Hopp til innhold

Hopp til innholdsfortegnelse

Ordforklaringer

A B D E F G H I J K L M N O P R S T U V Z Ø Å

A

  • Ab.

    Det navnet som etter eksilet i Babylon ble brukt på den femte måneden i den jødiske hellige kalenderen og den ellevte måneden i den verdslige kalenderen. Ab varte fra midten av juli til midten av august. Den blir ikke nevnt ved navn i Bibelen, men blir bare omtalt som «den femte måneden». (4Mo 33:38; Esr 7:9) – Se Tillegg B15.

  • Abib.

    Det opprinnelige navnet på den første måneden i den jødiske hellige kalenderen og den sjuende måneden i den verdslige kalenderen. Navnet betyr «grønne aks». Abib varte fra midten av mars til midten av april. Etter at jødene kom tilbake fra Babylon, ble den kalt nisan. (5Mo 16:1) – Se Tillegg B15.

  • Adar.

    Det navnet som etter eksilet i Babylon ble brukt på den tolvte måneden i den jødiske hellige kalenderen og den sjette måneden i den verdslige kalenderen. Adar varte fra midten av februar til midten av mars. (Est 3:7) – Se Tillegg B15.

  • Agner.

    Det tynne skallet rundt kjernene på forskjellige kornsorter. Under tresking og rensing blir det skilt fra den spiselige delen av kornet. Agner blir brukt som symbol på noe verdiløst og uønsket. – Sl 1:4; Mt 3:12.

  • Akaia.

    I De kristne greske skrifter sikter Akaia til den romerske provinsen i det sørlige Hellas som hadde Korint som hovedstad. Akaia omfattet hele Peloponnes og den sentrale delen av det greske fastlandet. (Apg 18:12) – Se Tillegg B13.

  • Alabastkrukke.

    En liten parfymekrukke som opprinnelig ble laget av bergarten alabast, som fantes i nærheten av Alabastron i Egypt. Slike beholdere var vanligvis laget med en smal hals som kunne forsegles, så ikke noe av den kostbare duften forsvant. – Mr 14:3.

  • Alamot.

    Et musikkuttrykk som betyr «unge jenter; unge kvinner». Sikter sannsynligvis til unge kvinners sopranstemmer. Det ble antagelig brukt for å vise at et musikkstykke eller akkompagnement skulle framføres i et høyt toneleie. – 1Kr 15:20; Sl 46:0.

  • Alen.

    Lengdemål som omtrent tilsvarer avstanden mellom albuen og tuppen av langfingeren. Israelittene brukte vanligvis en alen på ca. 44,5 cm, men de brukte også en alen som var en håndsbredd lengre. En slik lang alen var ca. 51,8 cm. (1Mo 6:15; Lu 12:25) – Se Tillegg B14.

  • Alfa og Omega.

    Navnene på første og siste bokstav i det greske alfabetet. De brukes sammen som tittel på Gud tre ganger i Åpenbaringsboken, og uttrykket betyr da det samme som «den første og den siste» og «begynnelsen og enden». – Åp 1:8; 21:6; 22:13.

  • aller helligste, Det.

    Det innerste rommet i tabernaklet og i templet, der paktens ark sto. Den eneste som fikk lov til å gå inn i Det aller helligste ifølge Moseloven, var øverstepresten, og han kunne bare gå inn dit på den årlige soningsdagen. – 2Mo 26:33; 3Mo 16:2, 17; 1Kg 6:16; He 9:3.

  • Aloe.

    Navnet på et treslag som inneholdt et aromatisk, eller velluktende, stoff som i bibelsk tid ble brukt som parfyme. – Sl 45:8; Ord 7:17; Høy 4:14.

  • Alter.

    En konstruksjon eller plattform som var laget av jord, steiner, en steinblokk eller tre dekket med metall, der man ofret forskjellige ofre eller brente røkelse i forbindelse med tilbedelse. I det første rommet i tabernaklet og i templet var det et lite gullalter til å ofre røkelse på. Det var laget av tre og var dekket med gull. Ute i forgården var det et stort kobberalter til å ofre brennofre på. (1Mo 8:20; 2Mo 27:1; 39:38, 39; 1Kg 6:20; 2Kr 4:1; Lu 1:11) – Se Tillegg B5 og B8.

  • Alterhorn.

    Hornlignende framspring på de fire hjørnene av noen altere. (3Mo 8:15; 1Kg 2:28) – Se Tillegg B5 og B8.

  • Amen.

    «La det skje; la det være slik», eller «sannelig». Ordet kommer fra det hebraiske rotordet ʼamạn, som betyr «å være trofast, pålitelig». «Amen» ble sagt for å vise at man bekreftet en ed eller var enig i en bønn eller en uttalelse. Jesus brukte ofte dette uttrykket, gjengitt med «i sannhet», for å innlede en erklæring, et løfte eller en profeti og på den måten understreke at det han sa, var sant og pålitelig. Denne måten som Jesus brukte ordet «amen» på, sies å være helt unik i religiøs litteratur. I Åpenbaringsboken blir «Amen» brukt som en tittel på Jesus. – 5Mo 27:26; 1Kr 16:36; Mt 5:18; Åp 3:14.

  •  Anger.

    I Bibelen sikter «anger» til en sinnsendring, til at man forandrer mening og holdning samtidig med at man føler oppriktig sorg på grunn av tidligere livsførsel, gale handlinger eller noe man har unnlatt å gjøre. Ekte anger fører til at man forandrer handlemåte. – Mt 3:8; Apg 3:19; 2Pe 3:9.

  • Antikrist.

    Det greske uttrykket har to betydninger. Det sikter til noen som er anti, eller imot, Kristus. Det kan også sikte til en falsk Kristus, en som er i stedet for Kristus. Alle mennesker, organisasjoner og grupper som med urette hevder at de representerer Kristus, eller hevder at de er Messias, eller som motarbeider Kristus og hans disipler, kan med rette kalles antikrister. – 1Jo 2:22.

  • Apostel.

    Den grunnleggende betydningen av ordet er «en som er sendt ut», og det blir brukt om Jesus og om enkelte som var sendt ut for å tjene andre. Det blir oftest brukt om de tolv disiplene som Jesus selv valgte ut for at de skulle representere ham. – Mr 3:14; Apg 14:14.

  • Aram; arameere.

    Etterkommere av Sems sønn Aram som hovedsakelig bodde i områdene fra Libanon-fjellene til Mesopotamia og fra Taurus-fjellene i nord til forbi Damaskus i sør. Dette området, som ble kalt Aram på hebraisk, ble senere kalt Syria, og innbyggerne ble kalt syrere. – 1Mo 25:20; 5Mo 26:5; Ho 12:12.

  • Arameisk.

    Et semittisk språk som er nær beslektet med hebraisk og bruker det samme alfabetet. Det ble opprinnelig snakket av arameerne, men ble senere det internasjonale språket som ble brukt i forbindelse med handel og kommunikasjon i det assyriske og det babylonske verdensriket. Det var også det offisielle administrasjonsspråket i det persiske verdensriket. (Esr 4:7) Deler av bøkene Esra, Jeremia og Daniel ble skrevet på arameisk. – Esr 4:8 til 6:18; 7:12–26; Jer 10:11; Da 2:4b til 7:28.

  • Areopagos.

    En høyde i Aten, nordvest for Akropolis. Det var også navnet på den domstolen som hadde sine møter der. Paulus ble ført til Areopagos av stoiske og epikureiske filosofer for å forklare hva han trodde på. – Apg 17:19.

  • Arons sønner.

    Etterkommere av Levis oldebarn Aron, som ble valgt ut til å være den første øverstepresten under Moseloven. Det var Arons sønner som tjente som prester i tabernaklet og i templet. – 1Kr 23:28.

  • Asasel.

    Et hebraisk navn som muligens betyr «geit som forsvinner». På soningsdagen ble Asasel-bukken sendt ut i ødemarken, slik at den i symbolsk forstand bar bort de syndene som folket hadde begått det siste året. – 3Mo 16:8, 10.

  • Aselgeia.

    – Se SKAMLØS OPPFØRSEL.

  • Asia.

    I De kristne greske skrifter blir dette navnet brukt om den romerske provinsen som omfattet det som i dag er den vestlige delen av Tyrkia, og også noen av øyene langs kysten, for eksempel Samos og Patmos. Hovedstaden var Efesos. (Apg 20:16; Åp 1:4) – Se Tillegg B13.

  • Asjtoret.

    En kanaaneisk krigs- og fruktbarhetsgudinne, Baals kone. – 1Sa 7:3.

  • Astrolog.

    En person som studerer solens, månens og stjernenes bevegelser for å forutsi framtidige hendelser. – Da 2:27; Mt 2:1.

  • Avgrunnen.

    Fra det greske ordet ạbyssos, som betyr «overmåte dyp» eller «umålelig, bunnløs». Det blir brukt i De kristne greske skrifter om et sted eller en tilstand der man er fanget eller stengt inne. Det omfatter – men er ikke begrenset til – graven. – Lu 8:31; Ro 10:7; Åp 20:3.

  • Avgud; avgudsdyrkelse.

    En avgud er et bilde eller en figur som forestiller et eller annet, enten virkelig eller innbilt, som folk kan bruke i tilbedelse. Avgudsdyrkelse er ærbødighet, kjærlighet eller tilbedelse rettet mot en avgud. – Sl 115:4; Apg 17:16; 1Kt 10:14.

  • Avslutningen på verdensordningen.

    Den tidsperioden som fører fram til enden for denne verdensordningen, eller de verdensforholdene, som Satan har kontroll over. Tidsperioden faller sammen med Kristi nærvær. Under ledelse av Jesus kommer englene til å «skille de onde fra de rettferdige» og utslette dem. (Mt 13:40–42, 49) Jesu disipler var interessert i tidspunktet for denne «avslutningen». (Mt 24:3) Før Jesus vendte tilbake til himmelen, lovte han disiplene sine at han skulle være med dem helt til denne tiden. – Mt 28:20.

B

  • Baal.

    En kanaaneisk gud som ble sett på som himmelens eier og den som ga regn og fruktbarhet. Benevnelsen «Baal» ble også brukt om lokale, mindre guder. Det hebraiske ordet betyr «eier; herre; mester». – 1Kg 18:21; Ro 11:4.

  • Barmhjertighetsgaver.

    Gaver som ble gitt for å hjelpe en som led nød. Slike gaver er ikke nevnt direkte i De hebraiske skrifter, men Loven inneholdt konkrete påbud til israelittene om de forpliktelsene de hadde overfor de fattige. – Mt 6:2, fotn; Apg 24:17.

  •  Bat.

    Et hulmål for væsker som man anslår var på ca. 22 liter, basert på arkeologiske funn av skår fra krukker med påskriften «bat». De fleste andre hulmål for tørre varer og væsker i Bibelen er beregnet ut fra det anslåtte volumet av bat-målet. (1Kg 7:38; Ese 45:14) – Se Tillegg B14.

  • Beelsebub.

    En betegnelse brukt om Satan, demonenes fyrste, eller hersker. Det er muligens en endret form av Baal-Sebub, den Baal-guden som ble tilbedt av filisterne i Ekron. – 2Kg 1:3; Mt 12:24.

  • Blodhevner.

    I hebraisk lov ble begrepet brukt om den nærmeste mannlige slektningen, som var forpliktet til å hevne blodet av en som var blitt drept. (4Mo 35:19) Kravet om blodhevn var basert på det budet om blodets og livets hellighet som Jehova ga Noah. – 1Mo 9:5, 6.

  • Bokrull.

    Et langt ark av pergament eller papyrus som vanligvis ble rullet rundt en stokk. Det ble skrevet bare på den ene siden. De hellige skrifter og avskrifter av dem ble skrevet på bokruller. Dette var den vanlige bokformen på den tiden da Bibelen ble skrevet. – Jer 36:4, 18, 23; Lu 4:17–20; 2Ti 4:13.

  • Brennoffer.

    Et dyr som ble brent på alteret og ofret i sin helhet til Gud. Ingen del av dyret (oksen, væren, geitebukken, turtelduen eller dueungen) ble beholdt av den som kom med offeret. – 2Mo 29:18; 3Mo 6:9.

  • Bror.

    Bibelen bruker ikke dette ordet bare i den vanlige betydningen, men også om fjernere slektninger, for eksempel medlemmer av samme stamme eller nasjon. (2Sa 19:12, 13; 2Mo 2:11) Det brukes dessuten om mennesker som står sammen om en felles sak og har samme mål og hensikter. (1Kg 9:13) Ofte sikter det til åndelige brødre, eller trosfeller. Noen ganger blir troende kristne menn kalt «brødre», mens kvinner blir kalt «søstre» (1Kt 7:14, 15), men «brødre» blir også mange ganger brukt om grupper som består av både menn og kvinner. – Apg 1:15.

  • Bryststykke.

    Den juvelbesatte lommen som Israels øversteprest bar over hjertet når han gikk inn i Det hellige. Det ble kalt «domsbryststykket» fordi det inneholdt Urim og Tummim, som ble brukt til å gjøre kjent Jehovas dommer. (2Mo 28:15–30) – Se Tillegg B5.

  • Bul.

    Navnet på den åttende måneden i den jødiske hellige kalenderen og den andre måneden i den verdslige kalenderen. Navnet kommer fra en rot som betyr «avling; grøde». Bul varte fra midten av oktober til midten av november. (1Kg 6:38) – Se Tillegg B15.

  • Bytte.

    Plyndringsgods tatt fra en beseiret fiende. Det kunne være eiendeler, husdyr eller andre verdier. – Jos 7:21; 22:8; He 7:4.

D

  • Dagon.

    En av filisternes guder. Ordets opprinnelse er usikker, men noen bibelkommentatorer forbinder det med det hebraiske ordet dagh (fisk). – Dom 16:23; 1Sa 5:4.

  • Dareik.

    En persisk gullmynt som veide 8,4 g. (1Kr 29:7) – Se Tillegg B14.

  • Datter.

    Bibelen bruker ikke dette ordet bare i den vanlige betydningen, men også om en søster (1Mo 34:17, fotn.), en adoptivdatter (Est 2:7), en svigerdatter (Rut 1:11) og et barnebarn. Ordet brukes dessuten om kvinner generelt (1Mo 6:2) og om kvinner fra et bestemt land eller folk (1Mo 24:37). I uttrykk som «Sions datter» kan ordet sikte til selve byen eller innbyggerne i byen. – Jes 1:8.

  • Davidsbyen.

    Det navnet byen Jebus fikk etter at David hadde erobret den og bygd sitt kongelige slott der. Den blir også kalt Sion. Den utgjør den sørøstlige delen av Jerusalem og er også den eldste delen. – 2Sa 5:7; 1Kr 11:4, 5.

  • Davids sønn.

    Et uttrykk som ofte blir brukt om Jesus, og som framhever at han var arvingen til den pakten om Riket som skulle oppfylles på en i Davids slektslinje. – Mt 12:23; 21:9.

  • Dekapolis.

    En gruppe greske byer, som opprinnelig besto av ti byer (fra de greske ordene dẹka, som betyr «ti», og pọlis, som betyr «by»). Navnet ble også brukt om området på østsiden av Galilea-sjøen og Jordan, der de fleste av disse byene lå. De var sentre for hellenistisk kultur og handel. Jesus dro gjennom området, men det sies ikke noe sted at han besøkte noen av byene. (Mt 4:25; Mr 5:20) – Se Tillegg A7 og B10.

  • Demoner.

    Usynlige, onde åndeskapninger med overmenneskelige krefter. I 1. Mosebok 6:2 blir de omtalt som «den sanne Guds sønner» og i Judas 6 som «englene». De ble ikke skapt onde, men var engler som gjorde seg selv til fiender av Gud ved å være ulydige mot ham på Noahs tid og ved å slutte seg til Satan i hans opprør mot Jehova. – 5Mo 32:17; Lu 8:30; Apg 16:16; Jak 2:19.

  • Denar.

    En romersk sølvmynt som veide ca. 3,85 g og hadde et bilde av keiseren på den ene siden. En denar var en dagslønn for en arbeider og var den ‘koppskattens’ mynt som romerne krevde inn i skatt av jødene. (Mt 22:17, fotn.; Lu 20:24) – Se Tillegg B14.

  • Dirigent.

    Slik det hebraiske uttrykket blir brukt i Salmene, ser det ut til at det sikter til en  person som på en eller annen måte arrangerte sanger og ga anvisninger om hvordan de skulle synges, som hjalp de levittiske sangerne til å øve inn sangene, og som dirigerte koret under offentlige framføringer. Andre oversettelser har gjengivelser som «korlederen» og «sangmesteren». – Sl 4:0; 5:0.

  • Djevelen.

    Dette beskrivende navnet på Satan blir brukt i De kristne greske skrifter og betyr «baktaler». Satan fikk navnet Djevelen fordi han er den som i størst grad har baktalt Jehova og rettet falske anklager mot ham, hans gode ord og hans hellige navn. – Mt 4:1; Joh 8:44; Åp 12:9.

  • Dommens dag.

    En spesiell dag eller periode da bestemte grupper eller nasjoner eller menneskeheten generelt blir krevd til regnskap av Gud. Det kan være en tid da dommen over noen som er dømt til døden, blir fullbyrdet, eller det kan være en domstid som gir noen mulighet til å bli reddet og få evig liv. Jesus Kristus og apostlene pekte på at det ville komme en «dommens dag» som ville berøre ikke bare de levende, men også dem som allerede hadde dødd. – Mt 12:36.

  • Dommere.

    Menn som Jehova lot stå fram for å redde sitt folk i perioden før Israel fikk menneskelige konger. – Dom 2:16.

  • Dommersete.

    Som regel en utendørs plattform som man kom opp til via en trapp. Derfra kunne en myndighetsperson sitte og tale til folkemengden og kunngjøre sine avgjørelser og dommer. Uttrykkene «Guds dommersete» og «Kristi dommersete» er symbolske og sikter til Jehovas ordning for å dømme menneskeheten. – Ro 14:10; 2Kt 5:10; Joh 19:13.

  • Drakme.

    I De kristne greske skrifter sikter dette ordet til en gresk sølvmynt, som på den tiden veide 3,4 g. De hebraiske skrifter omtaler en gulldrakme fra den persiske perioden, og den regnes for å ha samme verdi som dareiken. (Ne 7:70; Lu 15:8, 9) – Se Tillegg B14.

  • Drikkoffer.

    Dette offeret besto av vin som ble helt ut på alteret, og det ble båret fram sammen med nesten alle andre ofre. Paulus brukte det for å illustrere sin villighet til å gi av seg selv for sine medkristne. – 4Mo 15:5, 7; Flp 2:17.

  • Dåp; døpe.

    Verbet betyr «å neddukke», eller senke ned i vann. Jesus sa at de som ville følge ham, måtte bli døpt. Bibelen omtaler også blant annet Johannes’ dåp, dåp med hellig ånd og dåp med ild. – Mt 3:11, 16; 28:19; Joh 3:23; 1Pe 3:21.

E

  • Ed.

    En høytidelig erklæring om at noe er sant, eller et høytidelig løfte om at man skal eller ikke skal gjøre noe bestemt. Det dreier seg ofte om et løfte som blir gitt til en som står høyere enn en selv, særlig til Gud. Jehova forsterket sin pakt med Abraham ved å sverge en ed. – 1Mo 14:22; He 6:16, 17.

  • Edom.

    Et annet navn som Esau, Isaks sønn, fikk. Etterkommerne av Esau (Edom) overtok Se’ir, fjellområdet mellom Dødehavet og Akababukta. Det ble kjent som Edom. (1Mo 25:30; 36:8) – Se Tillegg B3 og B4.

  • Efa.

    Et hulmål for tørre varer og selve målekaret, brukt til å måle opp korn og mel. Det tilsvarte et bat-mål, som ble brukt for væsker, så det var på 22 liter. (2Mo 16:36; Ese 45:10) – Se Tillegg B14.

  • Efod.

    Et forklelignende klesplagg som prestene hadde på seg. Øverstepresten bar en spesiell efod, og på forsiden av den ble bryststykket med tolv edelstener festet. (2Mo 28:4, 6) – Se Tillegg B5.

  • Efraim.

    Navnet på Josefs andre sønn. Senere ble navnet brukt om en av Israels stammer. Etter at Israel ble delt, kom navnet Efraim til å stå for hele tistammeriket, ettersom Efraim var den dominerende stammen der. – 1Mo 41:52; Jer 7:15.

  • Eksil.

    Det å måtte leve utenfor hjemlandet sitt, i landflyktighet, ofte på grunn av deportasjon som erobrere sto bak. Det hebraiske ordet betyr «det å dra bort». Israelittene opplevde to store deportasjoner. Tistammeriket i nord ble ført i eksil av assyrerne, og senere ble tostammeriket i sør ført i eksil av babylonerne. Fra begge disse gruppene var det en rest som fikk vende tilbake til hjemlandet da perserkongen Kyros regjerte. – 2Kg 17:6; 24:16; Esr 6:21.

  • Eldste; eldre mann.

    Sikter til en som har nådd en høy alder, men blir i Bibelen først og fremst brukt om en som har myndighet og ansvar i et samfunn eller en nasjon. I Åpenbaringen blir ordet også brukt om himmelske skapninger. Det greske ordet presbỵteros blir oversatt med «eldste» når det sikter til dem som har ansvaret for å ta ledelsen i menigheten. – 2Mo 4:29; Ord 31:23; 1Ti 5:17; Åp 4:4.

  • Elul.

    Det navnet som etter eksilet i Babylon ble brukt på den sjette måneden i den jødiske hellige kalenderen og den tolvte måneden i den verdslige kalenderen. Elul varte fra midten av august til midten av september. (Ne 6:15) – Se Tillegg B15.

  •  Elvedal; wadi.

    Et elveleie som vanligvis er tørt utenom regntiden. Ordet kan også sikte til selve elven. Noen elver fikk tilført vann fra kilder og var derfor vannførende hele året. Noen steder blir en elvedal, eller wadi, omtalt som en dal. – 4Mo 34:5; 5Mo 8:7; 2Kg 3:16; Job 6:15.

  • Engler.

    Fra det hebraiske ordet malʼạkh og det greske ordet ạggelos. Begge ordene betyr bokstavelig «sendebud; budbringer», men er gjengitt med «engel» når det siktes til sendebud fra åndeverdenen. (1Mo 16:7; 32:3; Jak 2:25, fotn.; Åp 22:8) Engler er mektige åndeskapninger som ble skapt av Gud lenge før han skapte menneskene. Bibelen omtaler dem også som «myriader av hellige», «Guds sønner» og «morgenstjernene». (5Mo 33:2; Job 1:6; 38:7) De ble ikke skapt med evnen til å formere seg, men hver enkelt av dem ble skapt individuelt. Det finnes over hundre millioner av dem. (Da 7:10) Bibelen viser at englene har navn og forskjellig personlighet. Den viser også at de ydmykt nekter å bli tilbedt, og at de fleste av dem ikke engang vil fortelle hva de heter. (1Mo 32:29; Lu 1:26; Åp 22:8, 9) De har forskjellig rang og har forskjellige roller, blant annet å tjene foran Jehovas trone, overbringe budskaper fra ham, gripe inn og hjelpe Jehovas tjenere på jorden, fullbyrde Jehovas dommer og støtte forkynnelsen av det gode budskap. (2Kg 19:35; Sl 34:7; Lu 1:30, 31; Åp 5:11; 14:6) I framtiden skal de kjempe sammen med Jesus i Harmageddon-krigen. – Åp 19:14, 15.

  • Epikureiske filosofer.

    Tilhengerne av den greske filosofen Epikur (341–270 fvt.). Deres filosofi dreide seg i hovedsak om at enkeltmenneskets lyst og nytelse var det viktigste målet i livet. – Apg 17:18.

  • Etanim.

    Navnet på den sjuende måneden i den jødiske hellige kalenderen og den første måneden i den verdslige kalenderen. Etanim varte fra midten av september til midten av oktober. Etter at jødene kom tilbake fra Babylon, ble den kalt tisjri. (1Kg 8:2) – Se Tillegg B15.

  • Etiopia.

    I oldtiden et navn brukt om området sør for Egypt. Det omfattet den sørligste delen av dagens Egypt og den nordlige halvdelen av dagens Sudan. Navnet brukes noen ganger i stedet for det hebraiske navnet «Kusj». – Est 1:1.

  • Ettersanking.

    Innsamling av det som høstfolkene med vilje eller ufrivillig hadde latt være igjen etter en innhøstning. Moseloven inneholdt bestemmelser om at folket ikke skulle høste helt ut til kanten av åkeren, og at de ikke skulle høste inn alle olivener eller druer. Gud hadde gitt den fattige, den nødstilte, den fastboende utlendingen, det farløse barnet og enken rett til å sanke det som var igjen etter en innhøstning. – Rut 2:7.

  • Eufrat.

    Den lengste og viktigste elven i Sørvest-Asia, og den ene av de to hovedelvene i Mesopotamia. Eufrat er nevnt første gang i 1. Mosebok 2:14, som en av de fire elvene i Eden. Den blir ofte kalt «Elven». (1Mo 31:21) Eufrat var den nordlige grensen for Israels tildelte område. (1Mo 15:18; Åp 16:12) – Se Tillegg B2.

  • Evnukk.

    Når ordet er brukt bokstavelig, sikter det til en gutt eller mann som er kastrert. Slike menn ble ofte brukt ved kongelige hoff som oppvartere eller voktere for dronningen og medhustruene. Ordet blir også brukt om embetsmenn som hadde plikter ved hoffet, men som ikke var bokstavelige evnukker. Det brukes billedlig om slike som viser selvkontroll for å kunne gjøre mer i tjenesten for Gud. De omtales som ‘evnukker for himmelens rike’. – Mt 19:12; Est 2:15; Apg 8:27, fotn.

F

  • Farao.

    Tittel på kongene i Egypt. Fem faraoer er nevnt ved navn i Bibelen (Sjisjak, So, Tirhaka, Neko og Hofra). De andre faraoene som er nevnt, er ikke navngitt, deriblant de som hadde kontakt med Abraham, Moses og Josef. – 2Mo 15:4; Ro 9:17.

  • Fariseerne.

    En fremtredende religiøs sekt innenfor jødedommen i det første århundre evt. De tilhørte ikke presteslekten, men de var nøye med å holde Loven til minste detalj, og de tilla de muntlige tradisjonene like stor betydning som Loven. (Mt 23:23) De gjorde motstand mot all påvirkning fra gresk kultur, og fordi de var autoriteter når det gjaldt Loven og tradisjonene, hadde de stor myndighet over folket. (Mt 23:2–6) Noen var også medlemmer av Sanhedrinet. Fariseerne kritiserte ofte Jesus for hans holdning til det å holde sabbaten, følge tradisjoner og omgås syndere og skatteoppkrevere. Noen ble kristne, for eksempel Saulus fra Tarsus. – Mt 9:11; 12:14; Mr 7:5; Lu 6:2; Apg 26:5.

  • Faste.

    Det å avholde seg fra all næring i en viss periode. Israelittene fastet på soningsdagen, når de var i nød, og når de trengte Guds ledelse. Jødene innførte fire årlige faster for å markere ulykkelige hendelser i sin historie. Fasting er ikke et krav til de kristne. – Esr 8:21; Jes 58:6; Lu 18:12.

  •  Favn.

    Et lengdemål som ble brukt til å angi vanndybde; tilsvarte 1,8 m. (Apg 27:28) – Se Tillegg B14.

  • Fedrehus.

    Dette uttrykket kan sikte til en gruppe på flere slekter innenfor en stamme. En stamme besto av flere fedrehus. Levis stamme besto for eksempel av Gersjons, Kehats og Meraris fedrehus. (4Mo 3:19, 30) Noen ganger kan det med «fedrehus» menes en hel stamme.

  • Fellesskapsoffer.

    Et offer som ble båret fram for Jehova for å oppnå fred med ham. Den som kom med offeret, og husstanden hans, den presten som bar fram offeret, og de andre prestene som var i tjeneste, fikk alle spise av offeret. Jehova tok imot den velluktende røyken av det brennende fettet. Blodet, som representerte livet, ble også gitt til ham. Det var som om prestene og den som kom med offeret, satt og spiste sammen med Jehova, noe som var et bilde på et fredelig forhold partene imellom. – 3Mo 7:29, 32; 5Mo 27:7.

  • Filistea; filistere.

    Det landområdet langs sørkysten av Israel som kom til å bli kalt Filistea. Innbyggerne ble kalt filistere og var opprinnelig innvandrere fra Kreta som hadde slått seg ned der. David beseiret dem, men de forble uavhengige og fortsatte å være fiender av Israel. (2Mo 13:17; 1Sa 17:4; Am 9:7) – Se Tillegg B4.

  • Fingerspann.

    Et lengdemål som omtrent svarer til avstanden mellom spissen av tommelfingeren og spissen av lillefingeren på en sprikende hånd. Beregnet ut fra en alen på 44,5 cm var et fingerspann 22,2 cm. (2Mo 28:16; 1Sa 17:4) – Se Tillegg B14.

  • Forbannelse.

    Det å true eller nedkalle ondt over noen eller noe. Det er ikke det samme som banning eller raseri. En forbannelse er ofte en formell erklæring eller en forutsigelse av noe ondt, og når erklæringen kommer fra Gud eller fra et menneske med den nødvendige bemyndigelse, har den profetisk verdi og kraft. – 1Mo 12:3; 4Mo 22:12; Ga 3:10.

  • Forberedelsesdagen.

    Betegnelse på dagen før sabbaten, den dagen jødene gjorde nødvendige forberedelser. Forberedelsesdagen sluttet ved solnedgang den ukedagen vi i dag kaller fredag, og da begynte sabbaten. Det jødiske døgnet strakte seg fra kveld til kveld. – Mr 15:42; Lu 23:54.

  • Forgård.

    Det inngjerdede, åpne området rundt tabernaklet, og senere den avgrensede, åpne plassen rundt templets hovedbygning. Brennofferalteret sto i forgården til tabernaklet og i den indre forgården til templet. (Se Tillegg B5, B8 og B11.) Bibelen nevner også forgårder i forbindelse med slott. – 2Mo 27:9; 1Kg 7:12; Est 4:11.

  • Forheng.

    Det vakre vevde tøystykket med broderte kjeruber på som skilte Det hellige fra Det aller helligste både i tabernaklet og i templet. (2Mo 26:31; 2Kr 3:14; Mt 27:51; He 9:3) Det var også et forheng (en avskjerming) til inngangen til tabernaklet og til forgården. (2Mo 26:36; 27:16) – Se Tillegg B5.

  • Forsoning.

    – Se SONING.

  • Frafall.

    Dette uttrykket på gresk (apostasịa) kommer fra et verb som bokstavelig betyr «tre til side fra, fjerne seg fra». Substantivet betyr «svik, det å forlate, opprør». I De kristne greske skrifter blir «frafall» først og fremst brukt om dem som faller fra den sanne tilbedelse. – Ord 11:9; Apg 21:21, fotn.; 2Te 2:3.

  • Frigitt; fri.

    Under romersk herredømme var en «fri» mann en som var fri fra fødselen av og hadde fulle borgerrettigheter. En slave som var blitt satt fri, ble kalt «en frigitt». Når en slave ble formelt frigitt, fikk han romersk statsborgerskap, men han kunne ikke velges til noen politisk stilling. En uformell frigivelse innebar at personen ble satt fri, men ga ikke fulle borgerrettigheter. – 1Kt 7:22.

  • Frykt.

    Når det på grunnspråkene står om frykt for Gud, siktes det ofte til dyp respekt eller ærbødighet for ham. Bibelen setter gudsfrykt i forbindelse med kjærlighet til Gud. (5Mo 10:12, 13) En slik ærefrykt innbefatter en sunn frykt for å såre Jehova – ikke fordi man er redd for konsekvensene, men fordi man elsker ham.

  • Fyrfat.

    Det fantes fyrfat av gull, sølv og kobber, og de ble brukt ved tabernaklet og i templet til å brenne røkelse i og til å fjerne kull fra offeralteret og vekestumper fra gullampestaken med. Blir også kalt røkelseskar. – 2Mo 37:23; 2Kr 26:19; He 9:4.

  • Førstefødt.

    Uttrykket brukes hovedsakelig om den eldste sønnen til en far (altså ikke om en mors førstefødte). I bibelsk tid hadde den førstefødte sønnen en ærefull stilling i familien, og det var han som ble familieoverhodet når faren døde. Uttrykket blir også brukt om dyrs førstefødte avkom av hankjønn. – 2Mo 11:5; 13:12; 1Mo 25:33; Kol 1:15.

  • Førstegrøde.

    Den første avlingen som høstes inn i en sesong, eller det første resultatet eller produktet av noe. Jehova påla nasjonen Israel å ofre førstegrøden til ham, enten det dreide  seg om mennesker, dyr eller markens grøde. Som nasjon bar israelittene fram et offer til Gud av førstegrøden ved de usyrede brøds høytid og på pinsedagen. Uttrykket «førstegrøden» ble også brukt billedlig om Kristus og hans salvede disipler. – 1Kt 15:23; 3Mo 23:10; Åp 14:4.

G

  • Gapestokk; blokk.

    Et strafferedskap brukt til å låse fast kroppsdeler. Noen slike redskaper holdt fast bare føttene, mens andre tvang offeret til å innta en forvridd stilling, kanskje ved å holde fast både føtter, hender og hals. – Jer 20:2; Apg 16:24.

  • Gehenna.

    Det greske navnet på Hinnom-dalen, som lå sør og sørvest for fortidens Jerusalem. (Jer 7:31) Den ble profetisk omtalt som et sted der lik skulle ligge strødd. (Jer 7:32; 19:6) Det er ikke noe som tyder på at dyr eller mennesker ble kastet i Gehenna for å bli brent levende eller for å bli pint. Stedet kunne derfor ikke være et symbol på et usynlig område der menneskesjeler blir pint for evig i bokstavelig ild. Jesus og disiplene hans brukte i stedet Gehenna som et symbol på den evige straffen som blir kalt «den annen død», det vil si evig ødeleggelse, tilintetgjørelse. – Åp 20:14; Mt 5:22; 10:28.

  • Gera.

    En vektenhet som tilsvarte 1/20 sekel, eller 0,57 g. (3Mo 27:25) – Se Tillegg B14.

  • Gilead.

    I egentlig forstand var Gilead det fruktbare området øst for Jordan-elven som lå nord og sør for Jabbok-dalen. Noen ganger ble betegnelsen brukt om hele det israelittiske området øst for Jordan, der Rubens stamme, Gads stamme og halve Manasses stamme bodde. (4Mo 32:1; Jos 12:2; 2Kg 10:33) – Se Tillegg B4.

  • Gittit.

    Et musikkuttrykk med usikker betydning, men det ser ut til å være avledet av det hebraiske ordet gath. Noen mener at det betegner en melodi som ble brukt til sanger som var knyttet til det å lage vin, siden gath betyr vinpresse. – Sl 81:0.

  • gode budskap, Det.

    I De kristne greske skrifter sikter dette uttrykket til det gode budskap om Guds rike og om frelse ved tro på Jesus Kristus. – Lu 4:18, 43; Apg 5:42; Åp 14:6.

  • Granateple.

    En frukt som har form som et eple, og som har en kronelignende rosett i den ene enden. Innenfor det harde skallet er den full av små, saftfylte kapsler som hver inneholder et lite frø, som er rosa eller rødt. Falden på den blå ermeløse overkledningen til øverstepresten hadde pynt formet som granatepler, og det hadde også søylehodene på de to søylene Jakin og Boas, som sto foran templet. – 2Mo 28:34; 4Mo 13:23; 1Kg 7:18.

  • Grav.

    Ordet blir ofte brukt om menneskehetens felles grav, som svarer til «Sjeol» på hebraisk og til «Hades» på gresk. Bibelen beskriver dette som et symbolsk sted, eller en tilstand, der det ikke er noen form for aktivitet eller bevissthet. Ordet brukes også om bokstavelige graver. – 1Mo 47:30; For 9:10; Apg 2:31.

  • Greker.

    I tillegg til at betegnelsen «greker» blir brukt om en som kommer fra Hellas eller har sine familierøtter der, blir den i De kristne greske skrifter også brukt i vid betydning om alle ikke-jødiske folkeslag og om dem som var påvirket av gresk språk og kultur. – Joe 3:6; Joh 12:20.

  • Gresshopper.

    Betegnelsen brukes om forskjellige hoppende insekter som rykker fram i store svermer. Ifølge Moseloven var de rene og kunne spises. Store gresshoppesvermer som spiste opp alt som kom i deres vei, og forårsaket stor ødeleggelse, ble regnet som en plage. – 2Mo 10:14; Mt 3:4.

  • Gudhengivenhet.

    Ærefrykt, tilbedelse og tjeneste rettet mot Jehova Gud i lojalitet mot hans universelle overherredømme. – 1Ti 4:8; 2Ti 3:12.

  • Guds rike.

    Uttrykket blir spesielt brukt om den regjeringen som har Guds Sønn, Kristus Jesus, som konge, og som representerer Guds overherredømme. – Mt 12:28; Lu 4:43; 1Kt 15:50.

H

  • Hades.

    Et gresk ord som tilsvarer det hebraiske ordet «Sjeol». Det blir oversatt med «graven» og sikter til menneskehetens felles grav. – Se GRAV.

  • Harmageddon.

    Fra det hebraiske Har Meghiddọn, som betyr «Megiddos fjell». Ordet er knyttet til «krigen på Guds, Den Allmektiges, store dag», når «kongene på hele den bebodde jord» samler seg for å føre krig mot Jehova. (Åp 16:14, 16; 19:11–21) – Se STORE TRENGSEL, DEN.

  • Hebraisk.

    Språket til hebreerne, Abrahams etterkommere. På Jesu tid hadde det hebraiske språket tatt opp i seg mange arameiske uttrykk, og hebraisk var det språket Kristus og disiplene hans snakket. – Apg 26:14.

  • Hebreer.

    Betegnelsen «hebreer» blir først brukt om Abram (Abraham) og tjener til å skille mellom ham og hans amorittiske naboer. Deretter blir den brukt om Abrahams etterkommere gjennom hans sønnesønn Jakob. – 1Mo 14:13; 2Mo 5:3.

  • Hellig; hellighet.

    En egenskap som er en del av Jehovas natur; det å være ren i absolutt forstand. (2Mo 28:36; 1Sa 2:2; Ord 9:10; Jes 6:3) Når det hebraiske ordet blir brukt om mennesker (2Mo 19:6; 2Kg 4:9), dyr (4Mo 18:17), ting (2Mo 28:38; 30:25; 3Mo 27:14), steder (2Mo 3:5; Jes 27:13), tidsperioder (2Mo 16:23; 3Mo 25:12) og aktiviteter (2Mo 36:4), overbringer det tanken om å være skilt ut og viet til den hellige Gud, å være satt til side til tjenesten for Gud. Også i De kristne greske skrifter betyr de ordene som oversettes med «hellig» og «hellighet», det å være skilt ut for Gud. Ordene brukes også om renhet i menneskers oppførsel. – Mr 6:20; 2Kt 7:1; 1Pe 1:15, 16.

  • Hellig hemmelighet.

    Noe som kommer fra Gud – et trekk ved hans hensikt – som holdes tilbake til hans tid er inne, og som blir åpenbart bare for dem som han velger å åpenbare det for. – Mr 4:11; Kol 1:26.

  • Hellig pæl.

    Det hebraiske ordet (‘asjerạh) betegner (1) en hellig pæl som sto for Asjera, en kanaaneisk fruktbarhetsgudinne, eller (2) et utskåret gudebilde av Asjera. Pælene sto etter alt å dømme oppreist og var tydeligvis enten helt eller delvis av tre. Det kan ha dreid seg om ubearbeidede pæler, eller rett og slett trær. – 5Mo 16:21; Dom 6:26; 1Kg 15:13.

  • Hellig støtte.

    En opprettstående støtte, vanligvis av stein, og tydeligvis et fallossymbol for Baal eller for andre falske guder. – 2Mo 23:24.

  • Hellig tjeneste.

    Arbeid, eller tjeneste, som er direkte forbundet med ens tilbedelse av Gud, og som derfor er hellig. – Ro 12:1; Åp 7:15.

  • Hellig ånd.

    Den usynlige virksomme og energigivende kraften som Gud bruker til å gjennomføre sin vilje. Den er hellig fordi den kommer fra Jehova, som er ren og rettferdig i absolutt forstand, og fordi Gud bruker den til å gjennomføre det som er hellig. – Lu 1:35; Apg 1:8.

  •  Helligdom.

    I generell betydning sikter ordet til et sted som er satt av til tilbedelse, et hellig sted. Men som oftest sikter det til enten tabernaklet eller templet i Jerusalem. Det blir også brukt om Guds bolig i himmelen. – 2Mo 25:8, 9; 2Kg 10:25; 1Kr 28:10; Åp 11:19.

  • hellige, Det.

    Det ytterste og største rommet i tabernaklet og i templet. Det var atskilt fra det innerste rommet, Det aller helligste. I Det hellige i tabernaklet sto lampestaken av gull, røkelsesalteret av gull og skuebrødsbordet, og det var forskjellige gjenstander av gull der. I Det hellige i templet sto gullalteret, ti lampestaker av gull og ti skuebrødsbord. (2Mo 26:33; He 9:2) – Se Tillegg B5 og B8.

  • Hermes.

    En gresk gud, sønn av Zevs. I Lystra ble Paulus feilaktig kalt Hermes fordi man så på Hermes som gudenes budbringer og som talekunstens gud. – Apg 14:12.

  • Herodes.

    Navnet på en fyrsteslekt som hersket over jødene med myndighet fra Roma. Herodes den store er kjent for å ha gjenoppbygd templet i Jerusalem og for å ha gitt befaling om at guttebarn skulle drepes i et forsøk på å ta livet av Jesus. (Mt 2:16; Lu 1:5) Herodes Arkelaus og Herodes Antipas, sønner av Herodes den store, fikk myndighet over deler av det området faren hadde hersket over. (Mt 2:22) Antipas var tetrark, men ble i dagligtale omtalt som konge. Han hersket i løpet av de tre og et halvt årene Kristus utførte sin tjeneste på jorden, og videre i perioden fram til Apostlenes gjerninger, kapittel 12. (Mr 6:14–17; Lu 3:1, 19, 20; 13:31, 32; 23:6–15; Apg 4:27; 13:1) Senere ble Herodes Agrippa 1., som var sønnesønn av Herodes den store, straffet med døden av en engel etter at han hadde regjert en kort tid. (Apg 12:1–6, 18–23) Hans sønn, Herodes Agrippa 2., ble hersker, og han regjerte fram til det jødiske opprøret mot Roma. – Apg 23:35; 25:13, 22–27; 26:1, 2, 19–32.

  • Herodes’ parti, Tilhengere av.

    Også kjent som herodianere. De utgjorde et parti av nasjonalister som politisk støttet den herodianske fyrsteslekten, som styrte med myndighet fra romerne. Noen av saddukeerne tilhørte sannsynligvis dette partiet. Herodianerne og fariseerne sto sammen i sin motstand mot Jesus. – Mr 3:6.

  • Herrens kveldsmåltid.

    Et bokstavelig måltid til minne om Jesu død. Det består av usyret brød og vin, som er symboler på Kristi kropp og blod. Siden dette er en høytid som Bibelen pålegger de kristne å feire, er det passende at den også blir omtalt som minnehøytiden. – 1Kt 11:20, 23–26.

  • Higgajon.

    Et musikkteknisk uttrykk. Slik ordet er brukt i Salme 9:16, kan det betegne enten et høytidelig mellomspill med dype toner på harpe eller en høytidelig pause til ettertanke.

  • Himmeldronningen.

    Tittelen på en gudinne som ble dyrket av frafalne israelitter på Jeremias tid. Noen mener at hun er den samme som den babylonske gudinnen Isjtar (Astarte). Navnet på den tilsvarende sumeriske gudinnen, Inanna, som ble tilbedt tidligere, betyr «himmeldronningen». I tillegg til  at man knyttet henne til himmelen, var hun en fruktbarhetsgudinne. Astarte blir også kalt «himmelens frue» i en egyptisk innskrift. – Jer 44:19.

  • Hin.

    Et hulmål for væsker og det målekaret som rommet en hin. En hin tilsvarte 3,67 liter, slik det framgår av en uttalelse av historieskriveren Josefus om at en hin tilsvarte to atenske khoer. (2Mo 29:40) – Se Tillegg B14.

  • Hjørnestein.

    En viktig stein som er plassert i et hjørne av en bygning der to vegger møtes, for å forbinde dem med hverandre. Den viktigste hjørnesteinen var grunnhjørnesteinen, som i offentlige bygninger og bymurer måtte være ekstra solid. Ordet blir brukt på en billedlig måte om grunnleggelsen av jorden. Jesus blir kalt «grunnhjørnesteinen» i den kristne menighet, som blir omtalt som et åndelig hus. – Ef 2:20; Job 38:6.

  • Homer.

    Et hulmål for tørre varer; tilsvarte en kor. En homer tilsvarte 220 liter, beregnet ut fra det anslåtte volumet av bat-målet. (3Mo 27:16) – Se Tillegg B14.

  • Horeb; Horeb-fjellet.

    Fjellområdet rundt Sinai-fjellet. Et annet navn på Sinai-fjellet. (2Mo 3:1; 5Mo 5:2) – Se Tillegg B3.

  • Horn.

    Horn av forskjellige dyr ble brukt som drikkekar, som beholdere til olje, blekk og kosmetikk og som musikkinstrumenter eller signalhorn. (1Sa 16:1, 13; 1Kg 1:39; Ese 9:2, fotn.) «Horn» blir ofte brukt billedlig om styrke, erobring og seier. – 5Mo 33:17; Mi 4:13; Sak 1:19.

  • Hovedformidler.

    Det greske ordet har grunnbetydningen «øverste leder». Betegnelsen sikter til den viktige rollen Jesus Kristus spiller i forbindelse med å frigjøre trofaste mennesker fra syndens dødbringende virkninger og lede dem til evig liv. – Apg 3:15; 5:31; He 2:10; 12:2.

  • Husguder.

    Avgudsfigurer, på hebraisk kalt «terafim», som noen ganger ble brukt for å se etter varsler. (Ese 21:21) Noen hadde samme størrelse og form som et menneske, mens andre var mye mindre. (1Mo 31:34; 1Sa 19:13, 16) Arkeologiske funn i Mesopotamia viser at det å ha husgudene i sin besittelse var av betydning for hvem som skulle få familiearven. (Dette forklarer kanskje hvorfor Rakel tok farens husguder.) Det ser ikke ut til at israelittene brukte husguder på denne måten, men slike avgudsfigurer ble brukt i Israel både i dommertiden og i kongetiden og var blant de tingene som den trofaste kong Josjia ødela. – Dom 17:5; 2Kg 23:24; Ho 3:4.

  • Høytiden for innhøstningen; ukehøytiden.

    – Se PINSEN.

I

  • Ildsjøen.

    Et symbolsk sted som «brenner med ild og svovel», også omtalt som «den annen død». Syndere som ikke angrer, Djevelen og også døden og graven (Hades) skal bli kastet i den. En åndeskapning og døden og Hades kan ikke skades av ild, så det at disse skal bli kastet i ildsjøen, viser at denne sjøen ikke er et symbol på evig pine, men på evig tilintetgjørelse. – Åp 19:20; 20:14, 15; 21:8.

  • Illyria.

    En romersk provins nordvest for Hellas. Paulus reiste helt hit i sin tjeneste, men det er ikke mulig å fastslå om han forkynte i selve Illyria eller bare til provinsens grenser. (Ro 15:19) – Se Tillegg B13.

  • Innvielseshøytiden.

    Den årlige minnedagen for rensingen av templet etter at Antiokos Epifanes hadde gjort det urent. Feiringen begynte 25. kislev og varte i åtte dager. – Joh 10:22.

  • innvielsestegnet, Det hellige.

    En skinnende plate av rent gull med denne innskriften på hebraisk: «Hellighet tilhører Jehova.» Den var festet foran på øversteprestens turban. (2Mo 39:30) – Se Tillegg B5.

  • Integritet.

    Dette bibelske uttrykket, som tradisjonelt har vært oversatt med «ulastelighet», sikter til moralsk sunnhet, til det å være helstøpt, til det at det ikke er noe å utsette på en person, eller til uklanderlighet. Det beskriver en prinsippfast person, en som holder fast ved det som er rett, og som gjør det med et helt hjerte. Det betegner en urokkelig hengivenhet for det som er rettferdig. Slik uttrykket er brukt i Bibelen, framgår det tydelig at det er livsviktig å vise ubrytelig hengivenhet for en person, Jehova Gud, og for hans uttrykte vilje og hensikt. – Jos 24:14; Job 27:5; Sl 26:1.

  • Isop.

    En plante med fine grener og blader som ble brukt ved seremonielle renselser til å stenke blod eller vann med. Isop var muligens en merianplante (Origanum maru; Origanum syriacum). Den isopen som er omtalt i Johannes 19:29, kan ha vært en bunt merian som var festet til en gren, eller den kan ha vært en varietet av durra (Sorghum vulgare), siden denne planten kan ha hatt en stengel som var lang nok til å føre svampen med sur vin til Jesu munn. – 2Mo 12:22; Sl 51:7.

  • Israel.

    Det navnet Jakob fikk av Gud. Etter hvert ble det en betegnelse på alle Jakobs etterkommere, kollektivt sett, på et hvilket som helst tidspunkt. Etterkommerne av Jakobs tolv sønner ble gjerne kalt Israels sønner, Israels  hus, Israels folk, Israels menn og israelitter. Israel ble også brukt som navn på det nordlige tistammeriket, som løsrev seg fra det sørlige riket. Senere ble det brukt som en betegnelse på salvede kristne, «Guds Israel». – Ga 6:16; 1Mo 32:28; 2Sa 7:23; Ro 9:6.

J

  • Jakob.

    Sønn av Isak og Rebekka. Gud ga ham senere navnet Israel, og han ble patriark for Israels folk (også kalt israelitter og senere jøder). Han var far til tolv sønner som sammen med sine etterkommere utgjorde de tolv stammene i nasjonen Israel. Navnet Jakob fortsatte å bli brukt om nasjonen, eller folket, Israel. – 1Mo 32:28; Mt 22:32.

  • Jedutun.

    Et uttrykk med usikker betydning som er brukt i overskriften til Salmene 39, 62 og 77. Det ser ut til at disse overskriftene inneholder anvisninger om hvordan salmen skulle framføres, kanskje med hensyn til en musikkform eller et musikkinstrument. Det fantes en levittisk musiker som het Jedutun, så musikkformen eller instrumentet kan ha hatt tilknytning til ham eller sønnene hans.

  • Jehova.

    Den tradisjonelle gjengivelsen av tetragrammet (de fire hebraiske bokstavene som utgjør Guds navn), som står over 7000 ganger i denne oversettelsen. – Se Tillegg A4 og A5.

  • Jubelår.

    Hvert 50. år, regnet fra det tidspunktet da israelittene gikk inn i det lovte land. Jorden skulle ligge brakk i jubelåret, og hebraiske slaver skulle få friheten tilbake. All jord som tilhørte en arvedel, men som var blitt solgt, ble gitt tilbake. Hele jubelåret var som en eneste lang høytid, et frigivelsesår, som førte nasjonen tilbake til den tilstanden den hadde hatt da Gud opprettet den. – 3Mo 25:10.

  • Juda.

    Jakobs fjerde sønn med sin kone Lea. I den profetien Jakob uttalte på dødsleiet, forutsa han at det skulle komme en stor og varig hersker i Judas slektslinje. Som menneske på jorden stammet Jesus fra Juda. Navnet Juda sikter også til den stammen og senere det riket som fikk navn etter Juda. Det sørlige riket Juda besto av de israelittiske stammene Juda og Benjamin og omfattet også prestene og levittene. Juda hadde den sørlige delen av landet, der Jerusalem og templet lå. – 1Mo 29:35; 49:10; 1Kg 4:20; He 7:14.

  • Jøde.

    En betegnelse som etter tistammeriket Israels fall ble brukt om en som tilhørte Judas stamme. (2Kg 16:6) Etter eksilet i Babylon ble betegnelsen brukt om de israelittene som vendte tilbake til Israel, uansett hvilken stamme de tilhørte. (Esr 4:12) Senere ble den brukt om alle israelitter rundt omkring i verden for å skille mellom dem og andre folkeslag. (Est 3:6) Apostelen Paulus brukte betegnelsen billedlig da han argumenterte for at det ikke spiller noen rolle hvilken nasjon medlemmene av den kristne menighet tilhører. – Ro 2:28, 29; Ga 3:28.

K

  • Kab.

    Et hulmål for tørre varer på 1,22 liter, beregnet ut fra det anslåtte volumet av bat-målet. (2Kg 6:25) – Se Tillegg B14.

  • Kaldea; kaldeere.

    Kaldea var opprinnelig navnet på deltaområdet ved utløpet av Tigris og Eufrat. Med tiden ble navnet Kaldea brukt om hele Babylonia, og folket som bodde i dette området, ble kalt kaldeere. Uttrykket «kaldeere» ble dessuten brukt om en velutdannet klasse som studerte naturvitenskap, historie, språk og astronomi, men som også drev med magi og astrologi. – Esr 5:12; Da 4:7; Apg 7:4.

  • Kanaan.

    Sønnesønn av Noah; den fjerde sønnen til Kam. Kanaan ble stamfar til elleve stammer som med tiden bosatte seg i området langs den østlige delen av Middelhavet mellom Egypt og Syria. Dette området ble kalt Kanaan. (1Mo 9:18; 3Mo 18:3; Apg 13:19) – Se Tillegg B4.

  • Kassia.

    Et produkt av kassiakaneltreet (Cinnamomum cassia), som tilhører samme slekt som arten Cinnamomum verum, som gir ekte kanel. Kassia ble brukt som parfyme og var en av ingrediensene i den hellige salvingsoljen. – 2Mo 30:24; Sl 45:8; Ese 27:19.

  • Keiser.

    En tittel brukt av romerske herskere. Tittelen stammer fra det romerske familienavnet Cæsar. Keiserne Augustus, Tiberius og Claudius er nevnt ved navn i Bibelen. Nero er ikke nevnt ved navn, men tittelen blir også brukt om ham. I De kristne greske skrifter blir «keiseren» også brukt om den offentlige myndighet, staten. – Mr 12:17; Apg 25:12.

  • Kemosj.

    Den viktigste guden til moabittene. – 1Kg 11:33.

  • Kislev.

    Det navnet som etter at jødene kom tilbake fra Babylon, ble brukt på den niende måneden i den jødiske hellige kalenderen og den tredje måneden i den verdslige kalenderen. Kislev varte fra midten av november til midten av desember. (Ne 1:1; Sak 7:1) – Se Tillegg B15.

  • Kjeruber.

    Engler av høy rang som har spesielle oppgaver. De tilhører en annen klasse enn serafene. – 1Mo 3:24; 2Mo 25:20; Jes 37:16; He 9:5.

  • Kor.

    Et hulmål for tørre varer og for væsker. En kor tilsvarte 220 liter, beregnet ut fra det anslåtte volumet av bat-målet. (1Kg 5:11) – Se Tillegg B14.

  •  Korall.

    Et hardt, steinaktig materiale som består av kalkskjelett som små dyr i havet skiller ut. Det finnes koraller i forskjellige farger, blant annet røde, hvite og svarte. Det var spesielt mye koraller i Rødehavet. I bibelsk tid var røde koraller høyt verdsatt, og av dem ble det laget perlekjeder og annen pynt. – Ord 8:11.

  • Kristen.

    Et navn de som følger Jesus Kristus, har fått av Gud. – Apg 11:26; 26:28.

  • Kristus.

    Denne tittelen på Jesus kommer fra det greske ordet Khristọs og svarer til det hebraiske ordet som blir oversatt med «Messias», eller «Den Salvede». – Mt 1:16; Joh 1:41.

  • Kvernsteiner.

    Runde steiner som ble plassert oppå hverandre og ble brukt til å male korn til mel. En plugg midt i den underste steinen fungerte som akse for den øverste steinen. I bibelsk tid hadde de fleste hjem sin egen håndkvern, som kvinnene brukte. Siden familiens daglige brød var avhengig av håndkvernen, var det ifølge Moseloven forbudt å ta en håndkvern eller den øvre kvernsteinen som sikkerhet for et lån. Større kverner som fungerte på lignende måte, ble dreid av dyr. – 5Mo 24:6; Mr 9:42.

L

  • Legge hendene på.

    Man la hendene på en person for å utnevne ham til en spesiell tjeneste eller som tegn på at han skulle bli velsignet, bli helbredet eller få den hellige ånds gave. Noen ganger la man hendene på dyr før de ble ofret. – 2Mo 29:15; 4Mo 27:18; Apg 19:6; 1Ti 5:22.

  • Lepton.

    Den minste jødiske kobber- eller bronsemynten som er nevnt i De kristne greske skrifter. Oversatt med «skjerv» i noen bibeloversettelser. (Mr 12:42, fotn.; Lu 21:2, fotn.) – Se Tillegg B14.

  • Levi; levitt.

    Jakobs tredje sønn med sin kone Lea, og også den stammen som ble oppkalt etter ham. Hans tre sønner ble stamfedre til de tre hovedgrenene av levittene. Noen ganger står betegnelsen «levitter» for hele stammen, men vanligvis innbefatter det ikke Arons slekt, presteslekten. Levis stamme ble ikke tildelt noe eget område i det lovte land, men fikk 48 byer som lå i de områdene som de andre stammene hadde fått. – 5Mo 10:8; 1Kr 6:1; He 7:11.

  • Leviatan.

    Et dyr som vanligvis blir nevnt i forbindelse med vann, tydeligvis et eller annet vannlevende dyr. I Job 3:8 og 41:1 sikter det sannsynligvis til krokodillen eller til et annet stort og sterkt dyr som lever i vannet. I Salme 104:26 kan det sikte til en type hval. Andre steder blir det brukt billedlig og kan ikke identifiseres som et bestemt dyr. – Sl 74:14; Jes 27:1.

  • Libanon-fjellkjeden.

    Den ene av de to fjellkjedene som utgjør Libanons fjelland. Libanon-fjellkjeden er den vestlige og Antilibanon den østlige. En lang og fruktbar dal skiller de to fjellkjedene. Libanon-fjellkjeden reiser seg nesten rett opp fra middelhavskysten, og de fleste av toppene i fjellkjeden er 1800–2100 meter høye. I gammel tid var Libanon dekket av majestetiske sedre, som ble høyt verdsatt av de omkringliggende nasjonene. (5Mo 1:7; Sl 29:6; 92:12) – Se Tillegg B7.

  • Livets tre.

    Et tre i Edens hage. Bibelen sier ikke at frukten på dette treet hadde livgivende egenskaper i seg selv. Treet sto i stedet for Guds garanti for at den som Gud tillot å spise av frukten på det, ville få evig liv. – 1Mo 2:9; 3:22.

  • Lodd; loddkasting.

    I gammel tid traff man noen ganger avgjørelser ved hjelp av loddkasting. Man la småstein eller små trebiter i foldene på en kappe eller i en krukke og ristet dem. Den som eide det loddet som falt ut eller ble trukket, var den som var blitt utvalgt. Bønn var ofte inne i bildet i forbindelse med loddkasting. Ordet «lodd» blir brukt både bokstavelig og billedlig i betydningen «del» eller «andel». – Jos 14:2; Ord 16:33; Mt 27:35.

  • Log.

    Hulmål for væsker, det minste som er omtalt i Bibelen. I den jødiske skriftsamlingen Talmud blir en log omtalt som 1/12 hin. Man antar derfor at en log tilsvarte 0,31 liter. (3Mo 14:10) – Se Tillegg B14.

  • Lojal kjærlighet.

    Vanligvis oversatt fra det hebraiske ordet chẹsedh, som sikter til kjærlighet motivert av engasjement, integritet, lojalitet og dyp hengivenhet. Uttrykket blir ofte brukt i forbindelse med Guds kjærlighet til menneskene, men også om den kjærligheten som mennesker viser hverandre. – 2Mo 34:6; Rut 3:10.

  • Lov.

    Når ordet skrives med stor forbokstav, sikter det enten til Moseloven eller til Mosebøkene. Når det skrives med liten forbokstav, kan det sikte til en konkret lov i Moseloven eller til et prinsipp som er basert på Loven. – 4Mo 15:16; 5Mo 4:8; Mt 7:12; Ga 3:24.

  • Lyseslokkere.

    Redskaper som ble brukt i tabernaklet og templet, laget av gull eller kobber.  De kan ha vært sakselignende redskaper som ble brukt til å klippe ned lampevekene. – 2Kg 25:14.

  • Løfte.

    I Bibelen omtales flere ganger høytidelige løfter som mennesker avla til Gud. Det kunne dreie seg om at man lovte å gjøre noe bestemt, å bringe et offer eller en gave, å tre inn i en tjeneste eller å avholde seg fra visse ting som i seg selv ikke var ulovlige. Et løfte til Gud var like bindende som en ed. – 4Mo 6:2; For 5:4; Mt 5:33.

  • Løfteoffer.

    Et frivillig offer som ble båret fram i forbindelse med visse løfter. – 3Mo 23:38; 1Sa 1:21.

  • Løsepenger.

    En pris som blir betalt for å kjøpe noen fri fra fangenskap, straff, lidelse eller synd eller også fra en forpliktelse. Prisen besto ikke alltid av penger. (Jes 43:3) Det ble krevd løsepenger i en rekke forskjellige situasjoner. For eksempel: Alle førstefødte gutter eller hanndyr i Israel tilhørte Jehova og skulle egentlig vies til tjenesten for ham. Det måtte derfor betales løsepenger for å kjøpe dem fri fra dette. (4Mo 3:45, 46; 18:15, 16) Hvis eieren av en farlig okse ikke passet på oksen og den drepte noen, kunne eieren bli pålagt å betale løsepenger og dermed unngå dødsstraff. (2Mo 21:29, 30) Men det var ikke tillatt å ta imot løsepenger for en som drepte en annen med vilje. (4Mo 35:31) Bibelen fokuserer først og fremst på den løsepengen som Kristus betalte ved sin offerdød for å utfri lydige mennesker av synd og død. – Sl 49:7, 8; Mt 20:28; Ef 1:7.

  • Løvhyttehøytiden.

    Kalles også innsamlingshøytiden. Den ble feiret 15.–21. etanim. Høytiden markerte avslutningen på den viktigste delen av jordbruksåret i Israel og var preget av glede og takknemlighet over at Jehova hadde velsignet avlingene. Under høytiden bodde folk i løvhytter, et enkelt ly med tak laget av grener og blader, noe som skulle minne dem om utgangen av Egypt. Det var en av de tre høytidene som menn var pålagt å reise til Jerusalem for å feire. – 3Mo 23:34; Esr 3:4.

M

  • Magistrater.

    De romerske koloniene ble administrert av magistrater. Deres oppgaver besto i å opprettholde ro og orden, forvalte økonomien, dømme lovbrytere og sørge for at straffer ble fullbyrdet. – Apg 16:20.

  • Mahalat.

    Et uttrykk som står i overskriftene til Salmene 53 og 88, og som sannsynligvis er et musikkuttrykk. Det kan være beslektet med et hebraisk verb som betyr «å bli svak; å bli syk» og angir i så fall en dyster, trist stemning. Dette passer godt med det dystre, alvorlige innholdet i disse to sangene.

  • Makedonia.

    Et område nord for Hellas som fikk en dominerende stilling under Aleksander den store, og som var selvstendig fram til det ble erobret av romerne. Makedonia var en romersk provins da Paulus første gang reiste til Europa. Han besøkte området tre ganger. (Apg 16:9) – Se Tillegg B13.

  • Malkam.

    Sannsynligvis den samme som Molek, den viktigste av ammonittenes guder. (Sef 1:5) – Se MOLEK.

  • Malurt.

    Forskjellige buskaktige plantearter med intenst bitter smak og sterk, aromatisk duft. I Bibelen blir malurt brukt billedlig om de bitre konsekvensene av umoral, undertrykkelse, urettferdighet og frafall. I Åpenbaringen 8:11 står «malurt» for et bittert og giftig stoff, også kalt absint. – 5Mo 29:18; Ord 5:4; Jer 9:15; Am 5:7.

  • Manna.

    Israelittenes viktigste næringsmiddel under den 40 år lange vandringen i ødemarken. Det var Jehova som ga dem mannaen. Hver morgen, bortsett fra på sabbaten, lå den ved et mirakel på bakken under et lag med dugg. Da israelittene så manna for første gang, sa de: «Hva er det?», eller på hebraisk: «Man huʼ?» (2Mo 16:13–15, 35) I andre sammenhenger blir manna omtalt som «korn fra himmelen» (Sl 78:24), «brød fra himmelen» (Sl 105:4) og «de mektiges brød» (Sl 78:25). Jesus snakket om manna i billedlig betydning. – Joh 6:49, 50.

  • Maskil.

    Et hebraisk uttrykk med usikker betydning som forekommer i overskriften til 13 salmer. Det betyr muligens «et dikt til ettertanke». Noen mener at et lignende ord som er oversatt med ‘tjene med klokskap’, kan gi en pekepinn om hva uttrykket betyr. – 2Kr 30:22; Sl 32:0.

  • Medere; Media.

    Et folk som nedstammet fra Jafets sønn Madai. De bosatte seg på den kuperte iranske høysletten som ble landet Media. Mederne slo seg sammen med babylonerne for å beseire Assyria. Persia var på den tiden en provins under Media, men etter at Kyros gjorde opprør, sluttet mederne og perserne seg sammen og dannet det medopersiske riket, som beseiret det nybabylonske riket i 539 fvt. Det var medere til stede i Jerusalem på pinsedagen i år 33 evt. (Da 5:28, 31; Apg 2:9) – Se Tillegg B9.

  • Medhustru.

    En kone med lavere status, ofte en slavekvinne. – 2Mo 21:8; 2Sa 5:13; 1Kg 11:3.

  •  Meldugg.

    En av mange plantesykdommer som forårsakes av parasittsopper. Noen mener at den melduggen som blir nevnt i Bibelen, er svartrust (Puccinia graminis). – 1Kg 8:37.

  • Mellommann.

    En som megler mellom to parter for å forsone dem. I Bibelen blir Moses og Jesus omtalt som mellommenn for henholdsvis lovpakten og den nye pakt. – Ga 3:19; 1Ti 2:5.

  • Menighet.

    En gruppe mennesker som er samlet i en bestemt hensikt eller for å utføre en bestemt virksomhet. I De hebraiske skrifter sikter ordet vanligvis til nasjonen Israel. I De kristne greske skrifter kan det sikte til de enkelte menighetene av kristne, men som oftest sikter det til den kristne menighet som et hele. – 1Kg 8:22; Apg 9:31; Ro 16:5.

  • Menighetstjener.

    En gjengivelse av det greske ordet diạkonos, som ofte bare blir oversatt med «tjener». En menighetstjener er en som tjener som assistent for menighetens eldsteråd. Han må oppfylle bibelske krav for å være kvalifisert for dette tjenesteprivilegiet. – 1Ti 3:8–10, 12.

  • Menneskesønn(en).

    Et uttrykk som forekommer omkring 80 ganger i evangeliene. Det blir brukt om Jesus Kristus og viser at han ved sin fødsel på jorden ble et menneske og ikke bare var en åndeskapning med en materialisert kropp. Uttrykket viser også at Jesus skulle oppfylle den profetien som står i Daniel 7:13, 14. I De hebraiske skrifter blir uttrykket brukt om Esekiel og Daniel, noe som framhever kontrasten mellom disse jordiske talsmennene og Gud, som budskapene deres kom fra. – Ese 3:17; Da 8:17; Mt 19:28; 20:28.

  • Merodak.

    Hovedguden i byen Babylon. Etter at den babylonske kongen og lovgiveren Hammurabi gjorde Babylon til hovedstaden i Babylonia, fikk Merodak (eller Marduk) større betydning. Merodak fortrengte etter hvert en rekke tidligere guder og ble hovedguden i den babylonske gudeverdenen. I senere perioder ble navnet Merodak (eller Marduk) erstattet med tittelen «Belu» («Eier»), og Merodak ble vanligvis omtalt som Bel. – Jer 50:2.

  • Messias.

    Et ord som kommer fra det hebraiske ordet for «salvet» eller «den salvede». Det tilsvarende greske ordet er «Kristus». – Da 9:25; Joh 1:41.

  • Miktam.

    Et hebraisk ord som blir brukt i overskriftene til seks salmer. (Sl 16, 56–60) Det er et teknisk uttrykk med usikker betydning, men det kan være beslektet med ordet «innskrift».

  • Mil.

    En lengdeenhet som forekommer bare én gang i grunnteksten til De kristne greske skrifter, nemlig i Matteus 5:41. Det siktes sannsynligvis til en romersk mil, som tilsvarte 1479,5 m. – Se Tillegg B14.

  • Milkom.

    Sannsynligvis den samme som Molek, en gud som ammonittene tilba. (1Kg 11:5, 7) Kong Salomo bygde offerhauger til denne falske guden mot slutten av sin regjeringstid. – Se MOLEK.

  • Mine.

    Både en vektenhet og en myntenhet. Basert på arkeologiske funn som tyder på at en mine tilsvarte 50 sekel, og at en sekel veide 11,4 g, kommer man til at en mine i De hebraiske skrifter veide 570 g. Det kan også være, som i tilfellet med alen, at en mine hadde to ulike verdier – at det fantes både en kongelig mine og en vanlig mine. En mine i De kristne greske skrifter tilsvarte 100 drakmer. Den veide 340 g. Seksti miner tilsvarte en talent. (Esr 2:69; Lu 19:13) – Se Tillegg B14.

  • Minnegrav.

    Et gravsted der en død person ble lagt. Dette uttrykket er oversatt fra det greske ordet mnemeion, som kommer fra et verb som betyr «å huske; å minnes», og det framhever tanken om at den døde blir husket. – Joh 5:28, 29.

  • Mirakler; kraftige gjerninger.

    Hendelser eller fenomener som ikke kan forklares ved hjelp av krefter som menneskene kjenner til, men som tilskrives en overnaturlig makt. Uttrykk som «tegn», «varsel» og «under» blir noen ganger brukt synonymt i Bibelen. – 2Mo 4:21; Apg 4:22; He 2:4.

  • Molek.

    En av ammonittenes guder; muligens den samme som Malkam, Milkom og Molok. Det kan være at «Molek» er en tittel og ikke navnet på en bestemt gud. Ifølge Moseloven var det dødsstraff for å ofre barnet sitt til Molek. – 3Mo 20:2; Jer 32:35; Apg 7:43.

  • Molok.

    – Se MOLEK.

  • Morgenstjerne.

    Den siste stjernen som viser seg på horisonten i øst før solen står opp, og som dermed bringer bud om at en ny dag gryr. – 2Pe 1:19; Åp 22:16.

  • Moseloven.

    Den loven Jehova ga Israel gjennom Moses i Sinai-ødemarken i 1513 fvt. De fem første bøkene i Bibelen blir ofte under ett kalt Loven. – Jos 23:6; Lu 24:44.

  • Mut-labben.

    Et uttrykk som forekommer i overskriften til Salme 9. Ifølge tradisjonen betydde det «om sønnens død». Noen mener at det var navnet på eller kanskje innledningen til en kjent sang som viste hvilken melodi salmen skulle synges til.

  •  Myrra.

    En aromatisk gummiharpiks fra forskjellige tornete busker eller små trær i slekten Commiphora. Myrra var en av ingrediensene i den hellige salvingsoljen. Myrra ble brukt til parfymering av blant annet klær og senger. Myrra ble også blandet med olje for å bli brukt i forbindelse med massasje og som hudkrem. I tillegg ble myrra brukt når man gjorde i stand et lik til begravelsen. – 2Mo 30:23; Ord 7:17; Joh 19:39.

  • Møteteltet.

    Et uttrykk som blir brukt både om Moses’ telt og om det hellige tabernaklet som ble reist i ødemarken. – 2Mo 33:7; 39:32.

  • Målerør.

    Et målerør var seks alen langt. Beregnet ut fra en vanlig alen var et målerør 2,67 m. Beregnet ut fra en lang alen var det 3,11 m. (Ese 40:3, 5; Åp 11:1) – Se Tillegg B14.

N

  • Nardus.

    En kostbar velluktende olje med lyserød farge, utvunnet av nardusplanten (Nardostachys jatamansi). Fordi nardusoljen var så dyr, ble den ofte blandet med oljer av dårligere kvalitet, og det hendte at den ble forfalsket. Men både Markus og Johannes presiserer at det ble brukt «ekte nardus» på Jesus. – Mr 14:3; Joh 12:3.

  • Nasareer.

    Et tilnavn som ble brukt om Jesus, siden han kom fra byen Nasaret. Det er antagelig beslektet med det hebraiske ordet som blir brukt i Jesaja 11:1 for «skudd». Senere ble betegnelsen også brukt om Jesu disipler. – Mt 2:23; Apg 24:5.

  • Nasireer.

    Et ord som er basert på det hebraiske ordet for «en som er tatt ut; en som er innviet; en som er atskilt». Det fantes to slags nasireere: de som ble det frivillig, og de som ble utvalgt av Gud til å være det. En mann eller en kvinne kunne avlegge et spesielt løfte til Jehova om å leve som nasireer i en bestemt periode. De som frivillig avla et nasireerløfte, hadde tre grunnleggende restriksjoner: de skulle ikke drikke alkohol eller spise noe som kom fra vinranken, de skulle ikke klippe håret, og de skulle ikke røre ved et lik. De som ble utvalgt av Jehova til å være nasireere, var det hele livet, og Jehova bestemte hvilke krav de skulle oppfylle. – 4Mo 6:2–7; Dom 13:5.

  • Nefilim.

    Voldelige kjemper som levde før vannflommen. De var det bastardavkommet som materialiserte engler fikk med kvinner på jorden. – 1Mo 6:4, fotn.

  • Nehilot.

    Et uttrykk med usikker betydning som er brukt i overskriften til Salme 5. Noen mener at det er navnet på et blåseinstrument, og forbinder det med et hebraisk rotord som er beslektet med chalịl (fløyte). Men det kan også være at det refererer til en melodi.

  • Netinim-tjenerne.

    Ikke-israelittiske tempeltjenere. Det hebraiske ordet betyr bokstavelig «de som er gitt», noe som viser at de var gitt til tempeltjenesten. Mange av netinim-tjenerne var sannsynligvis etterkommere av gibeonittene, som Josva hadde satt til å «samle ved og dra opp vann til menigheten og til Jehovas alter». – Jos 9:23, 27; 1Kr 9:2; Esr 8:17.

  • Nisan.

    Etter eksilet i Babylon ble dette det nye navnet på abib, den første måneden i den jødiske hellige kalenderen og den sjuende måneden i den verdslige kalenderen. Nisan varte fra midten av mars til midten av april. (Ne 2:1) – Se Tillegg B15.

  • Nymånedagen.

    Den første dagen i hver måned i den jødiske kalenderen. Den ble feiret som en dag da man kom sammen, spiste et festmåltid og bar fram spesielle ofre. Senere ble dette en viktig nasjonal høytid og en dag da man ikke arbeidet. – 4Mo 10:10; 2Kr 8:13; Kol 2:16.

  • Nærvær.

    I noen sammenhenger i De kristne greske skrifter blir dette ordet brukt om Jesu Kristi nærvær som Konge. Dette nærværet begynte da han, usynlig for mennesker, ble innsatt på tronen som messiansk Konge, og fortsetter utover i de siste dager for denne verdensordningen. Kristi nærvær dreier seg ikke om at han kommer og så raskt drar igjen, men det omfatter en bestemt tidsperiode. – Mt 24:3.

O

  • Offer.

    Noe som blir båret fram til Gud for å uttrykke takknemlighet, for å erkjenne skyld og for å gjenopprette et godt forhold til ham. Helt fra Abels tid bar mennesker fram forskjellige frivillige ofre, deriblant dyreofre. Men da Moseloven kom, ble det et krav å bære fram ofre. Etter at Jesus ga sitt liv som et fullkomment offer, var det ikke lenger nødvendig med dyreofre. De ofrene de kristne bærer fram til Gud, er åndelige. – 1Mo 4:4; He 13:15, 16; 1Jo 4:10.

  • Offerhaug.

    Et sted for tilbedelse som vanligvis lå på en høyde, et fjell eller en menneskelaget forhøyning. Noen offerhauger ble riktignok brukt i tilbedelsen av Gud, men som oftest var de knyttet til hedensk tilbedelse av falske guder. – 4Mo 33:52; 1Kg 3:2; Jer 19:5.

  • Okkultisme; spiritisme.

    Det greske ordet som er oversatt med «okkultisme», er farmakịa, som også refererer til bruk av legemidler  eller narkotiske stoffer. Dette ordet ble forbundet med okkultisme fordi man i gammel tid brukte slike stoffer når man påkalte demonenes makt for å drive med trolldom. (Ga 5:20; Åp 21:8) En form for okkultisme er spiritisme, som er troen på at mennesker lever videre som ånder etter at kroppen er død, og at slike ånder kan kommunisere med de levende, vanligvis gjennom en person som er spesielt mottagelig for deres påvirkning (et medium).

  • Omer.

    Et hulmål for tørre varer som tilsvarte 2,2 liter, eller en tiendedel av en efa. (2Mo 16:16, 18) – Se Tillegg B14.

  • Omskjærelse.

    Det å skjære bort forhuden fra det mannlige kjønnsorganet. Abraham og hans etterkommere ble pålagt å gjøre dette, men det er ikke et krav til de kristne. Uttrykket blir også brukt i overført betydning i forskjellige sammenhenger. – 1Mo 17:10; 1Kt 7:19; Flp 3:3.

  • onde, Den.

    En betegnelse på Satan Djevelen, som er i opposisjon til Gud og hans rettferdige normer. – Mt 6:13; 1Jo 5:19.

  • Onyks.

    En halvedelsten, en hard varietet av agat; en stripete (båndet) type kalsedon. Onyksen er sammensatt av hvite lag (bånd) vekslende med svarte, brune, røde, grå eller grønne lag. Den ble brukt i øversteprestens spesielle klesdrakt. – 2Mo 28:9, 12; 1Kr 29:2; Job 28:16.

  • Oppstandelse.

    Det å stå opp fra døden. Det greske ordet anạstasis betyr bokstavelig «det å reise opp; det å stå opp». Bibelen omtaler ni oppstandelser, deriblant det at Jesus ble oppreist av Jehova Gud. Andre ble oppreist av Elia, Elisja, Jesus, Peter og Paulus, men Bibelen viser tydelig at disse miraklene ble utført ved Guds kraft. Den jordiske oppstandelsen av «både rettferdige og urettferdige» spiller en sentral rolle i Guds hensikt. (Apg 24:15) Bibelen omtaler også en himmelsk oppstandelse, som blir kalt «den tidlige» eller «den første» oppstandelsen, og som gjelder Jesu åndssalvede brødre. – Flp 3:11; Åp 20:5, 6; Joh 5:28, 29; 11:25.

  • Ordspråk.

    Et visdomsord eller en kort fortelling som får fram et poeng eller uttrykker en dyp sannhet med svært få ord. Et bibelsk ordspråk, eller ordtak, kan være formulert som en vanskelig uttalelse eller en gåte. Et ordspråk formidler en sannhet på en levende måte, ofte metaforisk, altså billedlig. Noen ordspråk ble til vanlige talemåter som uttrykte hån eller forakt overfor visse mennesker. – For 12:9; 2Pe 2:22.

  • Overengel.

    Den øverste av englene. Det at ordet «overengel» bare står i entall i Bibelen, antyder at det bare finnes én overengel. Bibelen oppgir navnet på overengelen, nemlig Mikael. – Da 12:1; Jud 9; Åp 12:7.

  • Overprest.

    I De hebraiske skrifter betyr dette ordet det samme som «øversteprest». Når det står om «overprestene» i De kristne greske skrifter, siktes det tydeligvis til de viktigste medlemmene av presteskapet, som kan ha innbefattet avsatte øversteprester og overhodene for de 24 presteavdelingene. – 2Kr 26:20; Esr 7:5; Mt 2:4; Mr 8:31.

  • Overskrift.

    Mange av salmene har en overskrift som forteller hvem skribenten er, gir bakgrunnsopplysninger, inneholder instrukser angående musikken eller angir hvordan salmen skal brukes, eller hva som er formålet med den. – Se overskriftene til Salmene 3, 4, 5, 6, 7, 30, 38, 60, 92, 102.

  • Overtredelse.

    Det å overskride visse grenser, særlig ved å bryte en lov. I Bibelen er dette ordet et synonym til «synd». – Sl 51:3; Ro 5:14, fotn.

  • Ovn.

    I bibelsk tid hadde man flere typer ovner, for eksempel ovner som ble brukt til baking og steking, smelteovner (bygd av naturstein eller teglstein) som ble brukt til smelting av malm og metall, og brennovner som ble brukt til brenning av teglstein og keramikk og til framstilling av kalk. – 1Mo 15:17; Da 3:17; Åp 9:2.

P

  • Pakt.

    En formell avtale, eller en kontrakt, mellom Gud og mennesker eller mellom to menneskelige parter om å gjøre eller la være å gjøre noe. Noen ganger var det bare den ene parten som påtok seg forpliktelser (en unilateral, dvs. ensidig, pakt, som i bunn og grunn var et løfte). Andre ganger påtok begge parter seg forpliktelser (en bilateral, dvs. tosidig, pakt). Bibelen omtaler både pakter som Gud inngikk med mennesker, og pakter mellom enkeltpersoner, grupper, stammer eller nasjoner. Blant de paktene som har hatt stor betydning, er de som Gud inngikk med Abraham, David, nasjonen Israel (lovpakten) og Guds Israel (den nye pakt). – 1Mo 9:11; 15:18; 21:27; 2Mo 24:7; 2Kr 21:7.

  • Paktens ark.

    Den kisten som ble oppbevart i Det aller helligste i tabernaklet og senere i Det aller helligste i det templet Salomo bygde. Den var laget av akasietre og kledd med gull. Lokket var av massivt gull med to kjeruber vendt mot hverandre. Det viktigste som ble oppbevart i Arken, var de to tavlene med De ti  bud. (5Mo 31:26; 1Kg 6:19; He 9:4) – Se Tillegg B5 og B8.

  • Pant.

    En personlig eiendel som en låntaker ga til långiveren som en garanti for at lånet ville bli betalt. Det ble også omtalt som «sikkerhet for et lån». Moseloven inneholdt bestemmelser angående pant for å beskytte interessene til fattige og forsvarsløse medlemmer av nasjonen. – 2Mo 22:26; Ese 18:7.

  • Papyrus.

    En sivlignende vannplante som ble brukt til å lage slike ting som kurver, beholdere og båter. Den ble også brukt til å lage et skrivemateriale som lignet på papir, og som ble brukt i mange bokruller. – 2Mo 2:3.

  • Paradis.

    En vakker park, eller en parklignende hage. Det første stedet som en slik beskrivelse passer på, var Eden, som Jehova la til rette for de to første menneskene. Jesus viste at jorden skal bli et paradis, ved det han sa til en forbryter som hang på torturpælen ved siden av ham. I 2. Korinter 12:4 sikter ordet tydeligvis til et framtidig paradis og i Åpenbaringen 2:7 til et himmelsk paradis. – Høy 4:13; Lu 23:43.

  • Pergament.

    Skrivemateriale av behandlet skinn fra sau, geit eller kalv. Det var mer holdbart enn papyrus og ble brukt til bokruller som inneholdt Bibelens bøker. De pergamentene som Paulus ba Timoteus om å ta med seg, var muligens deler av De hebraiske skrifter. Noen av Dødehavsrullene ble skrevet på pergament. – 2Ti 4:13.

  • Persia; persere.

    Et land og et folk som ofte ble nevnt sammen med mederne og tydeligvis var beslektet med dem. I sin tidlige historie holdt perserne bare til i den sørvestlige delen av det iranske fjellandskapet. Under Kyros den store (som ifølge enkelte av oldtidens historieskrivere hadde persisk far og medisk mor) ble perserne dominerende i forhold til mederne, men riket fortsatte å være en dobbeltmakt. Kyros erobret det babylonske verdensriket i 539 fvt. og lot de jødene som var i fangenskap, få vende tilbake til sitt hjemland. Det persiske verdensriket strakte seg fra elven Indus i øst til Egeerhavet i vest. Jødene var underlagt persisk herredømme helt til Aleksander den store beseiret perserne i 331 fvt. Daniel fikk et syn av det persiske verdensriket før det hadde oppstått, og riket er omtalt i bibelbøkene Esra, Nehemja og Ester. (Esr 1:1; Da 5:28) – Se Tillegg B9.

  • Pest.

    Ordet blir i Bibelen brukt om svært smittsomme sykdommer som kan få epidemisk omfang og være dødelige. Pest er ofte knyttet til at Gud fullbyrder en dom. – 4Mo 14:12; Ese 38:22, 23; Am 4:10.

  • Piggstav.

    En lang stav med en skarp metallpigg i den ene enden. Bønder brukte dette redskapet til å drive og lede dyr med. De vises ord blir sammenlignet med piggstaver fordi de kan få en tilhører til å følge kloke råd. Uttrykket «å sparke mot piggstaven» er basert på det som skjer når en sta okse motsetter seg stikkene fra piggstaven ved å sparke mot den og på den måten skader seg selv. – Apg 26:14; Dom 3:31.

  • Pim.

    En vektenhet og den prisen filisterne forlangte for å slipe forskjellige redskaper av metall. Under arkeologiske utgravninger i Israel er det funnet flere steinlodd med konsonantene i ordet «pim» skrevet på gammelhebraisk. De har en gjennomsnittsvekt på 7,8 g, som tilsvarer cirka to tredjedeler av en sekel. – 1Sa 13:20, 21.

  • Pinsen.

    Den andre av de tre store høytidene som alle jødiske menn var pålagt å reise til Jerusalem for å feire. Det greske ordet for pinse, pentekostẹ, betyr «femtiende (dag)». I De kristne greske skrifter blir navnet «pinsen» brukt om det som blir kalt «høytiden for innhøstningen» eller «ukehøytiden» i De hebraiske skrifter. Denne høytiden ble feiret den 50. dagen regnet fra den 16. nisan. – 2Mo 23:16; 34:22; Apg 2:1.

  • Porneia.

    – Se SEKSUELL UMORAL.

  • Pottemaker.

    En håndverker som lager krukker, boller, fat og andre gjenstander av leire. Det hebraiske ordet for pottemaker betyr bokstavelig «former». Pottemakerens myndighet over leiren blir ofte brukt for å illustrere Jehovas suverene myndighet over enkeltpersoner og nasjoner. – Jes 64:8; Ro 9:21.

  • Prefekt.

    En babylonsk embetsmann med lavere rang enn en satrap. Ifølge Bibelen hadde satrapene myndighet over vismennene ved det babylonske hoffet. Det fantes også prefekter i mederen Dareios’ regjeringstid. – Da 2:48; 6:7.

  • Prest.

    En mann som offisielt representerte Gud overfor det folket han tjente, og som underviste dem om Gud og hans lover. Prestene representerte også folket overfor Gud ved at de bar fram ofre og ba for folket. Før Moseloven tjente familieoverhodet som prest for sin familie. Under Moseloven var det de mannlige medlemmene av Arons slekt av Levis stamme som utgjorde presteskapet. De andre mannlige levittene var medhjelperne deres. Da den nye pakt ble innstiftet, ble  det åndelige Israel en nasjon av prester, med Jesus Kristus som Øversteprest. – 2Mo 28:41; He 9:24; Åp 5:10.

  • Pretorianergarden.

    En gruppe romerske soldater som var utnevnt til livvakt for den romerske keiseren. Pretorianergarden ble etter hvert en betydelig politisk maktfaktor som medvirket enten til å støtte eller til å styrte en keiser. – Flp 1:13.

  • Profet.

    En som Gud gjør kjent sin hensikt gjennom. Som talsmenn for Jehova formidlet profetene ikke bare forutsigelser, men også hans lære, befalinger og dommer. – Am 3:7; 2Pe 1:21.

  • Profeti.

    Et inspirert budskap; en åpenbaring eller kunngjøring av Guds vilje. En profeti kan være inspirert moralsk veiledning, en kunngjøring av en befaling eller en dom fra Gud eller en forutsigelse. – Ese 37:9, 10; Da 9:24; Mt 13:14; 2Pe 1:20, 21.

  • Prokonsul.

    Den øverste stattholderen i en provins som var underlagt det romerske senatet. Han hadde juridisk og militær makt. Hans myndighet i provinsen var uinnskrenket, men han var ansvarlig overfor senatet for hvordan han utførte sin oppgave. – Apg 13:7; 18:12.

  • Proselytt.

    En som har skiftet religion. I Bibelen sikter det til en som hadde gått over til jødedommen, og som, hvis det var en mann, hadde latt seg omskjære. – Mt 23:15; Apg 13:43.

  • Prostituert.

    Det greske ordet for «prostituert», pọrne, kommer fra en rot som betyr «å selge». I Bibelen kan ordet for «prostituert» ikke bare sikte til en som selger sex, men kan også brukes i mer generell betydning om en som har sex utenfor ekteskapet. Uttrykket sikter som oftest til en kvinne, selv om mannlige prostituerte også blir omtalt i Bibelen. Prostitusjon var forbudt ifølge Moseloven, og den betalingen en prostituert fikk, kunne ikke aksepteres som bidrag til Jehovas helligdom. Dette utgjorde en skarp kontrast til den hedenske praksisen å bruke tempelprostituerte som inntektskilde. (5Mo 23:17, 18; 1Kg 14:24) Bibelen bruker også uttrykket «prostituert» i overført betydning. Det sikter da til folk, nasjoner eller organisasjoner som driver med en eller annen form for avgudsdyrkelse og samtidig hevder at de tilber Gud. For eksempel: Det religiøse systemet som kalles «Babylon den store», blir i Åpenbaringen omtalt som en prostituert fordi det har hatt et nært forhold til denne verdens ledere for å oppnå makt og velstand. – Åp 17:1–5; 18:3; 1Kr 5:25.

  • Purim.

    En årlig jødisk høytid som feires den 14. og 15. adar. Den holdes til minne om at jødene unngikk å bli utryddet på dronning Esters tid. Det ikke-hebraiske ordet purịm betyr «lodd». Haman fikk kastet «pur» (lodd) for å bestemme hvilken dag hans onde plan om å utrydde jødene skulle settes i verk. Purimhøytiden har fått sitt navn etter denne hendelsen. – Est 3:7; 9:26.

  • Pæl.

    Noen folkeslag brukte en pæl for å henrette en person og/eller for å la et lik være utstilt til skrekk og advarsel for andre eller som en offentlig ydmykelse. Assyrerne, som var kjent for sin grusomme krigføring, spiddet fanger på spisse pæler som trengte gjennom underlivet og opp i brysthulen. Ifølge jødisk lov, derimot, skulle overtredere som var skyldige i så alvorlige forbrytelser som blasfemi eller avgudsdyrkelse, først steines eller henrettes på annen måte, og deretter skulle likene henges opp på pæler eller trær til skrekk og advarsel for andre. (5Mo 21:22, 23; 2Sa 21:6, 9) Romerne bandt noen ganger offeret til pælen, og offeret kunne da leve i flere dager før han døde av smerte, tørst, sult og solens hete. I andre tilfeller, som da Jesus ble henrettet, naglet de den dødsdømte til pælen gjennom hendene og føttene. (Lu 24:20; Joh 19:14–16; 20:25; Apg 2:23, 36) – Se TORTURPÆL.

  • Påminningsoffer.

    En del av et offer som representerte hele offeret, og som skulle tjene som en påminning om resten av offeret. Det hebraiske uttrykket overbringer tanken om at denne delen skulle minne Gud om hele offeret. – 3Mo 2:2.

  • Påsken.

    En årlig høytid som ble feiret 14. abib (senere kalt nisan) til minne om at israelittene ble utfridd av Egypt. Den ble feiret ved at man slaktet og stekte et lam (eller en geitekilling), som så ble spist sammen med bitre urter og usyret brød. – 2Mo 12:27; Joh 6:4; 1Kt 5:7.

R

  • Rahab.

    Et uttrykk som blir brukt symbolsk i bøkene Job, Salmene og Jesaja. (Dette uttrykket har ikke noe med kvinnen Rahab i Josvas bok å gjøre.) I Jobs bok viser sammenhengen at Rahab er et havuhyre. I andre sammenhenger blir dette havuhyret brukt som symbol på Egypt. – Job 9:13; Sl 87:4; Jes 30:7; 51:9, 10.

  • Ren.

    I Bibelen sikter dette ordet ikke bare til fysisk renhet, men også til det å bevare eller gjenopprette en tilstand som i åndelig eller moralsk forstand er uten feil og mangler og fri for alt som skitner til, besmitter eller forderver.  Under Moseloven sikter ordet til det å være seremonielt ren. – 3Mo 10:10; Sl 51:7; Lu 11:41; 1Kt 6:11.

  • Rettferdighet.

    I Bibelen sikter «rettferdighet» til det som er rett ifølge Guds norm for rett og galt. – 1Mo 15:6; 5Mo 6:25; Ord 11:4; Sef 2:3; Mt 6:33.

  • Rettledning.

    De ordene på grunnspråkene som tradisjonelt er blitt oversatt med «tukt», har en vid betydning og overbringer tanken om opplæring som former og korrigerer. I denne bibelutgaven er disse ordene ofte oversatt med slike ord som rettledning, tilrettevisning og korrigering. – Ord 1:2; He 12:11.

  • Rustning.

    Det beskyttende utstyret soldater brukte – hjelm, panserskjorte, belte, leggbeskyttere og skjold. – 1Sa 17:39; Ef 6:13–17.

  • Røkelse.

    En blanding av forskjellige typer aromatisk harpiks og balsam som brenner langsomt og avgir en behagelig duft. En spesiell røkelse som besto av fire ingredienser, ble laget til bruk i tabernaklet og templet. Den ble brent hver morgen og kveld på røkelsesalteret i Det hellige, og på soningsdagen ble den brent i Det aller helligste. Dette var et symbol på bønnene fra Guds trofaste tjenere. De kristne bruker ikke røkelse i tilbedelsen. – 2Mo 30:34, 35; 3Mo 16:13; Åp 5:8.

S

  • Sabbat.

    Fra et hebraisk ord som betyr «å hvile; å opphøre». Det er den sjuende dagen i den jødiske uken (fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag). Også noen andre høytidsdager i løpet av året ble kalt sabbat, og det samme ble hvert 7. og 50. år. På sabbatsdagen skulle det ikke gjøres noe annet arbeid enn den tjenesten prestene utførte i helligdommen. I sabbatsårene skulle jorden ligge brakk, og ingen hebreere skulle presse sine landsmenn til å betale gjeld. Moselovens restriksjoner angående sabbaten var rimelige, men religiøse ledere la stadig til nye restriksjoner, slik at det på Jesu tid var vanskelig for folk å overholde dem. – 2Mo 20:8; 3Mo 25:4; Lu 13:14–16; Kol 2:16.

  • Saddukeerne.

    En fremtredende religiøs sekt innenfor jødedommen. Den besto av velstående adelsmenn og prester som hadde stor myndighet over det som foregikk i templet. De forkastet de mange muntlige tradisjonene som fariseerne holdt fast ved, og også andre av fariseernes oppfatninger. De trodde ikke på oppstandelsen eller på at det fantes engler. De var motstandere av Jesus. – Mt 16:1; Apg 23:8.

  • Salme.

    En lovsang til Gud. Det ble satt musikk til teksten i en salme, og salmene ble sunget av dem som tilba Jehova Gud, blant annet i den offentlige tilbedelsen av ham ved templet i Jerusalem. – Lu 20:42; Apg 13:33; Jak 5:13.

  • Salomos søylegang.

    En overbygd kolonnade langs østsiden av den ytre forgården i templet på Jesu tid som man mente sto igjen fra Salomos tempel. Der gikk Jesus omkring en gang «det var vinter», og der pleide de første kristne å møtes. (Joh 10:22, 23; Apg 5:12) – Se Tillegg B11.

  • Salving.

    Det hebraiske ordet har grunnbetydningen «å smøre inn med noe flytende». Olje ble helt over en person eller en ting som et symbol på at personen eller tingen ble viet til en spesiell tjeneste. I De kristne greske skrifter blir uttrykket også brukt om det at den hellige ånd blir utøst over dem som får et himmelsk håp. – 2Mo 28:41; 1Sa 16:13; 2Kt 1:21.

  • Samaria.

    Hovedstaden i det nordlige tistammeriket Israel i omkring 200 år. Også navnet på hele dette rikets område. Byen var bygd på et fjell med samme navn. På Jesu tid var Samaria navnet på et område som lå mellom Galilea i nord og Judea i sør. Jesus lot vanligvis være å forkynne i dette området, men noen ganger reiste han gjennom det og snakket med innbyggerne der. Peter brukte den andre av de billedlige nøklene til Riket da samaritanene fikk hellig ånd. (1Kg 16:24; Joh 4:7; Apg 8:14) – Se Tillegg B10.

  • Samaritanene.

    Uttrykket ble opprinnelig brukt om israelittene i tistammeriket i nord, men etter at assyrerne erobret Samaria i 740 fvt., ble det også brukt om de utlendingene som assyrerne førte dit. På Jesu tid ble uttrykket mer brukt som en religiøs betegnelse enn som et etnisk eller politisk begrep. Det ble gjerne brukt om dem som tilhørte den religiøse sekten som var utbredt i området omkring oldtidens Sikem og Samaria. Sektens tilhengere hadde trosoppfatninger som på visse punkter avvek betydelig fra jødedommen. – Joh 8:48.

  • Sang ved reisene opp til byen.

    Overskriften til Salmene 120–134. Også kalt «sang ved oppstigningene». Det finnes forskjellige oppfatninger av hva det hebraiske uttrykket betyr, men mange mener at disse 15 salmene ble sunget av glade israelitter når de reiste opp til Jerusalem, som lå oppe i Juda-fjellene, for å overvære de tre store årlige høytidene der.

  • Sanhedrinet.

    Jødenes høyeste domstol, som hadde sete i Jerusalem. På Jesu tid hadde  den 71 medlemmer, nemlig øverstepresten, flere tidligere øversteprester og medlemmer av øversteprestenes familier og dessuten eldste, familie- og stammeoverhoder og skriftlærde. – Mr 15:1; Apg 5:34; 23:1, 6.

  • sanne Gud, Den.

    En gjengivelse av det hebraiske uttrykket for «Guden». Når ordet for «Gud» står sammen med den bestemte artikkelen på hebraisk, er det ofte for å skille den eneste sanne Gud, Jehova, fra falske guder. Gjengivelsen «den sanne Gud» formidler den fulle betydningen av det hebraiske uttrykket i slike sammenhenger. – 1Mo 5:22, 24; 46:3; 5Mo 4:39.

  • Satan.

    Et hebraisk ord som betyr «motstander». Når ordet står med den bestemte artikkelen på grunnspråkene, sikter det til Satan Djevelen, Guds fremste motstander. – Job 1:6; Mt 4:10; Åp 12:9.

  • Satrap.

    En visekonge, eller provinsguvernør, i det babylonske riket og i Perserriket. En satrap ble utnevnt av kongen til å være øverste hersker. – Esr 8:36; Da 6:1.

  • Sea.

    Et hulmål for tørre varer. Ved å ta utgangspunkt i volumet av væskemålet bat kommer man fram til at en sea tilsvarte 7,33 liter. (2Kg 7:1) – Se Tillegg B14.

  • Seer.

    En som Gud hadde gitt evne til å forstå hans vilje; en som hadde fått øynene åpnet, slik at han kunne se eller forstå ting som var skjult for mennesker i sin alminnelighet. Det hebraiske ordet kommer fra et rotord som betyr «å se», enten i bokstavelig eller i billedlig forstand. Folk gikk til en seer for å få gode råd når de hadde problemer. – 1Sa 9:9.

  • Segl.

    Et slags stempel brukt til å lage et avtrykk med (vanligvis i leire eller voks) for å angi eierskap, ekthet eller overenskomst, eller selve seglavtrykket. Oldtidens segl besto av et stykke hardt materiale (stein, elfenben eller tre) med inngraverte, speilvendte figurer eller skrifttegn. Den måten segl ble brukt på, danner grunnlaget for flere billedlige uttrykk i Bibelen. Det blir for eksempel brukt som en bekreftelse på at noe er sant, som et tegn på at man eier noe, og som et uttrykk for at noe er skjult eller er en hemmelighet. – 2Mo 28:11; Ne 9:38; Åp 5:1; 9:4.

  • Seglring.

    En type segl som man hadde på fingeren eller bar i en snor, sannsynligvis rundt halsen. Også kalt signetring. En slik ring var et symbol på en herskers eller en embetsmanns myndighet. (1Mo 41:42) – Se SEGL.

  • Sekel.

    Hebreernes grunnleggende vektenhet og myntenhet. Vekten tilsvarte 11,4 g. Uttrykket «det hellige steds standardvekt», eller «den hellige sekel», kan ha blitt brukt for å understreke at vekten skulle være nøyaktig, eller at den skulle svare til et standardvektlodd som ble oppbevart i tabernaklet. Det er mulig at det også fantes en kongelig sekel som var forskjellig fra den vanlige sekelen, eller et standardvektlodd som ble oppbevart i kongens slott. – 2Mo 30:13; fotn.

  • Sekkelerret.

    Et grovt stoff som ble brukt til å lage sekker av, for eksempel slike som man oppbevarte korn i. Det ble som regel vevd av mørkt geitehår. Sekkelerret var den tradisjonelle sørgekledningen. – 1Mo 37:34; Lu 10:13.

  • Seksuell umoral.

    En oversettelse av det greske ordet porneia, et generelt begrep som dekker all ulovlig seksuell omgang. Det omfatter utroskap, prostitusjon, seksuell omgang mellom ugifte personer, homoseksuelle handlinger og seksuell omgang med dyr. I Åpenbaringen brukes det i overført betydning om en religiøs prostituert kalt «Babylon den store» for å beskrive hvordan hun har fått et nært forhold til denne verdens ledere for å oppnå makt og velstand. (Åp 14:8; 17:2; 18:3; Mt 5:32; Apg 15:29; Ga 5:19) – Se PROSTITUERT.

  • Sekt.

    En gruppe mennesker som holder seg til en bestemt lære eller leder; de følger sine egne trosoppfatninger. Ordet blir brukt om to fremtredende grener av jødedommen: fariseerne og saddukeerne. Ikke-kristne omtalte også de kristne som en «sekt» – eller «nasareernes sekt» – ettersom de antagelig betraktet dem som en gruppe som hadde brutt ut av jødedommen. Med tiden oppsto det sekter i den kristne menighet. En slik sekt, Nikolaus-sekten, er nevnt i Åpenbaringen. – Apg 5:17; 15:5; 24:5; 28:22; Åp 2:6; 2Pe 2:1.

  • Sela.

    Et faguttrykk i forbindelse med musikk eller opplesning som forekommer i Salmene og Habakkuk. Det angir muligens en pause i sangen eller i musikken, eller i begge deler, til stille ettertanke eller for å framheve den tanken eller følelsen som det nettopp var gitt uttrykk for. I den greske oversettelsen Septuaginta blir uttrykket gjengitt med diạpsalma, som blir definert som «et musikalsk mellomspill». – Sl 3:4; Hab 3:3.

  • Septer.

    En stav båret av en konge som tegn på hans myndighet. – 1Mo 49:10; He 1:8.

  • Serafer.

    Åndeskapninger som har sin plass omkring Jehovas trone i himmelen. Det hebraiske ordet serafịm betyr bokstavelig «de brennende». – Jes 6:2, 6.

  • Sion; Sion-fjellet.

    Navnet på den jebusittiske festningsbyen Jebus, som lå på den sørøstlige  høyden i Jerusalem. Etter at David hadde inntatt Sion, bygde han slottet sitt der, og byen ble kalt «Davidsbyen». (2Sa 5:7, 9) Sion ble et spesielt hellig fjell for Jehova da David førte Arken dit. Senere omfattet navnet «Sion» også tempelområdet på Moria-fjellet, og noen ganger ble det brukt om hele Jerusalem. Det blir ofte brukt symbolsk i De kristne greske skrifter. – Sl 2:6; 1Pe 2:6; Åp 14:1.

  • siste dager, De.

    Dette og lignende uttrykk brukes i bibelske profetier for å vise til en tid da historiske hendelser når sitt klimaks. (Ese 38:16; Da 10:14; Apg 2:17) Alt etter hva profetien går ut på, kan en slik periode strekke seg over bare noen få år eller mange år. I Bibelen brukes dette uttrykket spesielt om «de siste dager» for den nåværende verdensordningen under Jesu usynlige nærvær. – 2Ti 3:1; Jak 5:3; 2Pe 3:3.

  • Siv.

    Det opprinnelige navnet på den andre måneden i den jødiske hellige kalenderen og den åttende måneden i den verdslige kalenderen. Siv varte fra midten av april til midten av mai. Den blir kalt ijjar i den jødiske skriftsamlingen Talmud og i andre skrifter fra tiden etter eksilet i Babylon. (1Kg 6:37) – Se Tillegg B15.

  • Siv; rørstav.

    Ordet sikter til flere rørplanter som gjerne vokser på fuktige steder. I mange tilfeller siktes det til planten Arundo donax. (Job 8:11; Jes 42:3; Mt 27:29; Åp 11:1) Stengler av siv ble brukt som målerør. – Se MÅLERØR.

  • Sivan.

    Det navnet som etter eksilet i Babylon ble brukt på den tredje måneden i den jødiske hellige kalenderen og den niende måneden i den verdslige kalenderen. Sivan varte fra midten av mai til midten av juni. (Est 8:9) – Se Tillegg B15.

  • Sjebat.

    Det navnet som etter eksilet i Babylon ble brukt på den ellevte måneden i den jødiske hellige kalenderen og den femte måneden i den verdslige kalenderen. Sjebat varte fra midten av januar til midten av februar. (Sak 1:7) – Se Tillegg B15.

  • Sjel.

    Den tradisjonelle gjengivelsen av det hebraiske ordet nẹfesj og det greske ordet psykhẹ. Når man undersøker hvordan disse ordene brukes i Bibelen, ser man at de som oftest brukes om (1) mennesker, (2) dyr eller (3) det liv et menneske eller et dyr har. (1Mo 1:20; 2:7; 4Mo 31:28; 1Pe 3:20; også fotnotene) I motsetning til hvordan ordet «sjel» brukes i mange religiøse sammenhenger, viser Bibelen at når ordene nẹfesj og psykhẹ brukes om jordiske skapninger, sikter de til noe som er materielt, håndgripelig, synlig og dødelig. I denne oversettelsen blir disse ordene som regel gjengitt i samsvar med hva de betyr i hver sammenheng. De gjengis med slike ord og uttrykk som «liv», «skapning», «person», «ens innerste» eller ganske enkelt med et personlig pronomen (for eksempel «jeg» i stedet for «min sjel»). Mange steder angir en fotnote den alternative gjengivelsen «sjel». Når ordet «sjel» blir brukt, enten i bibelteksten eller i fotnoter, skal det oppfattes i tråd med forklaringen ovenfor. Når det sies at man skal gjøre noe av hele sin sjel, betyr det at man skal gjøre det med hele seg, helhjertet, helt og fullt. (5Mo 6:5; Mt 22:37) I noen sammenhenger kan nẹfesj og psykhẹ sikte til en levende skapnings lengsler, ønsker eller appetitt. Disse ordene kan også sikte til en død person eller et lik. – 4Mo 6:6; Ord 23:2; Jes 56:11; Hag 2:13.

  • Sjeminit.

    Et musikkuttrykk som bokstavelig betyr «den åttende». Det betegner muligens et lavt toneleie eller en bestemt toneart. Hvis det ble brukt i forbindelse med instrumenter, siktet det sannsynligvis til dem man spilte basstonene på. Hvis det ble brukt i forbindelse med sanger, anga det antagelig at de skulle spilles og synges i et lavt toneleie. – 1Kr 15:21; Sl 6:0; 12:0.

  • Sjeol.

    Et hebraisk ord som tilsvarer det greske ordet «Hades». Det blir oversatt med «graven» og sikter til menneskehetens felles grav. – 1Mo 37:35; Sl 16:10; Apg 2:31 (fotnoter).

  • Skamløs oppførsel.

    Fra det greske uttrykket asẹlgeia, som blir brukt om handlinger som er alvorlige krenkelser av Guds lover, og som gjenspeiler en frekk eller foraktfull holdning – en innstilling som vitner om mangel på respekt eller til og med forakt for myndighet, lover og normer. Uttrykket blir ikke brukt om urett oppførsel av mindre alvorlig art. – Ga 5:19; 2Pe 2:7.

  • Skriften(e).

    De hellige skrifter som utgjør Guds Ord. Uttrykket forekommer bare i De kristne greske skrifter. – Lu 24:27; 2Ti 3:16.

  • Skriftlærde.

    Deres opprinnelige oppgave var å lage avskrifter av De hebraiske skrifter, men på Jesu tid ble betegnelsen brukt om en gruppe menn som var kyndige i Loven. De var motstandere av Jesus. – Esr 7:6, fotn.; Mr 12:38, 39; 14:1.

  • Skuebrød.

    Tolv brød som ble lagt i to stabler med seks i hver på bordet i Det hellige i tabernaklet og i templet. Også kalt «det stablede brødet» og «de framlagte brødene».  Disse brødene, som var en offergave til Gud, ble byttet ut med ferske brød hver sabbat. De brødene som ble fjernet, ble vanligvis spist bare av prestene. (2Kr 2:4; Mt 12:4; 2Mo 25:30; 3Mo 24:5–9; He 9:2) – Se Tillegg B5.

  • Skyldoffer.

    Et offer for egne synder. Det skilte seg fra andre syndofre ved at det skulle kompensere for at visse paktsrettigheter var blitt krenket, eller gi slike rettigheter tilbake til en angrende overtreder som hadde mistet dem på grunn av en synd, og mildne straffen hans. – 3Mo 7:37; 19:22; Jes 53:10.

  • Slynge.

    En lærreim eller et bånd som var vevd av slike materialer som dyresener, hår eller siv. Prosjektilet, ofte en stein, ble lagt i den brede, midterste delen av slyngen. Den ene enden av slyngen ble viklet rundt hånden eller håndleddet, mens man holdt den andre, løse enden i hånden, slik at den kunne slippes når man svingte slyngen. Oldtidens nasjoner hadde slyngekastere i sine hærer. – Dom 20:16; 1Sa 17:50.

  • Soning.

    I De hebraiske skrifter var soning knyttet til at man bar fram ofre for å kunne nærme seg Gud og tilbe ham. Under Moseloven ble det båret fram ofre, spesielt på den årlige soningsdagen, for at folket kunne komme i et godt forhold til Gud selv om de som enkeltpersoner og som nasjon hadde syndet. Disse ofrene pekte fram til Jesu offer, som gjorde fullstendig soning for menneskenes synder en gang for alle, og som gir menneskene mulighet til å bli forsonet med Jehova. – 3Mo 5:10; 23:28; Kol 1:20; He 9:12.

  • Soningsdagen.

    Den viktigste helligdagen for israelittene. Den ble også kalt jom kippur (fra det hebraiske jom hakkippurịm, «overdekkingenes dag») og ble holdt den 10. etanim. Det var den eneste dagen i året øverstepresten gikk inn i Det aller helligste i tabernaklet og senere i templet. Der bar han fram blodet av ofrene til soning for sine egne synder, for de andre levittenes synder og for folkets synder. Det var en dag da man skulle holde en hellig sammenkomst og faste. Dagen var også en sabbat, da man ikke skulle utføre vanlig arbeid. – 3Mo 23:27, 28.

  • Soningslokket.

    Lokket på paktens ark. På soningsdagen stenket øverstepresten noe av blodet fra syndofrene foran dette lokket. Det hebraiske uttrykket kommer fra et verb som betyr «å dekke over (synd)» eller kanskje «å viske bort (synd)». Lokket var laget av massivt gull, og oppå det var det to kjeruber, en på hver ende. Noen ganger omtales det bare som «lokket». (2Mo 25:17–22; 1Kr 28:11; He 9:5) – Se Tillegg B5.

  • Sorg.

    I bibelsk tid var det vanlig å vise offentlig at man sørget over et dødsfall eller en annen ulykke, og sørgetiden hadde en bestemt varighet. I tillegg til å gråte høyt pleide de som sørget, å gå i spesielle klær, strø aske på hodet, flerre klærne og slå seg for brystet. Noen ganger leide man profesjonelle gråtekoner i forbindelse med begravelser. – 1Mo 23:2; Est 4:3; Åp 21:4.

  • Spedalskhet.

    En alvorlig hudsykdom. I Bibelen blir ordet «spedalskhet» brukt i videre betydning enn det som er vanlig i vår tid, for det var ikke bare mennesker, men også klesplagg og hus, som kunne bli angrepet. – 3Mo 14:54; Lu 5:12.

  • Spelt.

    En gammel hvetesort (Triticum spelta) der kjernene ikke så lett skilles fra agnene. – 2Mo 9:32.

  • Stoiske filosofer.

    Stoisismen var en gresk filosofisk retning som lærte at lykken besto i å leve i harmoni med fornuften og naturen. En som etter disse filosofenes oppfatning virkelig var vis, stilte seg likegyldig til både smerte og nytelse. – Apg 17:18.

  • store trengsel, Den.

    Det greske ordet for «trengsel» har grunnbetydningen «trykk» eller «press» og overbringer tanken om nød eller lidelse på grunn av vanskelige omstendigheter. Jesus snakket om en «stor trengsel» uten sidestykke. Den skulle komme over Jerusalem, og i en større oppfyllelse skulle den ramme menneskeheten når han i framtiden skulle ‘komme med herlighet’. (Mt 24:21, 29–31) Paulus omtalte denne trengselen som en rettferdig handling fra Guds side mot «dem som ikke kjenner Gud», og «dem som ikke er lydige mot det gode budskap» om Jesus Kristus. Åpenbaringen, kapittel 19, beskriver hvordan Jesus leder de himmelske hærstyrkene mot «villdyret og jordens konger og deres hærer». (2Te 1:6–8; Åp 19:11–21) Det framgår at «en stor skare» får overleve denne trengselen. (Åp 7:9, 14) – Se HARMAGEDDON.

  • Støtte.

    En støtte kunne være en minnestein, en frittstående stein som ble reist til minne om en historisk handling eller begivenhet. Hedenske folkeslag satte opp hellige støtter i forbindelse med sin falske religion, og det hendte at israelittene gjorde det samme i sin tilbedelse. – 1Kg 14:23.

  • Surdeig.

    Et hevemiddel i form av en porsjon syret, eller gjæret, deig som ble lagt til side for å bli brukt neste gang man skulle bake. I Bibelen blir surdeig ofte brukt som et symbol på  synd og moralsk forfall. Det blir også brukt for å beskrive vekst som skjer i det skjulte, og som brer seg overalt. – 2Mo 12:20; Mt 13:33; Ga 5:9.

  • Svingeoffer.

    Når det ble båret fram et svingeoffer, la presten tydeligvis hendene sine under hendene på den som kom med offeret, og sammen svingte de det fram og tilbake. Det kan også være at presten svingte offeret selv. Denne handlingen var et billedlig uttrykk for at offergavene ble overrakt til Jehova. – 3Mo 7:30.

  • Svogerekteskap.

    En skikk som senere ble en del av Moseloven. Den innebar at når en gift mann døde uten å ha fått noen sønn, skulle broren hans gifte seg med enken for å få barn som kunne føre den avdødes slektslinje videre. Også kalt leviratekteskap. – 1Mo 38:8; 5Mo 25:5.

  • Synagoge.

    Et ord som betyr «sammenføring; forsamling». Men i de fleste skriftstedene sikter det til den bygningen eller det stedet der jødene kom sammen til skriftlesning, undervisning, forkynnelse og bønn. På Jesu tid hadde hver by i Israel en synagoge, og de større byene hadde flere. – Lu 4:16; Apg 13:14, 15.

  • Syndoffer.

    Et offer som ble båret fram for synder som ble begått uten at det var med vilje, synder som skyldtes menneskers ufullkommenhet. Forskjellige offerdyr kunne bæres fram, fra okser til duer, alt etter synderens stilling eller omstendigheter. – 3Mo 4:27, 29; He 10:8.

  • Syria; syrere.

    – Se ARAM; ARAMEERE.

  • Syrtebuktene.

    To store, grunne havbukter ved kysten av Libya i Nord-Afrika. Begge buktene var fryktet av oldtidens sjøfolk på grunn av sine lumske sandbanker, som hele tiden skiftet form på grunn av tidevannet. (Apg 27:17) – Se Tillegg B13.

  • Sønn.

    Bibelen bruker ikke dette ordet bare i den vanlige betydningen, men også i videre betydning, for eksempel om en adoptivsønn (2Mo 2:10), en mannlig etterkommer (Mt 12:23) eller en svigersønn (Lu 3:23). Noen ganger står ordet «sønner» for en hel nasjon. – Sl 103:7.

  • Sørgesang.

    Et dikt eller et musikkstykke som uttrykker dyp sorg, for eksempel sorg over en nær venns eller slektnings død; en klagesang. – 2Sa 1:17; Sl 7:0.

  • Søylehode.

    Den dekorative toppen av en søyle. De to like søylene Jakin og Boas, som sto foran Salomos tempel, hadde imponerende søylehoder. (1Kg 7:16) – Se Tillegg B8.

T

  • Tabernaklet.

    Et flyttbart, stort telt som israelittene brukte i sin tilbedelse etter utgangen av Egypt. I dette teltet sto Jehovas paktsark, som representerte Guds nærvær, og det tjente som et sted for ofring og tilbedelse. Det blir noen ganger også kalt «møteteltet». Det hadde et reisverk av tre som ble dekket med linduker med broderier av kjeruber. Det var delt i to rom – det første ble kalt Det Hellige og det andre Det Aller Helligste. (Jos 18:1; 2Mo 25:9) – Se Tillegg B5.

  • Takkoffer.

    Et fellesskapsoffer som ble båret fram for å lovprise Gud for hans gode gaver og lojale kjærlighet. Man spiste kjøttet av offerdyret og både syret og usyret brød. Kjøttet måtte spises samme dag. – 2Kr 29:31.

  • Talent.

    Den største av de hebraiske vekt- og pengeenhetene. Den veide 34,2 kg. En gresk talent var mindre og veide 20,4 kg. (1Kr 22:14; Mt 18:24) – Se Tillegg B14.

  • Tammuz.

    (1) Navnet på en guddom som frafalne hebraiske kvinner i Jerusalem gråt over. Noen mener at Tammuz opprinnelig var en konge som ble opphøyd til gud etter sin død. I sumeriske tekster blir Tammuz kalt Dumuzi og framstilt som ektemannen eller elskeren til fruktbarhetsgudinnen Inanna (den babylonske Isjtar). (Ese 8:14) (2) Det navnet som etter eksilet i Babylon ble brukt på den fjerde måneden i den jødiske hellige kalenderen og den tiende måneden i den verdslige kalenderen. Tammuz varte fra midten av juni til midten av juli. – Se Tillegg B15.

  • Tarsis-skip.

    Opprinnelig et uttrykk som ble brukt om skip som seilte til oldtidens Tarsis (vår tids Spania). Det ser ut til at uttrykket etter hvert kom til å betegne store skip som kunne seile lange strekninger. Salomo og Jehosjafat brukte slike skip for å drive handel. – 1Kg 9:26; 10:22; 22:48.

  • Tartaros.

    Brukt i De kristne greske skrifter om en fengselslignende, fornedret tilstand som de ulydige englene på Noahs tid ble kastet i. Det at verbet tartarọo (å «kaste i Tartaros») blir brukt i 2. Peter 2:4, betyr ikke at «de englene som syndet», ble kastet i det hedenske mytologiske Tartaros (dvs. et underjordisk fengsel og mørkt sted for de mindre betydningsfulle gudene). Det betyr i stedet at de ble fornedret av Gud. De mistet sin plass i himmelen og de privilegiene de hadde hatt der, og ble overgitt til en tilstand av det dypeste mentale mørke, uten innsikt i Guds strålende hensikter. Framtidsutsiktene deres er  også mørke, for Bibelen viser at det som venter dem, er evig tilintetgjørelse sammen med deres hersker, Satan Djevelen. Tartaros betegner altså den tilstanden av den dypeste fornedrelse som disse opprørske englene befinner seg i. Det er ikke det samme som den «avgrunnen» som er omtalt i Åpenbaringen 20:1–3.

  • Tebet.

    Det navnet som etter eksilet i Babylon ble brukt på den tiende måneden i den jødiske hellige kalenderen og den fjerde måneden i den verdslige kalenderen. Tebet varte fra midten av desember til midten av januar. Den blir vanligvis bare omtalt som «den tiende måneden». (Est 2:16) – Se Tillegg B15.

  • Tegn.

    En gjenstand, en handling, en situasjon eller et uvanlig fenomen som tjener som indikasjon på noe, enten nåtidig eller framtidig. – 1Mo 9:12, 13; 2Kg 20:9; Mt 24:3; Åp 1:1.

  • Templet.

    Den permanente bygningen i Jerusalem som erstattet det flyttbare tabernaklet som senter for israelittenes tilbedelse. Det første templet ble bygd av Salomo og ble ødelagt av babylonerne. Det andre ble bygd av Serubabel etter hjemkomsten fra eksilet i Babylon og ble senere ombygd av Herodes den store. I Bibelen blir templet ofte bare kalt «Jehovas hus». (Esr 1:3; 6:14, 15; 1Kr 29:1; 2Kr 2:4; Mt 24:1) – Se Tillegg B8 og B11.

  • Tiendedel (tiende).

    Et bidrag eller en avgift på ti prosent, spesielt knyttet til religiøse formål. Dette kalles også «tiende». (Mal 3:10; 5Mo 26:12; Mt 23:23) Under Moseloven fikk levittene hvert år en tiendedel av avlingen i landet og en tiendedel av økningen i husdyrbestanden, slik at de hadde noe å leve av. Levittene ga en tiendedel av denne tiendedelen til det aronittiske presteskapet, slik at presteslekten hadde noe å leve av. Det ble også gitt tiende i andre sammenhenger. De kristne er ikke pålagt å gi tiende.

  • Tilfluktsbyer.

    Levittiske byer der en som hadde drept noen uten å ville det, kunne søke tilflukt fra blodhevneren. Det lå seks slike byer spredt omkring i det lovte land, og det var Moses og senere Josva som utpekte disse byene under Jehovas ledelse. Når drapsmannen nådde fram til en tilfluktsby, la han fram sin sak for de eldste i byporten, og de tok gjestfritt imot ham. For å forhindre at en som hadde drept en annen med vilje, benyttet seg av denne ordningen, måtte drapsmannen stå for retten i den byen der drapet hadde skjedd, for å bevise at han var uskyldig. Hvis han ble funnet uskyldig, ble han ført tilbake til tilfluktsbyen, og der måtte han bli resten av livet eller fram til øverstepresten døde. – 4Mo 35:6, 11–15, 22–29; Jos 20:2–8.

  • Tilhengere av Herodes’ parti.

    – Se HERODES’ PARTI, TILHENGERE AV.

  • Tilkjennegivelse.

    Ordet brukes i denne bibelutgaven hovedsakelig om en manifestasjon av myndighet eller makt knyttet til Jesu nærvær som konge i Guds rike. – Kol 3:4.

  • Tilsynsmann.

    Tilsynsmenn har hovedansvaret for å våke over og være hyrder for menigheten. Grunntanken i det greske ordet epịskopos er beskyttende tilsyn. Betegnelsene «tilsynsmann» og «eldste» (presbỵteros) refererer til samme stilling i den kristne menighet. «Eldste» framhever de utnevnte mennenes modne egenskaper, mens «tilsynsmann» framhever de oppgavene som følger med utnevnelsen. – Apg 20:28; 1Ti 3:2–7; 1Pe 5:2.

  • Tisjri.

    – Se ETANIM og Tillegg B15.

  • Torturpæl.

    Gjengivelsen av det greske ordet staurọs, som betyr en opprettstående stolpe eller pæl. Jesus ble henrettet på en pæl. Det er ikke noe som tyder på at det greske ordet sikter til et kors, som hedningene hadde brukt som religiøst symbol i mange hundre år før Kristi tid. Gjengivelsen «torturpæl» formidler den fulle betydningen av det greske ordet, for ordet staurọs brukes også om den tortur, lidelse og skam som de som følger Jesus, ville bli utsatt for. (Mt 16:24; He 12:2) – Se PÆL.

  • Treet til kunnskap om godt og ondt.

    Et tre i Edens hage som Gud brukte som symbol på sin rett til å fastsette normer for menneskene – normer for hva som er godt, og hva som er ondt. – 1Mo 2:9, 17.

  • Tresking; treskeplass.

    Prosessen med å skille korn fra strå og agner; stedet der dette arbeidet ble gjort. Man kunne treske for hånd med en stav. Men hvis man skulle treske større mengder, brukte man spesielt utstyr, for eksempel treskesleder eller valser, som ble trukket av dyr. Utstyret ble dratt over kornet, som lå spredt utover treskeplassen, en sirkelrund flate som vanligvis lå høyt og var utsatt for vind. – 3Mo 26:5; Jes 41:15; Mt 3:12.

  • Tributt.

    Avgift som en stat eller hersker betalte til en annen for å vise at man underkastet seg, for å bevare freden eller for å oppnå beskyttelse. – 2Kg 3:4; 18:14–16; 2Kr 17:11.

  • Trolldom.

    Bruk av kraft som man er klar over kommer fra onde ånder. – 2Kr 33:6.

  • Trompet.

    Et blåseinstrument av metall brukt både som signalinstrument og som musikkinstrument. Ifølge 4. Mosebok 10:2 ga Jehova  instrukser om at det skulle lages to sølvtrompeter som skulle brukes til å gi bestemte signaler for å kalle forsamlingen sammen, for å få leiren til å bryte opp eller for å erklære krig. Trompetene var sannsynligvis rette, til forskjell fra de krumme hornene, som var laget av dyrehorn. Det var også trompeter blant de musikkinstrumentene som ble brukt i templet, men det står ikke noe om hvordan disse så ut. I symbolsk forstand blir det ofte blåst i trompet i forbindelse med kunngjøringen av Jehovas dommer eller andre betydningsfulle hendelser som Gud står bak. – 2Kr 29:26; Esr 3:10; 1Kt 15:52; Åp 8:7 til 11:15.

  • Turban.

    Et hodeplagg som består av et tøystykke som er viklet om hodet. Øverstepresten bar en turban av fint lin, og på forsiden av den var det en gullplate festet med en blå snor. Kongen bar en turban under kronen. Job brukte ordet billedlig da han sammenlignet de rettferdige dommene han avsa, med en turban. – 2Mo 28:36, 37; Job 29:14; Ese 21:26.

U

  • Uforgjengelighet.

    Det at noe ikke kan gå i oppløsning, råtne, brytes ned eller tilintetgjøres. – 1Kt 15:50.

  • Ufortjent godhet.

    Et gresk ord som i sin grunnbetydning sikter til noe som er godt og tiltalende. Ordet blir ofte brukt om det å gi en vennlig gave. Når ordet brukes om Guds ufortjente godhet, sikter det til en fri gave som Gud gir gavmildt, uten å vente å få noe til gjengjeld. Det beskriver altså Guds sjenerøse gaver til menneskene og hans store kjærlighet og godhet overfor dem. Det greske ordet blir også gjengitt med blant annet «velvilje» og «vennlig gave». Ordet innebærer tanken om noe som blir gitt et menneske utelukkende fordi giveren er gavmild, ikke fordi vedkommende har gjort seg fortjent til det. – 2Kt 6:1; Ef 1:7.

  • Uren.

    Kan sikte til det å være fysisk skitten eller til det å bryte morallover. Men i Bibelen sikter ordet ofte til det som ikke er akseptabelt, eller rent, ifølge Moseloven. (3Mo 5:2; 13:45; Mt 10:1; Apg 10:14; Ef 5:5) – Se REN.

  • Urim og Tummim.

    Gjenstander som øverstepresten brukte for å finne ut hva som var Jehovas vilje, når spørsmål som var viktige for nasjonen, krevde et svar fra Jehova. Urim og Tummim ble brukt på omtrent samme måte som når man kastet lodd. De ble lagt i øversteprestens bryststykke når øverstepresten gikk inn i tabernaklet. Det ser ut til at Urim og Tummim ikke ble brukt etter at Jerusalem ble ødelagt av babylonerne. – 2Mo 28:30; Ne 7:65.

  • usyrede brøds høytid, De.

    Den første av israelittenes tre store årlige høytider. Den begynte 15. nisan, dagen etter påsken, og varte i sju dager. Det var bare tillatt å spise usyret brød, og høytiden var til minne om utgangen av Egypt. – 2Mo 23:15; Mr 14:1.

  • Usyret.

    Sikter til brød som bakes uten surdeig. – 5Mo 16:3; Mr 14:12; 1Kt 5:8.

  • Utroskap.

    Ekteskapsbrudd, det at en gift mann eller kvinne frivillig har seksuell omgang med en annen enn ektefellen. – 2Mo 20:14; Mt 5:27; 19:9.

  • Utukt.

    – Se SEKSUELL UMORAL.

V

  • Vaktmann.

    En som holder vakt, ofte om natten, for å beskytte folk eller eiendom, og som slår alarm hvis det er fare på ferde. Det ble ofte satt ut vaktmenn på bymurene og på byens vakttårn for at de skulle oppdage og holde øye med dem som nærmet seg byen. Militære vaktmenn blir vanligvis omtalt som vakter. Profeter tjente som billedlige vaktmenn for nasjonen Israel ved at de advarte om kommende ødeleggelser. – 2Kg 9:20; Ese 3:17.

  • Ve.

    Brukt som uttrykk for fortvilelse, sorg, fordømmelse og lignende. – Mt 23:13; Åp 9:12.

  • Veien.

    I Bibelen blir ordet «vei» ofte brukt billedlig om en bestemt handlemåte eller oppførsel som Jehova enten godkjenner eller fordømmer. Det ble sagt om Jesu Kristi disipler at de tilhørte «Veien», det vil si at de holdt seg til en vei eller levemåte som var knyttet til troen på Jesus Kristus, og som innebar at de fulgte hans eksempel. – Apg 19:9.

  • Veketenger.

    Redskaper av gull som ble brukt i tabernaklet og templet for å slokke flammen i lamper. – 2Mo 37:23.

  • Verdensordning; ordning.

    Gjengivelser av det greske ordet aiọn når det betegner de forholdene eller trekkene som kjennetegner en bestemt tidsperiode, epoke eller tidsalder. Bibelen omtaler «den nåværende verdensordningen» og sikter da til de forholdene som rår i verden generelt, og verdens måte å leve på. (2Ti 4:10) Ved hjelp av lovpakten innførte Gud en samfunnsordning som kunne kalles den israelittiske eller jødiske epoken. Ved hjelp av Jesu Kristi gjenløsningsoffer innførte Gud en annen ordning, en som i første rekke hadde med menigheten av salvede kristne å gjøre. Dette innledet en ny epoke, som var kjennetegnet av de virkeligheter som  lovpakten var en skygge av. Når aiọn står i flertall, blir det framhevet at det har eksistert, og vil komme til å eksistere, forskjellige samfunnsordninger, eller tilstander. I noen sammenhenger kan det sikte til alt det skapte – solen, månen, stjernene og jorden innbefattet. – Mt 24:3; Mr 4:19; Ro 12:2; 1Kt 10:11; He 1:2; 11:3.

  • Vie til tilintetgjørelse.

    Når Bibelen bruker det hebraiske uttrykket om mennesker, betyr det at de skulle drepes. Når uttrykket brukes om dyr, gjenstander eller eiendom (for eksempel jordstykker eller hele byer), kan det enten bety at de skulle tilintetgjøres, eller at de skulle beslaglegges og vies til hellig bruk. Det som ble viet til hellig bruk, kunne bare brukes av prestene eller i helligdommen, avhengig av hva Jehova bestemte i hvert tilfelle. – 3Mo 27:28; 1Sa 15:8 (fotnoter).

  • Vinpresse.

    Vanligvis to karlignende fordypninger hogd ut i kalkstein – det ene karet lå høyere enn det andre, og de var forbundet med hverandre med en renne. Druene ble knust i det øverste karet, og saften rant ned i det nederste. Ordet brukes billedlig om Guds dom. – Jes 5:2; Åp 19:15.

  • Vinsekk.

    En skinnflaske som var laget av en hel dyrehud, for eksempel av en geit eller en sau, og som man oppbevarte vin i. Vin ble fylt i nye vinsekker, for når vin gjærer, utvikles det karbondioksid, som skaper trykk i vinsekkene. Nye vinsekker utvider seg, mens gamle og stive vinsekker revner på grunn av trykket. – Jos 9:4; Mt 9:17.

  • Virak.

    Gummiharpiks (inntørket plantesaft) fra visse trær og busker som tilhører slekten Boswellia. Når den ble brent, avga den en velluktende duft. Virak var en av ingrediensene i den hellige røkelsen som ble brukt i tabernaklet og templet. Det ble også lagt virak på kornofrene og på de to stablene med skuebrød i Det hellige. – 2Mo 30:34–36; 3Mo 2:1; 24:7; Mt 2:11, fotn.

  • Vitnesbyrdet.

    Betegnelsen «Vitnesbyrdet» sikter vanligvis til De ti bud, som var skrevet på de to steintavlene som ble gitt til Moses. – 2Mo 31:18.

  • Vogn; stridsvogn.

    Et tohjult kjøretøy som ble trukket av hester, og som ofte ble brukt i krig. – 2Mo 14:23; Dom 4:13; Apg 8:28.

  • Vollen.

    På hebraisk står det «Millo», som kommer fra et rotord som betyr «å fylle». I Septuaginta er det oversatt med «borg». Dette var tydeligvis et geografisk sted eller et byggverk i Davidsbyen, men nøyaktig hva Vollen var, vet man ikke. – 2Sa 5:9; 1Kg 11:27.

Z

  • Zevs.

    Den høyeste guden i grekernes gudeverden. I Lystra trodde lokalbefolkningen at Barnabas var Zevs. Gamle innskrifter som er funnet i nærheten av Lystra, nevner «Zevs’ prester» og «solguden Zevs». Det skipet som Paulus reiste med fra Malta, hadde «Zevs’ sønner», det vil si tvillingbrødrene Kastor og Polydevkes, som gallionsfigur. – Apg 14:12; 28:11.

Ø

  • Øversteprest.

    Under Moseloven var han den fremste presten. Det var han som representerte folket overfor Gud, og som førte tilsyn med de andre prestene. Blir også kalt «overpresten». (2Kr 26:20; Esr 7:5) Han var den eneste som hadde lov til å gå inn i Det aller helligste, det innerste rommet i tabernaklet og senere i templet. Det gjorde han bare én dag i året, nemlig på soningsdagen. Betegnelsen «øversteprest» blir også brukt om Jesus Kristus. – 3Mo 16:2, 17; 21:10; Mt 26:3; He 4:14.

Å

  • Åk.

    En tverrstang som man la over skuldrene for å bære to (like store) bører som ble hengt i hver ende av stangen. Ordet brukes også om en trestang eller treramme som ble lagt over nakken til to trekkdyr (vanligvis kveg) som skulle trekke et jordbruksredskap eller en vogn. Siden slaver ofte brukte åk til å bære tunge bører, ble åket brukt som et bilde på slaveri eller det å være underlagt en annen person og som et bilde på undertrykkelse og lidelse. Det å ta bort åket eller å bryte det i stykker var et bilde på utfrielse fra slaveri, undertrykkelse og utnyttelse. – 3Mo 26:13; Mt 11:29, 30.

  • Ånd.

    Det hebraiske ordet rụach og det greske ordet pneuma, som ofte oversettes med «ånd», har en rekke betydninger. De sikter alltid til noe som er usynlig for menneskeøyne, og som vitner om kraft i bevegelse. Det hebraiske og det greske ordet brukes om (1) vind, (2) den virksomme livskraften i jordiske skapninger, (3) den drivkraften som kommer fra et menneskes symbolske hjerte, og som får det til å si og gjøre ting på en bestemt måte, (4) inspirerte uttalelser som kommer fra en usynlig kilde, (5) åndepersoner og (6) Guds virksomme kraft, eller hellige ånd. – 2Mo 35:21; Sl 104:29; Mt 12:43; Lu 11:13.

  • Åndemedium.

    En som hevder å kunne snakke med de døde. – 3Mo 20:27; 5Mo 18:10–12; 2Kg 21:6.