I begynnelsen av 1930-årene hadde Jehovas vitner ennå ikke forkynt i Indonesia, Malaysia og det som nå er Papua Ny-Guinea. Hvordan skulle det gode budskap nå disse landene? For å gjøre noe med dette kjøpte avdelingskontoret i Australia (nå avdelingskontoret i Australasia) en motorisert 16 meters seilbåt med to master, en ketsj. Den fikk navnet Lightbearer (Lysbærer), for mannskapet, som alle var pionerer a, skulle bruke den til å spre åndelig lys til fjerne land. – Matteus 5:14–16.

 I februar 1935 seilte mannskapet på sju nordover fra Sydney langs Australias østkyst med kurs for Port Moresby på Ny-Guinea. De fanget fisk underveis og stoppet i flere havner for å skaffe drivstoff og ekstra mat og få utført reparasjoner. Den 10. april 1935 seilte de ut fra Cooktown i Queensland. Båten gikk for motor da de nærmet seg en passasje i det farlige farvannet ved Det store barriererevet. Men motoren begynte å lage en uvanlig lyd og måtte slås av. Skulle de snu, eller skulle de fortsette mot Ny-Guinea? Kapteinen, Eric Ewins, sa at de «hadde svært liten lyst til å dra tilbake». Så Lightbearer seilte videre og kom trygt fram til Port Moresby 28. april 1935.

 Alle i mannskapet bortsett fra Frank Dewar forkynte det gode budskap i Port Moresby mens en mekaniker reparerte motoren. Frank, som en av mennene omtalte som «en skikkelig tøff pioner», sa: ‘Jeg tok med meg en stor mengde bøker og gikk minst tre mil innover i landet for å besøke nybyggerne.’ På vei tilbake tok han en annen rute og måtte vade over en liten elv der det fantes krokodiller. Men han var forsiktig og kom trygt tilbake til byen. Den innsatsen mannskapet gjorde i tjenesten, ga gode resultater. Noen av dem som tok imot bibelsk litteratur den gangen, ble senere Jehovas vitner.

 Da motoren var reparert, forlot Lightbearer Port Moresby og satte kursen mot øya Java i Nederlandsk Østindia (svarer stort sett til det som nå er Indonesia). Etter at mannskapet hadde gjort flere opphold for å skaffe forsyninger, la de til kai i Batavia (nå Jakarta) 15. juli 1935.

 Her forlot Charles Harris Lightbearer og ble igjen på Java, der han iherdig fortsatte å forkynne det gode budskap. b Han fortalte: «På den tiden gikk arbeidet vårt stort sett ut på å levere bibelsk litteratur og så fortsette videre til neste by. Jeg hadde med meg publikasjoner på arabisk, engelsk, indonesisk, kinesisk og nederlandsk. Folk tok gjerne imot litteraturen vår, så jeg leverte opptil 17 000 publikasjoner i året.»

 Charles’ ivrige forkynnelse ble lagt merke til av de nederlandske myndighetene. En gang ble et annet Jehovas vitne som forkynte på Java, spurt av en tjenestemann om hvor mange Jehovas vitner det var som arbeidet i Øst-Java, der Charles var. «Bare én», svarte broren. «Og det vil du at jeg skal tro?» bjeffet tjenestemannen. «Med så mye litteratur som blir levert overalt, må det jo være en hel hær som arbeider for dere der nede!»

 Fra Indonesia seilte Lightbearer til Singapore og kom fram 7. august. Hvert sted brødrene gjorde et opphold, spilte de av grammofonforedrag over den kraftige forsterkeren og høyttalerne på båten. Denne måten å forkynne det gode budskap på vakte ofte stor oppmerksomhet. Avisen Singapore Free Press skrev: «En høy røst runget over vannet ... onsdag kveld». Det sto videre: «Det var en helt spesiell forelesning ... som ble spilt fra ketsjen ‘Lightbearer’. Fra den har man kunnet høre innspilte vakttårnprogrammer i Singapore helt siden den kom hit fra Australia.» Det ble også sagt at «under gunstige værforhold kan slike programmer lett høres over vannet ... tre–fire kilometer unna».

 Mens Lightbearer var i Singapore, dro Frank Dewar videre for å påta seg et annet oppdrag. Han forteller om hvordan avskjeden foregikk: «Vi fortsatte å bo om bord i båten da vi begynte å forkynne i Singapore. Da tiden var inne til at Lightbearer skulle fortsette ferden, ga Eric Ewins meg litt av et sjokk. Han sa: ‘Vel, Frank, du valgte deg Siam [nå Thailand] som ditt forkynnerdistrikt. Lenger enn dette kommer du ikke med oss. Så, av sted med deg!’ Jeg gispet og stotret: ‘Men jeg vet knapt hvilken retning Siam ligger i!’» Eric sa til Frank at han kunne komme dit med tog fra Kuala Lumpur, i det som nå er Malaysia. Lydig dro Frank til Kuala Lumpur, og flere måneder senere kom han fram til Thailand. c

 Langs vestkysten av Malaysia besøkte Lightbearer byene Johore Bahru, Muar, Malakka, Klang, Port Swettenham (nå Port Klang) og Penang. I hver eneste havn spilte mannskapet grammofonopptak med bibelske foredrag over høyttaleranlegget. «En flygende tallerken ville knapt ha vakt større oppmerksomhet», sa Jean Deschamp, et Jehovas vitne som tjente i Indonesia på den tiden. Etter at foredragene var blitt spilt, gikk mannskapet i land og leverte litteratur til interesserte.

 Fra Penang krysset mannskapet Malakkastredet og kom til Medan på Sumatra (nå en del av Indonesia). Eric Ewins fortalte: «Vi hadde et interessant og hyggelig opphold i Medan-området, og det var mange som gjerne ville lytte til det gode budskap.» Brødrene leverte rundt 3000 publikasjoner i det området.

 På vei sørover forkynte mannskapet i de større havnene på østsiden av Sumatra. I november 1936 vendte Lightbearer tilbake til Singapore, der Eric Ewins tok avskjed med gruppen. Noen uker senere giftet han seg med Irene Struys, et Jehovas vitne som bodde i Singapore. Eric og Irene fortsatte sin tjeneste som pionerer sammen på Sumatra. Nå trengte altså Lightbearer en ny kaptein.

 Den nye kapteinen var Norman Senior, en erfaren navigatør. Han kom fra Sydney i januar 1937. Mannskapet seilte da fra Singapore til Borneo og Celebes (nå Sulawesi), der de forkynte på mange steder og dro så langt som nesten 50 mil innover i landet.

 Da Lightbearer kom til havnebyen Samarinda på Borneo, ville ikke havnefogden gi mannskapet tillatelse til å forkynne for de lokale. Men da Norman forklarte hva forkynnelsesarbeidet vårt går ut på, ble mannen samarbeidsvillig og tok også imot noe litteratur.

 En annen gang inviterte en prest Norman til å holde en tale i kirken hans. Men i stedet for å snakke selv spilte Norman fem bibelske grammofonforedrag, og presten likte det han hørte. Han ville til og med ha noe litteratur som han kunne gi til vennene sine. Men den måten denne presten reagerte på, var et unntak. Prestene generelt likte ikke Jehovas vitners arbeid. De ble provosert av mannskapets iherdige forkynnelse og la press på myndighetene for å få dem til å forby Lightbearer å legge til i andre havner.

 Som følge av det forbudet som presteskapet sto bak, satte Lightbearer kursen tilbake mot Australia i desember 1937. Mannskapet kastet anker i Sydney havn i april 1938, tidsnok til at de rakk å være med på et stort stevne som Jehovas vitner holdt. Det hadde da gått over tre år siden Lightbearer forlot Sydney. Båten ble solgt tidlig i 1940-årene, like etter at Jehovas vitners arbeid i Australia ble forbudt. «Den hadde virkelig gjort nytte for seg», sa bror Ewins, som omtalte sin tid om bord på Lightbearer som noen av «de lykkeligste årene i mitt liv».

 Mannskapet på Lightbearer sådde Rikets såkorn i et enormt område med en stor befolkning. Og til tross for motstand bar arbeidet deres etter hvert frukt. (Lukas 8:11, 15) I de landene der disse tidlige pionerene forkynte, er det nå over 40 000 Jehovas vitner. For en flott arv etter en liten gruppe modige menn og seilbåten deres med det passende navnet Lightbearer!