelse med alle slags mennesker, også konger og alle som er i høye stillinger». – 1Ti 2:1, 2.

den levende Guds: Dette beskrivende uttrykket ble ofte brukt i De hebraiske skrifter. (5Mo 5:26; 1Sa 17:26, 36; Jes 37:4, 17) I denne sammenhengen framhever Paulus kontrasten mellom Jehova, ‘den levende Gud’, og de livløse avgudene som ble tilbedt av hedninger i Efesos og på andre steder. Paulus kan også ha brukt dette uttrykket for å minne de kristne om hvor mye bedre deres tilbedelse var.

Anstreng dere kraftig: Eller: «Fortsett å kjempe». Jesu formaning understreker at det er nødvendig å gjøre seg helhjertede anstrengelser for å komme inn gjennom den trange dør. I sammenhengen her har forskjellige referanseverk lansert slike gjengivelser som: «Gjør deres ytterste; Gjør alt dere kan». Det greske verbet agonịzomai er beslektet med det greske substantivet agọn, som ofte ble brukt om idrettskonkurranser. I He 12:1 blir dette substantivet brukt billedlig om det kristne «løpet» for livet. Det brukes også i mer generell forstand om en «kamp». (Flp 1:30; Kol 2:1; 1Ti 6:12; 2Ti 4:7) Former av det greske verbet som er brukt i Lu 13:24, er gjengitt med «deltar i en idrettskonkurranse» (1Kt 9:25), «anstrenger [seg]» (Kol 1:29; 1Ti 4:10) og «kjemper». (Kol 4:12; 1Ti 6:12) Siden bakgrunnen for dette uttrykket er knyttet til idrettskonkurranser, mener noen at de anstrengelsene Jesus oppfordret til, kan sammenlignes med de anstrengelsene en idrettsutøver gjør seg. Han presser seg til det ytterste og bruker alt han har av krefter, for å vinne prisen.

fordi du er ung: På dette tidspunktet kan Timoteus ha vært i 30-årene, og han hadde fått opplæring av Paulus i over ti år. Paulus selv var antagelig på samme alder første gang han blir nevnt i den bibelske beretning. I Apg 7:58 sier Lukas at Saulus (Paulus) var «en ung mann», og han bruker da et gresk ord som er beslektet med ordet for «ung» her i 1Ti 4:12. Det greske ordet for «ung» (eller: «ungdom») ble i Septuaginta noen ganger brukt om gifte voksne. (Ord 5:18; Mal 2:14, 15; LXX) I det gresk-romerske samfunnet ble selv menn i 30-årene noen ganger betraktet som forholdsvis unge menn som manglet modenhet. Timoteus var sannsynligvis yngre enn enkelte av de mennene han måtte gi veiledning, og yngre enn enkelte av de mennene han utnevnte til eldste. Han kan derfor ha nølt med å gjøre bruk av den myndigheten han hadde fått. (1Ti 1:3; 4:3–6, 11; 5:1, 19–22) Det at Paulus sa: «La ingen se ned på deg fordi du er ung», må ha bidratt til å gi Timoteus større selvtillit.

Bli … et eksempel for de trofaste: Her forklarer Paulus nærmere hvordan Timoteus skulle følge rådet: «La ingen se ned på deg fordi du er ung.» Timoteus skulle ikke dominere sine brødre og søstre ved å utøve sin gudgitte myndighet på en streng måte. Og han skulle ikke insistere på at andre viste ham respekt. Paulus oppførte seg heller ikke slik. (Se studienote til 2Kt 1:24.) Paulus oppfordrer i stedet Timoteus til å være et godt eksempel, noe som er mer virkningsfullt. Han nevner så fem områder der Timoteus kan være et eksempel for «de trofaste»: ved sin tale, sin oppførsel og sin renhet og ved å vise slike egenskaper som kjærlighet og tro. De trofaste som så hans gode eksempel, ville bli motivert til å bli bedre kristne selv. – He 13:7, 17.

renhet: Se studienote til 1Ti 5:2.

i all renhet: Det greske ordet som er gjengitt med «renhet», kan sikte til det å ha en ren oppførsel (på det seksuelle området eller på andre områder), rene tanker og rene motiver. (1Ti 4:12; se studienote til Flp 4:8.) Timoteus skulle behandle yngre kristne kvinner på samme måte som han ville ha behandlet sine biologiske søstre. Både overfor dem og overfor alle andre trosfeller måtte han være fullstendig ren i tanke, ord og handling. – Job 31:1.

Vi er ikke herrer over deres tro: Paulus hadde tillit til at hans trosfeller var trofaste kristne som ønsket å gjøre det som var riktig. Det var deres tro som gjorde at de sto støtt, ikke Paulus eller noe annet menneske. Det greske ordet som er gjengitt med ‘er herrer over’ (kyrieuo), kan ha betydningsnyansen å være dominerende eller diktatorisk. Peter brukte et beslektet ord da han formante de eldste til å «ikke herske over dem som er Guds eiendom». (1Pe 5:2, 3) Paulus forsto at selv om han hadde en viss myndighet som apostel, hadde han ikke rett til å utøve den på en dominerende måte. Ved å si at han og andre var medarbeidere som vil bidra til deres glede, viste Paulus dessuten at han og de han samarbeidet med, ikke så på seg selv som overordnede, men som tjenere som gjorde alt de kunne for å hjelpe korinterne til å tjene Jehova med glede.

oppmuntring: Eller: «formaning». Det greske substantivet parạklesis, bokstavelig «det å kalle til ens side», har ofte betydningen «oppmuntring» (Apg 13:15; Flp 2:1) eller «trøst». (Ro 15:4; 2Kt 1:3, 4; 2Te 2:16) Som den alternative gjengivelsen viser, kan dette ordet og det beslektede verbet parakalẹo, som også forekommer i dette verset, romme tanken om «formaning; veiledning», og i noen sammenhenger er det oversatt slik i hovedteksten. (1Te 2:3; 1Ti 4:13; He 12:5) Det at disse greske ordene rommer alle tre betydningene – formaning, trøst og oppmuntring – viser at en kristen aldri må formane noen på en hard eller uvennlig måte.

reiste seg for å lese: Historikere har kommentert at dette er den tidligste kjente beskrivelsen av et møte i en synagoge. Ifølge jødisk tradisjon begynte gudstjenesten vanligvis med private bønner i forbindelse med at menighetsmedlemmene kom inn i bygningen, og så ble ordene i 5Mo 6:4–9 og 11:13–21 resitert. Deretter fulgte offentlige bønner, og så ble det lest høyt fra Mosebøkene etter en oppsatt plan. Ifølge Apg 15:21 var det slik opplesning «hver sabbat» i det første århundre evt. Verset her ser ut til å omtale den neste delen av programmet, som besto av opplesning fra profetene og undervisning basert på det som var blitt lest. Det var vanlig at oppleseren sto, og han kan ha hatt en viss frihet til å velge hvilken passasje fra profetene han skulle lese. – Se studienote til Apg 13:15.

Fortsett ivrig å ta deg av: Eller: «Rett din fulle oppmerksomhet mot». Timoteus var en erfaren forkynner og tilsynsmann. (Flp 2:20–22; 1Te 3:2) Likevel oppfordrer Paulus ham her til å legge spesiell vekt på opplesning, formaning og undervisning. For å gjøre dette måtte Timoteus utvilsomt studere grundig og forberede seg godt. Det greske verbet står i presens, noe som viser at Timoteus måtte fortsette å konsentrere seg om disse sidene ved sin tjeneste.

opplesning: Opplesning fra Skriftene var en viktig del av tilbedelsen i jødiske synagoger, og det ble også vanlig med slik opplesning på kristne møter. (Lu 4:16 og studienote; Apg 13:15 og studienote) Når de kristne kom sammen, leste de stykker fra De hebraiske skrifter og etter hvert også fra skrifter som ble en del av De kristne greske skrifter. I tillegg sendte ansvarlige brødre ut brev som skulle leses opp for menighetene. (Apg 15:22, 23, 30, 31; 16:4, 5; Kol 4:16; 1Te 5:27; Åp 1:3) Noen måtte lese dette stoffet høyt fordi det var få blant tilhørerne som hadde sine egne avskrifter. Det kan også være at noen av dem ikke kunne lese. De som leste høyt, måtte forberede seg godt for å kunne gjøre det på en god måte og for å få fram hva teksten betydde. (Se også Ne 8:8.) Disse oppleserne hadde en ekstra utfordring fordi datidens greske håndskrifter ikke hadde mellomrom mellom ordene og nesten helt manglet tegnsetting. Alt dette gjorde at Timoteus helt sikkert satte pris på Paulus’ veiledning om opplesning og formidlet den videre til andre.

formaning: Eller: «oppmuntring». Formaning dreier seg om å oppfordre andre inntrengende til å gjøre noe, men det greske ordet som er brukt her, overbringer også tanken om å gi oppmuntring og trøst. Akkurat som Timoteus trengte å forberede seg godt når han skulle lese høyt og undervise, måtte han vie tid og oppmerksomhet til den oppgaven å trøste og oppmuntre sine brødre og søstre. – Se studienoter til Ro 12:8; Flp 2:1.

oppmuntre … gi trøst: På gresk bruker Paulus her to substantiver som har lignende betydning. Det ordet som er gjengitt med «oppmuntre» (parạklesis), har vid betydning. Det kan gjengis med «oppmuntrende; oppmuntring» (Apg 13:15; He 6:18), ‘veiledning’ (1Te 2:3), «formaning» (1Ti 4:13; He 12:5) eller «trøst». (Ro 15:4; 2Kt 1:3, 4; 2Te 2:16) (Se studienote til Ro 12:8.) Det andre greske substantivet (paramỵthion), som er gjengitt med «gi trøst», kommer fra et gresk verb som betyr «å trøste; å muntre opp» eller «å snakke til noen på en positiv, velgjørende måte». (Se også studienote til 1Kt 14:3.) Det ser ut til at Paulus mener at hvis filipperne oppmuntrer og trøster hverandre, vil de styrke enheten i menigheten. – Flp 2:2.

opplesningen fra Loven og Profetene: I det første århundre evt. var det slik opplesning «hver sabbat». (Apg 15:21) Ett trekk ved tilbedelsen i synagogen var at man framsa Shema, som kan kalles den jødiske trosbekjennelsen. (5Mo 6:4–9; 11:13–21) Shema har fått sitt navn etter det første ordet i det første skriftstedet som ble brukt: «Hør [Sjemạʽ], Israel: Jehova vår Gud er én Jehova.» (5Mo 6:4) Den viktigste delen av gudstjenesten var opplesningen av Toraen (de fem Mosebøkene). I mange synagoger var denne opplesningen lagt opp slik at man leste igjennom hele Loven i løpet av ett år, i andre tok det tre år. Deler av Profetene ble også lest høyt og forklart. Når opplesningen var ferdig, ble det holdt et foredrag. Det var etter en slik opplesning i synagogen i Antiokia i Pisidia at Paulus ble oppfordret til å komme med noen oppmuntrende ord til dem som var til stede. – Se studienote til Lu 4:16.

Ikke forsøm den gaven som er i deg: Paulus sikter til en gave som Jehova ga Timoteus gjennom den hellige ånd. Denne gaven hadde trolig noe å gjøre med Timoteus’ spesielle rolle eller ansvar blant Guds folk. Han fikk sannsynligvis gaven da Paulus besøkte Lystra under sin andre misjonsreise. På det tidspunktet ble det uttalt «en profeti» om Timoteus’ framtidige oppdrag. Timoteus ble senere reisende tilsynsmann. Han fikk også i oppdrag å bli i Efesos en tid som tilsynsmann. (1Ti 1:3) Men Paulus visste at en gave som ikke blir brukt, er en bortkastet gave. Derfor formante han Timoteus til å ikke forsømme den gaven han hadde fått, det vil si til å ikke ha en likegyldig holdning til den. På den måten minnet han Timoteus om at gaven virkelig var noe dyrebart. Han ville at Timoteus skulle verdsette den ved å utføre arbeidet sitt med glød og begeistring. – Se også 2Ti 1:6 og studienote.

på grunnlag av en profeti: Dette kan sikte til en av de profetiene som ble uttalt om Timoteus da Paulus besøkte Lystra under sin andre misjonsreise. Disse profetiene kastet antagelig lys over Timoteus’ framtidige rolle i den kristne menighet. (Se studienote til 1Ti 1:18.) Det ble dermed gjort klart at Jehovas ånd viste hvilken kurs Timoteus skulle følge i sin tjeneste. Som følge av det gikk de eldste i Lystra villig med på å gi Timoteus et spesielt tjenesteoppdrag og sende ham av sted sammen med Paulus. – Apg 16:1–5.

eldsterådet: Paulus bruker her det greske ordet presbytẹrion om en gruppe av eldste. Det er beslektet med det ordet som ofte gjengis med «eldste». (Se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann».) I Lu 22:66 (se studienote) og Apg 22:5 (se studienote), der ordet presbytẹrion er gjengitt med «eldsteråd» eller «forsamlingen av eldste», siktes det sannsynligvis til det jødiske Sanhedrinet. Dette greske ordet ble tydeligvis også brukt om dem som tok ledelsen i forskjellige jødiske samfunn som var spredt rundt omkring i Romerriket. Dette verset viser at de kristne brukte det samme ordet når de siktet til gruppen av ansvarlige menn, eller «eldste», i hver menighet. Andre skrifter bekrefter at menighetene vanligvis hadde flere enn én eldste. – Se studienoter til Apg 14:23; 20:17; Flp 1:1.

la hendene på deg: Se studienote til Apg 6:6.

la hendene på dem: I De hebraiske skrifter hadde det at man la hendene på et menneske eller et dyr, flere forskjellige betydninger. (1Mo 48:14; 3Mo 16:21; 24:14) Den vanligste grunnen til at man la hendene på en person, var å vise at han hadde fått en spesiell anerkjennelse eller var blitt utnevnt til en bestemt oppgave. (4Mo 8:10) Moses la for eksempel sin hånd på Josva for å vise at han skulle være hans etterfølger. Josva ble da «full av visdom» og kunne lede Israel på en god måte. (5Mo 34:9) I beretningen her i Apg 6:6 la apostlene hendene på de mennene som de hadde utnevnt til å ta seg av viktige ansvarsoppgaver. Før apostlene la hendene på dem, ba de til Gud, noe som viste at de ønsket at han skulle lede det hele. Senere utnevnte eldsterådet i en menighet Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave ved å legge hendene på ham. (1Ti 4:14) Timoteus fikk også myndighet til å utnevne andre ved å legge hendene på dem, men før han gjorde det, måtte han grundig vurdere kvalifikasjonene deres. – 1Ti 5:22.

tilsynsmenn: Paulus bruker her flertallsformen av det greske ordet for «tilsynsmann» (epịskopos) om dem som tok ledelsen i menigheten i Filippi. (Se også Apg 20:28.) Et annet sted skriver han at det var et ‘eldsteråd’ som utnevnte Timoteus til en spesiell tjenesteoppgave. (1Ti 4:14) Det at Paulus ikke framhever én person i disse menighetene som tilsynsmannen, viser at det fantes mer enn én tilsynsmann. Dette gir oss et innblikk i hvordan menighetene i det første århundre var organisert. Ordene «tilsynsmenn» og «eldste» brukes om hverandre i De kristne greske skrifter, noe som viser at de sikter til samme stilling. (Apg 20:17, 28; Tit 1:5, 7; se også 1Pe 5:1, 2.) Antallet tilsynsmenn i en menighet kom an på hvor mange åndelig modne menn det var som var kvalifisert til å tjene som «eldste». – Apg 14:23; se studienoter til Apg 20:17, 28.

eldste: Bokstavelig: «eldre mennene». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Åndelig modne menn, eller eldste, var med på å lede og administrere byene i det gamle Israel. I tråd med dette tok åndelig modne menn, eller eldste, ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. Denne beretningen om Paulus’ møte med de eldste fra Efesos viser tydelig at det var flere enn én eldste i den menigheten. Hvor mange eldste det var i en menighet, kom an på hvor mange åndelig modne menn med de nødvendige kvalifikasjonene menigheten hadde. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–8) Da Paulus skrev sitt første brev til Timoteus, som sannsynligvis bodde i Efesos på den tiden, omtalte han «eldsterådet». – 1Ti 1:3; 4:14.

eldste: Bokstavelig: «eldre menn». I Bibelen brukes det greske ordet presbỵteros først og fremst om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon, men det brukes også noen ganger om fysisk eldre menn. (Se studienote til Mt 16:21.) Akkurat som eldre, modne menn var med på å lede og administrere lokalsamfunn i det gamle Israel, tok åndelig modne menn ledelsen i de kristne menighetene i det første århundre. (1Ti 3:1–7; Tit 1:5–9) Paulus og Barnabas «var blitt utsendt av den hellige ånd» på denne misjonsreisen, men likevel ba og fastet de før de foretok utnevnelser. Så ‘overga de dem [disse eldste] til Jehova’. (Apg 13:1–4; 14:23) I tillegg til Paulus og Barnabas var Titus og etter alt å dømme også Timoteus med på å utnevne menn til «eldste» i menighetene. (Tit 1:5; 1Ti 5:22) Det sies ikke noe sted at menigheter foretok slike utnevnelser på egen hånd. Menighetene i det første århundre hadde tydeligvis flere eldste som tjente sammen som et ‘eldsteråd’. – 1Ti 4:14; Flp 1:1.

forsamlingen av eldste: Eller: «eldsterådet». Det greske ordet presbytẹrion som er brukt her, er beslektet med ordet presbỵteros (bokst.: «eldre mann»), som i Bibelen først og fremst brukes om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25 og Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Uttrykket «forsamlingen av eldste» sikter her tydeligvis til Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem, og som besto av overprestene, de skriftlærde og de eldste. Disse tre gruppene blir ofte nevnt sammen. – Mt 16:21; 27:41; Mr 8:31; 11:27; 14:43, 53; 15:1; Lu 9:22; 20:1; se studienote til Lu 22:66.

eldsteråd: Eller: «forsamling av eldste». Det greske ordet presbytẹrion som er brukt her, er beslektet med ordet presbỵteros (bokst.: «eldre mann»), som i Bibelen først og fremst brukes om slike som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. Det brukes også noen ganger om alder (som i Lu 15:25 og Apg 2:17), men ikke bare om dem som har nådd en høy alder. Ordet «eldsteråd» sikter her tydeligvis til Sanhedrinet, jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem, og som besto av overprestene, de skriftlærde og de eldste. Disse tre gruppene blir ofte nevnt sammen. – Mt 16:21; 27:41; Mr 8:31; 11:27; 14:43, 53; 15:1; Lu 9:22; 20:1; se Ordforklaringer: «Eldste; eldre mann» og studienoten til sanhedrinsalen i dette verset.

i tråd med de profetiene som ble uttalt om deg: Paulus minner Timoteus om de profetiene som var blitt uttalt om ham og tydeligvis om hans framtidige rolle i menigheten. Disse profetiene ble uttalt under innflytelse av Guds ånd. (Se studienote til 1Ti 4:14.) Det ser ut til at de blant annet dreide seg om den myndigheten Timoteus kunne utføre sitt oppdrag med, siden Paulus sier at Timoteus i samsvar med dem, det vil si profetiene, skulle føre åndelig krig mot falske lærere.

gaven fra Gud: Som i sitt forrige brev skriver Paulus om en gave som Timoteus hadde fått tidligere. (Se studienote til 1Ti 4:14.) Men det er noen forskjeller mellom de to beskrivelsene. Paulus sier her at det var han som la hendene på Timoteus. Han nevner ikke eldsterådet, og han sier heller ikke noe om en profeti, slik han gjorde i det forrige brevet. Man kan derfor ikke vite om han sikter til den samme hendelsen eller til en annen. Uansett ser det ut til at den gaven Paulus omtaler her, er knyttet til den hellige ånd. Ved hjelp av den hellige ånd fikk Timoteus en eller annen spesiell evne som hjalp ham til å utføre oppdraget sitt.

Tenk grundig over: Eller: «Mediter over». Paulus understreker her hvor viktig det er å tenke grundig over ting. Alt dette kan sikte til Paulus’ veiledning i de forrige versene om Timoteus’ oppførsel, tjeneste og undervisning (1Ti 4:12–14), eller det kan sikte til hele brevet. Også i De hebraiske skrifter blir det understreket hvor viktig det er at Jehovas tjenere tenker grundig over sine handlinger og sitt forhold til ham. (Sl 1:2 og fotn.; 63:6 og fotn.; 77:12; 143:5) I Jos 1:8 sier for eksempel Jehova til Josva: «Du skal lese i lovboken med dempet stemme [eller: «meditere (tenke grundig) over lovboken», fotn.] dag og natt.» Det hebraiske verbet som er brukt i dette verset, overbringer tanken om å lese i et tempo som gir rom for dyp ettertanke. I det verset bruker Septuaginta det samme greske verbet som Paulus bruker her i 1Ti 4:15. I likhet med Josva trengte Timoteus å tenke grundig over Skriftene hver dag for å kunne fortsette å vokse åndelig og bli dyktigere i sin oppgave.

gå helt opp i det: Bokstavelig: «vær i det». Dette uttrykket overbringer tanken om å konsentrere seg fullstendig om noe, å fordype seg i noe. Et oppslagsverk sier i den forbindelse: «Sinnet må ha et like tett forhold til disse gjøremålene som kroppen har til den luften den puster i.»

så alle tydelig kan se at du gjør framskritt: Paulus ønsker at Timoteus skal fortsette å gjøre åndelige framskritt på de måtene han nettopp har beskrevet. De som så de framskrittene Timoteus gjorde, ville bli inspirert av hans eksempel, og de ville få større tillit til ham. (1Ti 4:12–16) Motivet hans skulle ikke være å få en fremtredende stilling eller å gjøre inntrykk på andre, men å hjelpe menigheten. – Ro 12:3; 1Kt 4:7; 13:4.

Pass hele tiden på deg selv: Paulus er veldig opptatt av hvordan det står til med Timoteus åndelig sett, og ønsker at han skal være på vakt mot alt som kan hindre ham i å få evig liv. Da Paulus hadde et møte med de eldste fra Efesos noen år tidligere, hadde han på lignende måte sagt til dem: «Pass på dere selv.» Han understreket på den måten at tilsynsmenn må holde seg åndelig sterke og ikke bli for selvsikre. – Apg 20:17, 28 og studienote.

Fortsett med dette: Paulus avslutter på en kraftfull måte sin formaning til Timoteus om at han må være «en god tjener for Kristus Jesus». (1Ti 4:6–16) I versene 15 og 16 trekker han fram fire konkrete ting som han vil at Timoteus skal gjøre: «Tenk grundig over … gå helt opp i … Pass hele tiden på … Fortsett med dette.» Et oppslagsverk sier om Paulus’ faderlige råd til Timoteus: «Disse to versene … har kanskje den aller mest personlige tonen i epistelen [eller: brevet].»

Pass på: Eller: «Gi akt på». Jehova har stor kjærlighet til sauene i hjorden sin, for han har kjøpt dem med det dyrebare «blodet av sin egen Sønn». Jehova kunne ikke ha betalt en høyere pris. Ydmyke tilsynsmenn passer derfor på hvordan hvert medlem av hjorden har det, og har i tankene hvor høyt Jehova elsker sine sauer. – 1Pe 5:1–3.