Det første brevet til korinterne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille brevene fra hverandre. Den papyruskodeksen som er kjent som P⁴⁶, viser at avskrivere brukte titler på bibelbøker. Denne kodeksen er den tidligste kjente samlingen av Paulus’ brev, ofte datert til omkring år 200. Den inneholder ni av brevene hans. I innledningen til Paulus’ første inspirerte brev til korinterne har denne kodeksen tittelen Pros Korịnthious A («Til korintere 1»). (Se Mediegalleri: «Paulus’ første brev til korinterne».) Andre tidlige håndskrifter, for eksempel Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet, inneholder den samme tittelen. I disse håndskriftene forekommer tittelen både i begynnelsen av brevet og på slutten.

Det første brevet til tessalonikerne: Slike titler som dette var tydeligvis ikke en del av den opprinnelige teksten. Gamle håndskrifter viser at titlene ble føyd til senere, utvilsomt for at det skulle bli lettere å skille bøkene fra hverandre.​ – Se studienote til 1Kt Tittelen.

under store prøvelser: Dette sikter til den forfølgelsen menigheten i Tessalonika ble utsatt for kort tid etter at Paulus og Silas hadde gjort dem kjent med det gode budskap. Fanatiske jødiske motstandere ble rasende fordi det gode budskap hadde framgang, og de fikk en pøbelflokk til å storme inn i det huset der Paulus bodde. Da de ikke fant Paulus der, slepte de verten, Jason, og noen andre med seg til byens ledere og anklaget dem for opprør. Brødrene oppfordret Paulus og Silas til å forlate byen om natten og dra til Berøa. (Apg 17:1–10) Det er verdt å legge merke til at den hellige ånd hjalp de kristne i Tessalonika til å bevare gleden til tross for denne forfølgelsen.

Silvanus: Paulus nevner denne medarbeideren også i 1Te 1:1 og 2Te 1:1, og Peter nevner ham i 1Pe 5:12. I Apostlenes gjerninger blir han kalt Silas. Lukas’ beretning viser at Silas var et ledende medlem av den kristne menighet i Jerusalem i det første århundre. Han var profet og reiste sammen med Paulus på hans andre misjonsreise. Silvanus var etter alt å dømme romersk borger, noe som kan forklare hvorfor hans romerske navn blir brukt her. – Apg 15:22, 27, 40; 16:19, 37; 17:14; 18:5.

Silvanus: Dette er sannsynligvis en latinsk form av det greske navnet Silas.​ – Se studienote til 2Kt 1:19.

menigheten i Tessalonika: Tessalonika var Makedonias viktigste havneby og en rik by da Paulus og Silas kom dit omkring år 50. (Se Ordforklaringer: «Tessalonika».) Besøket deres og den tjenesten de utførte i Tessalonika, førte til at det ble opprettet en menighet der. Menigheten ble utsatt for stor forfølgelse. (Apg 17:1–10, 13, 14; se studienote til 1Te 1:6.) Det er sannsynlig at Paulus besøkte byen igjen når han på sine senere reiser dro gjennom Makedonia.​ – Apg 20:1–3; 1Ti 1:3.

hvordan dere arbeider og strever i tro og kjærlighet og holder ut fordi dere håper: Paulus knytter tro, kjærlighet og håp til den virksomheten de kristne i Tessalonika utførte. De ordene som her er oversatt med «tro», «kjærlighet» og «håper», er substantiver på gresk. Denne passasjen kunne også ha vært gjengitt med «hvordan dere arbeider på grunn av tro, hvordan dere strever på grunn av kjærlighet, og hvordan dere holder ut på grunn av håp». Disse egenskapene motiverte de kristne i Tessalonika til å fortsette å stå på i tjenesten for Gud. Bibelen setter ofte iver i tjenesten for Gud i forbindelse med tro, kjærlighet og håp.​ – 1Kt 13:13; Ga 5:5, 6; Kol 1:4, 5; 1Te 5:8; He 6:10–12; 10:22–24; 1Pe 1:21, 22.

fordi dere håper på vår Herre Jesus Kristus: En kristen kan utholde alvorlige prøvelser fordi han setter sitt håp til Jesus Kristus. Dette håpet innbefatter troen på at Kristus skal herske som Konge i Guds rike, og at Guds løfter skal bli oppfylt. (Apg 3:21) Når håpet blir til virkelighet, vil de lidelsene man har gjennomgått, virke ubetydelige. Håpet vil hjelpe en kristen til å ikke synke ned i fortvilelse og miste troen på Jehova. (Ro 5:4, 5; 8:18–25; 2Kt 4:16–18; Åp 2:10) Senere i dette brevet sammenligner Paulus håpet med en hjelm.​ – Se studienote til 1Te 5:8.

håpet om frelse som hjelm: På samme måte som en hjelm beskytter en soldats hode, beskytter håpet om frelse en kristens sinn. Paulus nevner denne symbolske hjelmen og «troen og kjærligheten som brystplate» i en drøftelse av hvor viktig det er å holde seg åndelig våken. (1Te 5:6, 7) En kristen som har denne hjelmen på hodet, holder «blikket fast rettet mot den lønnen» han skal få, slik Moses gjorde. (He 11:26) Hvis han holder sitt håp om frelse sterkt, vil han holde seg åndelig våken. – Se studienote til Ef 6:17.

med sterk overbevisning: Eller: «med full visshet». De kristne i Tessalonika kunne se at Paulus og medarbeiderne hans trodde fullt og fast på det de forkynte. Overbevisningen deres kom til uttrykk både ved den måten de snakket på, og ved den måten de levde på.

under store prøvelser: Dette sikter til den forfølgelsen menigheten i Tessalonika ble utsatt for kort tid etter at Paulus og Silas hadde gjort dem kjent med det gode budskap. Fanatiske jødiske motstandere ble rasende fordi det gode budskap hadde framgang, og de fikk en pøbelflokk til å storme inn i det huset der Paulus bodde. Da de ikke fant Paulus der, slepte de verten, Jason, og noen andre med seg til byens ledere og anklaget dem for opprør. Brødrene oppfordret Paulus og Silas til å forlate byen om natten og dra til Berøa. (Apg 17:1–10) Det er verdt å legge merke til at den hellige ånd hjalp de kristne i Tessalonika til å bevare gleden til tross for denne forfølgelsen.

Akaia: I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Da keiser Augustus i år 27 fvt. reorganiserte de to greske provinsene Makedonia og Akaia, kom navnet Akaia til å omfatte hele Peloponnes og en del av det greske fastlandet. Provinsen Akaia var underlagt det romerske senatet og ble styrt av en prokonsul som holdt til i hovedstaden, Korint. (2Kt 1:1) Andre byer i provinsen Akaia som er nevnt i De kristne greske skrifter, er Aten og Kenkreai. (Apg 18:1, 18; Ro 16:1) Akaia og naboprovinsen i nord, Makedonia, blir ofte nevnt sammen. – Apg 19:21; Ro 15:26; 1Te 1:7, 8; se Tillegg B13.

Akaia: Se Ordforklaringer; se også studienote til Apg 18:12.

Jehovas ord: Eller: «Jehovas budskap». Uttrykket forekommer mange ganger i De hebraiske skrifter, der det ofte sikter til et inspirert profetisk budskap fra Jehova. (Noen eksempler er Jes 1:10; Jer 1:4, 11; Ese 3:16; 6:1; 7:1; Jon 1:1.) I De kristne greske skrifter sikter uttrykket til det kristne budskap som kommer fra Jehova Gud og handler om den viktige rollen Jesus Kristus har i gjennomføringen av Guds hensikt. I Apostlenes gjerninger brukes det ofte i beskrivelser av hvordan kristendommen ble utbredt.​ – Apg 8:25; 12:24; 13:44, 48, 49; 15:35, 36; 16:32; 19:20; les om bruken av Guds navn i dette verset i Tillegg C3 innledning; 1Te 1:8.

spredt utover: Dette uttrykket er en oversettelse av det greske ordet eksekhẹomai («lyde; tone ut»), som bare forekommer her i De kristne greske skrifter. Det inneholder tanken om en lyd som sprer seg fra en kilde og gir gjenlyd i alle retninger. Det er tydelig at Paulus gleder seg over at «Jehovas ord» er blitt spredt i de romerske provinsene Makedonia og Akaia og på enda flere steder. Ved å rose de kristne i Tessalonika for at de har bidratt til utbredelsen av det gode budskap, indikerer Paulus at alle kristne skal forkynne, ikke bare apostlene.

dere vendte om til Gud: Paulus bruker et verb som bokstavelig betyr «å komme (dra) tilbake, å snu om». Men her og i andre sammenhenger sikter det til at man vender om til Gud og slutter å følge en urett handlemåte. (Se studienote til Apg 3:19.) Disse kristne hadde forkastet avgudene sine og sluttet å tilbe dem. Fornuftig nok hadde de vendt om og begynt å tilbe «en levende og sann Gud».

avgudene deres: Avgudsdyrkelse var en viktig del av livet i Tessalonika. I byen fantes det mange helligdommer for slike guder som Dionysos, Zevs, Artemis og Apollos og også for visse egyptiske guder og for Kabiros, som var skytsgud for Tessalonika. I tillegg var keiserdyrkelsen utbredt, og hvis man nektet å delta i den, kunne det bli sett på som opprør mot Roma. Noen av avgudstemplene i byen fremmet en svært umoralsk livsstil, og Paulus advarte tessalonikerne mot umoralske handlinger.​ – 1Te 4:3–8.

å tjene som slaver for: Eller: «å tjene». Det greske verbet som er brukt her, sikter til det å tjene andre, vanligvis en enkelt eier. Her brukes det i overført betydning om det å tjene Gud med udelt hengivenhet. (Apg 4:29; Ro 6:22; 12:11) Paulus visste at «å tjene som slaver for en levende og sann Gud» er å leve et lykkelig liv, og at det er mye bedre enn å være slave for livløse avguder, for mennesker eller for synden.​ – Ro 6:6; 1Kt 7:23; se studienoter til Mt 6:24; Ro 1:1.

en slave for Kristus Jesus: Det greske ordet doulos, gjengitt med «en slave», sikter til en person som er eid av en annen, ofte en kjøpt slave. (Mt 8:9; 10:24, 25; 13:27) Dette ordet brukes også i billedlig betydning om trofaste tjenere for Gud og for Jesus Kristus. (Apg 2:18; 4:29; Ga 1:10; Åp 19:10) Jesus kjøpte livet til alle kristne da han ga sitt liv som et gjenløsningsoffer. De kristne tilhører derfor ikke seg selv, men betrakter seg som «Kristi slaver». (Ef 6:6; 1Kt 6:19, 20; 7:23; Ga 3:13) De som skrev de inspirerte brevene i De kristne greske skrifter og ga veiledning til menighetene, omtalte seg alle sammen som ‘slaver for Kristus’ minst én gang i sine skrifter for å vise at de underordnet seg Kristus, sin Herre. – Ro 1:1; Ga 1:10; Jak 1:1; 2Pe 1:1; Jud 1; Åp 1:1.

være slave: Det greske verbet sikter til det å arbeide som slave, det vil si en som er eid av én herre. Jesus sa her at det ikke er mulig for en kristen å gi Gud den udelte hengivenheten Han har krav på, og samtidig gå helt opp i å samle seg materielle eiendeler.

angre og vende om: Det greske ordet metanoẹo, «å angre», betyr bokstavelig «å endre sinn». Det sikter til en forandring i tenkemåte, holdning eller hensikt. I denne sammenhengen innebar anger at en person ønsket å reparere eller gjenopprette sitt forhold til Gud. En synder som virkelig angrer, er oppriktig lei seg for det gale han har gjort, og er bestemt på å ikke gjenta synden. (2Kt 7:10, 11; se studienoter til Mt 3:2, 8.) Ekte anger får dessuten en synder til å «vende om», det vil si å slutte med den gale handlemåten og gå inn for å handle i samsvar med Guds vilje. Både på hebraisk og på gresk betyr verbene for «å vende om» (hebraisk: sjuv; gresk: strẹfo; epistrẹfo) bokstavelig «å komme (dra) tilbake, å snu om». (1Mo 18:10; 50:14; Apg 15:36) Men når ordene er brukt i åndelig forstand, kan de sikte til at man vender om til Gud og slutter å følge en urett handlemåte. – 1Kg 8:33; Ese 33:11; se studienoter til Apg 15:3; 26:20.

den kommende vreden: Paulus sikter her til et tidspunkt i framtiden da Guds dom skal bli fullbyrdet. Gud skal fullt ut uttrykke sin rettferdige vrede mot denne urettferdige verden og dem som nekter å anerkjenne hans stilling som universets Overherre.​ – Se også 2Te 1:6–9.