1. Kongebok 2:1–46

2  Mot slutten av Davids liv, da han snart skulle dø, ga han sin sønn Salomo disse instruksene:  «Jeg kommer snart til å dø.* Vær derfor sterk,+ og vis at du er en mann.+  Du må oppfylle din forpliktelse overfor Jehova din Gud ved å vandre på hans veier og ved å rette deg etter hans forskrifter, bud, dommer og påminnelser, som står skrevet i Moseloven.+ Da vil du lykkes* i alt du gjør, og overalt hvor du går.  Og Jehova vil oppfylle det løftet han ga angående meg: ‘Hvis dine sønner er nøye med å leve på den måten jeg vil at de skal leve, og tjener meg trofast av hele sitt hjerte og hele sin sjel,*+ da skal det aldri mangle en mann av dine etterkommere til* å sitte på Israels trone.’+  Du vet jo også hva Joab, Serụjas sønn, gjorde mot meg, hva han gjorde mot to hærførere i Israel – Abner,+ Ners sønn, og Amạsa,+ Jeters sønn. Han drepte dem og utøste krigsblod+ i fredstid, og han lot krigsblod komme på beltet han hadde rundt livet, og på sandalene han hadde på føttene.  Du må bruke din visdom og ikke la hans grå hår fare ned i graven* med fred.+  Men mot sønnene til Barsịllai+ fra Gịlead skal du vise lojal kjærlighet, og de skal være blant dem som spiser ved ditt bord, for de støttet meg+ da jeg flyktet for din bror Ạbsalom.+  Du har også Sjịme’i, sønn av Gera, benjaminitten fra Bạhurim, hos deg. Det var han som forbannet meg så ondsinnet+ den dagen jeg dro til Mahanạjim.+ Men da han kom ned for å møte meg ved Jordan, sverget jeg ved Jehova: ‘Jeg skal ikke drepe deg med sverdet.’+  Du må ikke la ham slippe straff,+ for du er en vis mann og vet hva du bør gjøre med ham. Du skal sende hans grå hår ned i graven* med blod.»+ 10  Så la David seg til hvile hos sine forfedre og ble gravlagt i Davidsbyen.+ 11  David regjerte over Israel i 40 år. Han regjerte i Hebron+ i 7 år og i Jerusalem i 33 år.+ 12  Salomo satte seg på sin far Davids trone, og hans kongemakt ble etter hvert godt befestet.+ 13  Adọnja, Haggits sønn, kom så til Batsẹba, Salomos mor. Hun spurte: «Kommer du i et fredelig ærend?» Han svarte: «Ja.» 14  Så sa han: «Jeg har noe å snakke med deg om.» Hun sa: «Tal.» 15  Han fortsatte: «Du vet godt at kongemakten skulle ha blitt min, og hele Israel ventet* at jeg skulle bli konge.+ Men kongemakten gikk fra meg og ble min brors, for det var Jehovas vilje at den ble hans.+ 16  Nå er det bare én ting jeg vil be deg om, og du må ikke avvise meg.» Hun sa: «Tal.» 17  Han sa da: «Snakk med kong Salomo – for deg vil han ikke avvise – og be ham om å gi meg Ạbisjag+ fra Sjunem til kone.» 18  Batsẹba svarte: «Det er i orden. Jeg skal snakke med kongen for deg.» 19  Batsẹba gikk inn til kong Salomo for å snakke med ham for Adọnja. Kongen reiste seg straks for å gå henne i møte og bøyde seg for henne. Så satte han seg på sin trone og lot det bli satt fram en trone til kongens mor, så hun kunne sitte ved hans høyre side. 20  Hun sa da: «Det er én liten ting jeg vil be deg om, og du må ikke avvise meg.» Kongen sa til henne: «Si hva du ønsker, mor. Jeg skal ikke avvise deg.» 21  Hun sa: «La din bror Adọnja få Ạbisjag fra Sjunem til kone.» 22  Da svarte kong Salomo sin mor: «Hvorfor ber du om Ạbisjag fra Sjunem for Adọnja? Du kan like godt be om kongemakten for ham.+ Han er jo min eldre bror,+ og han har presten Abjạtar og Joab,+ Serụjas sønn, på sin side.»+ 23  Dermed sverget kong Salomo ved Jehova og sa: «Måtte Gud straffe meg både nå og senere hvis det ikke koster Adọnja livet at han ba om dette. 24  Og nå, så sant Jehova lever – han som har satt meg på min far Davids trone og grunnfestet mitt styre,+ og som har reist et hus* for meg,+ slik han lovte – i dag skal Adọnja dø.»+ 25  Kong Salomo sendte straks Benạja,+ Jehojạdas sønn, av sted. Han gikk ut og hogg Adọnja ned, og han døde. 26  Til presten Abjạtar+ sa kongen: «Gå til markene dine i Ạnatot!+ Du fortjener å dø, men jeg skal ikke drepe deg i dag, for du bar Den Suverene Herre Jehovas ark da du fulgte min far David,+ og du led sammen med min far i alle hans vanskeligheter.»+ 27  Salomo avsatte dermed Abjạtar fra tjenesten som prest for Jehova og oppfylte på den måten Jehovas ord mot Elis hus+ i Sjilo.+ 28  Da nyheten om dette nådde Joab, flyktet han til Jehovas telt+ og grep tak i hornene på alteret. Joab hadde nemlig støttet Adọnja,+ men han hadde ikke støttet Ạbsalom.+ 29  Så ble det fortalt kong Salomo: «Joab har flyktet til Jehovas telt, og der er han, ved siden av alteret.» Da sendte Salomo Benạja, Jehojạdas sønn, av sted og sa: «Gå og hogg ham ned!» 30  Benạja gikk så til Jehovas telt og sa til Joab: «Kongen sier at du skal komme ut.» Men han sa: «Nei! Jeg vil dø her.» Benạja gikk tilbake til kongen og fortalte hva Joab hadde svart ham. 31  Da sa kongen til ham: «Gjør som han sier. Hogg ham ned og gravlegg ham. Fjern det uskyldige blodet som Joab har utøst, fra meg og fra min fars hus.+ 32  Jehova skal la hans blod komme tilbake over hans eget hode,* for uten at min far David visste om det, hogg han ned to menn som var bedre og mer rettferdige enn ham, og drepte dem med sverdet: Abner,+ Ners sønn, Israels hærfører,+ og Amạsa,+ Jeters sønn, Judas hærfører.+ 33  Deres blod skal komme tilbake over Joabs hode og over hans etterkommeres hode for alltid.*+ Men måtte Jehova gi David, hans etterkommere, hans hus og hans trone fred for alltid.» 34  Benạja, Jehojạdas sønn, gikk så opp og hogg ned Joab og drepte ham. Og han ble gravlagt ved sitt eget hus i ødemarken. 35  Deretter satte kongen Benạja,+ Jehojạdas sønn, over hæren i stedet for Joab, og kongen utnevnte presten Sadok+ til å overta etter Abjạtar. 36  Så kalte kongen Sjịme’i+ til seg og sa til ham: «Bygg deg et hus i Jerusalem og bo der. Du må ikke dra ut derfra til noe annet sted. 37  Det skal du vite, at den dagen du drar ut og går over Kedron-dalen,+ skal du dø. Ditt blod vil komme over ditt eget hode.»* 38  Sjịme’i svarte kongen: «Det du har sagt, er rett og rimelig. Din tjener skal gjøre som min herre kongen har sagt.» Og Sjịme’i ble boende lenge i Jerusalem. 39  Men etter tre år rømte to av Sjịme’is slaver til Akisj,+ Maạkas sønn, kongen i Gat. Da Sjịme’i fikk vite at slavene hans var i Gat, 40  salte han straks eselet sitt og dro til Akisj i Gat for å finne slavene sine. Da Sjịme’i kom tilbake fra Gat med slavene, 41  fikk Salomo høre: «Sjịme’i dro fra Jerusalem og har vært i Gat, men er nå tilbake.» 42  Kongen kalte da Sjịme’i til seg og sa til ham: «Tok jeg deg ikke i ed ved Jehova og advarte deg: ‘Det skal du vite, at den dagen du drar ut herfra til noe annet sted, skal du dø’? Og du sa til meg: ‘Det du har sagt, er rett og rimelig. Jeg skal gjøre som du sier.’+ 43  Så hvorfor har du ikke holdt den eden du avla framfor Jehova, og den befalingen jeg ga deg?» 44  Kongen sa videre til Sjịme’i: «Du vet i ditt hjerte hvor mye ondt du gjorde mot min far David.+ Jehova skal la din ondskap slå tilbake på deg selv.+ 45  Men kong Salomo skal bli velsignet,+ og Davids trone skal være grunnfestet framfor Jehova for evig.» 46  Kongen ga så Benạja, Jehojạdas sønn, en befaling. Han gikk da ut og hogg ned Sjịme’i, og han døde.+ Og kongemakten lå trygt i Salomos hånd.+

Fotnoter

Bokst.: «Jeg går all jordens vei.»
El.: «handle klokt».
Bokst.: «skal ikke en mann fra deg bli avskåret fra».
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
El.: «Sjeol», dvs. menneskehetens felles grav. Se Ordforklaringer.
Bokst.: «hadde vendt sitt ansikt mot».
Dvs. et kongelig dynasti.
El.: «skal kreve ham til regnskap for hans blodskyld».
El.: «Joab og hans etterkommere skal for alltid bære skylden for deres død.»
El.: «Det vil være din egen skyld at du dør.»

Studienoter

Multimedia